Psykisk utviklingshemmede som har drømmer man vet aldri kommer til å bli oppfyllt

[AnonymBruker]

Hei, jeg har en bror i begynnelsen av 20 - årene som er moderat psykisk utviklingshemmet. Nå har det seg slik at vi (eller spesielt mamma og pappa) har komt opp i en veldig vond situasjon. Han drømmer nemmelig om å bli proffesjonell hockeyspiller og spør hver dag om pappa har meldt ham inn i en eller annen hockeyklubb som han selvfølgelig aldri kunne ha spillt i.

Pappa har prøvd å snakke med ham om at han ikke bare kan troppe opp på treningen og forvente at han skal få plass, men broren min mener han er mer enn god nok og tror han kommer til å spille i NHL en dag, selv om han aldri har spilt hockey før og er elendig på skøyter. Det finnes ikke en ishockeyklubb for psykisk utviklingshemmede i nærheten her heller. HVA gjør man da? Pappa har fortalt ham litt om sykdommen hans, men han har jo ikke akuratt snakket så veldig mye om begrensningene hans for å si det på den måten.

Er det noen som har erfaring på dette her og som har noen råd de kan gi i en slik situasjon? Ingen av oss har så veldig lyst til å ha en samtale med ham som kan komme til å knuse selvtilliten hans helt.

Anonym poster: 5282fcf781ab29f9cb1c45b136a8d5a0

[charactouy]

Uff, den der er tøff...

Jeg tror jeg ville satset på å realitetsorientere ham. Forklare at hvis man skal bli en topp hockeyspiller så må man begynne når man er liten, og at når han aldri har spilt hockey før, så kommer han ikke til å få spille i NHL. Vet dere om noe han er god på? Som dere kan "dytte" ham i retning av?

Uansett synes jeg han bør få vite sannheten - at proff hockeyspiller kommer han ikke til å bli.

[AnonymBruker]

Til barn pleier jeg å være ærlig og si noe sånt som: Javisst, du kan bli fotballproff. Alle har jo startet et sted. Men for å klare det så må du jobbe kjempehardt og trene masse, masse, og i tillegg ha litt flaks. Så det er ikke lett, men det meste er mulig.

For hvem visste vel at Beckham kom til å bli fotballproff da han var seks? Og barn må få beholde drømmen og håpet, og så får livserfaringen vise dem at de fleste ikke ble fotballproff likevel (det oppdager de greit selv når de ikke lenger gidder å trene så masse som må til).

Men når "barnet" har blitt voksen uten å forstå at drømmen forble en drøm, da er det vanskeligere. For da er det jo faktisk ikke mulig lenger og man kan ikke si "hvis du trener hardt nok så kan du få det til".

Jeg tror - uten erfaring med en tilsvarende situasjon - at jeg ville valgt å fortelle sannheten uten å si at det er fordi han er psykisk utviklingshemmet. F.eks. vil jo det samme svaret gjelde alle andre voksne han kjenner. "Du kan nok dessverre ikke bli proffesjonell hockeyspiller, det er for sent for det nå og vi kan ikke melde deg inn i den hockeyklubben. Ingen blir proffe uten å ha trent i mange, mange år først, selv ikke du. Men det er mange andre ting du kan bli flink til, og det skal vi finne ut av sammen. Husk at veldig få blir proffe eller stjerner, de fleste av oss (kanskje alle du kjenner?) blir bare passelig flinke i det vi gjør, og det må vi være fornøyde med."

Dette må nok bare gjentas til han aksepterer det. Ikke undervurder din brors evne til å forstå. Ofte forstår både barn og psykisk utviklingshemmede langt mer enn vi tror dersom vi lar dem få muligheten. Men om man alltid pakker sannheten inn i bomull og mumler noe om at man skal melde ham inn i hockeyklubben senere, så bygger man jo opp under fantasien. Litt sånt som foreldre som alltid backer opp barna sine og skryter dem opp i skyene uansett hva de gjør. Og så ender det med at den unge håpefulle tenåringen med selvtillit som en superstjerne står på Idol og synger som ei kråke for deretter å bli både dypt fornærmet og sønderknust når han/hun blir slaktet av nådeløse dommere. Livets realiteter kan være tøffe å svelge, men noen ganger er det nødvendig å være ærlig. Uten å være slem.

Anonym poster: bcc241ada264ef2b7a5bd9d79506aaf9

[AnonymBruker]

Uff, den der er tøff...

Jeg tror jeg ville satset på å realitetsorientere ham. Forklare at hvis man skal bli en topp hockeyspiller så må man begynne når man er liten, og at når han aldri har spilt hockey før, så kommer han ikke til å få spille i NHL. Vet dere om noe han er god på? Som dere kan "dytte" ham i retning av?

Uansett synes jeg han bør få vite sannheten - at proff hockeyspiller kommer han ikke til å bli.

Ok, takk Det var det jeg tenkte også, men pappa sa at han allerede hadde prøvd å forklart ham det, uten hell, får spørre ham mer om akuratt hva han hadde sakt senere.

Jo, han har noen ting han er flinkere til enn annet (ut fra sine forutsetninger). Han har gått på svømming tidligere, med en gruppe med andre psykisk utviklingshemmede, men det varte bare noen få ganger før han nektet å gå. Det som er er at han merker fort når noen er på et lavere funksjonsnivå enn ham, og da blir han fornærmet og føler at han ikke hører hjemme der. Høre med pappa om det kan være en tanke å ta kontakt med lederne i den gruppa for å høre om det kan være noe mulighet å kanskje dele opp den gruppa mer etter "nivå" (hvis de ikke allerede hadde gjort det da).

Anonym poster: 5282fcf781ab29f9cb1c45b136a8d5a0

[AnonymBruker]

Ok, takk Det var det jeg tenkte også, men pappa sa at han allerede hadde prøvd å forklart ham det, uten hell, får spørre ham mer om akuratt hva han hadde sakt senere.

Jo, han har noen ting han er flinkere til enn annet (ut fra sine forutsetninger). Han har gått på svømming tidligere, med en gruppe med andre psykisk utviklingshemmede, men det varte bare noen få ganger før han nektet å gå. Det som er er at han merker fort når noen er på et lavere funksjonsnivå enn ham, og da blir han fornærmet og føler at han ikke hører hjemme der. Skal høre med pappa om det kan være en tanke å ta kontakt med lederne i den gruppa for å høre om det kan være noe mulighet å kanskje dele opp den gruppa mer etter "nivå" (hvis de ikke allerede hadde gjort det da).

Anonym poster: 5282fcf781ab29f9cb1c45b136a8d5a0

Måtte bare sette inn et ord der

Anonym poster: 5282fcf781ab29f9cb1c45b136a8d5a0

[charactouy]

Kan det være mulig å støtte opp under at han er "flinkest" i noe, når de andre har et lavere funksjonsnivå? At han som er så flink, kan vise de andre? Er han kanskje såpass god i vann at han kan bli med i en ordinær svømmeklubb - evt med litt ekstra støtte? Har han prøvd andre aktiviteter? (Jeg mener ikke at du trenger å svare her altså, men at du/dere kanskje kan tenke over/diskutere disse spørsmålene "på privaten".)

Jeg tenker i alle fall at det kan være lurt å hjelpe ham å finne noe annet han kan drive med - selv om han sannsynligvis ikke vil bli verdensmester i dét heller (og han bør få vite at det er lite sannsynlig, selv om det kan være gøy å prøve) - når han "blir fratatt" drømmen om NHL.

[AnonymBruker]

Kan det være mulig å støtte opp under at han er "flinkest" i noe, når de andre har et lavere funksjonsnivå? At han som er så flink, kan vise de andre? Er han kanskje såpass god i vann at han kan bli med i en ordinær svømmeklubb - evt med litt ekstra støtte? Har han prøvd andre aktiviteter? (Jeg mener ikke at du trenger å svare her altså, men at du/dere kanskje kan tenke over/diskutere disse spørsmålene "på privaten".)

Jeg tenker i alle fall at det kan være lurt å hjelpe ham å finne noe annet han kan drive med - selv om han sannsynligvis ikke vil bli verdensmester i dét heller (og han bør få vite at det er lite sannsynlig, selv om det kan være gøy å prøve) - når han "blir fratatt" drømmen om NHL.

Det kan jo prøves, nå er det egentlig noen år siden han gikk i den svømmegruppa, men kan jo spør pappa om det kunne vært en tanke å få han til å begynne igjen og at de heller støtter ham opp under at han er "flinkest" i noe , hvis det allerede ikke er gjort så går det jo annt å gi det en ny sjangs. Det tror jeg kanskje hadde vært det beste, slik jeg ser det.

Var også inne på tanken om at det gikk annt å høre med muligheter for å begynne i en ordinær svømmeklubb, men så er jeg litt redd for at han kan få seg en knekk hvis han så at alle andre var mye flinkere enn ham, og at han aldri kom på samme nivå selv, han har fått ganske mange slike nederlag i løpet av sitt liv. Men jeg kan jo alltids høre med foreldrene mine om det igjen, de kjenner nok den siden av ham bedre enn meg og vet sikkert litt mer om hvordan han kan kunne komme til å takle det og hvordan det har gått i slike situasjoner før.

Anonym poster: 5282fcf781ab29f9cb1c45b136a8d5a0

[AnonymBruker]

Hvorfor kan dere ikke kontakte en ishockey klubb og forklare saken, kanskje han kan få være æresmedlem og delta på treninger. Det er kanskje nok til at han innser sine begrensninger?

Anonym poster: 1a895d8897d7bdf4801fcfbdcb2ee887

[jomfrua]

Se muligheter ikke begrensninger...........det er noen gode ord å bruke gjennom livet.

Det er ikke en unormal situasjon dere er i her. Alle rundt broren din vet at hans ønske er urealistisk. Da må dere begynne å bruke fantasien...........hva kan din bror, hva er han flink til, hvor fort tar han til seg læring.

Kan det være mulig han kan bidra med noe i hockey miljøet? Ordne vannflasker, selge pølser........hva som helst. Kanskje dere kan få noen i hockey miljøet til å spille litt med han slik at han skjønner at han ikke er så god, men kanskje synes at det var kult. Og ta en prat med han og gutta om at noe lag kan han ikke spille på ennå...........men han kan........ett eller annet?

Det er ikke verre enn å spørre i miljøet og forklare problematikken.

[lillevill]

Kansje du/dere kan forklare for ham at det viktigste er ikke å være den beste, eller være med i den og den klubben, men å trene, gjøre sitt beste, og å bli så god som han kan bli i det han synes er gøy Om han elsker hockey, så la han ha det som hovedhobby. Det gjør kansje ikke noe at han tror han kommer til å bli superstjerne i hockey, så lenge han får styre på og drive med det han er glad i vel.

[Gjest _Lita_]

Ja, slikt er vanskelig, og det er vanskelig å gi svar på sånt også. Man vil jo at alle skal få utløp for drømmene sine.

Jeg mener at dere BØR ha en samtale med han ang. hans psykiske utviklingshemmning og dette temaet.

De fleste med p.u får dette, og reagerer deretter. En del blir deprimert, en del blir aggressive i mens andre bryr seg i grunn ikke. Det finnes til og med de som liker dette.

Har dere ingen støttekontakt, avlastning eller lignende for broren din, som dere kan be ta samtalen med han? Noen som drar lasset i sammen med dere?

Å unngå temaet er ikke forebygging. På sikt kan det fort gjøre det verre.

Er enig i at man kan finne andre ting han er god på, som han kunne gjort i stedet. Å melde han inn i en slags SFO/aktivitetsskole e.l for p.u kunne kanskje vært bra? Spørs vel om dette kan være noe for han i det hele tatt.

Vil legge til det jomfrua skrev er gode tips!

Lykke til.

Endret 23. juli 2012 av _Lita_

[Rainbow]

I området der jeg jobba før var det en mann som var moderat psykisk utviklingshemmet. Han har egen leilighet, klarer seg selv, men har mange begrensninger også. Han er veldig glad i fotball, og drømte om å bli proff. Han er litt "æresmedlem" på fotballaget i nærmiljøet. Han er både ballgutt og en som får være med på alle kampene og hjelpe til. I tillegg er han "tredjekeeper". Han får jo aldri noe spilletid, men er utrolig stolt av den stillingen. Han snakker om det til alle han møter "Jeg er tredjekeeper, jeg!!" Han skjønner nok ikke at det aldri blir noe spilling, men han får prøve seg av og til på trening, og da er han enda mer stolt. Nå kan det jo hende at broren din har høyere funksjonsnivå og fint hadde skjønt at han på en måte bare ble jatta med, men denne fyren (som sikkert er nærmere 60 år) virker i alle fall veldig fornøyd med situasjonen.

Så kanskje hockeylaget har noe sånt? Det lokale, altså.

[Anglofil]

I klubben jeg trente tidligere hadde vi en mann som var psykisk utviklingshemmet. Han var æresmedlem, og ble inkludert på alle treninger og graderinger, og han ble sett på som et vanlig medlem som oss alle. Treningene ble derimot tilpasset, noe graderingene også til dels ble.

Jeg ville kanskje kontaktet klubben og hørt hvis de kanskje kunne bli en del av klubben, og på den måten ikke knuse drømmen hans?

Mvh Yvonne