Idioti å satse...?

[AnonymBruker]

Åkei, jeg er litt rådvill for tiden. Jeg har møtt Mannen med stor M. Så langt så fint, sant? Problemet er at han er låst i en by de neste fem år pga utdanning, mens jeg er låst i en annen by de neste tre av samme grunn. Selvfølgelig helt på andre kanten av landet. Er det komplett idioti av meg å kjøre på, og forsøke med denne mannen? Er det dømt til å mislykkes allerede ved start? Han er virkelig alt jeg noen sinne kunne forestilt meg, eller turt å drømme om, og mer til. Vi klaffer på alle plan, inkludert religion og grunnverdier når det kommer til familie, livet generelt osv. Noen som har erfaring med en lignende situasjon som dette?

Anonym poster: 25ac2121ec19d0c546ee1298fcf82ea5

[Gjest Anna.S]

Det er idioti å IKKE satse :D Når kjærligheten er sterk takler den det meste, og når du har møtt en du matcher med på så mange plan MÅ du bare prøve å se hvordan det går. Tenk hvis du ikke prøver? Da vl du gå resten av livet og lurt på hvordan det kunne blitt.

Jeg valgte en gang å ikke satse på en jeg hadde ekstremt sterke følelser for, og jeg har alltid undret. Heldigvis har jeg innsett at det finnes andre som kan være rett også, men jeg unner ikke den følelsen av å angre på noe man kke vet hvordan kunne bltt

[Steinar40]

Er det komplett idioti av meg å kjøre på, og forsøke med denne mannen? Er det dømt til å mislykkes allerede ved start?

Jeg antar at du forstår at han må ville satse like mye på dere som det du vil?

Vet du noe om det?

Endret 23. juli 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Du må jo satse! Har selv begynt med et avstandsforhold, riktignok bare litt under ett år, så det var ikke så lenge. Men savner den tiden hvor vi besøkte hverandre i helgene og feriene. Da var det virkelig kos og vi unnet oss litt god mat, kanskje konsert, besøkte andre venner og fant på mye rart. Og vi ble veldig fort kjent fordi vi var sammen hele døgnet. Nå har vi bodd sammen i 2 år. Så det går an. Du må jo selv se an hvordan du vil ha det da.

Anonym poster: 2fff798a6a4efbeac09942c4b760cccd

[Knirke]

Jeg tar aldri til meg råd om å "satse" på en mann, med mindre personen som gir meg rådet både kjenner meg og den utvalgte mannen VELDIG godt (dvs bedre enn meg selv). "Ingenting å tape"? Jo, jeg vil si at selvfølelsen og selvtilliten er verd ganske mye og ikke er noe gøy å miste, selv om det lar seg reparere med tiden.

Så for guds skyld finn ut hva han føler for deg først. Å ha mye felles er ikke alt

[Capt. Obvious]

Først ville jeg funnet ut hvor interessert han er, og ikke minst hans syn på avstandsforhold. Det er supert å møte noen man mather med men med fare for å fremstå som litt negativ så forandrer folk seg mye gjennom (nye) studier og det å bo så mange år fra hverandre. Folk utvikler seg underveis, får nye synspunkter og enkelte endrer også verdisyn, spesielt hvis man er i tyveårene. Det er derfor ikke gitt at han er den samme mannen om fem år, sannsynligvis har han lært og erfart en del, og det vil du også ha gjort.

I avstandsforhold kan det også være vrient å plukke opp slike forandringer fordi man ikke har mulighet til å ses så ofte. Skal det fungere må begge satse 100%, hvis ikke er avstandsforhold dødfødt, og man må være flink til å holde kontakten.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for reflekterte svar! Jeg valgte bevisst å utelate mye av historien vår, men innser at det burde vært med. Jeg har ikke "akkurat møtt ham". Vi har kjent hverandre i fire år, og er fra samme hjemby. Har alltid vært venner, og har vokst nærmere og nærmere hverandre. Jeg har allerede bodd et år utenbys/på et annet kontinent, og i løpet av den tiden var han veldig ivrig og nøye på å holde kontakten. Han kontaktet til og med moren min for å høre hvordan det gikk med meg, da han ikke fikk tak i meg en periode. Etter jeg kom hjem igjen har vi vel bare tilbragt mer og mer tid sammen, og har vel innsett begge to at vi har litt sterkere følelser enn bare vennskapsfølelser. Problemet mitt ligger mer i vissheten at om jeg velger å gå "all in", så er det avstandsforhold vi er nødt til å begynne med.

Mye av det som Captain Obvious skriver om det at man forandrer seg i løpet av et studieløp er også tanker som gjør at jeg vet ikke om jeg tør/burde satse. Er vel et typisk brent barn, og redd for å bare hoppe uti det. Derfor jeg lagde denne tråden, for å få litt synspunkt utenfra, fra noen som ikke kjenner meg eller min situasjon. Så tusen takk, folkens!

Anonym poster: 25ac2121ec19d0c546ee1298fcf82ea5

[Capt. Obvious]

Ok, men den ekstra informasjonen var vel ganske vesentlig, hvertfall i forhold til mitt innlegg da det mest rettet seg mot mine erfaringer på det å treffe noen i et annet land, være sammen der en liten stund for så å flytte til hvert sitt en periode.

Du beskriver egentlig en helt annen situasjon, der du har vokst opp med han og i det minste kjenner hans grunnverdier og mye bedre enn om du hadde truffet han på det nye stedet. Det er sterkt positivt i mine øyne.

Videre har dere jo sett og vis også bevist for dere selv at dere stort sett greier å holde interessen for hverandre oppe og holde kontakten over avstand før, og han har jo også vist at han har evne til og ønske om å holde kontakten med deg.

Sett i lys av denne nye informasjonen så ville jeg nok faktisk gått for det.

[Knirke]

Om du er såkalt "brent barn" så høres det sannelig ut som du har fått alt du ønsker deg servert i fanget og det er bare å forsyne seg

Så ja, da er det idioti å ikke satse

[AnonymBruker]

Høres ut som det er verdt å prøve Jeg har et vennepar som bodde på hver sin kant av landet i tre år ganske tidlig i forholdet, de har nå vært sammen i rundt 15 år, har to barn og er veldig lykkelig gift.

Anonym poster: efe33f41852f9b957dd394a9e890df12