Får ikke se barnet sitt

[Gjest Gjest]

Hei!

Kort fortalt har min samboer et barn som han ikke får se. Det har fra starten av vært sporadiske samvær, men mor saboterer og drar det for retten for 2 gang nå.

Saksgangen går sent og i mellomtiden får vi ikke ha kontakt med barnet.

Vi savner barnet veldig mye, og jeg har veldig lyst til å skrive et brev og fortelle at vi savner h*n og fortelle litt om hva som skjer i våres familieliv osv. Bare for å få en følelse av at h*n i det minste får være en liten del av oss.

Jeg tror nok ikke at mor til barnet kommer til å lese dette opp, barnet er bare 3 år og kan jo ikke lese, og heller ikke forstå alt selv.

Håpet er jo at mor eventuellt leser det opp og sparer på det slik at barnet kan få det senere og se at vi tenkte på h*n selv om vi ikke fikk ha samvær i en lengre periode.

Jeg er veldig usikker på om det blir dumt og skrive et brev og om det i det hele tatt er noe vits i og med at barnet bare er 3 og mor helt sikkert kommer til å kaste det i søpla med det samme..Hva synes dere?

[super-s]

Hvis moren er som hun sier, så tviler jeg på at hun kommer til å verken lese det eller ta vare på det.. Men det er jo sikkert verdt et forsøk? Hva med å ta en kopi av alle brevene, så h*n kan få dem personlig av dere den dagen h*n blir gammel nok, så han ser at dere har brydd dere hele veien?

[Brukernavn]

Jeg er ganske sikker på at dersom mor saboterer samvør, og hun tar dere til retten for andre gang, så kommer hun i hvert fall ikke til å lese opp et brev som er skrevet av dere. Hun kommer nok heller ikke til å ta vare på det.

Da er det nok lurere å skrive brev/dagbok som barnet selv kan få lese når h*n blir stor nok.

[Brimi]

Jeg tror ikke jeg ville gjort det. Dere kan jo si det til ungen når dere får møte h*n. Moren kommer sannsynligvis til å bare kaste brevet. Dessuten er det vel en grunn til at mor drar til retten. Man gjør som regel ikke det pga flisespikkeri.

[Gjest Gjest]

Og ta kopi av brevet var jo ganske lurt. Også å skrive dagbok som vi kan gi senere når h*n er stor nok. Men om vi velger å allikevel prøver å sende et brev er jeg så redd for at det skal bli oppfattet av mor som om vi prøver å sette barnet opp mot mor og oss, ved å skrive at vi savner h*n og fortelle hva vi driver med for tiden osv.

Er veldig redd for at mor kan finne på å bruke det mot oss i retten, som i at vi prøver å sette barnet opp mot hverandre etc..Samtidig som vi har så ufattelig lyst til å få fortalt at vi IKKE har glemt barnet "vårt".

[Gjest jomfrua]

Jeg synes ikke du skal skrive noe brev, nei. Det vil bare komplisere saken.

Det som er viktig er at du holder deg i bakgrunn - du har dessverre ikke noe stemme i denne saken. Det er ikke for å klandre deg for noe, men saken gjelder mor, far og barn.

Hadde jeg vært barnefar hadde jeg prøvd gjentatte ganger å få til samvær og vært veldig ydmyk og fleksibel. Ikke sinne eller noen hevngjerrige beslutninger...........helt rolig.

Samtidig som han venter på at saken kommer for retten igjen. Da kan han bevise at han har prøvd å få til samvær, at han står på og ønsker samvær. Men for all del hold det rolig, ydmykt og fleksibelt.

Når det gjelder brev/dagbok som du nevner; nei, nei, nei............

Jeg tenker at det er lurt og føre en logg over det som skjer; hva som skjer, når og i kronologisk rekkefølge. Men å skrive noe brev til barnet: NEI. Hva skal dette barnet gjøre med det??? Barnet blir bare skviset. Å lage en dagbok som barnet kan få når det blir eldre; NEI. Barnet har rimelig sikkert lojalitet til begge foreldrene og alle konflikter/situasjoner som oppstår vil bli ett problem for barnet, som er uskyldig i dette.

Dere vet ikke hvordan situasjonen vil være 2 år frem i tid. Og at foreldre skal bevise sin rett ovenfor barnet vil gjøre ting vanskelig for barnet. Mitt hovedpoeng er: Selv om det er urettferdighet mellom foreldre og ting som er urett - så gjør det ikke barnets ve og vel noe bedre å fortelle det.

Så ha is i magen; fortsett å prøve å få samvær; fleksibel og ydmyk. Loggfør handligene og avvent rettsak. Helt rolig.

[Sulosi]

Pluss til jomfrua (få deg brukernavn så man kan plusse )

Brev og dagbøker setter bare barnet i en beklemt situasjon. Det kommer en dag hvor barnet er såpass gammelt at det selv tar opp slike ting. Da kan du si at "det var en vanskelig tid for oss alle og vi savnet deg mye". Tenåringer og unge voksne gidder ikke høre på skitsnakk om den andre foreldren så det virker mot sin hensikt. Anerkjenn at det var vanskelig for ALLE (ikke bare deg og far) så kommer dere mye lengre mtp å ha et godt forhold til barnet.

[Gjest Gjest]

Det er trist at en far skal måtte forholde seg rolig, ydmyk og fleksibel i enhver situasjon til enhver tid bare for å få mor til å bli fornøyd nok til å gå med på å la far se sitt eget barn...Slik er det i dag når man bare er en pappa...

For gudhjelpe meg hvis far tilslutt går lei av sabotering og nekting av samvær pga batageller fra mor sin side..Da har plutselig far angrepet mor og er ikke lengre skikket til å være far.

Litt off-topic..Las bare et av innleggene her og merker jeg blir provosert bare av å måtte lese at en far skal gjøre ditt og datt for at mor skal få lyst til å dele ungen med seg!

[jomfrua]

Vel, vel..........det går like fint an å snu denne situasjonen opp ned - denne situasjonen og hvordan man skal takle slike problemer er ikke kjønnsdifferensiert.

Det å forholde seg rolig og ydmyk og fleksibel i en slik situasjon vil en vinne på i en rettsak enten man er mann eller kvinne.

[xinnia]

hm... altså mor saborterer samvær- men likevel drar hun far til retten 2 ganger?

for hva?

Du TS, skal ikke gjøre annet enn å støtte din samboer.

[Gjest Gjest]

Jomfrua, kan du noe om dette med rettsak om slike saker? For eksempel hvor mange ganger en sånn samværssak kan komme opp i rettsak?

Vi prøver å vise at vi er veldig interessert i å få til et samvær, men vi får ikke svar på noe når vi etterspør.

Vi får kun ha samvær under oppsyn av mor, noe vi finner ydmykende og enda ikke har sagt ja til..

[Guybrush]

Hvis moren er som hun sier, så tviler jeg på at hun kommer til å verken lese det eller ta vare på det.. Men det er jo sikkert verdt et forsøk? Hva med å ta en kopi av alle brevene, så h*n kan få dem personlig av dere den dagen h*n blir gammel nok, så han ser at dere har brydd dere hele veien?

Min tanke også - ta vare på minner og hilsner til seinere.

Jeg får også en sterk følelse av at personer som skriver her med ekstremt subjektive meninger ikke har noen som helst foremening hvordan det er å være skilsmissebarn, ei heller hvordan det er å være en part som blir utsatt for motarbeidelse i barnefordelingssaker. Gammeldagse holdninger som er ytterst skadelige for barnet.

For all del støtt din samboer, men ikke ta en offisiell part i konflikten. Om moren er uansvarlig og motarbeider på alle vis vil det iallefall ikke medføre noen større sannsynlighet for at hun tar til fornuften.

Endret 23. juli 2012 av Guybrush

[Gjest Gjest]

Hun liker ikke far og mener han ikke er skikket til å være far. Han er en helt normal, oppegående mann med et ryddig og ordentlig liv.

Men det kan nok være ting der jeg ikke vet om.

[Guybrush]

Jeg tror ikke jeg ville gjort det. Dere kan jo si det til ungen når dere får møte h*n. Moren kommer sannsynligvis til å bare kaste brevet. Dessuten er det vel en grunn til at mor drar til retten. Man gjør som regel ikke det pga flisespikkeri.

Det finnes tusenvis av tilfeller hvor det er falske voldtektsanklager og grunnløse motarbeidelse av samvær. Stort sett er det samme type mennesker som står bak disse. At man er mor betyr ikke at man er psykisk stabil.

At det finnes idiotiske fedre som gjør det samme er ingen unnskyldning.

[jomfrua]

Kan og kan..............jeg har mye erfaring med konflikter i slike sammenhenger.

Helt konkret i forhold til rettsvesenet og spørsmål rundt det - kontakt familievernkontoret og spør. Og spørre om slike ting her inne er ikke lurt - for du har ikke peiling på hvem som svarer og hvor stor troverdighet det ligger i det. Eller kontakt advokat, for det har dere vel med tanke på tidligere rettsak.

Du skriver at far har samvær under oppsyn av mor. Det må være en grunn til at dette er ett resultat av første rettsak. Så jeg tror nok ikke du har gitt hele historien her - men tatt utgangspunkt i dagen i dag.

Uansett så gjør barnefar en tabbe ved å velge bort samvær med barnet under oppsyn av mor. Det viser at han ikke er SÅ interessert i barnets ve og vel men tenker mer på sine egne følelser. Du snakker hele tiden om "vi" når det kommer til samvær også. Her burde nok far tenke "jeg". Du er dessverre ikke noen brikke i dette spillet og vil heller trekke fars argumentasjon ned - med at han ikke gjør dette av sin vilje, men har på-pusher som vil gjennom føre.

Hvis det er sånn at barnefar ikke har noe særlig kontakt med barnet/kjenner barnet - så er det ganske naturlig at mor er med på samvær i en overgangsperiode. Men husk i en slik situasjon så kan du som samboer av far fort eskalerere konflikten og jobbe mot dere.

[Gjest annemor30]

Syns det er rart av denne moren og dra far til retten for 2. gang hvis det er hun selv som saboterer... Leses litt mellom linjene at hele sannheten ikke er kommet helt frem her..

[Guybrush]

Kan og kan..............jeg har mye erfaring med konflikter i slike sammenhenger.

Helt konkret i forhold til rettsvesenet og spørsmål rundt det - kontakt familievernkontoret og spør. Og spørre om slike ting her inne er ikke lurt - for du har ikke peiling på hvem som svarer og hvor stor troverdighet det ligger i det. Eller kontakt advokat, for det har dere vel med tanke på tidligere rettsak.

Du skriver at far har samvær under oppsyn av mor. Det må være en grunn til at dette er ett resultat av første rettsak. Så jeg tror nok ikke du har gitt hele historien her - men tatt utgangspunkt i dagen i dag.

Uansett så gjør barnefar en tabbe ved å velge bort samvær med barnet under oppsyn av mor. Det viser at han ikke er SÅ interessert i barnets ve og vel men tenker mer på sine egne følelser. Du snakker hele tiden om "vi" når det kommer til samvær også. Her burde nok far tenke "jeg". Du er dessverre ikke noen brikke i dette spillet og vil heller trekke fars argumentasjon ned - med at han ikke gjør dette av sin vilje, men har på-pusher som vil gjennom føre.

Hvis det er sånn at barnefar ikke har noe særlig kontakt med barnet/kjenner barnet - så er det ganske naturlig at mor er med på samvær i en overgangsperiode. Men husk i en slik situasjon så kan du som samboer av far fort eskalerere konflikten og jobbe mot dere.

Du har helt rett at man ikke bør høre på juridiske råd fra folk her inne, blant annet ditt råd her. Spør en jurist og den vil anbefale deg for alt i verden å ikke inngå en meget skeiv fordeling som i utgangspunktet kun kan forsvares om den parten skulle være uegnet som forelder. Det er også en ufattlig tungrodd prosess å komme seg ut av en ordning som allerede er på plass.

Støtter ellers forslaget om å koble inn familievernkontoret. dessverre sitter det mange gamle koster der som ikke følger de retningslinjer de har fått fra øvre hold.

Finn en god advokat, snakk med nav, snakk med helsestasjonen barnet er tilknyttet, hør med barnehagen barnet går i, vær involvert selv om barnet ikke er tilstede, ta vare på all korrenspondanse fra den andre parten - det inkluderer telefonsamtaler, brev, tekstmeldinger, epost osv. En rettssak med anker vil fort koste rundt en kvart million - noe man må være klar over. Største problemet er at man må angripe morens evne som omsorgsperson - veldig mange velger derfor å trekke seg siden dette på sikt kan skade barnet.

annemor30: du har ikke tenkt tanken på at barnet har rett til minst annenhver helg hos faren - og at moren i dette tilfellet motsetter seg dette og kun vil la barnet være hos faren under de forutsetningene som faren ikke ønsker å gå med på? Og at hun har sabotert dette samværet og nekter å la barnet være hos far uten at han går med på mindre samvær og kun under mors oppsyn? Leser litt mellom linjene at du her fremviser en usunn skepsisime.

[jomfrua]

Du har helt rett at man ikke bør høre på juridiske råd fra folk her inne, blant annet ditt råd her. Spør en jurist og den vil anbefale deg for alt i verden å ikke inngå en meget skeiv fordeling som i utgangspunktet kun kan forsvares om den parten skulle være uegnet som forelder. Det er også en ufattlig tungrodd prosess å komme seg ut av en ordning som allerede er på plass.

Støtter ellers forslaget om å koble inn familievernkontoret. dessverre sitter det mange gamle koster der som ikke følger de retningslinjer de har fått fra øvre hold.

Finn en god advokat, snakk med nav, snakk med helsestasjonen barnet er tilknyttet, hør med barnehagen barnet går i, vær involvert selv om barnet ikke er tilstede, ta vare på all korrenspondanse fra den andre parten - det inkluderer telefonsamtaler, brev, tekstmeldinger, epost osv. En rettssak med anker vil fort koste rundt en kvart million - noe man må være klar over. Største problemet er at man må angripe morens evne som omsorgsperson - veldig mange velger derfor å trekke seg siden dette på sikt kan skade barnet.

annemor30: du har ikke tenkt tanken på at barnet har rett til minst annenhver helg hos faren - og at moren i dette tilfellet motsetter seg dette og kun vil la barnet være hos faren under de forutsetningene som faren ikke ønsker å gå med på? Og at hun har sabotert dette samværet og nekter å la barnet være hos far uten at han går med på mindre samvær og kun under mors oppsyn? Leser litt mellom linjene at du her fremviser en usunn skepsisime.

Til TS:

Vil dere ha krig og bli fattige - så følg rådene til Guybrush. Og barnet vil helt klart bli veldig skadelidende i dette. Han har oppskriften på det.

Så til Guybrush: Jeg har ikke gitt noen juridiske råd.

Sunn fornuft, Guybrush..........barnet er ikke født i går. Har ikke hatt kontakt med sin far. Og gå for 50/50 deling.........det er tapt sak. Og så lenge han nå heller ikke følger opp "vanlig" samvær under oppsyn av mor fordi det er ydmykende. Du er ingen realist, det skal du ha, Guybrush.

Vi vet ikke hva det skyldes at det har blitt bestemt i retten at det skal være samvær under oppsyn. Og de har fra retten av det skal være under oppsyn, slik jeg har forstått tråden. Vel, da må far tåle det og det tåler han ikke fordi det er ydmykende. Da ser du hvor interessen ligger. Og er det til barnets beste?

For meg så virker du, Guybrush, veldig aggresiv og lite realistisk i din argumentasjon. Og en slik holdning kan skade mer enn å vinne frem med sin sak. Man MÅ svelge kameler og de kan være vonde noen ganger.............og det er ikke snakk om hvem som har rett når det kommer til slutt konklusjon; det er snakk om å få til ett OK samarbeide og kommunikasjon som alle parter; først og fremst barnet kan vinne på.

Du fremstår som umoden i den argumentasjon, Guybrush

[solsikkefrø]

Hold deg unna, og send far på samvær. Drit i om mor er til stede. Suck it up! Det handler om at barnet har krav på å se sin far, ikke omvendt. Han bør møte opp til alt samvær han kan få for å vise at han har en virkelig interresse for å se barnet sitt uavhengig av omstendighetene. Jo lenger tid det tar før han ser barnet sitt igjen (hans eget valg), jo verre er det for saken hans.

[Sulosi]

Kun en personlig erfaring men dog...far til mitt barn valgte bort samvær med tilsyn fordi han syntes det var "ekkelt" med tredjeperson tilstede. Det falt ikke i god jord hos mekler for å si det sånn. Mekler var ofte i slike rettsaker i form av sin stilling (barnepsykolog) og hadde aldri opplevd at en far vant frem i retten når han hadde unnlatt å møte på slike samvær.