Singelfrustrasjoner - det er så vanskelig!

[AnonymBruker]

Jeg har så intenst lyst til å møte noen. En gutt/mann. Har aldri vært i noe forhold og jeg er i øvre del av tjueåra. Har hatt noen flørter /affærer eller hva man skal kalle det noen år tilbake - men nå er det flere år siden sist jeg var i nærheten av noe sånt og har stort behov for et ordentlig, stabilt forhold.

Problemet er at jeg aldri møter noen. Orker ikke fly på byen så mye lenger og de gangene jeg er ute så orker jeg ikke drikke meg full nok til at jeg tør å se på mannfolk.

Har profil på et par nettsteder, men det er ikke overveldene respons, iallefall ikke av noen jeg finner noe interesse av. Og de gangene jeg begynner å skrive med noen som er ok, så merker jeg at jeg får ikke noe ut av å drive å skrive mailer fram og tilbake. MÅ jo møte personer på ordentlig for å klare å få noen interesse. Men uansett - der er det jo muligheter på nett, men jeg merker at jeg legger så ekstreme bånd på meg selv. Jeg er LIVREDD for å faktisk måtte møte noen fordi jeg ikke føler meg fin/pen nok til det!!!! Det er så vondt - objektivt så finns det jo folk som er "verre" enn meg (det er en fæl ting å si..men ja) som har klart å få seg kjærester, men jeg har altså tydeigvis enorme sperrer når det kommer til meg selv. Føler ikke at jeg er bra nok for noen (utseendemessig).

Sikter på ingen måte mot "modellpene", atletiske gutter, tvert i mot. Og kanskje derfor jeg sliter med å finne noen, på sukker føler jeg alle er enten atletiske partygutter, eller det STIKK motsatte. Hvor er normalsjiktet?

Men uansett, problemet mitt er jo i størst grad meg selv. Jeg er ikke overveldene pen eller sexy, det vet jeg jo. Men likevel.

Syns faktisk noen av bildene jeg har der er riktig så fine - men virker jo som at alle gutter bare vil ha de som ser stereotypiske ut.

Anonym poster: 79f4f5213e904ab21bbe19c405b2d914

[Steinar40]

De aller fleste i normalsjiktet er allerede opptatt i forhold.

[AnonymBruker]

Nåja, er ikke SÅ vanlig å være etbalert når man er rundt 25 heller da. Iallefall ikke i storbyen. Kjenner mange "vanlige" folk som er single

Anonym poster: be1f6904ced2f78a4c869b58dbfa88e0

[dilletante]

Her tror jeg nok hovedproblemet ligger hos deg, ja. Du bør jobbe med selvbildet ditt - meditasjon eller kanskje noen timer i terapi? For meg har meditasjon vært løsningen, selv om jeg uansett har vært på vei mot et bedre selvbilde ganske lenge, har jeg lært å bry meg mye mindre om alle selvbevisste tanker som surrer rundt og hindrer meg i å bare være meg selv. Og du bør ikke legge så mye (frykt) i det å møte noen på en date. I begynnelsen hadde jeg også sperrer mot å treffe noen, men da jeg først kom over den terskelen fant jeg ut at de første møtene egentlig bare er som å ta en øl, kaffe e.l. med en potensiell venn. Selv når den andre har vært mer tiltrekkende enn forventet har det vært rimelig avslappet. Og selv når det ikke har vært noe kjemi, har det vært hyggelig nok å prate en time eller fler - det gjelder bare å velge å treffe menn du ser du har nok felles med til å kunne snakke med dem

Om det utvikler seg til noe mer, og hvorfor det eventuelt gjør/ikke gjør det, er det nok lurt å ikke tenke altfor mye på. Man kan ikke klaffe med alle, det er ikke fordi man er så og så pen, og det er ikke om å gjøre at flest mulig av de du dater skal falle for deg og ville treffe deg igjen.

Når det gjelder utvalget av menn på nettsidene kan du kanskje prøve å endre søkekriteriene litt? Jeg ser også at det er mange atletiske menn, og noen som er det motsatte, men har også mange jeg synes virker mer "positivt gjennomsnittlige" med høy match med meg...

[AnonymBruker]

Her tror jeg nok hovedproblemet ligger hos deg, ja. Du bør jobbe med selvbildet ditt - meditasjon eller kanskje noen timer i terapi? For meg har meditasjon vært løsningen, selv om jeg uansett har vært på vei mot et bedre selvbilde ganske lenge, har jeg lært å bry meg mye mindre om alle selvbevisste tanker som surrer rundt og hindrer meg i å bare være meg selv. Og du bør ikke legge så mye (frykt) i det å møte noen på en date. I begynnelsen hadde jeg også sperrer mot å treffe noen, men da jeg først kom over den terskelen fant jeg ut at de første møtene egentlig bare er som å ta en øl, kaffe e.l. med en potensiell venn. Selv når den andre har vært mer tiltrekkende enn forventet har det vært rimelig avslappet. Og selv når det ikke har vært noe kjemi, har det vært hyggelig nok å prate en time eller fler - det gjelder bare å velge å treffe menn du ser du har nok felles med til å kunne snakke med dem

Om det utvikler seg til noe mer, og hvorfor det eventuelt gjør/ikke gjør det, er det nok lurt å ikke tenke altfor mye på. Man kan ikke klaffe med alle, det er ikke fordi man er så og så pen, og det er ikke om å gjøre at flest mulig av de du dater skal falle for deg og ville treffe deg igjen.

Når det gjelder utvalget av menn på nettsidene kan du kanskje prøve å endre søkekriteriene litt? Jeg ser også at det er mange atletiske menn, og noen som er det motsatte, men har også mange jeg synes virker mer "positivt gjennomsnittlige" med høy match med meg...

Er jo enig i det du sier.. Har jo forsåvidt ikke noe problemer med selvtillitten, men selvbildet når det kommer til utseendet og det å ha noe å "tilby" en mann - det er der problemet ligger.

Har vært på en date faktisk, det var en positiv opplevelse selv om det ikke var noe gnist mellom oss.

Men det jeg kanskje er redd for litt sånn ubevisst er nok å måtte face nederlaget når mann etter mann ikke blir interessert i meg..på en måte. Tør ikke ta sjansene fordi jeg kommer til å bryte meg selv enda mer ned når jeg må ta nederlaget på "ordentlig"

Sikkert en slags forsvarsmekanisme ellernoe.

Anonym poster: be1f6904ced2f78a4c869b58dbfa88e0