Aaaarg!!! Jeg er så sinna nå!

[Naken]

Jeg ble separert fra mannen min for to månder siden.

Ikke fordi vi ikke er glad i hverandre lenger, men det er så mange floker å løse opp i at vi måtte ta dette steget, for å ha en sjangs til å redde forholdet. Synes dette er en trist og tung situasjon.

Vi vet ikke enda om det vil gå, men vi prøver begge, både for vår og vår datters skyld.

Den jeg er sinna på er ikke mannen min,- men mamma!

Vi har stort sett et greit nok forhold, men hun kan være så utrolig ufølsom og plump, til tider. Det virker ikke som hun bryr seg om hva andre føler, når hun holder på sånn.

Eks.- Like etter jeg og datteren min, (snart 4 år), er flyttet ut, er vi på en butikk med mamma. Jeg var, som hun visste, i en veldig sårbar periode, der jeg stort sett hadde nok med å "holde fasaden", og ikke bare grine dagen lang.

Så spør noen om navnet mitt, som jeg så gir dem. (La oss si jeg heter Lise Bø Hansen, siden jeg vil være anonym). Da bryter mamma inn; "Du burde kanskje benytte anledningen til å kutte ut det der Hansen navnet nå, he, he ,he"

Jeg synes overhode ikke det morsomt.

Eks 2,- Jeg har fått minigris og i den forbindelse, sier hun, mens jeg er der, til en for meg nesten fremmed mann; "Ja, nå har Lise bytta ut mannen med en gris hun kan ha i senga Ha, ha, ha"

Dette er bare to eksempler,- hun kommer støtt og stadig med slike "morsomheter", som hun ler av og jeg føler meg ille beklemt av, gjerne mens det er andre folk der. :-x

Dere synes kanskje ikke det er så mye å "ta på vei" for, men jeg føler meg nedverdiget og såret når hun slenger med leppa på den måten. Skal ikke mammaer være der for å trøste deg, ikke vri kniven i såret hele tiden?!

Det er heller ikke bare meg som opplever dette. To av brødrene mine får også gjennomgå.

Vi er fem søsken, tre fra mammas første ekteskap, og to fra andre.

(Jeg er eldst av de tre fra første). Mamma har alltid sett ned på pappa, etter skillsmissen, og hun påpeker gjerne at det og det, må vi ha fra ham, hvis hun synes vi oppfører oss dumt.

Den ene broren min har AD/HD, mens den andre broren min har hengt etter i barndommen, fordi han hadde svulst på hjernen. Jeg har ikke "hatt" noe spesielt, men mamma synes nok jeg ligner for mye på pappa i enkelte ting.

Vi har alltid misstenkt at hun "ser ned" på oss, i forhold til våre yngre søsken, som er mer vellykkede. (Vi er veldig glad i dem, altså.)

I romjula fikk vi bekreftet det.

Vi skulle sammenligne hverandre med blomster.

Den yngste husker jeg ikke hva hun sa på, men det var noe fint.

Den nest yngste kalte hun blåklokke, fordi han er så snill og god.

De to eldste brødrene mine ble løvetenner. (og ikke fordi de er så søte, men fordi de er litt sånn "spesielle")

Og jeg var så heldig å bli tistel, fordi jeg vistnok er "litt stikkete"...!

Hun sa også, helt alvorlig, at favorittbarnet hennes er den nest yngste. Er det mulig å si sånn?!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg prøvde nettopp i sted å forklare henne at jeg synes det svir med de "vittige" komentarene hennes. Da ble hun fornærmet, så såret ut, og sa med en sippete tone; "Ja, ja, jeg får vel la være å si noe jeg da". Så gikk hun, som om det var jeg som hadde såret henne.

Fy faen så kvalm jeg ble!

Hva synes dere om dette?

Sorry for det sinnsykt lange innlegget. Kokte over litt her... :oops:

[Emy]

Tja, tenke tenke....Første som slår meg er at du nå er inne i en veldig sårbar situasjon. Er ikke så lett og skildre ting fra hverandre i innlegget ditt men noe som slår meg er at moren din kanskje prøver å spøke litt med det alvorlige du er oppe i. Det kan enten skyldes at hun er usikker på seg selv, situasjonen og hvordan hun skal forholde seg.

Hadde min mamma sagt slike komentarer som hun ga deg i de to første eksemplene hadde jeg ledd tror jeg. Jeg klarer å se det komiske i det men det er jo pga at jeg ikke er i din situasjon.

Dette ble du sikkert ikke i noe bedre humør av man.... :trøste:

[Gjest Madley]

Det er alltid sårende når mor, som skal være ens nærmeste i livet oppfører seg sånn.

Min mor har heller ikke "antenner" i forhold til mine følelser og sier og gjør mye rart.

Har ikke så mye fornuftig å komme med annet enn at man må bare lære seg å A)overse det eller B) svare tilbake..

Jeg valgte B og pipa har fått en litt annen lyd.

[Gjest Vega]

Vet ikke - vi har bare hørt litt - så det er vanskelig å uttale seg.

Synes hun virker frekk og lite empatisk.

Kan du ta igjen? Og hvordan reagerer hun da?

Har hun alltid vært dominerende og rakket ned, og sådd splid mellom søsknene?

Tror jeg ville forklart henne hvor dumt det hele blir, for andre (deg), og bedt henne passe på hva hun sier.

Virker som om hun er av typen som tror de er så morsomme, og ikke ser seg selv - fordi de en eller annen gang før i tida sa noe som var morsomt og aldri har glemt det...

[Gjest gjest1]

Å snu om å svare med samme mynt synes jeg ikke er greia du bør satse på . Ikke fordi jeg er sånn "være snill hele tiden pike" men fordi du da synker ned på hennes nivå!

Si i fra at skal hun bli sur fordi du velger å si i fra at hennes oppførsel ikke er akseptabel, så får dere heller ta en pause fra hverandre en tid,

Helt ærlig så høres moren din litt skrullete ut; alle vet at man sier da ikke alt man tenker! I alle fall ikke at den og den er yndlingsbarnet!

Så snakk med henne igjen er mitt råd, på en rolig og hyggelig måte forteller du henne at NEI slik vil du ikke at hun skal være og klarer hun ikke la være så ta virkelig en pause fra henne. Det virker ikke som om du trenger mer å plages med for tiden!!! :trøste:

Ha det fint og lykke til med alt!

*klem*

[lenny]

får intrykk at moren din er usikker i sosiale sammenhenger,vil gjerne være litt i sentrum slår til med noen morsomheter,og legger ikke merke til at hun sårer deg.

fortell henne hva du føler,tar hun ikke hensyn til deg etter det så er det nok greit å få henne i litt mindre doser.

i noen sammenhenger hjelper det faktisk å ta igjen med samme mynt for å få satt seg i respekt,men tror ikke det er oppskriften til ditt forhold med mor.

[Gjest Anonymous]

http://www.psykopat.no/PERSFOR/pfs.html

?

[Naken]

Tusen takk for svar!

Godt med litt oppbacking

Mamma er overhode ikke sjenert, i noen sammenhenger. Hun er en veldig selvsikker type, som gjør mye av seg.

Er også av den mening at jeg synker til samme nivå, hvis jeg tar igjen med samme mynt, så det vil jeg ikke.

Har faktisk snakket med henne igjen nå.

Hun innrømmer at hun kanskje sier litt dumme ting innimellom, men at hun bare ikke tenker seg om. (selv om jeg synes hun burde det, for jeg har sagt i fra før at sånt sårer meg).

Hun har lovet å prøve å skjerpe seg nå, så jeg får bare håpe at hun klarer det. Har jo ikke lyst til å kutte ut kontakten med henne.

(Det gjorde forresten den ene broren min i dag. Han orker ikke mer av ufølsomheten hennes.)

[Catzy]

Kanskje du skal stoppe henne før hun plumper ut med ting? Eller si fra med EN GANG hun kommer med slike morsomheter? Før eller siden vil hun kanskje lære å koble inn hjernen før munnen løper løpsk. (Og du kan sikkert forutse hvor en samtale vil ta veien, så du kan få henne til å tenke.)

Eller så får du bare si til de dere er sammen med at "Ikke hør på mamma, hun er bare litt skrullete". Så får hun se hvor moro det er å få plumpe kommentarer slengt om seg foran folk. Det er ikke noe å gjøre til å begynne med, men hvis hun ikke skjerper munnbruken sin.

All oppførsel kan modereres, hvis den det gjelder blir litt bevisst på seg selv og folk rundt seg. Det kan høres litt slemt og arrogant ut, men da skaper man i hvertfall færre problemer for seg selv.

Catzy