Avstand i bli-kjent-fasen

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en mann via nettet, og etter å ha kommunisert skriftlig noen uker, traff vi hverandre. Det var veldig hyggelig, og begge er i utgangspunktet innstilt på å fortsette å treffes. Men avstanden er såpass stor at det ikke bare er å møtes i byen og dra hjem (eller ta én overnatting), det er 4-5 timers reisevei (muligens litt mindre med bil, noe jeg ikke har). Da blir det jo også noen hundrelapper hver vei. For å komplisere det hele har ikke jeg alltid fri i helgene og en ganske uforutsigbar (men også plutselig fleksibel) hverdag. Noen her som har erfaring med å starte et forhold med såpass lang avstand? Jeg har hatt avstandsforhold før, men da var vi naboer det første halve året vi kjente hverandre. Selve avstanden fungerte greit i det forholdet.

En annen ting er jo selvsagt at vi må snakke om hva vi eventuelt tenker om framtida - om en av oss vil flytte etc. Men det er en annen historie

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

[Steinar40]

Fyren bør være rimelig unik før du satser på noe sånt.

Sannsynligheten er stor for at det ikke kommer til å fungere, og som du sier så må en av dere flytte før eller senere.

[Elizia]

Avstandsforhold er jammen ikke enkelt. Levde i et for mange år tilbake hvor vi først hadde bott i samme by samt sammen i 6 år, men når vi havnet i den situasjonen at han fikk jobb i et annet land og jeg startet med min karriere her i Norge, gikk det vel ca 9 mnd, så ble det desverre slutt. Han klarte ikke å vente.

Nå har jeg møtt en som jobber off-shore. Og er 1 mnd på og 1 mnd av, og den mnd han er hjemme har han barn i ca 2 uker. Dvs jeg kan se han max 2 uker annenhver mnd. Og siden jeg har små barn, begrenser det seg da også siden barna enda ikke er involvert. Liker han utrolig godt, og han er nok en person som jeg lenge har lett etter (ansvarsfull, snill, sosial, kjekk, ordnet økonomi m.m) men innser at dette nok blir for vanskelig for meg. Jeg ønsker en kjæreste som jeg kan møte når jeg vil (og han vil selvsagt) og som jeg føler meg trygg på og blir ordentlig kjent med. Men du må nesten føle på det selv hva DU kan takle fremover. Og hvilket tidsperspektiv det på evt flytting til samme sted.

Endret 22. juli 2012 av Elizia

[AnonymBruker]

Jeg dater en mann som bor nesten 3 timer unna med bil. Her har jeg også 2 barn, og far stiller opp veldig varierende, så det kan gå lange tider uten barnefri. Så hadde jeg en planlagt reise i april, så eksamener rett etter dette.

Derfor har vi sett hverandre i varierende grad, noe som har gjort at det har gått sakte framover. Men gått en del fram i det siste, så nå blir barna innvolvert selv om jeg egentlig synes det er for tidlig. Dette fordi barnefar har satt seg helt på bakbena, nekter å ha barna, jeg har ikke andre jeg kan bruke til å ha barna.

Og denne mannen er jeg virkelig forelsket i, han er helt fantastisk, så utrolig snill, omsorgsfull, stabil økonomi, vi har så mange like drømmer og ønsker for framtiden. Dette er en type mann det finnes utrolig få av, og jeg har vært så heldig å få han. Så jeg vil virkelig ikke gi slipp på han.

Her har vi jo og prata om at vi begge ønsker å være sammen med den andre forhåpentligvis resten av livet. Men at det er jo for tidlig å vite dette.

Her er han flyttbar og, så han flytter til meg om 1-2 år.

Så jeg tror avstands forhold kan gå helt fint, også i starten, men dette så lenge man vet at man etterhvert kommer til å bo på samme sted.

Anonym poster: db8d8db6d7a5b90adc16124c0acae627

[AnonymBruker]

Takk for svar På en måte er det greit for meg å ikke treffes veldig ofte, også fordi jeg kommer til å ha mye å gjøre i året som kommer. Men det er jo en fordel om det ikke blir for kronglete å møtes de gangene begge faktisk har tid en dag eller to... Får se når/hvis vi blir bedre kjent, om det er noe som er verdt å satse på til tross for praktiske hindringer. Ingen av oss har barn, det er i hvert fall én ting som gjør det enklere.

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

[Gjest Anna.S]

Hvorfor snur du ikke litt på det og ser at dere kan ha et uforutsigbart men spennende blikjentskap? Det er godt å ha tid for seg selv mens man blir kjent med hverandre og man får tid til å savne hverandre, skrive søte ting til hverandre og hver gang man treffes blir det nesten som en ny første date.

Ikke begynn å tenk på fremtiden enda, men lev i nåtiden uten de bekymrende tankene som vanligvis kommer. Nyt de gode følelsene og gled deg til neste gang dere skal treffes.

Det gjør jeg med han jeg dater. Hvis savnet ikke kommer mellom hver gang dere treffes så vil det være en god pekepinn på at det ikke er noe sterkt nok der, så jeg nyter savnet og gleder meg til å bli bedre kjent, en gang om gangen.

[AnonymBruker]

Jo, det er jo egentlig fint at vi kan gjøre noe spesielt ut av de gangene vi treffes, vi holder allerede på å avtale hva vi skal gjøre neste gang, og jeg merker at jeg gleder meg Det er selvsagt for tidlig å tenke på framtiden, samtidig er jeg vel såpass gammel og fornuftig at jeg er usikker på om jeg vil bruke tid på noe som "må" avsluttes om en stund fordi vi ikke har samme ønsker (men det gjenstår jo å se da).

Men har vel bestemt meg for å la det som skjer, skje. Godt så lenge det føles avslappet og fint, i mitt forrige forhold var det mye mer negativt fra starten (mye på grunn av min daværende innstilling), og jeg har ikke behov for at ting skal gå så fort.

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

[Anglofil]

Jeg startet mitt forhold til min mann i et avstandsforhold. Det var fem-seks timer med buss mellom oss, men det gikk. Med riktig innstilling fungerer det meste. Etterhvert flyttet jeg dit han bodde for å studere. I dag er vi gift.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg startet mitt forhold med avstandsforhold, og vi bor ca 4-5 timer unna hverandre med buss/bil. Det funker så lenge dere er innstilt på det. Vi har vært sammen i snart 2 år og 4mnd. Blir et år til med avstandsforhold iallefall, siden jeg går på skole, så får vi se etter det.

Anonym poster: 9a24694bf19f63dbbe0fa3e3784d6f63

[AnonymBruker]

Det er jo fint å høre at noen har fått det til selv om avstanden er relativt stor fra starten Jeg tenker at det er positivt at vi får tid til å kjenne på det mellom treffene - om det føles riktig eller feil, og at det er lettere å være rasjonell. Samtidig får vi jo ikke sett hverandre i hverdagssituasjoner over litt tid... med eksen var forholdet definitivt best og minst konfliktfylt i avstandsperiodene, og vi glemte nok lett forskjellene mellom oss da. Men jeg er jo mer erfaren nå og vet mer hva jeg trenger.

Personlig er jeg åpen for å flytte, men med min utdanning kan jeg ikke få jobb hvor som helst, og jeg er skeptisk til å flytte til et sted hvor bare den ene har nettverk (den tabben har jeg også gjort før). Men det er jo noe vi må diskutere dersom det i det hele tatt blir aktuelt med et forhold. Han er i hvert fall en veldig fin fyr.

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

[Steinar40]

Det er jo fint å høre at noen har fått det til selv om avstanden er relativt stor fra starten Jeg tenker at det er positivt at vi får tid til å kjenne på det mellom treffene - om det føles riktig eller feil, og at det er lettere å være rasjonell. Samtidig får vi jo ikke sett hverandre i hverdagssituasjoner over litt tid... med eksen var forholdet definitivt best og minst konfliktfylt i avstandsperiodene, og vi glemte nok lett forskjellene mellom oss da. Men jeg er jo mer erfaren nå og vet mer hva jeg trenger.

Personlig er jeg åpen for å flytte, men med min utdanning kan jeg ikke få jobb hvor som helst, og jeg er skeptisk til å flytte til et sted hvor bare den ene har nettverk (den tabben har jeg også gjort før). Men det er jo noe vi må diskutere dersom det i det hele tatt blir aktuelt med et forhold. Han er i hvert fall en veldig fin fyr.

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

Du er ihvertfall ikke blind for utfordringene med et slikt forhold.

Spørsmålet er nok da heller om han skjønner hva det innebærer.

[Gjest Purple Haze]

Steinar: Vi vet at du er avstandsforholdets største motstander, så du trenger ikke gjenta det i absolutt alle tråder som omhandler tema. Avstandsforhold kan faktisk fungere, selv om du har negativ erfaring med det ( i ditt tilfelle var uansett ikke avstanden det største problemet)

Min kjære og jeg bor nesten femti mil fra hverandre, bruker 7-8 timer med bil. Vi ble kjent på avstand, og har nå vært sammen i snart fire år.

Avstandsforhold blir hva man gjør det til, og handler om hvor villig man er til å satse og hvilken inntsilling man har til at det skal fungere. Å snakke mye sammen, dele stort og smått i hverdagen, treffes så ofte man kan og ha kvalitetstid sammen er helt grunnleggende. Dessuten bør man ha et mål og en plan om å bo sammen i overskuelig framtid. Om ingen er villig til å flytte, kan det bli vanskelig å få det til å fungere.

[AnonymBruker]

Du er ihvertfall ikke blind for utfordringene med et slikt forhold.

Spørsmålet er nok da heller om han skjønner hva det innebærer.

Jo, det vil jeg tro han skjønner. Jeg vet han har hatt avstandsforhold tidligere, og vi er begge voksne og relativt reflekterte. Vi får vel bare snakke om det.

Anonym poster: 44a5080594b2f8488f7678870bc12bb7

[Steinar40]

Steinar: Vi vet at du er avstandsforholdets største motstander, så du trenger ikke gjenta det i absolutt alle tråder som omhandler tema. Avstandsforhold kan faktisk fungere, selv om du har negativ erfaring med det ( i ditt tilfelle var uansett ikke avstanden det største problemet)

Min kjære og jeg bor nesten femti mil fra hverandre, bruker 7-8 timer med bil. Vi ble kjent på avstand, og har nå vært sammen i snart fire år.

Avstandsforhold blir hva man gjør det til, og handler om hvor villig man er til å satse og hvilken inntsilling man har til at det skal fungere. Å snakke mye sammen, dele stort og smått i hverdagen, treffes så ofte man kan og ha kvalitetstid sammen er helt grunnleggende. Dessuten bør man ha et mål og en plan om å bo sammen i overskuelig framtid. Om ingen er villig til å flytte, kan det bli vanskelig å få det til å fungere.

Jeg har aldri påstått at et avstandsforhold ikke kan fungere. Jeg bare påpeker hvor viktig det er at begge parter virkelig forstår hva det innebærer av utfordringer.

Og hvis begge er villige til å gjøre det som du beskriver over, så ser jeg absolutt at det kan fungere.

[Elizia]

Har alltid fleipet med at jeg burde ha en mann som jobbet off-shore for da har man de gode dagene sammen, man savner hverandre og blir ikke så fort leie av hverandre. Men nå som jeg dater en som er borte 6 mnd i året, er det bare slitsomt. I allefall siden vi er i "bli kjent fasen". Føler at jeg ikke blir ordentlig kjent med han og vet da ikke hvordan han egentlig er. Siden han heller ikke er en som liker å snakke mye i telefonen eller sende meldinger, blir det lite kontakt når han er ute, og jeg blir usikker. Synes det er utrolig at dere som lever slik over flere år klarer å beholde kontinuiteten og gnisten i forholdet.

[Steinar40]

Har alltid fleipet med at jeg burde ha en mann som jobbet off-shore for da har man de gode dagene sammen, man savner hverandre og blir ikke så fort leie av hverandre. Men nå som jeg dater en som er borte 6 mnd i året, er det bare slitsomt. I allefall siden vi er i "bli kjent fasen". Føler at jeg ikke blir ordentlig kjent med han og vet da ikke hvordan han egentlig er. Siden han heller ikke er en som liker å snakke mye i telefonen eller sende meldinger, blir det lite kontakt når han er ute, og jeg blir usikker. Synes det er utrolig at dere som lever slik over flere år klarer å beholde kontinuiteten og gnisten i forholdet.

Så hvorfor fortsetter du å date denne fyren?

[Elizia]

Tro meg; jeg tviler....

[Steinar40]

Tro meg; jeg tviler....

Ja, det skjønner jeg godt. Han bør jaggu være bra for å være verdt det. Spesielt når han ikke gidder å kommunisere heller.

Men du kan jo bruke den neste 6 mnder perioden når han er hjemme til å bli godt kjente, og så bestemme deg.

Uheldig turnus forøvrig. Han er vel da enten off-shore i utlandet, eller på skip, antar jeg.

Endret 25. juli 2012 av Steinar40

[Gjest Purple Haze]

Har alltid fleipet med at jeg burde ha en mann som jobbet off-shore for da har man de gode dagene sammen, man savner hverandre og blir ikke så fort leie av hverandre. Men nå som jeg dater en som er borte 6 mnd i året, er det bare slitsomt. I allefall siden vi er i "bli kjent fasen". Føler at jeg ikke blir ordentlig kjent med han og vet da ikke hvordan han egentlig er. Siden han heller ikke er en som liker å snakke mye i telefonen eller sende meldinger, blir det lite kontakt når han er ute, og jeg blir usikker. Synes det er utrolig at dere som lever slik over flere år klarer å beholde kontinuiteten og gnisten i forholdet.

Skjønner veldig godt at du tviler på om dette er mulig å få til. Seks måneder borte må jo gjøre det håpløst å bli kjent og kunne opprettholde nærhet og intimitet. Spesielt hvis det er normalen at han er bort så mye.

Min er off shore, men har gullordning med 2 uker på og 4 av, så det er liksom null problem. Din situasjon tror jeg neppe jeg hadde taklet.

[Elizia]

Uttrykte meg sikkert litt uklart. Med at han er borte 6 mnd i året mener jeg at han er 1 mnd p jobb og 1 mnd hjemme. Men den mnd han er hjemme har han barn i 2 uker. Så det vil si at vi har muligheter til å omgås ca 2 uker hver andre mnd....Han elsker jobben sin, så jeg antar han ikke vil bli landkrabbe med det første. Muligens blir turnusen endret slik at han blir noe mer hjemme. Uansett så har jeg tenkt å bruke tiden til jeg ser han igjen med å tenke meg godt om hva jeg vil og har behov av i livet mitt. Og se hvordan han er neste gang vi møtes. Viser han ikke mer engasjement da ift planer videre, avslutter jeg det. Livet er for kort for å bruke tid på noe som det ikke er noe fremtid i