Frustrert...

[Gjest Anonymous]

Sitter her, er misfornøyd med "det perfekte" forholdet som har vart i snart 8 år. Tankene er hos en annen - som befinner seg langt borte. Kjenner at "krisene" mine der jeg ønsker meg ut, bort, fri, alene, kommer oftere og oftere. Men samtidig er jeg lammet. Lammet av frykten får å gå fra det som jeg har brukt 8 år av livet mitt på. Alt vi har bygd opp sammen, planene om å dele resten av livet. Livredd for å ta et galt valg. På den andre siden er jeg kjemperastløs, vil ut, vil fly, vil oppleve at hjertet banker, at det kribler, kjenne at kroppen våkner etter en alt for lang dvale. Føler at mulighetene går fra meg - samtidig som jeg jo bør være veldig fornøyd med det jeg har.

Hva gjør man når det eneste man føler er et varmt vennskap? Når sexlysten overfor den andre er forbi. Når man føler at man lever i et "kjæresteløst" forhold? Har aldri hatt en så omtenksom kjæreste - men har aldri følt meg så ensom før...er det sånn det skal være?

Krever jeg for mye?

Jeg utsetter å ta valgene, jeg kvier meg og prøver å si til meg selv at dette bare er forbigående, at jeg vil roe meg igjen - men jeg vet ikke om jeg vil....

[Gjest Anonymous]

Jeg tror det blir bare verre jo lengre du venter med å ta valgene dine.

Jeg gikk ut av et følelsesløst forhold for 5 år siden. Det tok meg nesten to år å komme ut av det.

Det eneste som skjedde var at jeg brukte en haaug med krefter og energi på å kvitte meg med alle negative elementer i og rundt forholdet.

Og dette hadde jeg nok vært spart dersom ejg haddde gjort en kort prosess.

Det er ikke lett og skal ikke være lett.

Men føles det ikke rett å bli værende er det bare vondere for dere begge desto lenger du venter.

Men vær for guds skyld sikker i din sak før du gjør det.

Ingen ting er vel verre enn å miste det beste her i livet bare for man har en dårlig periode. Men er det dødt så er det ikke noe å utsette...

Klem fra meg

[Gjest Anonymous]

...prøver å flytte innlegget litt opp igjen i håp om flere bemerkninger på mitt tankespinn. Det er så godt å få noen andre synsvinkler på dette...takk på forhånd - den som gidder.

[Gjest Nathalie]

Kjenner meg utrolig godt igjen med det der... Har hatt slike "perioder" innimellom, og tenkte "hjelp! Jeg har bundet meg altfor tidlig" (Vi har vært sammen i 4 år og jeg er 20) I fjor sommer holdt alt på å rase. så til slutt tok jeg det opp, sa alt jeg følte. At forholdet var gått i stå, og at den helt store boblende følelsen ikke fantes lenger. Vi ble enige om å fortsette å bo sammen til over sommeren, og så skulle jeg flytte ut for en periode. For å finne orden på livet vårt igjen. Men så kom sommerferien først, og vi reiste en uke på hotellferie sammen. Vi skulle liksom prøve å gjøre det beste ut av den siste tiden vi skulle holde sammen. MEN! Vi flyttet aldri fra hverandre likevel... Hvorfor? Fordi på den hotellferien kom vi unna dagliglivets kjas og mas, og vi ble "kjent på nytt", eller hva jeg skal si... Vi kom hjem igjen som nyforelskede turtelduer og har siden hatt det veldig bra sammen. Vi har begge blitt mye flinkere til å prate med hverandre når vi føler at forholdet kanskje går i stå, eller at dagliglivet tar fra oss all energien for å jobbe med samlivet.

Alle er nok ikke like heldige som meg og min samboer, som klarte å fikse dette pga en ferietur... MEN jeg vil bare si til deg at VÆR SIKKER I DIN SAK!! Ikke gjør noe overilt, kanskje du risikerer å miste en du egentlig elsker, men som du bare trenger litt oppfrisking med... Tenk deg godt om, kjære deg... Kjærligheten kommer ikke rekandes på ei fjøl, selv om noen påstår det.

Er du sikker i din sak, så ikke drøy det. Det kan gjøre vondt verre. Dess lenger du venter, dess vanskeligere blir det å komme ut av det. Men er du usikker, please snakk med kjæresten først, og prøv å komme dere bort. Det kan hjelpe, - jeg er sikkert ikke den eneste som er så heldig...

Ønsker deg uansett lykke til!

Jeg angrer ikke et sekund på den avgjørelsen jeg tok, for jeg elsker min samboer over alt på denne jord! Bare vi klarer å ta op ting når det går i stå...

*masse lykkeønskninger til deg*

12

[Gjest Anonymous]

Takk for svarene jeg har fått. Det hjelper å høre andres erfaringer eller tanker.

Jeg har i grunnen ikke kommet så mye lengre. Har valgt å la ting gå litt sånn som det er før jeg gjør noe rent konkret med det. Men jeg har pratet med han og sagt hva jeg tenker. At det seksuelle fra min side er helt dødt, men det visste han jo fra før...jeg har også ymtet frampå at vi kanskje burde ta en pause fra hverandre - bo fra hverandre i et par måneder for å se litt hvordan det er. Men så stopper det liksom der, da. Det blir ikke noe av. Føler vel egentlig at det er jeg som burde gjøre noe med de praktiske tingene, siden det er jeg som ønsker en pause. Men så har det seg sånn at vi bor i min leilighet. Og jeg vil jo ikke flytte herfra. Men jeg får også sinnssykt dårlig samvittighet ved tanken på at det er han som må flytte og lide for mine ønsker. Det skulle vært jeg som måtte tatt den "støyten". Også er det den økonomiske siden av saken - hvordan ha råd til to husleier i stedet for en? Skal det da plutselig kjøpes inn nytt kjøleskap, tv, komfyr, etc., etc.? Disse praktiske tingene kommer også i veien for å få satt ting ut i livet. Jeg veksler mellom å tenke så det knaker på praktiske løsninger - og å gi opp det hele. Kjenner meg deprimert og oppspilt ved tanken på å bli alene.

Herregud - dette er vanskelig!

Flere synspunkter eller råd?

På forhånd tusen takk.

[Mathias]

Veldig stor og viktig - og vanskelig sak dette! Du har fått veldig gode svar!

Vil bare si at dere burde jo tenke sammen.. Hvorfor skal bare du tenke? Dere er to i dette forholdet, og dersom dere skal berge det ELLER si at nok er nok og gå VIDERE i livet må begge to være med...

Prøv først å løse det sammen, hva må til for deg, for ham...Klarer dere det? Hvordan begynne i det små? Hva kan begge gjøre (viktig at begge gjør noe aktivt, en kan ikke berge dette alene...)

Så dersom det ikke går må dere ta en skremmende avgjørelse.... Det er fundamentet, tryggheten som rives opp. Men dersom en skal videre i livet må det til...

Lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

you have to be cruel to be kind

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde også "det perfekte" forhold. Alle trodde vi skulle gifte oss..til og med jeg. Varte i over 7 1/2 år før jeg ikke klarte mer. Jeg ar ung( 17 år da..26 nå) Da hadde jeg grått og tenkt og gråt og tenkt i flere år.Sex-livet eksisterte ikke, men det gjorde vennskapet. Jeg var utrolig glad i han, men det var ikke en erotissk form for kjærlighet.Mer vennskaplig, broderlig!!

Etter å ha pratet mye sammen valgte vi å bo sammen som venner ( av pratiske årsaker).Det gikk helt greit bortsett fra at denne tankeprosessen tok myyye energi fra meg og studiene mine.

Dette var ca to år siden.Er i dag lykkelig samboer med en ny mann! har aldri før opplevd en så hærlig kjærlighet. Alt stemmer og jeg ser tilbake på de årene som energi-slitende. Hadde jeg vvisst bedre hadde jeg gjort ting anerledes i dag. Jeg ville ha forlatt forholdet mye fortere.

men...erfaring har jeg fått.Har i dag veldig god kontakt med x´n . Har ihvertfall fått bekreftet at valget mitt var riktig.Man KAN ikke leve i et forhold som er så mangelfult og erotisk anorektisk.Det er jo heller ikke riktig i forhold til partneren å gå rundt med slike tvilsfølelser.

men tenkt deg godt om( bare ikke drøy det så altfor lenge). Tør å ta en sjanse, men vær samtidig inneforstått med konsekvensene og deres effekt.

Linda!

[Gjest Anonymous]

Takker og bukker - så kloke dere er alle sammen.

Til Lasse; det er sant at man må være to for å komme frem til en løsning på noe som ikke er tilfredsstillende, men i vårt tilfelle er det sånn at han synes det er helt greit (tilsynelatende) at jeg ikke tenner på han. Han vil heller beholde alt det andre vi har i stedet for å gi opp pga. de seksuelle følelsene jeg mangler. Og da er det liksom jeg som må gjøre noe med tingene - alene.

Til Linda: det er så godt å lese at du har kommet til de konklusjoner at det var det riktige - å gå fra en som kun er bestevenn. Mistet du han som venn? Hvordan har dere det nå? Prater dere ofte sammen?

Bare lurer. Er så redd for å miste den delen - han har tross alt vært bestevennen min i snart 8 år...

Men jeg vil så gjerne oppleve at de andre brikkene også faller på plass. Og det er så godt å høre at det går an - hvor rart det enn måte høres ut. Har en sånn inderlig lengsel inni meg - er utsulta på de følelsene.

Tusen takk igjen - det betyr så inderlig mye å få litt innspill på dette - har ikke så alt for mange som jeg tørr involvere i dette - vil ikke ydmyke kjæresten ved å si for mye til felles venner. Og da er dette et godt og trygt sted å lette litt på trykket.

[Mathias]

Er det ikke DERES problem at du har problemer i forholdet? Kan han gjøre noe for at du skal tenne på han igjen , må han vel forsøke??

Tungt å berge forhold alene....

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg har fremdeles veldig god kontakt med han Vennskapet bevarte vi. Både han og jeg har fått nye partnere og vi har alle møtt hverandre. Og det har gått utrolig bra! Jeg synes det er utorlig fint å se at han har funnet ei jente som passer mye bedre for han enn meg. Til og begynne med var det veldig tungt for han, og han gråt mye.( Jeg var på magne måter ferdig med sorgprosessen etter å ha tenkt så mye). Men vi snakket sammen og var begge enige i at når de erotiske følelsene har vært mangelfull så lenge, og vi har prøvd alt( trodde først det var p-pillene som gjorde med følelseskald, men det var det ikke. Deretter var jeg gjennom enhaug av mulige årsaker.) Det bunnet til slutt i at jeg rett og slett ikke hadde seksuelle følelser for han. ), så ser jeg ingen hensikt i å fortsette forholdet.

Jeg følte liksom det det var et overgrep mot meg selv når jeg fortsatte forholdet..og det er jo helt feil, også mot partneren!!

Jeg klarte til slutt ikke å ha noe sex, og et slikt forhold ser jeg absolutt ingen hensikt i å fortsette. Det er dødt, og jeg vil ikke i en alder av 23 år leve som et 70 år gammelt ektepar!!

Fant ihvertfall kjærligheten til slutt, og x´n min er veldig glad for min skyld.Han bor like i nærheten og vi fester/prates og går på café sammen. Man kan vel si at mine følelser for han er søsken-lignende, det har de været lenge.Det eneste jeg angret på en stund etter bruddet, var at jeg ikke hadde gjort noe med det før.Jeg hadde drøyd det altfor lenge. Jo lengre jeg ventet ,jo vanskeligere ble det.Men til slutt....så jeg ingen hensikt. Det er vel noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom.

ingen av oss var utro, så det tror jeg hjelper litt på det gode forholdet vi har i dag.Ingen bitterhet eller skyldfølelser. Jeg har alltid vært ærlig, men jeg skulle handlet utfra denne ærligheten mye tidligere. SÅ på den måten var jeg treg...VI var trege, for han gjore heller ikke noe med det.Og jeg tror han ville ha holdt ut lengehadde jeg ikke tatt inititativet til et oppbrudd. Forholdet var særdeles mangelfult, men allikevel trygt for han.Trygghet alene er ikke nok for meg...og heller ikke for han

Er utrolig lykkelig i dag med min nye kjæreste!!

Ta et oppgjør med deg selv. Ikke la frykten for tap av vennskap være et argument. Hvis du er innstilt på det, så beholdes vennskapet.Men....tenk deg godt om.Få en dialog på det.fortelle han om din nagende tvil og la han ta del i en eventuell oppbruddsprosess.

Noen ganger er vi mennesker slik at vi rett og slett bare endrer følelser.Det er ikke noe vi har kontroll over.jeg skulle så inderlig ha ønsket at jeg var forelsket i x´n min da vi var sammen. Og at alt var toopers. Men....man kan ikke kontrollere genuine følelser.

Lykke til .

Linda!!