Når barnet snakker med stemor/far om foreldrenes brudd

[Gjest undrende]

Som tittelen sier... hvordan responderer man til små barn når de forsøker å snakke med deg som stemor eller stefar om bruddet mellom mor og far?

Jeg er i en situasjon der jeg er stemor for en liten jente på fem år som den siste tiden har nevnt at hun vil at mamma og pappa skal være sammen, hvordan det var når de var sammen osv.. dette kan hun også snakke om når bare jeg er tistede.

Hun virker ikke helt til å forstå at et slikt scenario ville betydd at jeg ikke hadde vært en del av livet hennes da hun også kan si at hun skulle ønske at vi alle var sammen osv..

Jeg for opplysningsens skyld vært med far over halve livet hennes og at jeg har et veldig godt forhold med jenta hans.

Min teori er at bruddet mellom foreldrene var relativt kaotisk og mye drama rundt. Jeg oppfatter det slik som at barnet ikke har fått bearbeidet dette ordentlig da det var så kaotisk i den peroden at hun på en måte ble glemt når det kom til dette.. vanskelig å forklare.. men uansett, hva sier man som steforeldre i slike samtaleril slike utspill/t - "alt" blir jo feil..

På forhånd takk!

[Sulosi]

Ja, hva sier man. Jeg har ikke noe godt svar på stående fot. Derimot tror jeg ikke det er uvanlig at barn i denne alderen fantaserer og tenker på hvordan livet hadde vert om foreldrene bodde sammen. Kanskje det henger sammen med at de skjønner at andre har gifte foreldre...iallefall hadde min en slik periode hvor de snakket mye om at jeg bare kunne bo i pappas hus eller de kunne si ting som at "mamma du skulle hatt en sånn fin kjole og blomster, så kunne du giftet deg med pappa". Jeg sa til dem at det ikke var aktuelt, at mamma og pappa engang bodde sammen men måtte flytte fra hverandre fordi det ikke gikk så bra.

Uansett så må du ikke ta det personlig, barnet tenker nok ikke på at planene for foreldrene ikke gir plass til deg. Evt så har det en liten plan om at du kan bo der også.

[lillevill]

La henne snakke og fortelle.

Men er det faren som blir sur om du nevner dette? Om han blir sur så vil det jo si at han foretrekker at du ikke tar det opp med ham. Og det er jo litt snodig? EVt kan du jo si til jenta at hun skal snakke med sin mamma og pappa også?

[Gjest TS]

La henne snakke og fortelle.

Men er det faren som blir sur om du nevner dette? Om han blir sur så vil det jo si at han foretrekker at du ikke tar det opp med ham. Og det er jo litt snodig? EVt kan du jo si til jenta at hun skal snakke med sin mamma og pappa også?

Takk for svar!

Nei. Mulig jrg formulerte meg litt kronglete, men min samboer blir ikke sur om dette nevnes; hverken av meg eller datteren hans.

Jeg henviser ofte forsiktig til at dette er noe mamma og pappa vet best om , men vi er sammen mye og situasjonene der hun kan ta det opp med meg er ikke få. Jeg kan ikke bare vike unna hver gang - for meg vil det også føles feil.. Hmm.. vanskelig dette

[Gjest TS]

Ja, hva sier man. Jeg har ikke noe godt svar på stående fot. Derimot tror jeg ikke det er uvanlig at barn i denne alderen fantaserer og tenker på hvordan livet hadde vert om foreldrene bodde sammen. Kanskje det henger sammen med at de skjønner at andre har gifte foreldre...iallefall hadde min en slik periode hvor de snakket mye om at jeg bare kunne bo i pappas hus eller de kunne si ting som at "mamma du skulle hatt en sånn fin kjole og blomster, så kunne du giftet deg med pappa". Jeg sa til dem at det ikke var aktuelt, at mamma og pappa engang bodde sammen men måtte flytte fra hverandre fordi det ikke gikk så bra.

Uansett så må du ikke ta det personlig, barnet tenker nok ikke på at planene for foreldrene ikke gir plass til deg. Evt så har det en liten plan om at du kan bo der også.

Takk for kloke ord Nei, jeg tar det 'heldigvis' ikke slike utspill personlig - jeg vet jo at det dreier seg om noe helt annet Likevell så stikker det sevsagt bittelitt. Men det er slikt man må regne med, ikke noe problem for meg og ikke derfor jeg blir usikker på hva jeg skal si..

Som sagt føler jeg at det blir litt feil uansett hva jeg sier - siden jeg er den jeg er for henne syntes jeg det blir litt feil å skulle fortelle henne at det er bedre nå osv.. jeg vil jo aldri bli helt objektiv i så måte.. æsj, ikke enkelt. Føler vel akkuratt at den biten hadde vært lettere om jeg var mamma eller pappa - da kunne jeg 'avfeid' det mer på den måten du gjorde..

Det hjelper selvsagt ikke på situasjonen at sammarbeidet mellom foreldrene er turbulent, og det er åpenbart at dette tærer på jenta... men det er annen historie.. TS

[ViljaH]

Jeg tror jeg ville gjentatt den historien fordi barnet har behov for det. Hun skjønner ikke alle detaljene med deg osv.

"Jeg skjønner at det høres fint ut å ha både mamma og pappa i samme hus alltid. Men det har de prøvd, og det gikk ikke så bra. Så nå bor de i hvert sitt hus, og pappa bor nå med meg. Og du hører til i begge husene". 3

[Gjest gjestts]

Takker for svar! Denne er vanskelig _ alt blir feil. Hva ville dere som er foreldre at en eventuell stemor/far skulle sagt?

[Gjest annemor30]

Nå snakkes ikke dette så mye om her i huset lengre for det har gått så mange år og ungene er store men jeg tror at å fortelle sannheten,altså at mamma og pappa ikke kommer til å bo sammen igjen(dette burde pappan i utganspunktet si) og at hun er heldig som har mamma og pappa som bryr seg om henne og at de vil at hun skal ha det bra,og at som mamma og pappa jobber de sammen,men at de ikke klarte være kjærester. noe i denne duren;)

[Gjest TS]

Takker for svar annemor. Litt av problemet her er at vi tror at mor snakker med jenta om dette på en litt annen måte. Far har tidligere foreslått at de begge snakker med jenta- enten sammen eller separat. Likevell er det.ganske tydelig hva mor fokuserer på når jenta forteller ting som hun må ha hørt. Mammaen rr desverre ikke helt over min ssmboer og det virker som at det ikke gjør noe at dattern.har alle disse tankene. Jenta fortellet at mamma og pappa var sammen veldig lenge, at pappa var slem mot mamma, at mamma sier hun savner pappa og hun forteller at hun og mammaen ofte sitter sammen å ser bilder av mamma og pappa sammen fra hun var baby osv.. Uff, jeg ser jo nå at dette er for komplekst til å svare på :/

[Gjest annemor30]

Da skjønner jeg greia her.. Da nytter det nesten ikke å si noe når mamman sier det stikk motsatte,kanskje pappan burde tatt en prat med mamman??!!

[AnonymBruker]

Nevøen min sa noe lignende da han var på den alderen og foreldrene var skilte og godt gifte på nytt på hver sin kant. Gutten hadde et kjempegodt forhold til sine steforeldre og ville absolutt ikke miste dem. Hans forslag var at alle - mor, far, stemor og stefar - skulle bo sammen i samme hus. For ham handlet det ikke om kjærestegreier osv, bare om å samle dem han var glad i i samme hus.

Hvis jenta spør om hvorfor mamma og pappa ikke vil bo sammen mer så gjentar du bare til det kjedsommelige at "det må du spørre pappa om" (ikke referer til mor her, du forholder deg til far siden det er ham du kjenner).

Hvis jenta snakker om at det hadde vært fint om dere bodde sammen hele gjengen så la henne snakke om det og ikke gjør det til et tabu samtaleemne. Snakk gjerne om sånt som: Hvor skulle mamma sovet da? Hva hadde du likt best med å bo sånn? Synes du det er trist å bo slik vi gjør nå? Men samtidig forklar at det går nok ikke å dele hus på den måten, for nå er du og pappa kjærester og da passer det ikke at den forrige kjæresten til pappa bor der.

Det er mye vi kan prate om selv om det aldri kommer til å skje. Man kan snakke om hvor fint det hadde vært å reise på ferie til månen, eller at det hadde vært fint å vært prinsesse i et eget kongerike. Og det er greit å drømme, men samtidig må man være klar over livets realiteter.

Men aller viktigst: Få far mer på banen, og så minner du bare jenta på hva pappa har sagt når hun stiller de samme spørsmålene til deg alene.

Lykke til!

Anonym poster: 118ee9bafda0393a4ef52d91f914175e

[Gjest annemor30]

Nevøen min sa noe lignende da han var på den alderen og foreldrene var skilte og godt gifte på nytt på hver sin kant. Gutten hadde et kjempegodt forhold til sine steforeldre og ville absolutt ikke miste dem. Hans forslag var at alle - mor, far, stemor og stefar - skulle bo sammen i samme hus. For ham handlet det ikke om kjærestegreier osv, bare om å samle dem han var glad i i samme hus.

Hvis jenta spør om hvorfor mamma og pappa ikke vil bo sammen mer så gjentar du bare til det kjedsommelige at "det må du spørre pappa om" (ikke referer til mor her, du forholder deg til far siden det er ham du kjenner).

Hvis jenta snakker om at det hadde vært fint om dere bodde sammen hele gjengen så la henne snakke om det og ikke gjør det til et tabu samtaleemne. Snakk gjerne om sånt som: Hvor skulle mamma sovet da? Hva hadde du likt best med å bo sånn? Synes du det er trist å bo slik vi gjør nå? Men samtidig forklar at det går nok ikke å dele hus på den måten, for nå er du og pappa kjærester og da passer det ikke at den forrige kjæresten til pappa bor der.

Det er mye vi kan prate om selv om det aldri kommer til å skje. Man kan snakke om hvor fint det hadde vært å reise på ferie til månen, eller at det hadde vært fint å vært prinsesse i et eget kongerike. Og det er greit å drømme, men samtidig må man være klar over livets realiteter.

Men aller viktigst: Få far mer på banen, og så minner du bare jenta på hva pappa har sagt når hun stiller de samme spørsmålene til deg alene.

Lykke til!

Anonym poster: 118ee9bafda0393a4ef52d91f914175e

Godt sagt:-) Barn tenker så flott;)