Kan noen hjelpe meg og bli kvitt tankekjøret?

[Gjest LadyAntebellum]

Heisann

Jeg skal reise til syden med sambo imorgen, og av en eller annen grunn når je skal noe gøy så tar hodet mitt helt over. Jeg har nok også vært deperimert en stund.

Hodet mitt er så fullt at jeg greide ikke trene nå ista, jeg måtte bare gå.. Tankene er ikke mine selvom de er det- noen som forstår? Tankene handler om meg og sambo mest sannsylig forde det er vi som er rundt hverandre hver dag. Tankene lurer på om vi bør være sammen, finner feil med ham selvom det ikke er feil ved ham i mine øyne, og ellers bare finner masse negativt om forholdet. Det er akkratt som om tankene ikke kjenner forholdet igjen. Selv om jeg vet at det er dette som er mitt forhold for life. Jeg blir gal, utrolig trist og får sinnsykt dårlig samvittighet pga tankene, selvom tankene ikke er mine.

Er det noen som helst som klarer og forstå hva jeg mener her? Nå har jwg det så utrolig vondt inni meg at jeg prøvde og forklare dette her for sambo istad, og han forstår selvfølgelig ikke.. Ikke jeg heller:(

Jeg vil bare leve i nuet sammen med ham, leve livet og ikke ha hodet fullt av allslags! Hjelp meg noen.. Jeg har så vondt

[2shy]

Hva mener du med at tankene du tenker ikke er dine? Er det det at du ikke kjenner igjen tankene dine og ikke klarer å stå for det du tenker?

[Gjest LadyAntebellum]

Hva mener du med at tankene du tenker ikke er dine? Er det det at du ikke kjenner igjen tankene dine og ikke klarer å stå for det du tenker?

Jeg mener liksom ikke det jeg tenker. Om du skjønner. Det er utrolig slitsomt

[2shy]

Jeg mener liksom ikke det jeg tenker. Om du skjønner. Det er utrolig slitsomt

Ok. Det er likevel dine tanker uavhengig om du mener det eller ikke. Er det noe som har trigget dette, har det pågått lenge?Har du hatt det i tidligere forhold også?

[Gjest LadyAntebellum]

Ok. Det er likevel dine tanker uavhengig om du mener det eller ikke. Er det noe som har trigget dette, har det pågått lenge?Har du hatt det i tidligere forhold også?

Jeg har hatt det generelt i livet mitt før forholdet også.. Endel tanker som tvangstanker og slikt. De virker på samme måten som dette gjør inni hodet mitt, gir meg angst og jeg klarer ikke slappe av.

[2shy]

Jeg har hatt det generelt i livet mitt før forholdet også.. Endel tanker som tvangstanker og slikt. De virker på samme måten som dette gjør inni hodet mitt, gir meg angst og jeg klarer ikke slappe av.

Har du prøvd noen former for terapi før? Det finnes flere måter å gripe det an på, psykolog er den tradisjonelle metoden, men så har man også alternative metoder som f.eks tankefellterapi (som jeg personlig har bedre erfaring med, dog for andre ting enn tvangstanker).

Hvis du skulle beskrevet personligheten din, hvordan er den? Utadvendt, innadvendt, morsom, grå mus, usikker, arrogant, osv? Mange venner, grei oppvekst, noen spesielle ting i livet ditt som har vært leit? Prøver bare å danne et lite bilde

[Gjest LadyAntebellum]

Har du prøvd noen former for terapi før? Det finnes flere måter å gripe det an på, psykolog er den tradisjonelle metoden, men så har man også alternative metoder som f.eks tankefellterapi (som jeg personlig har bedre erfaring med, dog for andre ting enn tvangstanker).

Hvis du skulle beskrevet personligheten din, hvordan er den? Utadvendt, innadvendt, morsom, grå mus, usikker, arrogant, osv? Mange venner, grei oppvekst, noen spesielle ting i livet ditt som har vært leit? Prøver bare å danne et lite bilde

Har vært hos psykriatisk synepleier, uten at det hjalp. Er nå henvist til dps.

Jeg er utadvent, har dårlig selvtillit og har aldri hatt særlig høye tanker om meg selv. Overvektig, usikker, hatt en mor som har kritisert nord og ned. Aldri hatt mange nære venner, vært en ensom ulv til tider. Bruker humor mye, vil helst at mennesker rundt meg skal le. Veldig følelsesladet, føler allti mye når jeg føler.

Ofte har jeg en tendens til og støte det jeg er glad i fra meg, tror jeg..

Veldig tom innvendig akkuratt nå.

[Gjest LadyAntebellum]

Kan vel legge til at jeg tenker på hvor stygg å ekkel jeg er hver eneste dag for tiden

[2shy]

Har vært hos psykriatisk synepleier, uten at det hjalp. Er nå henvist til dps.

Jeg er utadvent, har dårlig selvtillit og har aldri hatt særlig høye tanker om meg selv. Overvektig, usikker, hatt en mor som har kritisert nord og ned. Aldri hatt mange nære venner, vært en ensom ulv til tider. Bruker humor mye, vil helst at mennesker rundt meg skal le. Veldig følelsesladet, føler allti mye når jeg føler.

Ofte har jeg en tendens til og støte det jeg er glad i fra meg, tror jeg..

Veldig tom innvendig akkuratt nå.

Det er vanlig å støte vekk de man er glad i når man ikke er glad i seg selv/har en indre konflikt. Man føler seg ikke verdig kjærlighet fra andre, og gjør alt man kan for å sabotere. Har vært der, for meg tok det ekstremt lang tid før jeg forstod hvorfor, hva som var den underliggende årsaken. Jeg har ikke spesiellt god erfaring i "snakke-terapi" selv, for meg har det aldri hatt noen effekt, men så er alle forskjellige.

Gikk du til psykiatrisk sykepleier over tid?

[Gjest LadyAntebellum]

Det er vanlig å støte vekk de man er glad i når man ikke er glad i seg selv/har en indre konflikt. Man føler seg ikke verdig kjærlighet fra andre, og gjør alt man kan for å sabotere. Har vært der, for meg tok det ekstremt lang tid før jeg forstod hvorfor, hva som var den underliggende årsaken. Jeg har ikke spesiellt god erfaring i "snakke-terapi" selv, for meg har det aldri hatt noen effekt, men så er alle forskjellige.

Gikk du til psykiatrisk sykepleier over tid?

Jeg holdt på å si, godt det er vanlig men.. Hvordan skal jeg klare å kome over dette:(?

Nei jeg orket bare 3 ganger, hun pirket kun på overflaten og sa klart ifra at hun ikke kom til og gå dypere inn i noe:(

[2shy]

Jeg holdt på å si, godt det er vanlig men.. Hvordan skal jeg klare å kome over dette:(?

Nei jeg orket bare 3 ganger, hun pirket kun på overflaten og sa klart ifra at hun ikke kom til og gå dypere inn i noe:(

Du har gjort mye av jobben allerede, du har anerkjent at du har et problem, og du ser også sammenhengen mellom problemet og hva du har opplevd. Det er et kjempebra utgangspunkt! Så gjelder det å finne riktig terapi-form/terapeut for deg. Det finnes så mye; psykolog, psykomotorisk, tankefeltterapi, hypnoterapi, coaching, gestaltterapi, selvhjelp, osv.

Hva tenker du selv at er best for deg, føler du at du vil snakke og grave i dybden fra du var liten og frem til nå, og analysere alt, føler du at du vil ta tak i situasjonen du er i nå og komme deg opp så fort som mulig, er det mye undertrykte følelser som sitter fast i kroppen din du føler må forløses?

Uansett hva du velger, 3 ganger hos en psykolog eller hvem som helst i psykiatrien, vil ikke gi noe resultater når du er såpass uttafor. Du må ha regelmessig behandling over tid, og du må finne en form for behandling du føler er bra for deg.

Noe som var veldig bra for meg var å skrive opp de viktigste traumene, hvordan det hadde fått meg til å føle meg, senvirkningene det hadde gitt, hvem som hadde gjort det, akseptere at det hadde skjedd, akseptere at jeg ikke kunne endre det som hadde skjedd, innse at jeg hadde makten til å føle meg bra - og TILGI. Noe av det viktigste jeg har lært er at alle mennesker er et resultat av noe som har hendt dem. Har moren din kritisert deg og gjort deg usikker, så har moren din igjen opplevd noe som har gjort at hun ble sånn. Barn som mobber, folk som slår, osv, de gjør det ikke ut av ondskap, men de vet ikke bedre. Det er aldri personlig overfor deg, du har ikke gjort noe galt. Det er noe grunnleggende du må vite

[2shy]

Jeg tenkte også jeg skulle spørre deg om, hvordan er kostholdet ditt, trener du, jobber/studerer du, osv?

[Gjest LadyAntebellum]

Jeg tenkte også jeg skulle spørre deg om, hvordan er kostholdet ditt, trener du, jobber/studerer du, osv?

Du har gjort mye av jobben allerede, du har anerkjent at du har et problem, og du ser også sammenhengen mellom problemet og hva du har opplevd. Det er et kjempebra utgangspunkt! Så gjelder det å finne riktig terapi-form/terapeut for deg. Det finnes så mye; psykolog, psykomotorisk, tankefeltterapi, hypnoterapi, coaching, gestaltterapi, selvhjelp, osv.

Hva tenker du selv at er best for deg, føler du at du vil snakke og grave i dybden fra du var liten og frem til nå, og analysere alt, føler du at du vil ta tak i situasjonen du er i nå og komme deg opp så fort som mulig, er det mye undertrykte følelser som sitter fast i kroppen din du føler må forløses?

Uansett hva du velger, 3 ganger hos en psykolog eller hvem som helst i psykiatrien, vil ikke gi noe resultater når du er såpass uttafor. Du må ha regelmessig behandling over tid, og du må finne en form for behandling du føler er bra for deg.

Noe som var veldig bra for meg var å skrive opp de viktigste traumene, hvordan det hadde fått meg til å føle meg, senvirkningene det hadde gitt, hvem som hadde gjort det, akseptere at det hadde skjedd, akseptere at jeg ikke kunne endre det som hadde skjedd, innse at jeg hadde makten til å føle meg bra - og TILGI. Noe av det viktigste jeg har lært er at alle mennesker er et resultat av noe som har hendt dem. Har moren din kritisert deg og gjort deg usikker, så har moren din igjen opplevd noe som har gjort at hun ble sånn. Barn som mobber, folk som slår, osv, de gjør det ikke ut av ondskap, men de vet ikke bedre. Det er aldri personlig overfor deg, du har ikke gjort noe galt. Det er noe grunnleggende du må vite

Jeg tenkte også jeg skulle spørre deg om, hvordan er kostholdet ditt, trener du, jobber/studerer du, osv?

Jeg ønsker nok og gå dypere i det hele, jeg tror jeg har mye undertrykket innii meg. Setter veldig pris på at du orker og hjelpe meg!

Jeg jobber deltid, uønsket. Men det er ikke mye stillinger og finne. Jeg flyttet til min samboers by for noen år siden , har ikke klart og bygge et nettverk så jeg er mye alene med tankene mine..

[2shy]

Jeg ønsker nok og gå dypere i det hele, jeg tror jeg har mye undertrykket innii meg. Setter veldig pris på at du orker og hjelpe meg!

Jeg jobber deltid, uønsket. Men det er ikke mye stillinger og finne. Jeg flyttet til min samboers by for noen år siden , har ikke klart og bygge et nettverk så jeg er mye alene med tankene mine..

Hva med kosthold? Grunnen til at jeg spør er at kosthold har enorm innvirkning på sinnsstemningen og kan påvirke problemene dine i enda mer negativ retning.

Hvor i landet bor du? Tenkte i forhold til å kunne anbefale deg en behandler.

Inntil du finner deg en behandler så er det tiltak du kan gjøre på egenhånd. Ikke som vil kurere noe, men som vil hjelpe deg i en positiv retning (alle monner drar). Å omgi seg med dyr er veldig effektivt, trening er også svært viktig, så hvis du kanskje kunne kombinert dette med å finne deg en hund du kan lufte et par ganger i uka? Det er viktig at du finner positive opplevelser i hverdagen din, uansett hvor små de måtte virke.

[AnonymBruker]

Enig i at kostholdet har mye å si. Har du hatt tankekjøret hele livet? Kanskje du har ADHD eller ADD. Det fører ofte til andre psykiske problemer og, spesielt når man er voksen og ikke har fått diagnosen ennå. Jeg fikk diagnosen som 27 år så vet alt om det. Men jeg kan jo ta feil ang deg Depresjoner fører og til mange tanker, negative tanker.

Bra du skal til dps, masse lykke til!

Anonym poster: ef93601b7326bccae82b3ea984ed2b09

[Gjest LadyAntebellum]

Enig i at kostholdet har mye å si. Har du hatt tankekjøret hele livet? Kanskje du har ADHD eller ADD. Det fører ofte til andre psykiske problemer og, spesielt når man er voksen og ikke har fått diagnosen ennå. Jeg fikk diagnosen som 27 år så vet alt om det. Men jeg kan jo ta feil ang deg Depresjoner fører og til mange tanker, negative tanker.

Bra du skal til dps, masse lykke til!

Anonym poster: ef93601b7326bccae82b3ea984ed2b09

Ang kosthold så spiser jeg "normal kost" dvs at jeg teller kalorier og prøver og spise så sunt jeg klarer. Ifjor gikk jeg på lavkarbo og vek unna hvetemel og sukker uten at det hjalp på tankekjøret. Dette gjorde jeg i et år.

Tankekjøret begynte da jeg var rundt 14, og jeg helt plutseli og utav ingenting fikk min første tvangstanke, den gikk ut på at jeg var redd for og skade familien min og den tanken kvernet absolutt hele tiden. Jeg måtte hele tiden si NEI og SLUTT til meg selv inni hodet, og som 14 åring og få disse tankene uten noe forvarsel var virkelig skremmende. Jeg husker at jeg helst ville slippe og være alene med hodet mitt, og flyktet til venner slik at jeg fikk litt fri fra "hodet". Jeg hører ikke stemmer altså, men tanker.

Akkuratt det med at det kan ligge en diagnose der har jeg lurt på selv, da jeg har konsentrasjonsproblemer og sliter med og lære nye ting. I forsamlinger eller sammen med la oss si 4 andre mennesker orker jeg ikke høre etter på hva som blir sagt og tenker på helt andre ting når disse menneskene snakker. Spesielt på jobb blir jeg sliten av og være sosial. Jeg orker ikke spørre andre mennesker om masse ang deres liv, jeg vil helst slippe og snakke med dem. Jeg blir sliten og vil helst rømme. Jeg må lfte tvinge megselv gjennom disse samtalene.

Med dem som står meg nærmest er det ikke slik da, men det er sikkert fordi at jeg kjenner dem så godt at jeg ikke trenger sette meg sånn inn i alt nens jeg snakker med dem.

For tiden er jeg svært irritabel.

Hva er det som feiler meg:(

[For the ladies]

Kjenner igjen mye av det du skriver, har selv vært hos psykolog i ungdommen. Fikk ikke så mye ut av det, men fikk ihvertfall kicket meg selv i gang med å finne ut av meg selv. Kan ikke påstå at det er depresjon eller ADD/ADHD, da jeg selv har hatt ganske skikkelige depresjoner i oppveksten og i tilegg tror jeg har hyperaktivitet samt litt annet diverse. Har blitt forsøkt å påvise ADHD, men det klarte de aldri. For min del ihvertfall så har jeg akseptert at jeg har en sinnsykt aktiv "hjerne", kan ha 2-3 forskjellige "tanker/scenario" som jeg spiller ut i hode på samme tid, uten at det egentlig er jeg selv som tenker det. Akkurat som det står en film eller 3 å spiller inne i hodet mitt mye av tiden. Jeg har valgt å fokusere på de positive aspektene av denne biten, selv om det er utrolig mangen negative ting med dette. Eneste tiden jeg sover er nå hjernen ikke "makter" mer eller er tappet for energi, så får da sove 2-3 timer, så våkner jeg igjen en stund, før den igjen er tappet og jeg kan sovne 2-3 timer til.

Håper for din del det kommer seg og etterhvert går over, men vil råde deg til å prøve å bruke din egen psyke til å prøve å snu ting til det positive så godt du kan, da man aldri vet hvor lang tid det tar før man er tilbake 100%.

I forhold til selvbilde/selvtilit så vil jeg og si at dette er en veldig viktig del av psyken din og den mentale helsa. Dette kan påvirke utrolig mye selv om man ikke skulle tro det, men er selvfølgelig vansklig under dine forhold å få til dette. Men en plass må man starte, og i dag er like god dag som hvilken som helst annen. Ikke la andre påvirke hvor godt ditt liv er eller skal være. Husk på at det er du som er gud i din verden, å ingen kan kødde med gud eller få gud til å ta valg han/hun ikke ønsker ;-)

[2shy]

Ang kosthold så spiser jeg "normal kost" dvs at jeg teller kalorier og prøver og spise så sunt jeg klarer. Ifjor gikk jeg på lavkarbo og vek unna hvetemel og sukker uten at det hjalp på tankekjøret. Dette gjorde jeg i et år.

Tankekjøret begynte da jeg var rundt 14, og jeg helt plutseli og utav ingenting fikk min første tvangstanke, den gikk ut på at jeg var redd for og skade familien min og den tanken kvernet absolutt hele tiden. Jeg måtte hele tiden si NEI og SLUTT til meg selv inni hodet, og som 14 åring og få disse tankene uten noe forvarsel var virkelig skremmende. Jeg husker at jeg helst ville slippe og være alene med hodet mitt, og flyktet til venner slik at jeg fikk litt fri fra "hodet". Jeg hører ikke stemmer altså, men tanker.

Akkuratt det med at det kan ligge en diagnose der har jeg lurt på selv, da jeg har konsentrasjonsproblemer og sliter med og lære nye ting. I forsamlinger eller sammen med la oss si 4 andre mennesker orker jeg ikke høre etter på hva som blir sagt og tenker på helt andre ting når disse menneskene snakker. Spesielt på jobb blir jeg sliten av og være sosial. Jeg orker ikke spørre andre mennesker om masse ang deres liv, jeg vil helst slippe og snakke med dem. Jeg blir sliten og vil helst rømme. Jeg må lfte tvinge megselv gjennom disse samtalene.

Med dem som står meg nærmest er det ikke slik da, men det er sikkert fordi at jeg kjenner dem så godt at jeg ikke trenger sette meg sånn inn i alt nens jeg snakker med dem.

For tiden er jeg svært irritabel.

Hva er det som feiler meg:(

Vegetabilsk olje i form av palmefett som brukes i svært mye matproduktr (også lavkarbo), er satt i sammenheng med depresjon. Særlig også aspartam som benyttes i det meste av lettprodukter (som er lov på lavkarbo) har også klar link til uheldig påvirkning, fordi det bl.a hemmer opptak av serotonin i hjernen. Aspartam brukes i alt av lett-brus, saft, yoghurt, sukkertøy, tyggis, osv osv. Så er det da i tillegg viktig å spise mye av det som fremmer serotonin, grønne grønnsaker er en veldig godkilde.

Når det er sagt, så bør du komme deg til en behandler som går i dybden av problemene dine og hjelper deg over tid, og er interessert i å ta tak i roten til problemene dine. Det vil bli bra!

[Gjest Miriam]

Jeg har hatt det generelt i livet mitt før forholdet også.. Endel tanker som tvangstanker og slikt. De virker på samme måten som dette gjør inni hodet mitt, gir meg angst og jeg klarer ikke slappe av.