har alltid savnet pappa, må bare få det ut..

[Gjest ts]

Jeg innser nå i en alder av 22 at selv om foreldrene mine elsker meg har jeg ikke sett så mye til den kjærligheten.. jeg har alltid savnet dem begge, mest pappa, selv om de har sittet i sofaen ved siden av meg.

Det hadde 5/9 av 14 dager fordeling når jeg var lita. Pappa jobbet lange dager når jeg var 5 dager hos han, og også hos mamma var det mye barnevakt de 9 dagene. Så flyttet mamma 3 timer unna pappa, og det ble annenhver helg hos han. Da flyttet stemor inn, hun ville ha minst mulig å gjøre med meg. De siste 6 årene har jeg sett pappa tre ganger i året, når han kjører forbi der jeg bor. Jeg har begynt å ta fri fra jobb noen ganger i året for å bli med pappa på jobb. Men jeg får ikke nok!

Hos mamma er det lite å hente, om jeg ringer eller besøker henne klager hun på livet sitt 40% av tiden og kritiserer meg og mine valg den resterende. Har begynt å ta avstand.

Jeg har vært mye sjalu på kjærestene mine, for de har hatt fantastiske foreldre. Jeg har blitt så knyttet til dem at jeg utsatte brudd med eksen i er år fordi jeg ikke ville miste dem.

Så hva har det blitt av meg? Jeg er reservert. Kynisk. Klarer ikke gi så mye kjærlighet til samboeren. Ytterst sjelden føler jeg meg komfortabel med å ligge å kose.

Skulle ønske jeg fikk mer kos når jeg var lita, og mer tid med pappa. Er jo for sent nå, han jobber og det forventes av dem begge at jeg er selvstendig og ikke krever noe lenger. Er vel ikke noe sjokk at jeg ikke var planlagt.

Jeg savner pappa..

[Wednesday]

fortell han det. skriv en mail til han!

[yes2yes]

fortell han det. skriv en mail til han!

Jeg er enig.

La han få vite at du skulle ønske dere var mer sammen, og at han absolutt er en viktig skikkelse i ditt liv tross din voksne 'selvstendighet'. I tillegg synes jeg du burde fortelle din samboer om disse følelsene, og dermed få en støttespiller samtidig som han kan slippe å lure på hvorfor du er så distansiert fra ham til tider. Og husk, selvom du føler et savn og mangel etter én type kjærlighet, så bør du naturlig nok ikke utelukke ei anna. De formene for kjærlighet bringer deg glede på ulike sett, og nyt all den tid du har i både din far og samboers nærvær.

Lykke til.

[Gjest chiki]

fortell det til han!

[Gjest ts]

Jeg har vurdert det, men jeg ønsker ikke at han skal få det vondt..

[Gjest ts]

Jeg er enig.

La han få vite at du skulle ønske dere var mer sammen, og at han absolutt er en viktig skikkelse i ditt liv tross din voksne 'selvstendighet'. I tillegg synes jeg du burde fortelle din samboer om disse følelsene, og dermed få en støttespiller samtidig som han kan slippe å lure på hvorfor du er så distansiert fra ham til tider. Og husk, selvom du føler et savn og mangel etter én type kjærlighet, så bør du naturlig nok ikke utelukke ei anna. De formene for kjærlighet bringer deg glede på ulike sett, og nyt all den tid du har i både din far og samboers nærvær.

Lykke til.

Jeg er veldig glad for at samboeren min har kjærlighet for meg, og kunne ikke tenkt meg å vært foruten den. Jeg har fortalt samboer alt om hele livet mitt, absolutt alt. Likevel skjønner han svært sjeldent hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Men det er jo en annen sak.

Jeg tok nylig opp med han hvordan jeg følte at jeg var uvelkommen i hans hjem og at han ikke hadde stilt opp for meg når stemor hadde vært ekkel. Det endte med at stemor kjeftet på meg og forklarte at jeg ikke kunne blande meg inn i deres blir og trenge meg på i deres hjem. Pappa er konfliktsky og ga meg ikke noe svar egentlig. Så jeg skjønner ikke helt hva det skulle være godt for, det å du fra. Han får ikke mer fritid, han kan ikke møte meg mer, det ender kun opp med at han er lei seg.

Jeg har sagt fra til mamma, flere ganger. Hun blir trist der og da, men fortsetter i samme mønster.

Beklager at jeg er negativ, jeg ville også sagt det samme til ei venninne. Men jeg ser ikke at det blir er positivt resultat av det.

[Gjest ts]

Deres liv *

Det å si fra *

Hersens autocorrect

[AnonymBruker]

Jeg savner også pappa'n min. Vi ble frarøvet en del av barndommen min, begge to. Han gråt en stor skvett i bryllupet mitt, jeg har grått tusen skvetter før det?

Nå vet jeg at barnefaren til mine barn er like viktig som meg, hvis det en gang skal skjære seg. <br /><br /> Anonym poster: 3d1eec5abadb33d7ffef82f8f75a7dca

[AnonymBruker]

Så hva har det blitt av meg? Jeg er reservert. Kynisk. Klarer ikke gi så mye kjærlighet til samboeren. Ytterst sjelden føler jeg meg komfortabel med å ligge å kose.

Det er ditt valg.

Selvfølgelig har du en dust til far, men det er faktisk deg selv som velger å la dette ta kontroll over resten av livet ditt.

Anonym poster: fbdcc8630fe1fb65b41859e3dd03d8e5

[Gjest ts]

Det er ditt valg.

Selvfølgelig har du en dust til far, men det er faktisk deg selv som velger å la dette ta kontroll over resten av livet ditt.

Anonym poster: fbdcc8630fe1fb65b41859e3dd03d8e5

Tips om hvordan jeg kan bli en varmere person mottas med takk. Jeg har prøvd å møte samboerens behov og tilfredstille han, men det føltes helt feil.

Jeg lar det ikke ta over, jeg tenker på det nå og da, men jeg fungerer fint. Jeg har blitt flink til å gi faen i sånne ting, kanskje blitt for flink. Men noen ganger er savnet større enn ellers, og da er det fint å søke støtte.