Kunne du gjort dette? (å flytte fra barn)

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 6, bor ikke med faren, men har i ca halvannet år hatt barnet 50/50.

Jeg er en rastløs person, vil oppleve mye og se nye ting. Da jeg bodde med faren til barnet var han åpen for å flytte rundt i verden, jobbe andre steder osv. Det var noe av det vi så fram til å gjøre da jeg var ferdig utdannet. Han var også åpen for at barnet vårt skulle være en del av dette, få oppleve mange steder i verden osv.

Forholdet vårt var altså blant annet bygd på at vi som familie ikke skulle gro fast her i Norge i a4jobber og ikke få oppleve det vi ønsket. Men så, for halvannet år siden ble det slutt mellom oss, men drømmene mine er der fortsatt.

Kunne du, i denne situasjonen, bodd et halvt år et annet sted/land mens du jobbet, og kanskje så barnet ditt 2-3 ganger i løpet av denne perioden?

Jeg tenker mye på dette nå, og merker at det å ikke skulle gjøre det gjør noe med meg som person, og jeg er redd for at om jeg ikke får gjennomført dette så kan det gjøre meg enda mer bitter i fht knuste drømmer enn det jeg er i dag.

Samtidig føler jeg på et stabilitetsansvar i fht barnet mitt, jeg vil jo være der og være tilstede, det er ikke det...

Jeg føler nok mye på at det ikke ble mitt valg, det var ikke jeg som bestemte at det ikke ble som vi hadde planer om.

Livet ble ikke som planlagt, og det er sånt som kan skje, samtidig har jeg jo, praktisk sett, mulighet til å gjennomføre deler av drømmene.

Håper på saklige svar her, og ikke av typen "du er en dårlig mor" - da det ikke er det jeg spør om. Jeg ønsker å høre hva andre tenker om å selv gjøre noe slikt, ikke hva de tenker om de som evt velger å gjøre det.

Anonym poster: c4708aeafba09a446c4bfce1d121662c

[apple54]

Jeg kunne ikke tenke meg å gjøre det, nei.

[AnonymBruker]

ALDRI. Og skjønner ikke hvordan du kan i det hele tatt tenke deg det. Han er i en periode hvor han utvikler seg og vokser mye. Ta han heller med, eller vent til barnet er blitt over 18 (og helst litt mer kanskje)

Anonym poster: 7d150fb1e3d669bb8d6c4abbb2e1ae8c

[super-s]

Da mamma skulle flytte til England for et halvt år, ble jeg med henne, og det var en fantastisk opplevelse! Men jeg var 13, og ikke 6 da. Og det kommer jo an på hva faren tenker om det, og hvor du tenker å reise og hva du har tenkt å gjøre! Skal du reise rundt på flere plasser går jo ungen glipp av skole, men hvis du har tenkt å flytte til et sted og bare bli der kan han/hun jo bli med?

[Silfen]

Tja, jeg ville gjort det, men jeg ville ventet noen år. Når barnet er 6 så er det fremdeles foreldrene som står ganske mye i fokus. Jeg tror at et eldre barn, la oss si 10 +, ville taklet det at en forelder flyttet mye bedre. Fra den alderen så opplever jeg at det er kompiser og sånt som står mer i fokus og at det holder mer å kunne skype med forelderen fremfor å ha vanlig kontakt.

[Gjest Violetta]

Jeg tenker at dette ble avgjort den gang du fikk barn. Barn trenger stabilitet og det er ditt ansvar å gi barnet ditt dette. Når man får barn skifter man fokus fra seg selv til barnet. Selvsagt skal man også ta vare på egne behov, men ikke så lenge det går ut over barnet.

Reise kan du fremdeles, enten kortere turer, eller når barnet er voksent.

Dette er min mening. Jeg mener ikke at du er en dårlig mor, det har jeg ingen forutsetninger for å mene.

[Zoë Castillo]

Da mamma skulle flytte til England for et halvt år, ble jeg med henne, og det var en fantastisk opplevelse! Men jeg var 13, og ikke 6 da. Og det kommer jo an på hva faren tenker om det, og hvor du tenker å reise og hva du har tenkt å gjøre! Skal du reise rundt på flere plasser går jo ungen glipp av skole, men hvis du har tenkt å flytte til et sted og bare bli der kan han/hun jo bli med?

Øhm, er det bedre at pappan må være uten barnet sitt i et halvår, mener du? Det er jo ikke han som vil det, og så skal far og barn bli straffet? Her må mor reise alene, eller innse at livet tok en annen retning enn planlagt. Sistnevnte alternativ er hun isåfall ikke akkurat alene om å føle. Sånn er livet, rett og slett.

[Gjest sensasjon]

Leste en artikkel om hva folk angret mest på da de lå på dødsleie.

Det som ble nevnt flest ganger var at de følte de hadde vært for lite med barnet sitt grunnet jobb/reise etc.

Veldig trist lesning

[Gjest Miranda2011]

Nei det kunne jeg så absolutt ikke gjordt, er ikke sånn jeg vil barna mine skal huske meg

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg ser ikke problemet egentlig jeg. Pappan blir sikkert glad for å kunne ha ungen litt ekstra, og ungen liker jo pappan sin. Jeg vokste opp sånn fra jeg var 3 til jeg var 7 fordi mamma jobbet som frivillig i afrika.

[super-s]

Øhm, er det bedre at pappan må være uten barnet sitt i et halvår, mener du? Det er jo ikke han som vil det, og så skal far og barn bli straffet? Her må mor reise alene, eller innse at livet tok en annen retning enn planlagt. Sistnevnte alternativ er hun isåfall ikke akkurat alene om å føle. Sånn er livet, rett og slett.

Hvor sa jeg det?

[skruf]

Jeg ville ikke ha gjort det, ikke over så lang tid. Er litt samme type selv, rastløs og liker å reise. Vi har planer om å bo og jobbe i Malawi om noen år, men vi venter til størstejenta blir ferdig med Vgs. Faren hennes og jeg har 50/50, men det er viktig for henne å ha meg her, og det er viktig for meg å være her for henne, iallefall i den alderen hun er i nå (15) med venninnebekymringer, pubertet, skole osv.... I stedet drar jeg alene i noen uker av og til, altså kortere perspektiv.

Barna har jeg nå, oppfylle lange reisedrømmer og jobbplaner i utlandet kan jeg gjøre resten av livet (vel, nesten da)..

[appelsinjuice]

Det virker som om du tenker at det er nå eller aldri, men du har jo årevis på å oppfylle alle reisedrømmene dine når barnet har flyttet hjemmefra.

[Gjest Dorey]

Aldri! Fatter ikke at du kan overveie det engang.

[AnonymBruker]

Det virker som om du tenker at det er nå eller aldri, men du har jo årevis på å oppfylle alle reisedrømmene dine når barnet har flyttet hjemmefra.

Jeg spurte ikke hva du tror jeg tenker

Takk for alle svar, mye som ventet, og med det mener jeg ikke at det dere sier ikke er rett, det var bare forventet.

Takk for at dere deler, både dere som er for og i mot og litt både og, godt å se andres tanker rundt temaet.

HI

Anonym poster: c4708aeafba09a446c4bfce1d121662c

[Gjest norah]

Ikke i den alderen nei, og ikke over en sånn tidsperiode.

Jeg kunne jobbet utenlands gjennom en organisasjon eller norsk arbeidsgiver i kortere perioder uten barn i større alder - men ikke gjennom hele år.

Leger uten grenser, Røde Kors, Flyktningehjelpen osv hadde jo ikke overlevd som organisasjoner om ikke noen foreldre gjorde den type arbeid - men de er som sagt ikke ute i lange oppdrag av gangen, og om de er det har de familien med i tryggere områder.

[Alice123]

Ja.

Men jeg har ikke barn, så egentlig kan jeg ikke svare.

[Zoë Castillo]

Hvor sa jeg det?

Du sa det ikke, men ved å foreslå at hun skal ta med seg barnet, så impliserer du at det er greiere om barnet er uten pappan sin, enn uten mamman. Leste nå gjennom innlegget ditt nøyere og ser at du skrev at det kom ann på hva faren synes, og det forandrer jo mitt inntrykk av innlegget ditt, naturligvis.

[Binta Ba]

Hadde barnet ikke gått på skole, ville jeg absolutt foreslått å ta barnet med.

Men, det finnes jo også mange skoler som barnet KAN gå på.

Jeg synes ikke det gjør deg til en dårligere mor, nei. Med mindre det skal være 6mnd hvert eneste år, da skal jeg innrømme at jeg hadde undret meg.

Men , hvor lenge tenker du? Og nøyaktig hva vil du gjøre?

[Silfen]

Altså; det er barn i Norge som ser foreldrene sine sjeldnere enn annen hver måned. Dette er ikke unormalt i det hele tatt, enten det er frivillig eller ikke.

Da jeg var liten var min far borte i et halvt år om gangen på båt. Uten muligheter til telefoner, sms, mail og skype som vi har i dag. Det var helt vanlig.

Jeg ser virkelig ikke det store problemet.