Når er det min tur :,-(

[AnonymBruker]

Jeg vet det er mange som sliter med å få barn, og jeg gjør det vel ikke noe bedre for meg selv ved å stresse..men i dag er en skikkelig tung dag! Virker som alle rundt meg blir gravide uten å prøve engang, mens vi har holdt på over ett år, gjennomført en mislykket Pergotime-kur nå og nå kjenner jeg at mensen er på vei IGJEN! Aldri vært så var på menssymptomer som det siste året, utrolig hvordan hele kroppen min varsler om nok ett mislykket forsøk...

Jeg har vært gravid før, ergo bør det kunne skje igjen..men hva om jeg aldri får oppleve å bli mor? hva gjør jeg da? Hvem er jeg da? I mitt hode har livet mitt alltid hatt det som mål å bli mor, jeg har drømt om barna jeg skal få, hva vi skal gjøre sammen, tradisjoner, minner, latter, lek.. Nå klarer jeg ikke engang forestille meg at jeg noensinne skal få oppleve noe av dette.

Hvorfor kan kroppen plutselig bestemme seg for å nekte å la ett lite egg befruktes, tidligere har jeg blitt gravid med p-pillebruk :-( aborterte jeg bort mit eneste håp om å bli mor?

Mange teite tanker, det vet jeg, men jeg har ingen å snakke med dette om.. Diskuterte med venninner når vi bestemte oss for å prøve, overbevist om at dette kom til å gå lett.. Etter mange måneder med skuff på skuff på skuff, har de sagt at jeg burde aldri fortalt noen at jeg prøver siden man aldri vet om man kan få barn..og om de spør(noe de stort sett har sluttet med) føler jeg at jeg må si at vi ikke prøver lenger, for jeg kommer til å begynne å grine hvis EN person til sier til meg at jeg må jo bare slappe av, så sitter spiren...

En liten utblåsning fra en prøver til dere andre :-(

Anonym poster: 111301873908828632d7628c92cec8a9

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg skal ikke gi deg noen råd, for jeg vet at det kan ofte få en til å føle seg enda verre, men jeg vil gjerne gi deg en stooor klem og fortelle deg at jeg hadde de samme følelsene jeg også, så jeg forstår dessverre akkurat hvordan du har det.

[Gjest Maria_Marihøne]

*dobbel*

Endret 17. juli 2012 av Maria_Marihøne

[Cindi]

Etter mange måneder med skuff på skuff på skuff, har de sagt at jeg burde aldri fortalt noen at jeg prøver siden man aldri vet om man kan få barn..og om de spør(noe de stort sett har sluttet med) føler jeg at jeg må si at vi ikke prøver lenger, for jeg kommer til å begynne å grine hvis EN person til sier til meg at jeg må jo bare slappe av, så sitter spiren...

Anonym poster: 111301873908828632d7628c92cec8a9

Forstår godt frustrasjonen din over dette. Jeg tror ikke de skjønner at det velmenende rådet deres er utrolig irriterende, og ikke minst sårende. Spesielt fra noen som ble gravid uten å måtte bekymre seg et sekund, men som ble det ved et lite "uhell"/flaks.

[Gjest "gjest"]

Jeg har alltid trodd at sånt faktisk er litt ondt ment. For å sette folk på plass.

Bruker selv å få spørsmålene: Har du en kjæreste? (de vet jeg ikke har).

Hvorfor eier du ikke en egen leilighet? (Nei, hvorfor gjør jeg ikke det egentlig?)

Hvorfor har du ikke barn? (Fordi jeg ikke har funnet noen jeg kan tenke meg å få det med).

Alt sånt er altså da så personlige greier at folk vet at man går over grensen når man spør, alle voksne mennesker vet at man skal vente til folk forteller selv. Man kan hurtig begå overtramp ellers. Men det er litt den der "vi har noe du ikke har, vi er litt bedre enn deg", du passer ikke helt inn med oss.

Så jeg svarer alltid med: "Hvorfor er det viktig for deg å vite det?"

Den bruker å vippe de mer selvtilfreds kvinnene av pinnen. For de må sette spørsmålstegn ved egne motiv for å bli privat. Om enn bare for et bittelite øyeblikk.

[Pinnedyret]

Jeg skal ikke gi deg noen råd, for jeg vet at det kan ofte få en til å føle seg enda verre, men jeg vil gjerne gi deg en stooor klem og fortelle deg at jeg hadde de samme følelsene jeg også, så jeg forstår dessverre akkurat hvordan du har det.

Takk :-) Føles som jeg har nervene utenpå huden med alt som gjelder barn, så her nytter ikke mye trøst gitt ;-) hehe, men det hjelper faktisk å lese/høre om andre som er/(har vært i samme situasjon...

[Pinnedyret]

^{Og der var man ikke anonym lenger nei :-p pyttsann..}

[Pinnedyret]

Forstår godt frustrasjonen din over dette. Jeg tror ikke de skjønner at det velmenende rådet deres er utrolig irriterende, og ikke minst sårende. Spesielt fra noen som ble gravid uten å måtte bekymre seg et sekund, men som ble det ved et lite "uhell"/flaks.

Mhm, er nok godt ment, men det er virkelig ikke noe gøy å høre!

[Pinnedyret]

Jeg har alltid trodd at sånt faktisk er litt ondt ment. For å sette folk på plass.

Bruker selv å få spørsmålene: Har du en kjæreste? (de vet jeg ikke har).

Hvorfor eier du ikke en egen leilighet? (Nei, hvorfor gjør jeg ikke det egentlig?)

Hvorfor har du ikke barn? (Fordi jeg ikke har funnet noen jeg kan tenke meg å få det med).

Alt sånt er altså da så personlige greier at folk vet at man går over grensen når man spør, alle voksne mennesker vet at man skal vente til folk forteller selv. Man kan hurtig begå overtramp ellers. Men det er litt den der "vi har noe du ikke har, vi er litt bedre enn deg", du passer ikke helt inn med oss.

Så jeg svarer alltid med: "Hvorfor er det viktig for deg å vite det?"

Den bruker å vippe de mer selvtilfreds kvinnene av pinnen. For de må sette spørsmålstegn ved egne motiv for å bli privat. Om enn bare for et bittelite øyeblikk.

Uff ja, jeg har mest følelsen av at de bare ikke tenker seg om, men mener vel.. Men noen folk ønsker sikkert å komme med "stikk" også, og det er ILLE!

Om man ikke har kjæreste, leilighet, barn er da ikke noe man spør og graver om, særlig når man merker personen svarer unnvikende..

Moren min VET nok om at vi prøver(tror hun og søsteren min har diskutert dette)og sier stadig ting som "snart er det nok din tur", "når DU får barn skal jeg kjøpe ditten-og-datten til det barnet også" og sender meg sånne medlidende blikk(hehe, nå tolker jeg fælt da) når jeg holder min søsters barn.

Hver gang familien samles så blir det ofte snakk om hvor annerledes livet blir når man får barn, til det bedre seff, og at man ikke kan forstå den kjærligheten man føler for sine barn før man får dem selv..og det føles som alle sender meg sideblikk for å se hvordan jeg reagerer. Hvis de visste hvor mye jeg har grått og vært lei meg for at det ikke funker, lurer jeg på om de ville holdt på på samme måten.. Igjen, mulig jeg overtolker og er altfor sår og var på det temaet..

Kjenner igjen følelsen av at folk påpeker hva de har, når de er så inderlig klar over at du kanksje ønsker deg akkurat det samme...

[Gjest Madelene1]

Har du snakket med Legen din?

[Gjest "gjest"]

Uff ja, jeg har mest følelsen av at de bare ikke tenker seg om, men mener vel.. Men noen folk ønsker sikkert å komme med "stikk" også, og det er ILLE!

Om man ikke har kjæreste, leilighet, barn er da ikke noe man spør og graver om, særlig når man merker personen svarer unnvikende..

Moren min VET nok om at vi prøver(tror hun og søsteren min har diskutert dette)og sier stadig ting som "snart er det nok din tur", "når DU får barn skal jeg kjøpe ditten-og-datten til det barnet også" og sender meg sånne medlidende blikk(hehe, nå tolker jeg fælt da) når jeg holder min søsters barn.

Hver gang familien samles så blir det ofte snakk om hvor annerledes livet blir når man får barn, til det bedre seff, og at man ikke kan forstå den kjærligheten man føler for sine barn før man får dem selv..og det føles som alle sender meg sideblikk for å se hvordan jeg reagerer. Hvis de visste hvor mye jeg har grått og vært lei meg for at det ikke funker, lurer jeg på om de ville holdt på på samme måten.. Igjen, mulig jeg overtolker og er altfor sår og var på det temaet..

Kjenner igjen følelsen av at folk påpeker hva de har, når de er så inderlig klar over at du kanksje ønsker deg akkurat det samme...

Den der gjengen er på en makttripp, som jeg beskrev.