Hvordan reagere/prate med jenta når hun er ufin mot meg...ja nok en stemor-tråd...

[AnonymBruker]

Jenta er 9 år og hun har i de siste månedene begynt å blitt veldig "krass" mot meg. Hun prøver å ekskludere meg og forteller meg at det er "meg og pappa" og "du får ikke være sammen med oss" "du får ikke ditt, og du får ikke datt sammen med meg/oss" "pappa snill og du er dum".

"jeg gleder meg til jeg og pappa skal på tur så slipper vi deg"

Hun sier det på en måte som liksom skal være morsom, men jeg synes ikke det er morsomt når det er slike setninger hver dag.

Jeg sliter litt med hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det.

Jeg er av typen som er litt for snill og hun vet å mase seg til ting med meg og har meg litt rundt fingeren til tider tror jeg nok.

Dette er på ingen måte et "stakkars-meg-innlegg", jeg er veldig glad i jenta og vil at hun skal ha det bra. På den andre siden kan hun være veldig kosete og skal sitte i fanget, klemme osv. Men det er blitt mer og mer av dette så jeg føler jeg må si noe snart så hun skjønner at det ikke er greit.

Noen som har erfaring rundt dette og kanskje har noen tips?

Anonym poster: 20dd82301cb00ec50ae63241ebe07cad

[Bonito]

Hva sier far til det da?

[AnonymBruker]

Hva sier far til det da?

Hun sier mest slike ting når han ikke hører på, men noen ganger så ler han bare med og synes det er søtt at hun er pappa-jente. Men noen ganger når hun kaller meg dum o.l. når han hører på så sier han til henne at det ikke er greit å si slikt, og da er hun grei en stund før hun begynner på nytt.

ts

Anonym poster: 20dd82301cb00ec50ae63241ebe07cad

[AnonymBruker]

Vær ærlig.

Snakk med henne på en rolig måte om hva slike utsagn får deg til å føle, ha gjerne far med i samtalen. Fortell at du blir lei deg. Spør om hun mener det hun sier, eller om hun bare tuller. Om hun tuller så ber du henne slutte med det, for det er ikke greit å tulle på en måte som sårer andre. Hvis hun mener de tingene hun sier så svarer du at det er trist og åpner for å snakke om dette. Vil hun snakke med deg? Med far? Noen andre? Ikke vær anklagende, bare åpen og ærlig.

Hvis hun mener det hun sier så må du involvere far og dere må sammen prøve å komme fram til om det er noe dere kan gjøre for å gi jenta en bedre hverdag. Trenger hun mer alenetid med pappa? Kanskje de i hverdagen kan gjøre flere ting sammen, bare de to? Far må forklare jenta at stemor er kommet for å bli, det har dere voksne bestemt. Å føle at man har makt til å bestemme hvilke voksne som skal bo i huset er et altfor tyngende ansvar for et barn. Far må ta dette ansvaret bort fra jenta og gjøre det klart at stemor ikke kommer til å flytte. Så kan han derfra være åpen for løsninger som han og jenta kan komme fram til sammen (mer alenetid som nevnt, for eksempel).

Jeg tenker at det er viktig å være trygge og tydelige voksne, samtidig som man tar barnet på alvor og ikke blåser av hennes følelser. Hun bør få være med på å forme hverdagen, men ikke få lov til å skvise stemor ut eller gjøre stemors hverdag ubehagelig. Jenta er stor nok til å forstå (hvis hun forklares dette) at i en familie så må alle være med på å gi og ta. Det er ikke greit å såre andre.

Anonym poster: e16ade0d9995f72f42e0bb8ae094f6cc

[Gjest "gjest"]

Hvor har jentunge det der fra, lurer jeg på.

[Meridian]

Slik ville jeg taklet det.

Jeg ville bare ledd med, og fokusert på det positive, at hun vil tilbringe tid med faren sin. IKke fokuser på at hun ikke vil ha deg med.

Neste gang kan du si "Ja, det blir sikkert hyggelig!

Ikke få frem at du blir såret eller reagerer på at hun ikke vil ha deg med, for hun vil bare teste grensene sine.

Om du ikke bryr deg, og bare syns det er positivt at hun sier hun vil være med faren, uten å bry deg om setningen der du er ekskludert, vil hun ikke syns det er noe morsomt lenger.

Da har du vunnet, og hun vil involvere deg igjen,

Håper du forstod! :D

[AnonymBruker]

Vær ærlig.

Snakk med henne på en rolig måte om hva slike utsagn får deg til å føle, ha gjerne far med i samtalen. Fortell at du blir lei deg. Spør om hun mener det hun sier, eller om hun bare tuller. Om hun tuller så ber du henne slutte med det, for det er ikke greit å tulle på en måte som sårer andre. Hvis hun mener de tingene hun sier så svarer du at det er trist og åpner for å snakke om dette. Vil hun snakke med deg? Med far? Noen andre? Ikke vær anklagende, bare åpen og ærlig.

Hvis hun mener det hun sier så må du involvere far og dere må sammen prøve å komme fram til om det er noe dere kan gjøre for å gi jenta en bedre hverdag. Trenger hun mer alenetid med pappa? Kanskje de i hverdagen kan gjøre flere ting sammen, bare de to? Far må forklare jenta at stemor er kommet for å bli, det har dere voksne bestemt. Å føle at man har makt til å bestemme hvilke voksne som skal bo i huset er et altfor tyngende ansvar for et barn. Far må ta dette ansvaret bort fra jenta og gjøre det klart at stemor ikke kommer til å flytte. Så kan han derfra være åpen for løsninger som han og jenta kan komme fram til sammen (mer alenetid som nevnt, for eksempel).

Jeg tenker at det er viktig å være trygge og tydelige voksne, samtidig som man tar barnet på alvor og ikke blåser av hennes følelser. Hun bør få være med på å forme hverdagen, men ikke få lov til å skvise stemor ut eller gjøre stemors hverdag ubehagelig. Jenta er stor nok til å forstå (hvis hun forklares dette) at i en familie så må alle være med på å gi og ta. Det er ikke greit å såre andre.

Anonym poster: e16ade0d9995f72f42e0bb8ae094f6cc

Takk for godt svar

Hvor har jentunge det der fra, lurer jeg på.

hva tenker du spesielt på?

Slik ville jeg taklet det.

Jeg ville bare ledd med, og fokusert på det positive, at hun vil tilbringe tid med faren sin. IKke fokuser på at hun ikke vil ha deg med.

Neste gang kan du si "Ja, det blir sikkert hyggelig!

Ikke få frem at du blir såret eller reagerer på at hun ikke vil ha deg med, for hun vil bare teste grensene sine.

Om du ikke bryr deg, og bare syns det er positivt at hun sier hun vil være med faren, uten å bry deg om setningen der du er ekskludert, vil hun ikke syns det er noe morsomt lenger.

Da har du vunnet, og hun vil involvere deg igjen,

Håper du forstod! :D

Jeg forstår det du mener, og jeg bruker å gjøre det noen ganger og tenker ikke mere over det. Men når det er blitt så mye og ofte som nå så er det bare blitt ubehagelig mellom meg og hun.

Og igjen så er det ikke rett at om hun føler hun trenger tid med pappa, så skal hun være ufin mot meg, det blir ikke rett måte å gjøre det på. Da er det bedre at hun føler seg trygg på at hun kan fortelle det til meg eller han, i stede for å oppføre seg på en måten.

ts

Anonym poster: 20dd82301cb00ec50ae63241ebe07cad

[lillevill]

TS jeg synes du og far skal sette regler i huset sammen, som gjør at datteren ikke får lov til å være sånn mot deg.

Han skal ikke "godte seg" bare fordi det føles bra at datteren foretrekker han over en annen.

[charactouy]

Kan ikke du og faren sette dere ned sammen med henne og snakke om det? Få fram at det er greit at hun vil ha alenetid med pappa'n, men at det på ingen måte er greit at hun snakker sånn til deg? For det er jo ikke greit... Hvis dere først tar den praten, så står du også sterkere hvis hun gjør det, og kan si noe som "det er greit at du vil være med bare pappa, men du vet at du ikke skal si sånn til meg".

[lillevill]

Kan ikke du og faren sette dere ned sammen med henne og snakke om det? Få fram at det er greit at hun vil ha alenetid med pappa'n, men at det på ingen måte er greit at hun snakker sånn til deg? For det er jo ikke greit... Hvis dere først tar den praten, så står du også sterkere hvis hun gjør det, og kan si noe som "det er greit at du vil være med bare pappa, men du vet at du ikke skal si sånn til meg".

Enig i at de bør snakke sammen, så kan jenta få forklare hvorfor hun sier slke ting. Det kan være at hun er sjalu,og vil ha mer alene tid med faren. Dessuten kan det også være at hun selv opplever å bli mobbet feks og tar igjen hjemme - det kan være fint om slike ting kommer ut slik at man kan få hjelpe jenta. Men å si at "det er greit at du vil være med bare pappa" Høres nesten litt frekt ut? Kansje det er bedre med "forstår at du er veldig glad i pappa, men jeg er også glad i deg og blir lei meg når du sier ting som får meg til å tro at du ikke ønsker at jeg skal være i nærheten"

[charactouy]

Gjør det? Jeg vil også være med bare én person innimellom. F.eks vil jeg ikke alltid ha med Gubben og barnet når jeg skal treffe en venninne, av og til har jeg lyst å være sammen med bare mamma, av og til bare pappa, og av og til bare meg selv

[lillevill]

Gjør det? Jeg vil også være med bare én person innimellom. F.eks vil jeg ikke alltid ha med Gubben og barnet når jeg skal treffe en venninne, av og til har jeg lyst å være sammen med bare mamma, av og til bare pappa, og av og til bare meg selv

Det var bare noe med måten å si det på som føltes litt frekt ut for meg, ikke det faktum at man vil ha alenetid. Det er kjempeviktig å kunne ha alenetid med hver av foreldrene.

Du har helt rett i at jenta ikke skal ha skyldsfølelse for å ville være mer sammen med faren alene. Lurer veldig på hvor mye datteren her i bildet får ha alene tid med faren. Men jeg tenker at kommentarene høres veldig ut som typisk mobbing mellom skolekamerater, og at det kan være hun "tar igjen" på TS fordi hun er "lett og ufarlig" å ta. De må jo ha regler hjemme på hva slags oppførsel som er grei og ikke.

[charactouy]

Det er helt klart at de må ha regler for oppførsel, men jenta må også få aksept for hva hun føler. Om hun føler at bonusmor av og til er "i veien" så må hun ha lov til å gi uttrykk for det - selv om hun må lære å si det på en måte som ikke sårer.

[lillevill]

Det er helt klart at de må ha regler for oppførsel, men jenta må også få aksept for hva hun føler. Om hun føler at bonusmor av og til er "i veien" så må hun ha lov til å gi uttrykk for det - selv om hun må lære å si det på en måte som ikke sårer.

Ja, helt enig.

Kansje det hadde vært best at datteren snakker ut med faren sin om frustrasjonen. Det er jo ikke rett at datteren skal ta sin frustrasjon over mangel på tid med faren, på TS.

[Gullskje]

Sånn kan også sønnen til min samboer finne på å si, men da svare jeg som regel at " jeg syns det er fint at de ska være sammen, men at det ikke er akseptabelt å si det til meg på en slem måte."

Jeg sier ikke at jeg blir lei meg eller såret av det, men sier heller at " jeg snakker ikke sånn til deg, du ska heller ikke snakke sånn til meg!"

Barn kan være utrolig utspekulerte og "slemme" der de kan være det, men sett foten ned og vær tydelig voksen.

[Løvetanten]

Jeg er enig med Bølle og Lillevill.

Du må vise at det ikke sårer deg og heller "le" det bort eller si at det er hyggelig at hun liker å være sammen med pappaen sin. På den måten får hun ikke den responsen hun vil ha; hun vil såre deg og vise at hun har "makt" over deg ved å fortelle deg at hun ikke vil være sammen med deg. Når du tar bort den makten fra henne så har ikke leken henns noen hensikt lengre, så etter en liten periode der det blir værre så vil det gå tilbake. Du gidder jo ikke leke med noen som ikke vil leke, ikke sant?

Videre så er dette absolutt en pappa-issue. Han må vise jenta si at du ikke er en konkurrent og at han har kjærlighet for dere begge. Det kan kanskje være nyttig for jenta å vite at man kan være glad i flere uten at det er feil, og at selv om han er glad i deg så betyr det ikke at han er mindre glad i henne.

Min jente strevde med dette en stund. Hun trodde at hvis hun var glad i pappa så kunne hun ikke være glad i stefar, så derfor valgte hun selvfølgelig pappa...

Bottom line er at dette er en issue som dere voksne skal rydde opp i, og mer bestemt pappaen. Det er han som er ansvarlig for å vise barnet sitt at han kan takle å vise omsorg for dere begge, og det er han som har ansvaret for å "beskytte" deg innad i familien og vise at han ikke vil at en person han bryr seg om skal behandles dårlig. Han ville jo aldri ha funnet seg i at du ekskluderte hans datter...

Din jobb er å være voksen nok til å se at dette bare er et spill fra hennes side. Jo mer du engasjerer eg og pusher for at hun skal akseptere seg, jo mer makt gir du henne og jo mer kan hun skyve deg unna.

Trekk deg helt tilbake og vær nøytral og vennlig. Ikke vis at du blir lei deg og krev din rettmessige plass i familien.

Lykke til. Det er ikke så lett å være steforelder, men om dere samarbeider blir det ihvertfall lettere.

[Gjest milo]

Min eks-kone, som jeg heldigvis er perlevenner med enda, hadde en svigermor som var lukt fra helvetes niende kammer. Det gikk såpass langt at sønnen ba sin mor om å komme seg ut, og aldri komme tilbake.

Nå var det hverken barn eller stebarn med i dette tilfellet. Jeg undres over, uansett, eksakt hvorfor det finnes så mange forferdelige svigerforeldre..

Beklager forøvrig at jeg skrev dette såpass labyrintisk....det bare ble slik, liksom

Ønsker deg lykke til med din svigermor....