Stille opp for andre. Gjør du? Eller er du den som bare mottar?

[AnonymBruker]

Ferietiden gir meg tid til refleksjon. Over livet, og over folk.

Jeg har sikkert " anleggg" for det ,men jeg er den som stiller opp, ringer osv.

Har folk det vanskelg av ulike årsaker, så prøver jeg å yte noe til de.

Det kan være å ta en kaffekopp, ringe, bake en kake,gjøre tenester som kan være vanskelig for folk i den situasjonen de er i. Kjøre til butikken, rydde hagen.

Ikke noe jeg gjør hver dag, men når det trengs. Trenger meg ikke på.

Kan sende en tekstmld om de vil være med å gå tur eks.

Jeg har hatt overskudd, og er sosial. Ikke påtrengende sosial.

Nå har jeg (vi) hatt en ekstrem vanskelig situasjon.

Mine bekjente har vært klar over det. Ikke før nå, nå da jeg begynner å komme meg spnn nogenlunde har jeg hatt tid til å tenke over dette.

Hvor var dere?

Jeg har snakket med noen av dere pr. tlf, men det var dere som snakket. Om deres plager og bekymringer. Var ikke mange av dere som spurte om hvordan jeg hadde det.

Jeg forventer ikke noe av folk.

Jeg har insett at folk har nok med seg selv.

Jeg skal fortsette å være den jeg er ,men jeg kommer ikke til å fortsette slik jeg har gjort. Dette har gitt meg en vekker og lærepenge.

Hva de kunne ha gjort? Si det, men kansje ringe på og ta en kaffekopp?

Vanne hage, trille frem søplet har jeg leid en ungdom til.

Jeg er oppdradd til å være hjelpsom der det trengs. Mulig oppdragelsen er feil, jeg er bare sånn.

Får håpe slike folk oppdager at jeg ikke er en selvfølge lenger.

Anonym poster: ed3428222ff91cf5a56057149d145537

[altflyter]

Fint, men trist innlegg.. Jeg er nok mye som deg. Jeg har valgt å prøve å glede meg over at jeg kan gjøre positive ting for andre. Det er frustrerende til tider, men man kommer ingen vei i livet ved å være bitter.

Det er en god ide å prøve å droppe de som tar deg helt for gitt... da kan det hende de merker det etter hvert. om ikke,så er det ikke noe tap

[QueenOfTheSidewalk]

Det spørsmålet skal du rette til de det gjelder Ofte sørger de som ser på et vennskap som gjesidig i stillhet. De som roper om hjelp hele tiden er som oftes ikke noe gode venner.

[Sweet77]

Jeg hjalp nok mer før enn jeg gjør nå. For jeg har blitt ganske selektiv - eller utviklet en "radar", tror jeg? Der jeg fort spoter de som er interesserti meg som venn, og de som er interessert i hva jeg kan yte.

Det betyr ikke at jeg ikke hjelper andre av og til også - men da er jeg gjerne klar over at dette blir enveis, og forventer ikke noe tilbake. Og et vennskapsforhold innleder jeg i så fall ikke.

Syns Evilposelos har et poeng. Venner er interessert i deg, og det vil du merke relativt fort i et forhold. Som de merker fra meg, håper jeg På hva de snakker om, og hva som interesserer dem - hvor selvsentrerte de er, etc.

Bare å begynne der du står, TS. Sikker på at du kan bygge noen nye fine vennskap også

[-Jiinxs-]

Prøver å stille opp når folk trenger hjelp, selv så spør jeg svært sjeldent etter hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er de som oftest gir som vil svare i denne tråden. For de som ikke "gir", har ofte ikke selvinnsikt nok til å se hva de holder på med..

En kjenning tapper alle rundt seg for energi, og dersom andre trenger støtte av henne, klarer hun jammen å tappe dem også ved å trenge noe av dem likevel. Hun gir aldri, og mottar kun, men sa her om dagen at det nå var på tide at hun begynte å tenke på seg selv. Tror ikke hun ser at hun ikke har gjort annet de siste 10 årene.

Anonym poster: 69ba5ae0f619ba7dfcf3344536010da8

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke noe av folk.

Jeg har insett at folk har nok med seg selv.

Jeg skal fortsette å være den jeg er ,men jeg kommer ikke til å fortsette slik jeg har gjort. Dette har gitt meg en vekker og lærepenge.

Anonym poster: ed3428222ff91cf5a56057149d145537

Jeg har akkurat lært det samme.

Jeg var som deg, nå orker jeg ikke være tilstede for alle andre lenger.

Det heter så fint at man hjelper ikke andre for å få noe tilbake, vel jeg trenger noe tilbake. Jeg trenger noe annet enn krav og forventninger, jeg trenger gjensidighet.

Anonym poster: 274327391894e0fa74e0dd823acdf30b

[Kosemose]

Jeg er kanskje sånn midt på treet når det gjelder å være hjelpsom og snill. Får lett dårlig samvittighet hvis jeg må si nei, føler at jeg må ha en god grunn, og prøver å stille opp, i blant mer enn hva jeg egentlig har kapasitet til. Men jeg er nok ikke den omtenksomme sjelen som stiller på døra med gryter med mat når naboen pusser opp eller går gjennom en vanskelig periode, eller som er superflink til å huske å ringe hvis noen har det leit. Men hvis den triste ringer meg låner jeg alltid et øre, eller setter av tid.

På den andre siden tror jeg at jeg er lite til bry for andre. Det er sjeldent jeg ber om tjenester rett og slett fordi jeg ikke liker å bry andre. Jeg misliker å benytte meg av fordeler av typen "kameraten til naboen er rørlegger og kan fikse vasken gratis", og hater å ikke gjøre opp for meg/stå i gjeld. Jeg forundres litt over folk som syns det er lett å be andre om tjenester for å spare seg selv eller sine nærmeste, eller folk som syns det er flott å utnytte et temmelig utvidet nettverk for alt det er verdt.

[Anglofil]

Jeg er nok "litt for snill", det vil si at jeg hjelper de menneskene jeg kan og kanskje litt mer enn jeg burde til tider, og jeg liker selv ikke å motta så mye hjelp. For meg er det en selvfølge å stille opp for andre der jeg kan. Det er jo også derfor jeg har jobbet mye frivillig.

Mvh Yvonne

[Gjest imli]

Eg er ikkje spesielt flink til å stille opp for andre, trur eg. Må liksom ha det inn med teskje at nokon treng hjelp, og er redd for å trenge meg på.

Til mitt forsvar, så ber eg uhyre sjeldan om hjelp sjølv, då.

[Zakuro]

Jeg er nok av det slaget som stiller opp litt for mye. Tar på meg så mye ansvar og forpliktelser at jeg drukner:\ Samtidig som jeg selv aldri ber om hjelp(tror muligens jeg er litt ærekjær:P), ikke at jeg har noen som KAN hjelpe, selv om det er mennesker i livet mitt som ønsker de kunne.

[hjertesukka]

Jeg har også alltid vært av den snille typen, som har stilt opp og vel så det. Anstrengt meg til det ytterste mange gg for at folk skal ha det bra. Men har begynt å reflektere i det siste. Og jeg har kommet til at jeg setter nok mest pris på gjensidighet.

Og at venner er venner med meg, fordi de liker meg, og ikke fordi at de kan utnytte meg til noe som de har bruk for.

[Auroressa]

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt TS.

Det er en vond følelse og ha.

Jeg tror jeg mistet nylig min bestevenninne over flere år, av den årsaken at det alltid var jeg som "ga".

Men jeg vet nå ikke om jeg kan kalle henne det lenger.

Jeg tror det er greit at slike som " oss " som gir så alt for meget, bør passe på at man ikke overkjører seg selv, med at man blir tatt for gitt, eller aldri får noe tilbake.

Et vennskap går begge veier, og i det siste har jeg lært at jeg er heller helt alene, og ensom, enn og være den som alltid ringer først.

[betrayed]

Godt innlegg. Det er dessverre veldig mange mennesker i denne verden som er for oppslukt i sitt eget til å huske å høre hvordan det er med andres. Har opplevd selv at de som har kalt seg mine beste venner, ikke engang har visst at jeg har opplevd forferdelige ting eller for eksempel ligget på sykehus. Men da tenker jeg at de ikke er verdt min tid. Når jeg er der for de, og de ikke er der i samme grad for meg. Hold heller på de som faktisk ER der. Eller finn noen, aldri slutt å let, for alle trenger noen som alltid er der!