Uff, jeg er så konfliktsky! Trenger råd i en viss situasjon...

[Betty-twoooop]

Jeg MÅ bare ta opp noe, og høre om andre har det slik:

Jeg har blitt utsatt for at en person jeg har vært noe sammen med over en periode på grunn av at barna våre er venninner, plutselig gir meg en meget kald skulder. Barna går i samme barnehage og har vært bestevenninner. Nå viser det seg at de har kranglet en del det siste året, og har det ikke så greit sammen lenger. Jeg har prøvd å ta kontakt med denne mammaen, da jeg svært gjerne vil hjelpe barna slik at de kan få det ok sammen igjen, samt at jeg ikke er interessert i at barnet mitt stadig har konflikter med andre. Mammaen på sin side, har latt være å svare på meldinger og vil heller ikke møte opp i barnehagen for å snakke om relasjonen til de små barna(som var et forslag fra barnehagen). Barna våre og oss mammamene har egentlig hatt det veldig hyggelig sammen. Møtt hverandre for at barna kan leke sammen, mens vi har pratet og hatt det koselig. Men nå er det isfront, og jeg skjønner INGENTING. Jeg lar det gå sååå inn på meg. Grubler, tenker og holder på for å prøve å forstå. Og jeg merker at jeg blir helt syk av det.

Er dette normalt? Det skulle ikke være nødvendig å la noe som dette gå så voldsomt inn på seg? Tror ikke det er jeg som har relasjons-issues her, og har aldri hatt problematiske relasjoner med noen. Jeg tror denne mammaen må ha en eller annen personlighetsforstyrrelse, som ikke kan møte et menneske hun egentlig kjenner ganske godt for å prate om barna. Men samtidig så plager det meg at noen tenker så negativt om oss.....What to do? KOmmer til å treffe henne en eller annen gang i b.hagen og da lurer jeg veldig på hva jeg skal si til henne. Er som sagt konfliktsky, og er redd jeg kommer til å uttrykke meg galt på grunn av det.... Noen tips?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i tilsvarende situasjon, men kan komme med to (mulige) forslag til hva den andre moren kan ha tenkt:

1) Hvis du eller barnehagen har vært litt uklare eller forsiktige i hva dere har sagt, så kan det hende jeg har oversett det, uten at det betyr at jeg gir noen en "kald skulder" eller legger opp til en "isfront". Vårt familieliv er så stort og kaotisk (på en positiv måte) at jeg ikke hadde tenkt over det hvis barnehagen sa at din sønn har kranglet litt med Petter men det går bedre nå, kjempehyggelig om dere kan ta en prat med moren hans hvis det passer og dere har tid. Da hadde jeg rett og slett feiltolket og tenkt at dette ikke var noe problem. Småbarn bytter jo tross alt bestevenner ganske ofte, og det er ikke noe problem i seg selv- i mitt hode. Hvis Stian og Petter har lekt sammen, men ikke gjør det lenger, hadde jeg ikke giddet å lage en større sak ut av det, og kanskje kommet litt til kort tidsmessig hvis noen skulle møtes og diskutere hvorfor to treåringer ikke leker sammen lenger. Hvis noen derimot sier at "Stian og Petter har konflikter, det ødelegger barnehagehverdagen og vi må løse problemet sammen", så hadde jeg vært der innen ti minutter.

2) Jeg har også vært utsatt for en mamma-mafia som feilaktig utpekte mitt barn som en kilde til masse problemer, og hausset opp den minste sak og yndet å ta dette opp på e-post med masse kopier. Dette var en filleting hun gjerne kunne ringt meg om, men hun valgte å ta det til torgs med full trompetfanfare. Det viste seg jo i ettertid at hun tok fullstendig feil, hun har unnskyldt seg, og min sønn har blitt bedt i familieselskaper der. Så alt er bra- men poenget er at hun tok det opp på en så konfliktsøkende måte at jeg gikk helt i baklås, for jeg visste det var flere sider av den saken. Hadde det skjedd på en annen måte ville jeg vært helt med på å gjøre noe med problemet, men det ble så overopphausset og preget av å skulle finne en syndebukk.

Kan det være at du har blitt feiltolket på en slik måte? At du enten har vært for mild, eller for krass?

Det trenger jo ikke være noen av delene, men det er i alle fall mine forslag.

Anonym poster: 91350943880861090cf4a07e92887a11

[AnonymBruker]

Jeg tror denne mammaen må ha en eller annen personlighetsforstyrrelse, som ikke kan møte et menneske hun egentlig kjenner ganske godt for å prate om barna.

Dette er ikke et kriterie på noen av personlighetsforstyrrelsesdiagnosene i ICD-10. Er så lei av at folk skal "diagnostisere" andre med psykiske lidelser bare fordi de oppfører seg litt rart.

Jeg tror ikke jeg ville ha gjort noe mer i denne situasjonen. Du har foreslått å møtes for å snakke om problemet, hun ønsker ikke det, og da ville jeg bare lagt det bak meg. Det er ikke nødvendigvis noe galt med deg selv om hun har taklet situasjonen på denne måten.

Anonym poster: 1b727ad2c29312c283605650df864002

[Betty-twoooop]

...skulle stått problem og ikke forstyrrelse......, selv om det ikke var det jeg ba om råd om......Ingen her i gården som prøver å diagnostisere noen som helst. Man må jo konkludere med at et menneske som bare velger å fryse ut en god bekjent uten å snakke om det som er problemet må ha en meget spesiell personlighet.

Og det er det å legge det bak seg som er et problem. Hadde jeg greid det så hadde det ikke vært noen sak..... Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det rett og slett.

[Celtic Heart]

Konfliktsky mennesker er de menneskene som skaper mest konflikter enkelt og greit.

Hvorfor gå å gnage på en ting, som i tankene da gjerne blir overdimensjonert og til de grader mye verre en det opprinnelig var?

Mann deg opp, møt opp hos damen og snakk ut om problemet. Jo lenger du venter, jo verre blir det.

Når konflikter oppstår finnes det mange reaksjoner på dette. Noen blir sure og snakker ikke om det, noen blir sure og snakker om det mens andre graver seg ned og håper at det forsvinner av seg selv. Man har vel ikke et personlighetsproblem bare fordi man reagerer på en konflikt.

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt opp telefonen og ringt, en kveld etter barnas leggetid. Mange er sløve med å svare på meldinger, og hvis henvendelsen fra barnehagen også har vært vag, trenger hun ikke være mer enn lett distré for ikke å svare på den heller.

Ringer du, kan dere ta praten der og da. Evt. avtale å møtes for en prat. Det er da ingen grunn til at to voksne mennesker skal ha en isfront mellom seg fordi deres barnehagebarn har hatt en konflikt.

Anonym poster: 3a288a5d5d4ebe9f3241be17b291cb81

[Gjest Anna]

Slik jeg forstår det, har dere hatt kontakt fordi barna deres var venner og dere møttes for at barna skulle leke sammen. Dersom hun har like hektiske hverdager som de fleste småbarnsforeldre, skjønner jeg at hun ikke prioriterer å holde kontakten med deg nå som det ikke er aktuelt med playdates lengre. Selv har jeg konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tid til å se nok til alle familiemedlemmmer og venner, tiden strekker ikke til. Jeg mener også at barn må få velge sine egne venner uten innblanding fra foreldre. Jeg husker selv en masete mor som ville at jeg skulle leke med datteren hennes, men vi kom ikke overens og jeg er glad foreldrene mine ikke tvang meg til å leke med henne. Dersom moren du beskriver deler min oppfatning, skjønner jeg godt at hun ikke helt ser poenget med et møte i barnehagen om at barnet hennes nå har byttet ut en av vennene sine. Det trenger slett ikke å være snakk om isfront fra hennes side, men rett og slett hektiske hverdager hvor smser kan gå i glemmeboken, og et ønske om å ikke tvinge barnet sitt til å være venn med et barn det ikke ønsker å være venn med.

[Betty-twoooop]

Jeg oppfordrer på ingen måte mitt barn til å være sammen med dette barnet. Problemet er at de dras mot hverandre som magneter. Men etter litt lek så glir det over til terging og irritering...av en eller annen grunn. Og de blir veldig lei seg av hverandre. Barnehagen vil ha oss foreldrene med på et opplegg som gjør at de får det bedre i barnehagen, fordi de begge har det mye leit fordi de sårer hverandre så mye.De skal gå i barnehage sammen et år til og det begynte å gå ut over avdelingen, derfor ville barnehagen ha en samtale med oss foreldrene. noe jeg syns er HELT på sin plass.

Når det kommer til travle småbarnsmammaer, så er jeg også en av de. Bryr meg ikke om at noen ikke har tid til å treffe meg, for det er det ikke alltid jeg har heller. Og jeg er hvertfall ikke en "masete mamma som alltid vil treffes".Men fra å svare på meldinger, ringe meg, foreslå aktiviteter osv til å bare gi f, det syns jeg rett og slett er dårlig oppførsel. Hva skjedde med normal høflighet? Uansett hvor travel man er så kan man vel ha nok høflighet i seg til i hvertfall si at det er derfor man ikke vil møte opp/svare osv.

Jeg har ikke noe problem med å snakke med venner om utfordringer som oppstår underveis i en relasjon. Man kjenner jo sine venner. Men når folk bare kutter kontakt så er et vel lov til å reagere? Jeg ba om råd ang. hva JEG kan gjøre for å komme over denne lille episoden, siden jeg har en tendens til å la ting gå innover meg i en alt for stor grad (noe jeg er fullstendig klar over), men i følge de fleste her er det jo ikke noe problem med dette menneskets oppførsel, så da er det kanskje ikke så farlig

[Gjest pærecider]

Det er bedre å ta tyren ved hornene. Inviter moren hjem til deg på en kaffe, spør henne om det er noe du har gjort galt (så ikke hun kommer i forsvarsposisjon, samt at da er du på hjemmebane) og hvis hun har noe på hjertet, så la henne fortelle det. Kanskje det er som andre her har sagt, hun har mye å tenke på, etc, og da setter hun kanskje pris på at du brydde deg.