Blir usikker av mine slektninger

[Gjest Gjest]

jeg har et ganske slitsomt problem.

jeg har slitt masse med sosial angst, egentlig hele livet. i det siste har jeg jobbet med meg selv og blitt noe bedre, men det er fortsatt ille, spesielt i forhold til fjerne familiemedlemmer.

ingen av dem har vært direkte stygge mot meg, eller mishandlet meg, verken fysisk eller emosjonelt, så jeg synes nesten at denne følelsen ikke er helt berettiget.

det er egentlig bare et par stykker jeg kommer overens med i det hele tatt.

noen synes at jeg er siste sorterings menneske(og gir gjerne uttrykk for det, dog indirekte), andre er egentlig ikke noe grusomme i seg selv, det er bare det at jeg ikke kjenner dem så godt, eller at vi har absolutt ingenting å prate naturlig om.

nå er det sånn at jeg gruer meg mer for å møte slektningene mine enn andre mennesker(!). med nye mennesker kan jeg gjøre mitt beste for å være snill og positiv, og møte dem med et åpent sinn, men med egne familiemedlemmer er det verre, da gamle minner sitter i både meg og dem. og det blir enda verre at nå skal vi "kooose oss", når jeg har gruet meg i mange dager. jeg klarer nå å holde fasaden utad, stille spørsmål, svare på spørsmål og holde gode miner, men etterpå er jeg psykisk utslitt og i dårlig humør.

mamma er veldig opptatt av at familie er det viktigste i verden, og jeg får helt fnatt av henne! det er verken nødvendig eller praktisk mulig å bryte kontakten med henne, men hun gjør meg gal når hun maser om disse menneskene som tydeligvis er mer vellykkede enn meg, og når jeg har bare lyst til å unngå dem, er hun en mester i å furte og forsøke å få meg til å føle meg slem, som hun vanligvis klarer.

er fullstendig klar over at problemet ligger i hovedsak hos meg, men jeg har aldri slappet av sammen med dem i det hele tatt, så det hadde vært så deilig å slippe. at de bare kunne late som om jeg ikke eksisterer og vice versa.

noen råd?

[AnonymBruker]

Ah som jeg kjenner meg igjen, ikke at familien min prøver så iherdig å holde kontakten, men man hører jo snakket konstant fra enkelte.

Alt jeg kan si er at man velger ikke familien sin. Personlig har jeg valgt å ikke ha kontakt med fjerne familiemedlemmer til min fars irritasjon. Men han har blitt vandt med det på samme måte som jeg har blitt vandt med å stenge ute pratet hans om disse familiemedlemmene nå og da. Søsteren min er alt jeg trenger, og det er kun henne jeg jobber for å holde kontakten med.

Det er lov å være utskuddet i familien. Folk blir som sagt vandt med det.

Anonym poster: 18b8ca7756e29f3c40ea905aa7a43c08

[Gjest Brown eyed girl]

Huff, dette høres ikke bra ut.

All creds til deg for at du jobber med deg selv, og skjønner hva roten til problemet er.

Jeg kjenner meg litt igjen i problemstillingen din, dog i forhold til et annet tema. Min mor har alltid mast på meg fordi jeg har noen ekstra kilo. Egentlig er hele hennes side av familien opptatt av vekt, og det kan virke som at å være slank er den eneste veien til lykke.

Problemet mitt er at jeg har en helt annen tankegang. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, trener 2-3 dager i uken, og spiser normalt sunt.

Allikevel er familien med på å bryte ned selvbildet mitt, og jeg kan bruke en halvtime på å finne klær som jeg føler meg fin nok i.

Det var ikke meningen å få dette til å handle om meg. Det jeg mener å si er at jeg kjenner meg igjen, og at jeg syns din mor har en dårlig måte å takle ditt problem på.

For meg virker det som hun har liten forståelse for hvordan du føler det, og at hun derfor ikke tar det på alvor heller. Hun syns familien er viktig, og vil gjerne "overføre" disse tankene til deg. Det virker som hun ikke forstår at det ikke er mulig, og at det bare påvirker deg negativt.

Syns du skal ta en alvorsprat med henne jeg, og si hvordan du opplever henne.

Hvis hun virkelig syns familien er så viktig, så bør hun i aller høyeste grad respektere deg!