Søsteren min prøver å provosere fram bryllupsselskap når vi heller vil reise bort.

[AnonymBruker]

Verken min mann eller jeg er selskapsglade. Det glapp utav meg til henne som den betrodde hun har vært hittil hvertfall, at vi hadde lyst til å ha et bryllupp i all stillhet. Bare forloverne og vi, reise langt bort. Vi ønsker heller ikke noe selskap i ettertid for da vet vi hvordan det vil bli og våre familier kommer heller ikke særlig godt overens. Da proklamerte hun med høy alvorsstemme at "ja fikk ikke hun komme i hovedselskapet så ble hun sur altså, da ville ikke hun snakke med meg mere", med ansiktet i alvorlige sippefolder. Det er nå jeg går her og lurer ....Er det hun eller brudeparet som er midtpunktet? Kan legge til at hun i alle sine barneår og som voksen har vært et menneske det ikke er så lett å komme utenom. Kanskje like greit å sette foten ned. Føler i mitt innerste hun har hatt litt for mange ord med i laget når det gjelder avgjørelser i mitt liv til nå. Så kanskje på tide med et vendepunkt? Meninger?

Anonym poster: 3705214d9c299dc30d63edfd6034cb0c

[Gjest BM2]

Dette ordnes enkelt. Ikke snakk om det mer. Så stikker dere og gifter dere. Så kan du, etter noen måneder, nevne i en bi-settning at dere er gift.

[Frk Turkis]

Du og din kjære må jo velge det som passer dere best. Dere gifter dere for deres egen skyld, ikke for familiens skyld.

Jeg ville bare sagt vennlig, men bestemt, at "vi tar det valget som passer oss best og så håper vi at familiene våre er glade på våre vegne og respekterer det". Dere kan jo ikke la dere diktere av andre. Og om hun blir sur så tipper jeg det går over ganske raskt.

[Sulosi]

Tråden flyttes til bryllup.

Mvh Sulosi, mod.

[Betty2]

Enig med de over her. Brylupsdagen skal være din og din kjære sin spesielle dag. INGEN skal bestemme for dere hva og hvor.

Det finnes mangen lykklige par der ute i verden som har dratt å giftet seg i stillhet med sine forlovere. er det et slik bryllup dere vil ha, ja da da skal det være slik uavhengi av din søsters mening.

Hvis hun slutter å prate med deg pga at dere ikke har en bryllupsfest, ja da er det kanskje like greit at hun holder seg unna, finnes mangen andre plasser hun kan få oppmerksomhet.

[QueenOfTheSidewalk]

Du sier jo til henne at hun ikke er verdt å ha med. Bare sånn at du er klar over følelsen hun går med. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert, men om brødrene mine hadde betrodd seg til meg og jeg i tillegg ikke hadde fått mulighet til å bli med, så hadde jeg blitt veldig såret. Hadde ikke bedt personen i bryllupet mitt heller

[Gjest Adriane]

Jeg vil bare si at jeg skjønner situasjonen din så godt! Har selv en storebror som jeg var så dum å "glippe" til at vi ønsker å gifte oss i utlandet med bare forlovere og barn. Riktignok skal vi ha uformell bryllupsfest her hjemme i ettertid, noe jeg også fortalte ham, men han reagerte på nøyaktig samme måte som din søster. Han ble kjempefurt, og sa at hvis han ikke fikk være med på selve bryllupet, så ville han ikke snakke med meg mer, og iallfall ikke møte på noen bryllupsfest... Jeg må innrømme at jeg er usikker på om han virkelig mente det eller ikke, men uansett syns jeg det ble vanskelig og sårt. Etter en periode hvor jeg var svært usikker på hva vi skal gjøre, har jeg - i samarbeid med min kommende ektemann så klart - kommet frem til at vi holder fast ved våre opprinnelige planer. Selve vielsen er vår greie - vi gifter oss ikke for vår families del, eller for vennenes, eller for noen andres. Vi gifter oss for vår egen del. Derfor gjør vi det på vår måte. Den uformelle bryllupsfesten i ettertid, er vårt "kompromiss" med familie og venner - der de får festen de er livredde for å gå glipp av, mens vi slipper det ekstreme fokuset på oss selv som gjerne er i tradisjonelle bryllup. (Vi skjønner selvsagt at vi ikke vil unngå fullstendig å være litt midtpunkt, men når det er en fest uten taler, sanger, bryllupsvals osv osv, så vil det naturlig nok bli mindre oppmerksomhet enn i et trad. bryllup )

[Gjest Adriane]

Du sier jo til henne at hun ikke er verdt å ha med. Bare sånn at du er klar over følelsen hun går med. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert, men om brødrene mine hadde betrodd seg til meg og jeg i tillegg ikke hadde fått mulighet til å bli med, så hadde jeg blitt veldig såret. Hadde ikke bedt personen i bryllupet mitt heller

Med all respekt å melde, om det er sånn man tolker at et par ønsker å vie seg i tosomhet, så er man kanskje en smule... selvopptatt? Det er jo ikke kun søsteren som ikke får være med - de ønsker jo ikke å ha med seg noen i det hele tatt. Kun forlovere. Folk er forskjellige. TS og forloveden er ikke selskapsglade folk - og akkurat det vil jeg tro at deres respektive familier og venner vet fra før. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at de ønsker et lite og intimt bryllup uten oppstuss. Dersom man som søster (eller bror) ikke klarer å unne sine søsken den beste bryllupsdagen for deres egen del, så bør man lære å se litt lenger enn nesa rekker. Det handler på ingen måte om at man mener at andre ikke er verdt å ha med - men rett og slett at det som er mest riktig for de to som gifter seg, er å få gjøre det uten tilskuere. Ja, søsken, foreldre og andre blir nok skuffet - og det er helt ok, det må de få lov til å bli. Men derfra, til å nærmest presse frem et bryllup som er helt feil for de som tross alt skal gifte seg, det er noe helt annet.

PS: Å "hevne" seg med å ikke be vedkommende i sitt eget bryllup heller - forutsatt at det er et trad bryllup der alle andre i familien inviteres - er i beste fall barnslig.

[Gjest "gjest"]

Gjør som dere vil.

[AnonymBruker]

Hadde søstra mi (hun har nettopp forlovet seg) fortalt meg i hemmelighet at de skal gifte seg uten oss i familien, et lite bryllup med bare forlovere og ingen fest. Ja da hadde jeg blitt kjempe glad på hennes vegne og gratulert henne

Alternativet for mange som ikke vil ha et stort bryllup blir ofte å ikke gifte seg. Jeg hadde ikke tatt hevn og ikke invitert henne i mitt bryllup, det er bare smålig og idiotisk. Man bør respektere at ikke alle ønsker big-party med 100 gjester, kjole til 15.000kr osv.

Så jeg syns at dere skal gjøre hvordan dere vil ha det, bryllupsdagen er deres dag, så det er veldig synd hvis den blir ødelagt fordi familien ønsker fest så dere må ha fest, det er jo et minne for livet! Og det skal være gode minner, ikke dårlige! Prøv å overbevis søstra di om hva dere vil, minn henne på at bryllupet er for dere, og hun er ikke den eneste i familien som ikke blir invitert. Går det ikke så vet jeg ikke hva du vil gjøre, men jeg hadde ikke arrangert en stor fest kun fordi andre vil det når jeg selv ikke vil. Det dere kan gjøre er å ha et lite selskap med bare nærmeste familie i ettertid, men hvis familiene ikke kommer godt overens så er det kanskje ikke så lurt, minn søstra di på det.

Lykke til!!

Anonym poster: a36fb034e6183e6cf762d0b0c05f8e18

[Gjest norah]

Dette ordnes enkelt. Ikke snakk om det mer. Så stikker dere og gifter dere. Så kan du, etter noen måneder, nevne i en bi-settning at dere er gift.

Enig!

Det er så enkelt som å ha en vag dato for bryllupet ovenfor de som vet "en gang neste høst - vi ikke satt dato enda" og så drar dere bare plutselig bort, helt enkelt og greit uten å fortelle om det.

Jeg har prøvd, det funker kjempebra

Ingen ble sure forresten, de synes bare det var moro.

[Portvinpiken]

Kun fordi en person i familie er litt barnslig av seg, så synes jeg ikke man bør ta så mye hensyn til henne som at man ikke kan kunne fortelle folk at man reiser bort å gifter seg. Da er det jo søsteren som "styrer showet" uansett da.

Derfor ville jeg så godt som mulig ignorert søsterens barnslige oppførsel og fortsatt med de planenen en har hatt hele tiden. Ikke la hun legge en demper på gleden! :-)

[AnonymBruker]

Verken min mann eller jeg er selskapsglade. Det glapp utav meg til henne som den betrodde hun har vært hittil hvertfall, at vi hadde lyst til å ha et bryllupp i all stillhet. Bare forloverne og vi, reise langt bort. Vi ønsker heller ikke noe selskap i ettertid for da vet vi hvordan det vil bli og våre familier kommer heller ikke særlig godt overens. Da proklamerte hun med høy alvorsstemme at "ja fikk ikke hun komme i hovedselskapet så ble hun sur altså, da ville ikke hun snakke med meg mere", med ansiktet i alvorlige sippefolder. Det er nå jeg går her og lurer ....Er det hun eller brudeparet som er midtpunktet? Kan legge til at hun i alle sine barneår og som voksen har vært et menneske det ikke er så lett å komme utenom. Kanskje like greit å sette foten ned. Føler i mitt innerste hun har hatt litt for mange ord med i laget når det gjelder avgjørelser i mitt liv til nå. Så kanskje på tide med et vendepunkt? Meninger?

Anonym poster: 3705214d9c299dc30d63edfd6034cb0c

At hun bruker "trussel" om at hun ikke vil snakke mere med deg...om det ikke blir bryllup,ja det får så være.

Det er du og din mann som bestemmer. Selvfølgelig vil familien ha bryllup, men når forholdene er som de er, så er dette det rette for dere.

Samle fam. og fortell hva dere vil gjøre, og si at dere forventer repekt for deres valg.

Anonym poster: 7a6808367c4713cf36707da922ac04e2

[AnonymBruker]

gjør som dere vil!

fått en lignende beskjed fra en venninne... men vis hun vil ha stort bryllup får hun gifte seg selv!

Anonym poster: d631383fd514477ce265cf4ebb4b6a96

[Floranda]

En venn av meg reiste til utlandet med mann og forlovere og giftet seg. Hun trengte barnevakt, og da hun forklarte moren hvorfor fikk hun sjokk. Hennes eneste datter som hun hadde sett frem til skulle bli gift, rømmer til utlandet. Tror det er tørrt for de fleste mødre å ikke være med på den store dagen. Min vennskap mor tilbragte hvertfall dagen med mye grining.

[Gjest Adriane]

En venn av meg reiste til utlandet med mann og forlovere og giftet seg. Hun trengte barnevakt, og da hun forklarte moren hvorfor fikk hun sjokk. Hennes eneste datter som hun hadde sett frem til skulle bli gift, rømmer til utlandet. Tror det er tørrt for de fleste mødre å ikke være med på den store dagen. Min vennskap mor tilbragte hvertfall dagen med mye grining.

Dette var jo en direkte stygg måte å gjøre det på da, spør du meg, så jeg skjønner godt at denne moren ble svært skuffet. Det finnes bedre måter å gjøre det på, for å si det sånn.

[QueenOfTheSidewalk]

Så da skjønner du det plutselig? Bestem deg, jente!

blabla bla

Det er sånn de fleste hadde følt det. At de ikke vil dele den store dagen med familie. Jo, jeg hadde ønsket dem lykke til, men hadde følt litt på det. Hva er da vitsen med å si noe som helst? Kan de ikke heller betro seg til en psykolog? Ingen ønsker å få den informasjonen smelt i trynet rett før det skjer.

[Gjest Adriane]

Så da skjønner du det plutselig? Bestem deg, jente!

Det er sånn de fleste hadde følt det. At de ikke vil dele den store dagen med familie. Jo, jeg hadde ønsket dem lykke til, men hadde følt litt på det. Hva er da vitsen med å si noe som helst? Kan de ikke heller betro seg til en psykolog? Ingen ønsker å få den informasjonen smelt i trynet rett før det skjer.

Ja, jeg skjønner skuffelsen til moren i det tilfellet der, for det syns jeg var direkte stygt. Her var det ikke bare snakk om at de rømte for å gifte seg, men at bruden i tillegg forventet at moren skulle være barnevakt mens de giftet seg. Jeg reagerer altså ikke på at moren ikke fikk delta på bryllupet, men at de "slang fra seg" ungen hjemme hos henne mens de dro for å gifte seg. Den er stygg! Enten fikk de tatt med seg ungen, eller spurt noen andre om barnevakt. Det er som jeg skrev, bedre måter å gjøre ting på.

Nå er det vel for det første ikke akkurat slike ting man skal belemre en psykolog med - det finnes mennesker som virkelig har behov for psykologhjelp, som i grunnen bør komme foran i køen, for å si det sånn. Det beste er vel å betro seg om slikt som dette til venner. Og når det gjelder at hun betrodde seg til søsteren sin, fikk jeg inntrykk av at det handlet om at de har vært fortrolige venninner "bestandig", og at hun dermed så det naturlig å betro seg til henne. Og nå er det jo ikke akkurat sånn at TS "smalt informasjonen i trynet" på søsteren rett før det skulle skje - de er vel bare på planleggingsstadiet foreløpig, og knapt det slik jeg forstår hovedinnlegget. Hun betrodde seg bare til søsteren om at de har lyst til å stikke av og gifte seg - noe som ikke burde komme som noen stor overraskelse, all den tid hun burde være fullt klar over at søsteren og kommende svoger ikke er glad i selskapeligheter.