Er det noen som har diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Gjestesen]

Da tenker jeg spesielt på "Borderline".

Hvordan opplever dere sykdommen?

[straamann]

Jeg har ikke den diagnosen, men jeg har to venner som har blitt diagnostisert de siste par år. Jeg kan godt fortelle hvordan jeg opplever dem, sett utenfra, uten at jeg vet hva som er "fasit". Men først og fremst håper jeg det er noen som selv har blitt diagnostisert som vil fortelle hvordan de føler det, for det er nok ikke alltid i samsvar med slik omverdenen opplever dem.

[Gjest sdfdsf]

Skriv gjerne hvordan du opplever de. Interessant å høre

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har diagnosen, men det er kun mine gode venner sm kan merke på meg at det er noe som av og til er galt med meg. Og selvfølgelig mine ekskjærester.

Jeg fungerer bra utad. Jeg har studert, jobbet og har barn. Jeg sliter litt med å opprettholde ting, men klarer det som regel.

Jeg kan bli klengete i forhold, tåler ikke avvisning, svinger veldig i hva jeg føler om vedkommende. Svinger vedig i hva jeg føler om verden og mennesker rundt meg generelt, litt elsk/hat forhold til det meste.

Jeg har angst, og dissossierer i veldig stressede situasjoner. Jeg blir veldig følelsemessig engasjert i visse ting, og kan bli euforisk over småting.

Vanskelig med å tolerere at andre mener forskjellig fra meg.

Veldig var for avvsining.

Vil gjerne høre mer fra deg straamann, kunne vært interessant å vite hvordan andre kan oppfatte mennesker med denne diagnosen.

jeg har angst, og dissosierer

Anonym poster: 0af3180e8745056abf71063e2cf87600

[straamann]

Skriv gjerne hvordan du opplever de. Interessant å høre

Ok, jeg kan ta et eksempel med den ene venninna mi som har fått diagnosen emosjonelt ustabil PF. For det første må jeg si at jeg ikke omgås henne daglig, og ikke har "undersøkt" eller overvåket henne på noe vis, og det er bare mitt subjektive generelle inntrykk. For det andre så er mennesker med diagnoser også forskjellige, og noen får også forenklede diagnoser for å utløse hjelpetiltak, ikke nødvendigvis fordi diagnosen er en fasit.

Etter å ha kjent henne noen år, har jeg lagt merke til et mønster hva gjelder hvordan hun knytter seg til mennesker. Hun er i perioder på +/- 6 måneder svært knyttet til en venn, alltid en gutt, men de er ikke kjærester, hvertfall hevder hun det. Og de viser ingenting intimt offentlig, men de henger sammen som erteris dag ut og dag inn. I disse periodene er hun helt avhengig og forguder denne gutten. Plutselig, uten noen spesiell grunn, glir de fra hverandre, hun går inn i en periode med desperasjon, og så finner hun seg en ny gutt som fungerer som hennes "trygghet". De siste 3 årene har det vel vært 6 gutter som hun har hatt som bestevenn i noen måneder.

En annen ting er at hun tidvis kommer i "fjollete" humør, dvs at hun ler og fniser kontinuerlig og av alt som blir sagt og skjer - om det er morsomt eller ei spiller ingen rolle. Den neste dagen kan hun være full av angst, nærmest paranoid og skikkelig hatefull overfor mennesker rundt seg. Hun kan også være selvdestruktiv, f.eks ved å ha en utagerende og greneløs adferd på fest. Greneløshet er et generelt problem, hun klarer ikke å ta avstand fra f.eks folk som har forgrepet seg på henne, selv om hun i andre situasjoner sier hun hater dem. Det er av/på, svart/hvitt, nær/fjern hele tiden. Hun kan også være apatisk og følelseskald, klarer ikke å se alvor i situasjoner som burde trigge sinne eller sorg hos folk flest. I slike situasjoner sier hun at hun føler seg "psykopat", og jeg kan skjønne hva hun mener, men hun er ikke ondsinnet i utgangspunktet som slike mennesker kan fremstå.

Jeg har selv en del psykiske problemer, som går bl.a. på å ikke klare å stole på personer. Det er en dårlig kombo overfor denne venninen, og kanskje den største grunnen til at jeg ikke har blitt en av hennes intense 6-måneders venner.

Endret 13. juli 2012 av straamann

[Gjest EasyRider]

Jeg datet en fantastisk flott Boderline jente i fjor. Tenker fremdeles på henne hver dag og det som kunne vært. Vi brøt for 9 måneder siden. Værste brudd jeg har opplevd. Ingen av oss gjorde noe feil. Likevel varcdet umulig å gå videre sammen. Og veldig vanskelig å gå videre alene og med en ny.

Jeg leser en del om BPD for å forstå. Og denne gir noen tips om hvordan man kan komme videre: http://bpdfamily.com/bpdresources/nk_a109.htm (bpdfamily.com/bpdresources/nk_a109.htm)

[Gjest gjest1]

Jeg har en god venn med diagnosen. Dvs vi er jo mer enn bare venner, holdt på å bli kjærester, men det skjedde ikke pga sykdommen hans. Han sier at den gjør at han ikke fungerer i forhold; han blir alt for oppphengt i vedkommende, veldig sjalu, mistenksom og kritisk. Dette er ting jeg også opplever med han, for selvom vi ikke er "sammen", så er det bare hverandre vi dater..

Det at vi ikke treffes hver dag, gjør at han får "distansert" seg litt..samtidig syns jeg det kan være vanskelig, for det at vi ikke er i et definert forhold fører til at jeg blir mer mistenksom ovenfor han..:/

Han kan være veldig kritisk til meg,og til tider hs en veldig svart/hvitt tenkning..samtidig er han veldig smart, og meget bevisst sin egen sykdom. jeg kan føle at jeg ikke strekker til som venn ovenfor han.

Likevel har vår relasjon vart forholdsvis lenge, mer enn et år. Han pleier å kutte relasjoner raskt hvis noen skuffer han eller er uenig med han,og har få nære venner..

Vet ikke hva som skjer med oss i fremtiden, jeg prøver forholde meg til diagnosen, samtidig så ønsker jeg kanskje mer av han enn det han kan gi.. blir jo bare mer og mer glad i han..:/

ble kanskje litt rotete dette, beklager..

[Gjest monica]

Jeg vil gjerne komme i kontakt med noen som har denne diagnosen for å dele råd, veiledning og erfaring. jeg sliter med denne diagnosen HVER eneste dag å legen vil ikke hjelpe meg

[Gjest Mann23]

Jeg har fryktet en stund at min tidligere kjæreste etterhvert utviklet BPD. Jeg så trekkene helt fra starten av. Så ble de bre verRe og verre til det tok over hele henne.

Men hun manglet noen av de kriteriene. Beskrive henne for dere. Hun svinget fort hit og dit nårr det kom til meg. Var verdens snilleste jente som virket som hun var utrolig glad i meg for så plutselig bli ubehagelig, devaluere meg totalt, si stygge og sårende ting til meg og klage på at hun ikke elsket meg mer, bli sint osv. Og her snakker vi ikke vanlig dårlig humør men at hun gikk inn i en slags modus som var skremmende. Jeg fikk følelsen av at hun ble "besatt av noe annet", ikke var seg selv. Når jeg sa ubehagelig så mener jeg det. Disse humørsvingene kom omtrent på sekundet og kunne vare alt fra en halvtime til mange dager. Så bipolar lidelse eller depresjon er det ikke. Hun slet med selvbildet sitt, virket på en måte usikker på "hvem hun ville være". Hun har og drevet og gitt meg skylden for ting som er hennes problemer og svakheter. Svart/hvit tenkingen kom og etterhvert i form av dragning mot "ekstreme" ideologiske ideer.

Jeg kjenner godt til borderline/emosjonell ustab. Personlighets forstr. diagnosen. Men en ting hun manglet derfra var det med å "gå langt for å ikke bli forlatt". Det hadde hun i så fall mer i form av at hun hele tiden tenkte at andre ikke likte henne/ville være sammen med henne. Så hun trakk seg heller bort.

Jeg vet ikke. Hun har åpenbart en del trekk. Men kan dette egentlig være borderline?

[AnonymBruker]

Jeg har brukt den siste timen på å lese om borderline personlighetsforstyrrelse. Det føles som om det er meg de beskriver. Hva nå. Jeg har en kjæreste og samboer som snart ikke klarer mer, jeg har mistet omsorgen for min sønn. Jeg har få venner pga mitt humør.

Jeg føler meg altid ensom, og er livredd for å bli forlatt. Før jeg fant han jeg er sammen med nå hadde jeg en veldig promiskuøs sexadferd. Jeg var litt adredalinjunkie og oppsøkte farer. Jeg var selvskader, og kuttet meg kun når jeg ble sint, og angret etterpå. Jeg tar meg utrolig nær av kritikk, og føler meg angrepet og reagerer meg et kraftig sinne og kan handle med å pakke tingene til kjæresten min å hive ham ut døren, forså, en time senere komme grinende etter å trygle han om å bli. Jeg tar veldig avstand til mennesker til tider, og jeg hater noen ganger mennesker jeg ellers trives å være sammen med.

Jeg er så lost in space nå. Kan dette være diagnosen min?

Jeg har blitt misbrukt som barn, og vokst opp i rus. Jeg er tjue år gammel og lever på sosialen fordi jeg sa opp jobben min en dag fordi jeg plutsleig ble redd for å dra på jobb.

Anonym poster: 612a774aa70eb48e03fd2a3dd0c64fdc

[AnonymBruker]

http://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

Denne linken. Jeg er anonym over, det er akkurat som om de beskriver meg. Det stemmer på absolutt alle punktene.

Anonym poster: 612a774aa70eb48e03fd2a3dd0c64fdc