Til gutta. Er det uaktuelt å involvere seg i ei jente som meg?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ganske mye å stri med opp gjennom årene. Jeg vokste opp med en alkoholisert mor som flyttet mye. Jeg har aldri gått mer enn ett skoleår på hver skole. Ble derfor et lett offer for mobbing siden jeg alltid var den nye eleven, ikke fulgte kleskoden og hadde annerledes dialekt. Etterhvert som vi flyttet ble jeg jo også mer og mer usikker på meg selv og prøvde å bli usynlig, noe som gjorde meg bare enda lettere å plage.

Da jeg ble 16 ble jeg kastet ut hjemmefra av moren min, slik at hennes nye kjæreste skulle få plass i den lille leiligheten vi bodde i. Det endte med at jeg droppet ut av videregående bare uker før jeg hadde fullført førsteåret.

Desperat etter bekreftelse og noen som brydde seg så falt jeg lett for en eldre gutt, som jeg også ble boende sammen med. Da jeg var 17 fikk jeg en datter..

Det ble slutt med kjæresten fordi han plutselig angret på at vi ikke tok abort, og jeg nektet å adoptere babyen bort.

Jeg hadde jobbet hele svangerskapet og klarte meg fint i svangerskapspermisjonen. Etter endt svangerskapspermisjon fortsatte jeg å jobbe og jeg klarte meg veldig bra. Følte jeg var en god mor for datteren min og jeg fikk etablert meg i egen leilighet. Det gjorde meg sterk og trygg at jeg klarte meg selv og jeg har siden aldri følt at jeg har trengt noen.

Jeg har fra jeg var liten hatt lite kontakt med faren min. Da han fikk vite at jeg skulle ha barn fikk jeg beskjed om at jeg ikke lenger var datteren hans, og kontakten opphørte, så jeg har ikke hatt støtte derfra heller.

Jeg er nå 30 år gammel og har som sagt klart meg veldig fint, men jeg har rotet meg bort i et dårlig samboerforhold som varte i 3 år, og ble avsluttet for kort tid siden.

Han ga seg ut for å være en veldig omgjengelig og snill mann, men etter at han fikk flytte inn hos meg forandret ting seg veldig fort. Han var utro, har misbrukt meg seksuelt, psykisk og fysisk vold..

Jeg føler han på mange måter har ødelagt den sterke meg som jeg hadde bygget opp.

Jeg ble kjent med en ny gutt, kun vennskapelig fra min side, men han ønsket å finne ut av ting og maste stadig vekk om date. Helt tilfeldig spurte han meg en dag om min familie, og jeg sa som sant er at jeg har ikke kontakt med dem. Han reagerte med å si at skada jenter gadd han ikke å bruke tid på, og kontakten mellom oss har kjølnet. Greit nok for meg, for jeg anså han aldri som mer enn en potensiell kamerat. Han virker generelt ganske bitter og sier ofte ting som "alle jenter er sånn eller sånn", så det er mulig han har vært borte i jenter med problemer før..

Men jeg klarer alikevel ikke å slå fra meg tanken om at kanskje jeg ikke er et kjæresteemne? Kanskje jeg er skada, og blir for needy. Jeg trenger mye bekreftelse og har jo lav selvtillit etter et destruktivt samboerforhold. Jeg var så sterk før det, men nå er jeg plutselig den 17 år gamle jenta igjen og står på bar bakke. Føler meg utrolig ensom, og tanken på at menn skal se på meg som skada og vanskelig, en byrde? er skremmende.

Er det slik dere tenker dersom dere møter ei jente som har opplevd mye?

Anonym poster: b2cf4f7e12d4952000dfe34ff16e83e6

[Gjest avocadoen]

Min far bruker alltid å si at det ordner seg for snille jenter, og det tror jeg og. Du må bare stå på og ikke la deg bli overkjørt av drittsekker! "Cause I am a superwoman" som Alicia Keys synger. Du finner nok en fin fyr til slutt. Ikke gi opp

[AnonymBruker]

Takk for svar

Det er ikke sånn at jeg stresser med å finne noen. Jeg liker godt å være alene, jeg liker følelsen av å være selvstendig fordi jeg føler meg sterkere og mer i kontroll. Høres kanskje rart ut?

Det er bare det at tanken på at menn, som jeg kanskje etterhvert kan falle for, skal anse meg som ødelagt, som plager meg.

Anonym poster: b2cf4f7e12d4952000dfe34ff16e83e6

[Testosteron]

Vi er jo alle mer eller mindre skadet. Han som avviste deg fordi du har hatt mye å stri med er ikke perfekt han heller.

[Noorgie]

Overhodet ikke skremmende. Du har nå klart deg godt egentlig. Tenk på alle de på din alder som fortsatt ikke har funnet " den rette". Hadde ikke hatt oroblemer med en slik kvinne

[Gjest avocadoen]

Takk for svar

Det er ikke sånn at jeg stresser med å finne noen. Jeg liker godt å være alene, jeg liker følelsen av å være selvstendig fordi jeg føler meg sterkere og mer i kontroll. Høres kanskje rart ut?

Anonym poster: b2cf4f7e12d4952000dfe34ff16e83e6

Det synes jeg ikke. Greier meg helt fint alene jeg og, også får jeg mer tid til meg og mitt. Så du er ihvertfall ikke alene! Kanskje vi begge er rare da, men det får så være.

Hadde jeg vært mann, hadde jeg ikke hatt noe problem med deg. Du trenger ikke være "skadet" for å ha opplevd nokså grusomme ting

[kristian82]

Men jeg klarer alikevel ikke å slå fra meg tanken om at kanskje jeg ikke er et kjæresteemne? Kanskje jeg er skada, og blir for needy. Jeg trenger mye bekreftelse og har jo lav selvtillit etter et destruktivt samboerforhold. Jeg var så sterk før det, men nå er jeg plutselig den 17 år gamle jenta igjen og står på bar bakke. Føler meg utrolig ensom, og tanken på at menn skal se på meg som skada og vanskelig, en byrde? er skremmende.

Er det slik dere tenker dersom dere møter ei jente som har opplevd mye?

Anonym poster: b2cf4f7e12d4952000dfe34ff16e83e6

Jeg hadde ikke tenkt noe negativt rundt det. Hadde vel egentlig heller beundret deg for alt du har klart på egen hånd, tatt vare på datteren din osv. At du har opplevd sånne vanskligheter tror jeg fort heller kan føre positive ting med seg i et forhold da du sikkert er langt mer voksen av deg enn folk flest på din alder (kanskje for voksen for en helt jevngammel men? ) , og kanskje også har klarere ønsker for hva slags forhold du vil ha - får du det er du happy, og ikke fortsatt på søken etter the next best thing.

Han karen hørtes forøvrig like verdifull ut som de leirklumpene jeg har under joggeskoa mine.

[AnonymBruker]

Tvert i mot! Som regel er det de som har hatt litt motgang i livet som er de beste menneskene, sånn tenker jeg.

Men hvis baggasjen gjør at du blir vanskelig å forholde deg til, så er det et problem. Hvis du ikke helt vet hva du vil, gir forskjellige signaler, og fremstår altfor "komplisert" for andre å skjønne, så kan det fort oppstå frustrasjon og usikkerhet.

Jeg sier ikke at det gjelder deg, men kunststykket er å prøve å bare ta med seg det positive fra baggasjen man har inn i nye forhold, og minst mulig av det negative. Da kan det bli virkelig bra.

Anonym poster: 1c5493f5dbf32615a0dd7334394a7295

[Gjest EasyRider]

Du skal løfte hodet ditt og fortsette å være stolt av alt du har klart. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg ville 1000 ganger mer ha en jente som deg enn en som er "feilfri" og overfladisk. Du kommer helt sikkert til å finne den rette.

Du kan prøve å sortere ut noen av disse potensielle før du er intim med dem. Han som snudde ville jeg ikke beholdt som venn heller.

Du er vikelig litt av ei jente :-)

[AnonymBruker]

Jeg har også masse bagasje, men har klart meg godt til tross. Og det var ikke noe problem for min kjæreste i alle fall. Jeg var ærlig og sa jeg hadde opplevd en del, men tok detaljene veldig gradvis. Men så lider nå min kjæreste av det jeg liker å kalle "hvite ridder-syndromet" Og vi har nå vært sammen i over 3 år<3

Anonym poster: 66dcdc79065f2157b6b1e237db2abbb6

[AnonymBruker]

Det handler sjeldent om størrelsen på bagasjen for mennesker som tenker lenger enn til nesetippen, men hvordan man frakter den bagasjen. Og på vei til jungelen er det ikke dumt å ta med den personen som har en velpakket koffert kontra en rotete rumpetaske.

Made sense? Tviler litt. Det jeg prøver å si er at nei, menn generelt vil ikke se ned på deg eller kutte deg ut som kjærestemateriell på grunn av det du har vært gjennom.

Anonym poster: 0dc7f502db17dd52b4eb58d19150b9f9

[AnonymBruker]

Tvert i mot! Som regel er det de som har hatt litt motgang i livet som er de beste menneskene, sånn tenker jeg.

Men hvis baggasjen gjør at du blir vanskelig å forholde deg til, så er det et problem. Hvis du ikke helt vet hva du vil, gir forskjellige signaler, og fremstår altfor "komplisert" for andre å skjønne, så kan det fort oppstå frustrasjon og usikkerhet.

Jeg sier ikke at det gjelder deg, men kunststykket er å prøve å bare ta med seg det positive fra baggasjen man har inn i nye forhold, og minst mulig av det negative. Da kan det bli virkelig bra.

Anonym poster: 1c5493f5dbf32615a0dd7334394a7295

Tror ikke jeg er så veldig komplisert. Jeg er veldig åpen og sier i fra hvis det er noe, i stedet for å furte eller komme med vage, uforståelige hint. Jeg er ikke sjalu av meg heller, men jeg trenger en del bekreftelse i form av komplimenter og tilbakemeldinger, og at han har behov for å kose og være intim med meg. Men det er vel heller ikke så unormalt, egentlig..

Anonym poster: b2cf4f7e12d4952000dfe34ff16e83e6

[Cordelia]

Jeg vil heller si at det er de mannfolka du har vært borti som ikke er kjæresteemner. Vanlig oppegående folk/mannfolk dømmer deg utifra den du er som person, ikke fortiden din. Sannsynligheten er vel at mange av dem(som dømmer) ikke har hatt så mye motgang selv i livet.

[Steinar40]

TS høres ut som et kupp for den rette mannen

At enkelte ikke klarer å skjønne det er nok bare sånn det er i dette livet.

Folk som klarer å overvinne motgang blir sterkere og mer uavhengige av det. Som også gjør slike individer mer modne og at de er mer takknemlige og fornøyde med det de har i livet. Dette er bra! Spesielt i dagens materialistiske EGO samfunn.

Og når det gjelder at TS ikke har kontakt med sine foreldre så er det i hennes tilfelle bare en fordel.

Det hadde vært mye mer plagsomt med foreldre som bare skaper problemer for henne. Noe som da også ville gått ut over mannen i forholdet.

Så i mine øyne trenger TS ikke å bekymre seg for noe mer enn å finne en mann som virkelig er bra for henne.

PS! Det er selvfølgelig veldig viktig å legge tidligere forhold bak seg. Exer kan være plagsomme nok.

Endret 13. juli 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Du har åpenbart hatt et tøft liv, men har klart deg veldig bra. Det skal du være stolt av.

For meg er det ikke så mye et spørsmål om hva slags oppvekst du har hatt, men hvordan du har kommet ut av det. Har du helbredet dine gamle sår? Om jeg møter en jente som har jobbet med seg selv for å komme på plass etter en tøff oppvekst og det virker som hun har klart det så skremmer hun meg ikke bort. Om hun virker som en som fortsatt har underliggende issues derimot så ja, da blir jeg skeptisk.

At du har vært i et destruktivt forhold er for meg en indikasjon på at du ikke helt har kommet over din vanskelige bakgrunn. Har du gått i terapi noen gang? Jeg tror det kan være veldig nyttig for deg. For å lege gamle sår fra oppveksten tror jeg spesielt kroppslige terapier som rosenterapi som jobber med å løse opp i gamle traumer ved å fjerne psykosomatiske spenninger er veldig bra. Meditasjon er også veldig nyttig for å fikse psykiske sår og det er mye andre terapiformer og selvhjelpsteknikker som kan være gunstig.

Dette er en klok tekst om hvordan man kommer over dype sår fra barndommen:

http://yohami.com/blog/2012/05/12/if-youre-broken-you-cant-be-happy/

Dette er en side med veldig mye nyttig info om destruktive forhold og hvordan folk med visse former for oppvekstforhold ofte ender opp i destruktive forhold som voksne og hvordan man kan jobbe seg ut av det:

http://gettinbetter.com/

Denne siden har haugevis med masse tips om gode måter å jobbe psykologisk med seg selv på:

http://therawness.com/reader-letters-1-resources/

Lykke til:)

Anonym poster: 5040dc4d180fcd362748c25bc9f40886

[AnonymBruker]

Stå på! DU er ikke dine foreldre og du har en egenverdi! Andre sine liv er ikke verdt mer enn ditt.

Vær obs på hvem du inviterer inn i livet ditt, ta magefølelsen på alvor og ikke la noen tråkke på deg. Vær stolt, ta vare på deg selv og barnet ditt.

Du kommer en dag til å møte en mann som respekterer deg for den du er, alle andre må du bare la gå.

Anonym poster: a40babb0d8ddde76f3a0e841922901c0

[athon]

Det eneste som betyr noe er om hvordan du er nå og hvordan du og andre rundt deg føler seg.

[Steinar40]

Du har åpenbart hatt et tøft liv, men har klart deg veldig bra. Det skal du være stolt av.

For meg er det ikke så mye et spørsmål om hva slags oppvekst du har hatt, men hvordan du har kommet ut av det. Har du helbredet dine gamle sår? Om jeg møter en jente som har jobbet med seg selv for å komme på plass etter en tøff oppvekst og det virker som hun har klart det så skremmer hun meg ikke bort. Om hun virker som en som fortsatt har underliggende issues derimot så ja, da blir jeg skeptisk.

At du har vært i et destruktivt forhold er for meg en indikasjon på at du ikke helt har kommet over din vanskelige bakgrunn.

Glem ikke at mange utspekulerte jævler er vanskelige å avsløre på et tidlig tidspunkt.

Alle prøver å gi et best mulig inntrykk så lenge de tjener på det selv.

Og du kjenner ingen før du bor i sammen med dem. Faktisk.

[Gjest Minpin]

Når den rette dukker opp vil han forgude det sterke individet du er og hylle deg for at du har oppnådd så mye til tross for at du har hatt det tøft i livet.

[-Jiinxs-]

Du har litt av en historie bak deg, men tror ikke det hadde gjort noe om jeg traff en jente som deg. Virker som du har vokst av det på en god måte, og kan reflektere bak på hvordan livet ditt har vært og hvilken mål du har med livet nå.

Hadde likt å blitt bedre kjent med en jente som deg.