Hjelp til å endre et ensomt liv

[AnonymBruker]

Jeg innser at jeg trenger litt hjelp utenifra til å få innspill på hva jeg kan gjøre. Klarer ikke å formulere meg muntlig til mine venner, så da får det bli her. Det blir langt, men de får så være. Ikke vet jeg om jeg har postet riktig heller.

Jeg er ei 20 år gammel jente, som er altfor usikker på meg selv og andre. Mobbing/erting har vært en del av min hverdag fra jeg begynte på skolen, og jeg har alltid følt meg utenfor. Har aldri møtt noen som skjønner meg. Fått mange rare blikk eller kommentarer på alt fra utseendet, hva jeg gjør, sier osv. Noe som har gjort meg usikker og innesluttet. Har vanskelig for å ta initiativ til noe, være seg å snakke, en vits eller til å finne på noe, selv om jeg har lyst. Det er rett og slett skummelt. Jeg demper meg selv veldig, særlig i forhold til nye personer, folk jeg liker eller «viktige» folk (f.eks. på jobb/skole). Jeg skrur meg på frakoblet på facebook, sånn at folk skal tro jeg faktisk er sosial. Tar lange gåturer bare for å ha noe å gjøre. Egentlig gjør jeg svært lite, og lillesøster klager på meg for det. Føler meg grusomt ensom. Overanalyserer meg selv og det jeg sier/gjør, og tåler kritikk dårlig. Husker sjefen mente jeg hadde lagt opp et brett med boller for lite. Resten av arbeidsdagen jobbet jeg mye på lageret (istedet for butikken), fordi tårene trillet. Må alltid gjøre ting perfekt.

Dette fører til at jeg er kjedelig å være med, tør ikke drikke alkohol i frykt for å miste kontrollen, klarer ikke bli gode venner med noen, og heller ikke få kjæreste. Tror nok folk tar meg for å være overlegen, sur og bedreviter, siden det jeg kan komme med stort sett er saklig. Egentlig er jeg usikker, redd og forsiktig, men har et ønske om å blomstre. Det er utrolig frustrerende over å være sint på sin egen personlighet. En ting er å være misfornøyd med egen kropp, den kan man alltids trene, men usikkerhet, irritasjon og dårlig forhold til personligheten er ikke akkurat enkelt å endre på. Det er klin umulig for meg å slappe av i nærheten av andre personer. Jeg føler jeg mister meg selv helt, og humoren min er så godt som borte (fordi jeg er deppa?).

Jeg har alltid sett på meg selv som en usynlig mus, siden folk sjeldent tar initiativ til å snakke/gjøre noe med meg. Jeg er ikke god nok. Alle har alltid hatt noen bedre venner enn meg. Noen de heller henger med eller snakker med. Jeg har aldri vært førstevalget, og det tærer på meg. Dette har blitt en ond sirkel.

Ønsket mitt er å komme meg ut mer. Få meg gode venner, noen som prioriterer meg. Jeg savner å ha kjæreste, ha den nærheten og fortroligheten med noen (5 år siden mitt eneste forhold), eller i det minste å få en anerkjennelse på at jeg er bra nok for noen. Tanken på å være venneløs og kjæresteløs lenger skremmer meg. Det siste året har jeg bodd alene i en norsk storby, og jeg fikk aldri noen gode venner. Jeg fikk noen bekjente som jeg har møtt et par ganger utenom skole, og et var det. Vennene jeg allerede hadde i samme by, fikk seg raskt nye venner og sin egen gjeng, og jeg ble nedprioritert. Helgene var pyton, fordi det gikk så lang tid uten menneskelig kontakt. Akkurat nå bor jeg hos foreldrene mine i hjembyen, og henger litt med noen venner her, men de har kjæreste hele gjengen (unntatt eksen min), og er ellers travle gjennom hele sommeren. Til høsten flytter jeg til et lite sted for å studere, og der kjenner jeg ingen.

Det er tydelig for meg at jeg må gjøre noe annerledes, men jeg aner ikke hva. Hvordan kan man gå fra å være hun alle vet hvem er, men ingen kjenner noe særlig, til å bli venn med folk? Jeg er kristen, og har alltid gått på diverse aktiviteter på fritiden som KRIK, Laget og kor, men folka der har aldri gått fra bekjent til gode venner.

Jeg har lenge tenkt at alt vil ordne seg så lenge jeg får meg kjæreste, fordi jeg blomstret i mitt forrige forhold, men sånn situasjonen er nå er det lite sannsynlig at en kjæreste kommer flygende. Det er jo ikke så vanskelig å skjønne, nå som jeg har vært singel i 5 år. Nei, det er tydelig at jeg først og fremst må gjøre noe med usikkerheten min og det dårlige forholdet til min egen personlighet. Men hvordan?

Anonym poster: 7a6e355416b06d45be09be5753dda06a

[StjernePerle]

Tror det finnes bedre nettsider med eksperthjelp for best mulig svar på din situasjon. Men, jeg syns det på en måte høres ut som om du har et godt utgangspunkt selvom det ser ut til at du har fått sosial angst. Grunnen til at jeg mener det er fordi det virker som du faktisk har innsett selv hva problemene dine er, og du kan forklare mye om og rundt dette. Da skulle man vel tro at nøkkelen vil være å endre på alt dette som du nevner? Men skjønner jo selvsagt at det ikke er så enkelt!

Du sier at du alltid har blitt sett rart på og kommentert ol. Er det en spesiell grunn til dette eller hva? Uansett, tenk at du skal tørre å være sammen med andre, om de ikke liker deg av en eller annen grunn kan det vel være det samme? Du er den du er og fortjener å bli verdsatt for det! Dessuten er det fler som deg i samme situasjon. Kanskje du kan møte noen over nettet som "skjønner" deg fordi de er i samme situasjon. Potensielle gode venner kan det jo også være, eller knaksje en kjæreste?

[Gjest Mog]

Har du en oversikt over hvilke tilbud som finnes på studiestedet du skal starte på? Samt er det mulig å søke om å ha en fadder på studiestedet, slik at du kan bli kjent med nye mennesker?

Til slutt, i den nye byen er det også en kirke eller menighet du kan dra for å møte mennesker? Skal nok tro at det kanskje er en mulighet der da dere har er religiøs enighet, og kanskje snakke litt sammen etter møter eller hvis det er sosiale treff en gang i blant?

[Gjest "gjest"]

Begynn å trene.

[Steinar40]

For det første er du ung, så dette kan gå seg til av seg selv med årene.

På den annen side er ikke alle like naturlig utadvendte. Som da er en del av personligheten. Og ikke helt helt enkelt å endre på faktisk.

Det virker på meg som at du gjør noe mange gjør; altså å sammenlikne deg selv med andre folk. Det er ikke helt sunt. Fordi alle er ulike. Og du vil alltid finne noen som er "bedre" enn deg på ulike områder.

Det gjelder å akseptere seg selv så godt det går.

Når det gjelder å gjøre noe konkret så er det ikke dumt å trene litt. Det er sunt for både kropp og sjel.

Og når du begynner å studere på det nye stedet så prøv å være med på litt forskjellige ting. Alkohol i moderate mengder er ikke livsfarlig, og vil gjøre at du slapper mere av i sosiale lag.

Venninner/venner er forøvrig ikke noe som kan løse din følelse av ensomhet. Med årene kommer disse uansett til å ha egne prioriteringer (familie etc.) som ikke inkluderer deg. Derfor er det viktig å kunne trives og klare seg alene også.

I mine øyne bør du derfor heller prioritere en kjæreste fremfor venninner. Bare sørg for at det er en som er bra for deg. Ta ikke hva/hvem som helst fordi du føler deg ensom! Det går aldri bra.

Lykke til

[AnonymBruker]

Tror det finnes bedre nettsider med eksperthjelp for best mulig svar på din situasjon. Men, jeg syns det på en måte høres ut som om du har et godt utgangspunkt selvom det ser ut til at du har fått sosial angst. Grunnen til at jeg mener det er fordi det virker som du faktisk har innsett selv hva problemene dine er, og du kan forklare mye om og rundt dette. Da skulle man vel tro at nøkkelen vil være å endre på alt dette som du nevner? Men skjønner jo selvsagt at det ikke er så enkelt!

Du sier at du alltid har blitt sett rart på og kommentert ol. Er det en spesiell grunn til dette eller hva? Uansett, tenk at du skal tørre å være sammen med andre, om de ikke liker deg av en eller annen grunn kan det vel være det samme? Du er den du er og fortjener å bli verdsatt for det! Dessuten er det fler som deg i samme situasjon. Kanskje du kan møte noen over nettet som "skjønner" deg fordi de er i samme situasjon. Potensielle gode venner kan det jo også være, eller knaksje en kjæreste?

Helt sosial angst har jeg ikke, tror jeg. For jeg klarer fint å gå ute blant folk, men det stresser meg å prate med de (ikke dama i kassa) eller invitere folk til å finne på noe. Jeg prøver å endre på det, men hittil har det bare endt med at jeg sier noe enda dummere.

Jeg er lav, tynn, følsom, kristen og sjenert, noe man tydeligvis får mye tyn for. Alle kommentarene har gjort meg enda mer innadvendt. Den setningen jeg har uthevet har jeg vanskelig for å ta til meg, og det er nok også mye av problemet. Jeg klarer ikke akseptere og verdsette meg selv, og ser heller ikke at/om andre gjør det. Blir en slags evig jakt etter å bli akseptert.

Har blitt kjent med en person over nettet som skjønte meg fullt og helt, men han valgte å bli munk. Dermed ble den gode vennen/potensielle kjæresten(/kjærestematrialet) veldig utilgjengelig. Har tenkt tanken på å opprette meg en bruker på møteplassen eller noe, men har hittil ikke turt. Redd for ikke å få respons, eller selve datesituasjonen. Dating er skummelt nok i seg selv, men jeg har en vanvittig sperre på å møte folk jeg "kjenner" fra nettet.

Har du en oversikt over hvilke tilbud som finnes på studiestedet du skal starte på? Samt er det mulig å søke om å ha en fadder på studiestedet, slik at du kan bli kjent med nye mennesker?

Til slutt, i den nye byen er det også en kirke eller menighet du kan dra for å møte mennesker? Skal nok tro at det kanskje er en mulighet der da dere har er religiøs enighet, og kanskje snakke litt sammen etter møter eller hvis det er sosiale treff en gang i blant?

Det skal være veldig mye som skjer på studiestedet, så det gleder jeg meg til. Skal iallefall begynne på KRIK, Laget og kor der, så får vi se hva som skjer videre. Studiestedet er kjent for å være utrolig sosialt.

Er ikke helt komfertabel i folkekirka (tidligere statskirka), men kan jo se om det er andre gode menigheter der.

Begynn å trene.

Pga endorfiner og lykkefølelse, eller rent kroppslig sett? Er ikke glad i treningssenter, så jeg prøver å gå/sykle/jogge ute i naturen istedet. Det har jeg gjort lenge.

For det første er du ung, så dette kan gå seg til av seg selv med årene.

På den annen side er ikke alle like naturlig utadvendte. Som da er en del av personligheten. Og ikke helt helt enkelt å endre på faktisk.

Det virker på meg som at du gjør noe mange gjør; altså å sammenlikne deg selv med andre folk. Det er ikke helt sunt. Fordi alle er ulike. Og du vil alltid finne noen som er "bedre" enn deg på ulike områder.

Det gjelder å akseptere seg selv så godt det går.

Når det gjelder å gjøre noe konkret så er det ikke dumt å trene litt. Det er sunt for både kropp og sjel.

Og når du begynner å studere på det nye stedet så prøv å være med på litt forskjellige ting. Alkohol i moderate mengder er ikke livsfarlig, og vil gjøre at du slapper mere av i sosiale lag.

Venninner/venner er forøvrig ikke noe som kan løse din følelse av ensomhet. Med årene kommer disse uansett til å ha egne prioriteringer (familie etc.) som ikke inkluderer deg. Derfor er det viktig å kunne trives og klare seg alene også.

I mine øyne bør du derfor heller prioritere en kjæreste fremfor venninner. Bare sørg for at det er en som er bra for deg. Ta ikke hva/hvem som helst fordi du føler deg ensom! Det går aldri bra.

Lykke til

Dette var et godt innlegg, Steinar. Du har nok tatt meg på kornet. Skal prøve å følge tipsene dine

Anonym poster: 7a6e355416b06d45be09be5753dda06a

[Steinar40]

Dette var et godt innlegg, Steinar. Du har nok tatt meg på kornet. Skal prøve å følge tipsene dine

Anonym poster: 7a6e355416b06d45be09be5753dda06a

Ja, og husk at du er ung. Ingen grunn til å stresse

Som jeg ser det er det svært få som er klare for å stifte noen familie før de har passert 30 år.

Og de som forsøker allikevel, varer ofte ikke lenge i sammen. Og det er selvfølgelig ingen fordel.

Vi lever nå i et veldig komplisert samfunn sånn sett, og derfor blir det sånn.

[Gjest IngvildSF]

Sier meg enig med de andre her.

Endret 12. juli 2012 av IngvildSF

[Gjest "gjest"]

Pga endorfiner og lykkefølelse, eller rent kroppslig sett? Er ikke glad i treningssenter, så jeg prøver å gå/sykle/jogge ute i naturen istedet. Det har jeg gjort lenge.

Anonym poster: 7a6e355416b06d45be09be5753dda06a

På treningssenter treffer du folk. Og får til å slå av en liten prat.

[Gjest .-L-.]

En ting som hjelper veldig for meg, er å gjøre ting jeg liker. Det gjør meg glad, og når jeg er glad, er jeg kjekk å være med..

I steden for å tenke på at det er kjedelig for andre å være med deg, burde du fokusere på å underholde deg selv først og fremst.

[Nøkleblom]

Sier meg enig i det som blir sagt her, spesielt av StjernePerle og Steinar40.

I tillegg vil jeg dele denne linken, den fører til en side med et innlegg om det som kalles Highly Sensitive People... Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du har skrevet om deg selv, episoden med sjefen din minner veldig om utallige episoder fra mitt eget liv. Og kanskje du vil kjenne deg igjen i dette innlegget like mye som meg? http://littlykkeligh...2/breaking-news

Det er nok ikke noe hjelp på denne siden for det som innlegget ditt faktisk handler om, men for meg var det iallefall interessant å lese, fordi jeg kjente meg så igjen og det forklarte veldig mye. Samt at jeg ikke er så "uvanlig", "rar" eller "svak" som jeg trodde, jeg bare føler ting på en annen og mer intens måte enn de "mer robuste" menneskene der ute. Og det er mange andre som er som deg - som det heter...

Vet heller ikke om du føler at du har noen nytte av dette, men du kan kikke på den hvis du har lyst

Nøkleblom <3

[Sulosi]

Det kan virke som du har veldig god selvinnsikt og selvtillit, kan det være selvfølelsen som er problemet? I så fall kan det hjelpe å ha samtaler med en person søm kan gi deg balanserte og ærlige tilbakemeldigner. På studiesteder er det team som arbeider for å hjelpe studenter med å takle studier og livet rundt. Ofte er det en sykepleier og prest. Et bra tilbud når man trenger hjelp som jeg kan anbefale.

[AnonymBruker]

Hvor bor du?

Anonym poster: 18660a2bc93a618330f1e48913fc28d9

[betrayed]

Jeg skjønner problemet ditt. Jeg har vært "av markedet" for venner en lang periode, og har nå blitt sviktet av mine to beste venner. Så nå må jeg begynne med "vennedating". Jeg har ihvertfall gjort følgende: Snakket til mennesker på facebook. Lest på statusene deres og ventet på noe jeg kan slenge inn en kommentar på. Lest på bloggene til personer og funnet ut ting jeg ikke visste om de, sånn at jeg kan spørre de om det f. eks. Om det utvikler seg til en god samtale spør jeg kanskje om de har lyst å finne på noe en dag. Jeg sitter og skjelver mens jeg venter på svar, siden avvisning er min skrekk. Men nå har jeg spurte 4 stykker på 2 dager og alle har sagt ja. Så er det bare å fortsette å opprettholde kontakten. Spørre om en dag som passer. Før man blir for nervøs. Jeg er sinnsykt nervøs for å treffe de jeg har avtalt med, men jeg vet jo at det bare er snakk om å bryte en barriere, så går det bedre.

Jeg er helt sikker på at du kommer til å få deg noen venner, du må bare tro på deg selv og ikke være redd for å spørre om noen er interessert! Om det ikke går veien den første gangen, så er det ikke verre enn å prøve igjen. Det er faktisk mange ettersom jeg har merket meg, som tydeligvis sitter alene og trenger noen venner - så kanskje er det lettere enn det føles.

Lykke til!

[Steinar40]

Jeg skjønner problemet ditt. Jeg har vært "av markedet" for venner en lang periode, og har nå blitt sviktet av mine to beste venner. Så nå må jeg begynne med "vennedating". Jeg har ihvertfall gjort følgende: Snakket til mennesker på facebook. Lest på statusene deres og ventet på noe jeg kan slenge inn en kommentar på. Lest på bloggene til personer og funnet ut ting jeg ikke visste om de, sånn at jeg kan spørre de om det f. eks. Om det utvikler seg til en god samtale spør jeg kanskje om de har lyst å finne på noe en dag. Jeg sitter og skjelver mens jeg venter på svar, siden avvisning er min skrekk. Men nå har jeg spurte 4 stykker på 2 dager og alle har sagt ja. Så er det bare å fortsette å opprettholde kontakten. Spørre om en dag som passer. Før man blir for nervøs. Jeg er sinnsykt nervøs for å treffe de jeg har avtalt med, men jeg vet jo at det bare er snakk om å bryte en barriere, så går det bedre.

Jeg er helt sikker på at du kommer til å få deg noen venner, du må bare tro på deg selv og ikke være redd for å spørre om noen er interessert! Om det ikke går veien den første gangen, så er det ikke verre enn å prøve igjen. Det er faktisk mange ettersom jeg har merket meg, som tydeligvis sitter alene og trenger noen venner - så kanskje er det lettere enn det føles.

Lykke til!

Venner er selvfølgelig greit å ha, men man kan ikke bli avhengig av venner.

Og derfor er det viktig å lære seg til å klare seg på egen hånd også.

Dessuten koster det å vedlikeholde vennerelasjoner.

Det ideelle er faktisk å ha kjæresten som sin beste venn. Egentlig er dette en forutsetning også.

[AnonymBruker]

Venner er selvfølgelig greit å ha, men man kan ikke bli avhengig av venner.

Og derfor er det viktig å lære seg til å klare seg på egen hånd også.

Dessuten koster det å vedlikeholde vennerelasjoner.

Det ideelle er faktisk å ha kjæresten som sin beste venn. Egentlig er dette en forutsetning også.

Helt enig. Men mange vil nok aldri "risikere" å miste både sin beste venn og kjæreste. De kjører lavrisiko varianten hvor de beste vennene er der som buffer hvis/når kjæresten forsvinner.

Anonym poster: 4ccbb229aede0998a7080200209d6eae

[Steinar40]

Helt enig. Men mange vil nok aldri "risikere" å miste både sin beste venn og kjæreste. De kjører lavrisiko varianten hvor de beste vennene er der som buffer hvis/når kjæresten forsvinner.

Anonym poster: 4ccbb229aede0998a7080200209d6eae

Tja, jeg vil nok da påstå at dette faktisk er høyrisiko varianten.

Er man ikke bestevenn med kjæresten så er det nemlig ingen grunn til å tro på at forholdet kommer til å vare.

[betrayed]

Venner er selvfølgelig greit å ha, men man kan ikke bli avhengig av venner.

Og derfor er det viktig å lære seg til å klare seg på egen hånd også.

Dessuten koster det å vedlikeholde vennerelasjoner.

Det ideelle er faktisk å ha kjæresten som sin beste venn. Egentlig er dette en forutsetning også.

Jeg er bestevenn med kjæresten min, men det er jo greit å se noen andre ansikter av og til også. Det kan bli litt mye å bare være to konstant. Syns jeg.

[Steinar40]

Jeg er bestevenn med kjæresten min, men det er jo greit å se noen andre ansikter av og til også. Det kan bli litt mye å bare være to konstant. Syns jeg.

De fleste syns nok det, ja.

[Gjest Eurodice]

Venner er selvfølgelig greit å ha, men man kan ikke bli avhengig av venner.

Og derfor er det viktig å lære seg til å klare seg på egen hånd også.

Dessuten koster det å vedlikeholde vennerelasjoner.

Det ideelle er faktisk å ha kjæresten som sin beste venn. Egentlig er dette en forutsetning også.

Du har mange teorier, Steinar, men ingen praksis. Du mener at et par ikke trenger andre enn hverandre. Hvis forholdet tar slutt av en eller annen årsak, skilsmisse, dødsfall, blir man svært ensom hvis man ikke også har pleid vennskap med noen. Hvis man ikke har noen å ty til i tunge stunder, noen å være sammen med, er det stor fare for at mange bukker under. Hva er din løsning på det problemet?

Endret 17. juli 2012 av Arabella