Savnet etter pappa....

[AnonymBruker]

Det er 9 måneder siden min far gikk bort brått og veldig uventet. Det har ikke helt gått opp for meg enda, jeg vet ikke når det vil skje heller. Jeg bor ikke hjemme i hjembyen min, så kanskje derfor er ikke savnet eller det gått skikkelig opp for meg enda kanskje, men det jeg kjenner veldig på er samvittigheten min, jeg har ekstremt dårlig samvittighet, fordi jeg ikke tenker nok på han, ikke minnes han nok, ikke får besøkt graven hans, ikke kan være der for min mor, min søster, ikke være der for øvring familie. Jeg gråter ofte, men av andre grunner, jeg lurer på om det er samvittigheten min som får meg til å gråte, eller om det faktisk er underbevistheten min om savnet som får meg til å gråte.

Jeg var veldig glad i min far, men vi hadde en trøblete tid bak oss, mye skjedde, mye vondt men mye godt også. Han var verdens beste på mange måter, men også verdens verste, så kanskje derfor jeg har problemer med å innse at han er borte?

Jeg klarer ikke å glemme den dagen han gikk bort, dagen går som en reprise i hodet mitt, jeg ser alt fra jeg fikk vite det, til jeg så han ligge i sengen død. Det er så uvirkelig, jeg har lyst å ta opp telefonen å ringe han, men det går jo ikke.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg føler ikke jeg tenker nok på han, og jeg føler ikke han er borte. Noen andre som har opplevd tap på denne måten?

Anonym poster: 4c6caa823fe6c665abda62946ca9b9a4

[Gjest Candy Pie]

Uff ikke greit

Jeg opplever det omtrent likt, men jeg bor fortsatt hjemme her jeg alltid har bodd. Faren min gikk også bort helt brått og totalt uventa.

Det er nå 3 år siden, og jeg tenker så klart fortsatt på ham. Hver dag. Du vil nok alltid komme til å savne faren din, men du vil klare å leve med det. Du vender deg på en måte til det etter vært, og godtar at det faktisk har skjedd. Selvom det utrulig, utrulig trist.

Jeg tenker ofte det samme faktisk. Jeg vil bare ta opp mobilen å ringe ham. Men det går ikke...

De dagene jeg ikke så ham, så snakket jeg med ham hver kveld på mobilen. Det var han jeg ringte da jeg gikk tur med hunden, han jeg ringte om jeg hadde kranglet litt med mamma, og han jeg ringte bare for å snakke litt.

Tenker nå at om jeg baare hadde gjort sånn og sånn, så kunne han levd i dag

Jeg var 16 da han døde, nå er jeg 19. Jeg er blitt mye mer voksen, og jeg vet at forholdet vårt ville vært mye bedre ( det var bra fra før også ) i dag. Er så mye jeg vil snakke med ham om...

Vet ikke om det er sånn for deg, men jeg kjenner jeg blir direkte misunnelig når jeg ser andre jenter og kvinner som går med noen som kanskje er faren deres. JEG vil også gå med pappa...

Så for noen dager siden ei jente på min alder som gikk med noe som så ut til å være faren hennes, de handlet mat og stoppet ved smågodtet der jeg stod. Sånne hendelser gjør fremdeles vondt, og sånn vil det nok alltid være...

Jeg vet ikke hva som skjer når vi dør, er fremdeles en liten del av meg som velger å tro at vi møtes igjen. Jeg hadde blitt så glad da !