Syns du dette er respektløst?

[AnonymBruker]

Bor hjemme med foreldrene mine, er tenåring og jente.

Min mor og jeg krangler hele tiden (hun har psykiske problemer og faren min er døende, så jeg skjønner det litt, men vi er alle i samme situasjon). Dette er noe av det hun gjør mot meg som hun syns er greit:

*Kaster klærne mine fordi hun ikke syns de er fine og blir sur på meg og nekter å snakke med meg på 2 dager fordi jeg ble sur på henne for det (sa ikke unnskyld)

*Åpner personlige brev (f.eks brev der det stod om jeg kom inn på en veldig prestisjefylt skole).

*Sjekker bankkontoen min jevnlig, sier at jeg skal slutte å kaste bort penger og kommenterer alt jeg har kjøpt og spør som regel "hva brukte du 200 kroner til?" osv. Slutter ikke å sjekke saldoen min og bankutskrifter selv om jeg ber henne slutte.

*Kommenterer at jeg ikke må spise for mye fordi jeg har lagt på meg, at jeg ikke har noe fin klesstil og at jeg har fin hårfarge, men at jeg ikke klarer å frisere håret og at jeg har kviser og kanskje burde vurdere å dra til legen for å få antibiotika (har 3-5 kviser). Dette kommenterer hun opptil flere ganger daglig selv om jeg prøver å ikke være hjemme mer enn et par timer om dagen. Påstår også at jeg er skitten og aldri dusjer og at jeg lukter vondt hele tiden.

*Ler meg opp i trynet når jeg blir sur for noe (f.eks det med genseren) eller når jeg prøver å ta opp noe som irriterer meg ved henne

*Skriker til meg, er ikke i stand til å ha en diskusjon der hun ikke skriker, banner og til slutt slår meg. Jeg kommer heller aldri til selv om jeg snakker rolig og beherket og prøver å roe henne ned. Hun forlater helst rommet når HUN har snakket ferdig og lar meg ikke komme med et eneste ord og hvis jeg faktisk får noe igjennom etterligner hun det jeg sier med en teit stemme og skriker fra kjøkkenet om hvor elendig jeg er.

*Blir sur på meg når jeg er på jobb eller med venner fordi hun må være alene med pappa (som hun mener trenger pleie 24/7, det gjør han ikke! Han er døende, men han er enda i et tidlig stadie)

*Klager på at jeg aldri hjelper til hjemme, selv om jeg nesten gjør mer enn det hun gjør. Spør innimellom om jeg kan hjelpe henne, men blir sur fordi jeg gjør det feil.

*Sier ALDRI unnskyld for noenting. Blir sur på meg fordi jeg ber henne si unnskyld.

*Kommer med falske påstander om at jeg er en hore fordi jeg ber henne ikke snoke på rommet mitt, at jeg mangler respekt for familien, at jeg bare tenker på meg selv, at jeg er utakknemlig osv.

Ja, jeg vet jo selv at jeg også kan bli veldig sur på henne så det er nok ikke bare hennes skyld. Men jeg er så lei av å bo i samme hus som henne (heldigvis flytter jeg om under en måned), men jeg vil jo ha et godt forhold til henne. Hun bare VIL ikke høre når jeg prøver å fortelle henne noe. Jeg prøver å unnskylde meg for at jeg blir sur innimellom og da begynner hun å skrike, kalle meg hore, at jeg bare tenker på meg selv at jeg skal dra til helvete og at jeg sliter henne ut med all dramatikken jeg kommer med.

Er det hun eller jeg som er urimelig? Jeg har alltid følt at det er hun (mest), men jeg vet ikke hvorfor hun ikke har lyst til å forandre seg selv om jeg lar MYE fare og prøver å være snill og grei..

Anonym poster: c94a3ff2801cc609f779c3d90307ce86

[Gjest Marmot]

Er du myndig eller umyndig?

Dette hørtes ikke greit ut, nei.

[Gjest IngvildSF]

Syns ikke du er urimelig, men så har jeg også bare hørt din side av saken. Mest sannsynlig vil ting roe seg ned når du har flyttet ut.

[Gjest Gjest]

Hæ?? Er du helt bortreist eller ? Faren din ligger for døden, og du irriterer deg over mora di???? Hva er det som feiler deg?

[Dragonfly84]

Du kan jo ikke ha det sånn! Det må da være noen som kan hjelpe, barnevernet eller noe?

[AnonymBruker]

Nei, er ikke myndig.

Og ja, pappa er døende, men jeg skjønner ikke hvorfor HUN skal ha rett til å gi både meg og søstra mi dårlig samvittighet for at vi ikke graver oss ned i et mørkt hull og griner dagen lang. Det eneste hun gjør er å klage dagen lang, på alt. Alt fra været og matpriser til helse og livet..

For pappa sin skyld, for min egen del og for min søsters del har jeg lyst til å leve normalt så lenge det lar seg gjøre, jeg vil ikke gjøre ting verre enn de allerede er ved å være unødvendig negativ.

Pappa trenger også å se normale og tilsynelatende lykkelige mennesker, ikke bare klaging, sykehus og stress.

Anonym poster: c94a3ff2801cc609f779c3d90307ce86

[Far til 2]

Jeg antar at faren din langt på vei ser hva som foregår.

Forsøk å overse din mors reaksjoner i den grad det er mulig for hans skyld. Ikke at du skal skjule alt for det kan du ant ikke, men la han ha et håp om at ting vil bedre seg mellom deg og din mor den siste tiden han har igjen.

[She_Leiva]

Nå skriver du ikke akkurat hvor gammel du er TS. Om du er myndig, altså fylt 18, så er ikke det hun gjør med konto-oversikt og slikt riktig. Hun har ikke lov til å gjøre slik uten din tillatelse.

Det at hun sier mye sårende og oppretter krangler kan godt komme ut av de psykiske problemene, like mye som at det kan komme av at det er en krevende tid mens faren din er syk. Det er sikkert mye å tenke på for dere alle i huset og vanskelig å holde følelser og tanker rasjonelle. Høres ut som en sterk oppbygning av frustrasjon for min del. Det er fortsatt ikke riktig at det skal gå utover deg, men man må være litt overbærende når det kommer til slike situasjoner. Sett deg ned og prat rolig med henne. Fortell henne hvordan du føler det. Kanskje hun bare trenger og snakke?

Tenk litt på det faktum at hun allerede sliter psykisk (om jeg har forstått deg rett?) og da vil det være en enorm påkjenning om noen i nærmeste krets har fått vite at de er syk. Det blir på en måte dobbelt opp og det kan være vanskelig og håndtere alle fakta på en gang.

Ellers vil jeg bare gi deg en klem og ønske deg lykke til TS!

[Gjest Marmot]

For pappa sin skyld, for min egen del og for min søsters del har jeg lyst til å leve normalt så lenge det lar seg gjøre, jeg vil ikke gjøre ting verre enn de allerede er ved å være unødvendig negativ.

Dette støtter jeg deg i, også for din egen del. Jeg mistet begge foreldrene mine da jeg var veldig ung (den ene før og den andre etter jeg ble myndig), og det er veldig viktig at du klarer å holde fast i noe av det som er normalt.

[Nusseli]

Uff, føler med deg!!! Min far var sånn, han å og det har gjort vondt inni i meg i flere, flere år pga all den psykiske nedtrykkingen.

Det er ikke greit og normalt i det hele tatt! Men du må huske at den situasjon dere er i, ikke er normal i utgangspunkt. Dessverre så er det sånn at du må vokse opp under svært vanskelige forhold.

Min mor var dødssyk i seks år og det at ha en så syk forelder er flere sorger i en. Man sørger over allt det vonde ens elskede forelder må igjenom og over at man kommer til å miste det kjæreste en har. Man sørger over hva den andre forelderen og familie må igjenom og sist seg selv. Man sørger for førlored barndom/ungdomstid. Det er så lett at glømme men du er ikke sykdommen, du er fortsatt minst like viktig som du skulle vart med friske foreldrer. Hvordan DU føler det og har det er også viktigt.

Hør ikke på idioten som kommenterade over. Dagene etter at min mor dog ringde jeg en "venn", det første han sa var "Var du ikke hjemme når hon dog?". Det gjorde vondt et tag men livet stanner jo ikke opp trots at noen er døende. Jag skjønner hvorfor du ikke er hjemme så veldig mye: 1.Du er i den aldern. 2. Du ønsker sikker å bara få "være ifred" iblandt å glemme alt vondt.

Hvis du vill prate med en som skjønner og vet hva du går igjenom uten å direkt kjenne deg så må du bare sende pm. Du kan føle deg stark nå (styrka er noe man utvikkler i en slik situasjon for å overleve) men det er lurt at snakke om allikevel. Jeg angrer på at jeg bar så mye helt alene...

Du er ikke alene <3

[Nusseli]

Jeg antar at faren din langt på vei ser hva som foregår.

Forsøk å overse din mors reaksjoner i den grad det er mulig for hans skyld. Ikke at du skal skjule alt for det kan du ant ikke, men la han ha et håp om at ting vil bedre seg mellom deg og din mor den siste tiden han har igjen.

Jeg er uenig. Det er bedre å være seg selv og at være åpen (på et forsiktigt vis). Man vill kunne huske sin forelder slik han var på riktigt og da må man snakke om ting, syk eller ikke og man må være slik tilbake.

Ts. Syns du skall vise denne tråden til din mor. Kansje hun skjønner mer hvilken ekstra byrde hun utsetter dere for. Så kan hun se hvilken flott, moden og omtenksam dotter hun har!!!

Hun har forlorat all kontroll gjenom din fars sykdom og da prøver hun omedvetet å ta kontroll over det som går (deg feks)..

[AnonymBruker]

Hola chickalita, glad i deg.

Anonym poster: df8d6befbd9b73115f51f12412de66d9

[Gjest Candy Pie]

Synes moren hørtes ganske så urimelig ut jeg...

Hvordan kan mødre oppføre seg sånn? Forstår det bare ikke. Jeg har mine krangler med mamma, gjett om ( og jeg er 19! ) men hun kunne ALDRI funnet på å sagt noe som hun visste kunne såret meg. Og enda kan jeg dessverre klage litt på henne...burde skjerpe meg jeg.

Men håper alt ordner seg for deg, og det er nok veldig tungt det med faren din. Har mistet pappa selv ( det kom plutselig, så vet ikke hvordan det er å vite at han skal dø) Håper det går bra med deg og at du har venner eller familie å snakke med

[Joe]

Det er absolutt ikke greit å behandle sine barn sånn, uansett hvor mye hun sliter med at din far er døende.

Hun trenger åpenbart profesjonell hjelp til å takle dette, og hjelp til å forstå hvorfor hun ikke kan la sin sorg gå utover deg og din søster på denne måten.

Hun risikerer å ødelegge forholdet deres for alltid, hvis hun fortsette slik. Hun gjør vel også hans siste dager mye verre enn de trenger å være. Hun burde heller fokusere på at de skal ha det godt sammen på slutten, ikke gjøre så familien går i oppløsning.

Men det blir nok ikke lett å overbevise henne om å oppsøke psykolog da, uten at hun tror du bare forsøker å fornærme henne.

Endret 11. juli 2012 av Joe

[Nerdemamma]

Familieveiledning på ditt lokale familie kontor er nok det dere trenger. Ring helsestasjonen og spør om hvordan du kan ta kontakt med familieveiledere/terapeuter.

Om din mor nekter å dukke opp så bør du ihvertfall stille til time. Utrolig hvor mye bare ett møte kan hjelpe. De kan hjelpe dere med tips og råd, kanskje peke dere i riktig retning når det gjelder en evt. behandling av din mor hvis hun har faktiske psykiske problemer. De kommer ikke til å gripe inn og ta noen vekk ifra noen, eller overta kontrollen, de er der for å snakke

Ta en telefon du, og se om det ikke hjelper deg/dere. Mange som sliter med det samme du gjør så du er ikke alene.

[Gjest O___o]

Dette er emosjonell omsorgssvikt.

Uansett om faren din er døende eller ikke

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle gode svar! Har ikke hatt nett på et par dager, derfor jeg svarer så sent.

Jeg skal ta et par telefoner, men jeg må også innrømme at jeg er veldig glad for at jeg flytter ut snart. Skal på utvekslingsår, tør ikke røpe hvor, men kan si at det er utenfor Europa, i hvert fall. Det vil kanskje være greit for meg i en liten periode, tror jeg.

Må også bare legge til at jeg faktisk er veldig glad i mammaen min og hun har tidligere vært veldig god mot meg, så jeg får egentlig litt dårlig samvittighet når folk tror hun er psykisk mishandlende overfor meg. Det er bare det at hun virkelig har psykiske problemer og alt stresset som gjør henne sånn..

Jeg skal prøve å snakke med legen hennes, som også er legen min, og be han ta en prat med henne og muligens anbefale psykolog.

Igjen, tusen takk for alle svar! Støtten har hjulpet mye

Anonym poster: c94a3ff2801cc609f779c3d90307ce86

[LongKissGodnight]

Høres ut som moren din er veldig frustrert å henne da lar det gå ut over deg. Dette er ikke rett på noen måte at det går så langt som dette.Hun hakker direkte på deg på en veldig ned psykende måte. Ingen mødre skal behandle sitt barn med den ord-bruken.

Synes det er flott å lese at du har bestemt deg for å leve ett normalt liv så lenge det lar seg gjøre,skjønner at du ikke har det så lett...