Min mor løper rundt på grensene på eiendommen sin med målband

[Gjest Frid]

Det har blitt fokus nr.1 i livet hennes. Og hun klippet ned klessnoren til naboen pga hun mente den hang i træra som sto et par cm inn på hennes eiendom. Jeg orker ikke prate med henne lenger for hun er som forgiftet og det smitter over på meg. Jeg vil bare ta avstand til det hele. Hun er en type sterk mennesketype som man enten er uenig med eller enig med. Ingen nyanser. Jeg vokste opp under slike forhold og det har påvirket meg negativt. Hennes fokus ligger i å verne sin eiendom og løpe rundt i grensene og skrike og briefe. Da har hun vunnet en stor seier og soler seg i glansen av det ved å skryte brautende. Gud hvor jeg kjenner at hun er ond! Hun har kun en venninne som også finner næring i å være sladrekjerring. Alle de gode venninnene hennes som virkelig så meg da jeg var liten besøker henne aldri mere. Det forstår jeg så godt. Etter hun sluttet å arbeide kjenner jeg hun "spiser meg opp innenfra" om jeg tillater meg å åpne meg for henne og vise svakhet overfor henne. Jeg har ingen virkelig støtte i henne. Tenk at det tok meg så mange år å se "bildet" . Jeg har det mye bedre nå som jeg har kuttet ned på samværet. Hun yndet å bruke meg som skjold i så mangt. Nå har jeg fokus på mine venner så langt bortifra hennes virkeligbilde som det er mulig å komme. Hvor mange ganger har hun ikke stått med knyttneven oppi ansiktet mitt og ropt innbitt om jeg følte for å ta til motmæle, " du snakker ikke meg imot! ".... Snillheten hennes kommer ikke fra hjertet men er bare et ledd i å styre oss slik hun ser det hensiktsmessig. Gaver med klausuler. Hilsen ambivalent : /

[AnonymBruker]

Been there, done that, got the t-shirt. Ikke så ille som med din mor, men den manglende evnen til selvkritikk og invadering når som helst på av hvilken som helst grunn har jeg også levd med i mange år. Konsekvent grensesetting og regulering av hvor mye kontakt man ønsker er helt nødvendig for å overleve med en slik mor. Man får trøste seg med at de skader seg selv aller mest. Og så må man huske på at å ikke bli som sin mor er et valg man må gjøre hver dag hele livet, mange ganger om dagen. Lykke til!

Anonym poster: 0bf158eb414931d1a3940abb9e60bf94

[AnonymBruker]

Ts her. Nei la meg for guds skyld håpe at jeg aldri blir som henne. Har innsett at "hennes måte" har sin rot i hennes turbulente oppvekst. Men jeg kan ikke redde henne, men må stå opp for meg selv for i og med at jeg har gått i mot henne, stått opp for min egen del sprer hun rykter om meg og kaller meg syk. Sikkert for å beskytte seg selv. Innser jo det men det finnes vel kan hende mennesker som tror på henne, men det rare er igrunn at jeg bryr meg igrunn ikke så mye om det for jeg vet at jeg i skrivende stund mestrer å stå opp for meg selv og den frihetsfølelsen det ligger i å ikke lenger leve på en livsløgn. Jeg er forresten 35 år og hun 51. Hun var bare seksten år da hun fikk meg.. Kanskje det at hun har vært alene med meg har gjort henne slik, men jeg tror heller ikke det bare kan skyldes det. Tenker at det må ligge ting fra hennes barndom og ulme, men hun har ansvar for livet sitt selv, allikevel har jeg kjent ansvarsfølelse så lenge jeg kan huske. Ikke at hun ikke forsørget meg i barndommen, nei det går mere på det mentale velværet, dynamikken oss imellom.. Nå har jeg jo brutt det..

Anonym poster: 6dace9b8c0f3095dd499b36477ffd918