Hadde du blitt skuffet om ditt barn ble uføretrygdet som

[Gjest Jon Are]

Hei alle sammen!

Som overskriften altså sier; hadde du blitt skuffet om dinn sønn/datter ble uføretrygdet som ung voksen? Altså i 20-årsalder eller tidlig i 30-årsalderen? Tenker her spesielt på psykiske lidelser.

Med hilsen fra Jon Are

[Strikkemamma]

Hadde ikke blitt skuffet, men bekymret for mitt barns psykiske helse..

[Birgitta]

Skuffet? Bare i den forstand at jeg hadde blitt lei meg for at hun eller har ikke kan jobbe og leve som alle andre.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på om vedkommende faktisk har forsøkt å takle problemene, eller om h*n ser uføretrygd som en enkel måte å kose seg hjemme på.

Og ja, det finnes slike mennesker, Moren min er slik. Hun forsøker ikke å bli bedre, og driter i hvordan hun påvirker familien. Blir mitt barn slik som min mor, så blir jeg skuffet, det må jeg innrømme.

Anonym poster: 0ca55fb0852fe92c73189eeaccb17cb6

[Gjest Miranda2011]

Hei alle sammen!

Som overskriften altså sier; hadde du blitt skuffet om dinn sønn/datter ble uføretrygdet som ung voksen? Altså i 20-årsalder eller tidlig i 30-årsalderen? Tenker her spesielt på psykiske lidelser.

Med hilsen fra Jon Are

Ikke skuffet, men bekymret for hvordan hun/han skal klare seg i livet, bekymret for om barnet mitt får et godt liv

[Gjest loren]

Enig med de andre her, bekymra, men ikke skuffa.

Psykisk sykdom er også sykdom, og jeg hadde selvfølgelig håpet at barnet mitt gjorde det han kunne i fht å takle sykdommen, dvs følge behandling osv. Slik at han kanskje kunne fungere i en eller annen jobb, om ikke annet i en liten prosent, eller jobbe frivillig eller et eller annet slikt. Altså at vedkommende forsøkte å gjøre noe med det utgangspunktet han hadde, så hadde det jo vært situasjonsavhengig hva som faktisk hadde gått og ikke.

[Gjest navnelapp]

Eg hadde nok brukt mykje tid på å gå i meg sjølv, og tenkt grundig gjennom kva eg hadde gjort som kunne påverke barnet mitt negativt. Eg trur først og fremst eg hadde bore på ei stor skuldkjensle og ei kjensle av ansvar for at det vart slik.

[Anglofil]

Selvfølgelig ikke, de færreste ønsker vel å være uføretrygdet i utgangspunktet? Det er ikke akkurat slik at det er noe man "bare velger". Å bli skuffet ville antagelig bare lagt sten på byrden uansett. Så nei, jeg hadde ikke blitt skuffet. Derimot hadde jeg følt enda større omsorg for barnet mitt.

Mvh Yvonne

[Gjest HunterLady]

Dersom han faktisk var syk, så hadde jeg selvsagt ikke blitt skuffet. Ikke i det hele tatt.

[elwira]

Jeg hadde ikke blitt skuffa nei. Hadde heller synes synd på vedkommende som er syk.

Jeg er ung ufør selv pga. psykiske problemer.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på om vedkommende faktisk har forsøkt å takle problemene, eller om h*n ser uføretrygd som en enkel måte å kose seg hjemme på.

Og ja, det finnes slike mennesker, Moren min er slik. Hun forsøker ikke å bli bedre, og driter i hvordan hun påvirker familien. Blir mitt barn slik som min mor, så blir jeg skuffet, det må jeg innrømme.

Anonym poster: 0ca55fb0852fe92c73189eeaccb17cb6

både min mor og min far er slik .. jeg kan ikke utrykke hvor skuffet jeg er over begge to..

det flaueste er at jeg må hjelpe dem med økonomien fordi de ikke har nok til å klare seg.. så det har seg slik at jeg ikke får flyttet ut eller klare meg selv fordi jeg må hjelpe de..

Jeg hadde dødd om barna mine hadde blitt sånn .. men det kommer selfølgelig ann på situasjonen, dersom de ikke er i stand til å arbeide forstår jeg det og hadde vært bekymret over helsen til mitt barn, men om det gjøres med vilje fordi de ikke vil jobbe og mener å ligge på sofaen er deilig, hadde jeg vært utrolig skuffet..

er så faens skuffa over foreldrene mine..

Anonym poster: 63fa1c8c72533d8bbdd925bed2d268e0

[Mafalda]

For å snu på det: jeg håper ikke at mitt barn blir uføretrygdet som ung voksen.

Dersom så skulle skje, så vil jeg tro at min reaksjon avhenger av de konkrete omstendighetene. Spørsmålet i åpningsinnlegget har rom for veldig mange forskjellige cases og problemstillinger, det blir vanskelig å svare generelt.

Direkte skuffet, som i "Men jeg ville jo at Petter skulle bli LEGE!" hadde jeg neppe blitt uansett. Tror ikke det er så mange som ville blitt det?

[Sulosi]

Skuffet hadde jeg ikke blitt men jeg hadde blitt trist. Og så ville jeg forsøkt å oppmuntre og hjelpe barnet til å ha hobbyer og bruke den lille arbeidsevnen det har på noe positivt.

Jeg kjemper i dag for at en av mine skal unngå dette, statistikken sier at 60% av de som har samme diagnose som mitt barn blir uføre som voksne. Jeg nekter å godta at det skal skje men vet innerst inne at muligheten er der så her jobbes det hardt for å holde på barnets selvfølelse.

[Sugerøret]

Skuffet over hva?

Om et av mine barn skulle bli ufør,så er det pga sykdom.Og det er jo ikke en skjebne foreldre ønsker for sine barn.En vil jo at barna skal være friske.

Men om ting skulle skje,så barnet ble ufør,ville jeg støttet det så mye som jeg kan.

Å være ufør er ikke morro eller gøy.Da er man syk

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Som overskriften altså sier; hadde du blitt skuffet om dinn sønn/datter ble uføretrygdet som ung voksen? Altså i 20-årsalder eller tidlig i 30-årsalderen? Tenker her spesielt på psykiske lidelser.

Med hilsen fra Jon Are

Om det ble ufør i så ung alder, så hadde vi vist noe på forhånd.

Skuffet? man blir da ikke skuffet over sine barn pga det er syk?

Da vet jeg iallefall at barnet får dekket de grunnleggende behov,når det gjelder økonomi

Skulle vel ønsket at sitasjone var annerledes for mitt barn, men det er en annen diskusjon

Anonym poster: 886fe7ef4ddbd6e783045146613fbcc2

[AnonymBruker]

Ja.

Rett og slett fordi jeg er vokst opp med slektninger og venner, som er delvis eller helt syke, noen fysisk andre psykisk - og tiltross for dette så klarer de å jobbe noe.

Jeg tror ikke på at noen ikke klarer å jobbe i det hele tatt, så selvsagt hadde jeg blitt skuffet hvis mitt barn var en samfunnssnylter.

Anonym poster: 373d9e3bf50f8c8c44a58af255883c5f

[Tabris]

Jeg hadde blitt skuffet i den forstand at jeg ønsket mitt barn skulle fått et bedre liv med flere muligheter enn et liv som uføretrygdet i ung alder.

[gompen]

Ja.

Rett og slett fordi jeg er vokst opp med slektninger og venner, som er delvis eller helt syke, noen fysisk andre psykisk - og tiltross for dette så klarer de å jobbe noe.

Jeg tror ikke på at noen ikke klarer å jobbe i det hele tatt, så selvsagt hadde jeg blitt skuffet hvis mitt barn var en samfunnssnylter.

Anonym poster: 373d9e3bf50f8c8c44a58af255883c5f

At noen med sykdom klarer å jobbe, betyr ikke at alle kan klare det. Det finnes forskjellig grad av sykdom.

Det finnes også de som egentlig kan klare å jobbe 10-30% stilling, men som er nødt til å ha 100% uføretrygd.

Vet du hvorfor? Fordi det er meget få arbeidsgivere som er interessert i å ansette noen i en så liten stillingsprosent.

[Gjest Herr Heftig]

mot bedre vitende skriveg jeg dette uten å bruke AB funksjonen. Jeg ville blitt skuffet over at mitt barn, som i stor grad er et resultat av mine gener og det livet jeg hadde klart å gi det i ettertid, hadde mislykkes på den måten ville jeg selv følt meg veldig mislykket. Jeg kunne til og med blitt sur på barnet for ikke å klare å fikse den resterende delen selv.

[gompen]

Nei, jeg hadde ikke blitt skuffet, men veldig lei meg på barnets vegne.

Det er ikke lett å være syk. Det er ikke lett å havne utenfor arbeidslivet. Det er ikke lett å ikke klare å gjøre noe man veldig gjerne skulle ha mestret, noe "alle andre" friske mennesker tar som en selvfølge.

Jeg hadde forsøkt å gjøre barnet mitt sitt liv så godt som mulig på tross av sykdommen, og formidlet at man er ikke det man gjør, eller i dette tilfellet det man ikke klarer å gjøre.