Har dere en narkoman i nær familie?

[AnonymBruker]

Jeg fikk innsyn i en families bekymring. (om din datter kom hjem.Annen tråd)

Jeg har ingen erfaring med slik problematikk.

Har du søsken, foreldre som er eller har vært narkomane?

Kan du fortelle kort om hvordan hverdagen har vært for dere?

Det må være vanskelig, både for den narkomane og familien.

Hvordan ble det i tilfelle personen kom ut av det?

Jeg kjenner familier hvor hverdagen har vært vanskelig,uten at jeg har kjent det på kroppen selv.

Hvordan er det i familiesammenkomster og andre sosiale forhold.

Det er ulike stoffer, noe blir du rolig av, og noe blir du aggresiv av.

Brutte løfter, avtalebrudd, tyveri,politi på døren,angst for at det skal skje noe med den narkomane osv.

Hva har du opplevd?

Anonym poster: aed49cd9ac566b3c8b9b02684aee4b4c

[Gjest Isberg]

Jeg har en narkoman søster. Kan dessverre ikke si så alt for mye om det, da vi har ganske lite kontakt, ser henne kun i blant når hun er i 'god form'.

Men ser litt hvordan det påvirker moren min i hvertfall. Hun er nok veldig bekymret, i tillegg til at hun må organisere et annet menneskes liv (bolig, støttegrupper, legetimer etc).

Av det jeg kan huske, har hun vært nær døden to ganger og vært i fengsel to ganger. Det kan være vanskelig å få tak i henne, og hun møter ganske sjeldent opp til avtaler. Må ha hjelp (overnatte hos moren min en dag eller to) før legeavtaler, tannlege etc, for at det skal være noen sjanse for oppmøte.

Jeg ser henne som regel bare i familiesammenhenger, f.eks. bursdager. Hun er ikke aggressiv, ei heller utpreget rolig. Egentlig en veldig hyggelig person, lik alle andre, så fort hun er litt oppegående.

Endret 7. juli 2012 av Isberg

[AnonymBruker]

Jeg har en narkoman søster. Kan dessverre ikke si så alt for mye om det, da vi har ganske lite kontakt, ser henne kun i blant når hun er i 'god form'.

Men ser litt hvordan det påvirker moren min i hvertfall. Hun er nok veldig bekymret, i tillegg til at hun må organisere et annet menneskes liv (bolig, støttegrupper, legetimer etc).

Av det jeg kan huske, har hun vært nær døden to ganger og vært i fengsel to ganger. Det kan være vanskelig å få tak i henne, og hun møter ganske sjeldent opp til avtaler. Må ha hjelp (overnatte hos moren min en dag eller to) før legeavtaler, tannlege etc, for at det skal være noen sjanse for oppmøte.

Jeg ser henne som regel bare i familiesammenhenger, f.eks. bursdager. Hun er ikke aggressiv, ei heller utpreget rolig. Egentlig en veldig hyggelig person, lik alle andre, så fort hun er litt oppegående.

Anonym poster: aed49cd9ac566b3c8b9b02684aee4b4c

[AnonymBruker]

Jeg har en "ste"bror som har vært narkoman så lenge jeg kan huske. Han var voksen da hans mor og min far flyttet sammen, så jeg har aldri bodd med ham over lenger tid - gudskjelov.

Jeg merket av den grunn ikke så veldig mye av det i hverdagen. Men han har fått dødstrusler, noe som gjorde at jeg var paranoid en lang stund, siden jeg var sikker på at de som var etter ham kom til å komme til vårt hjem og gå amok. Vi har opplevd å komme hjem hvor han har vært dopa som en gråstein og nesten satte fyr på huset fordi han skulle steke pizza. Jeg har opplevd at han har kjeftet på og truet moren - akkurat som om det er hennes feil at livet hans gikk til helvete. Han holdt på å dø etter et tyveriraid hvor han kjørte av veien med motorsykkel uten hjelm. Og mye annet. Men jeg har ikke opplevd å få politiet på døra, men jeg vet at moren har opplevd mange samtaler med dem.. Og han har - så vidt jeg vet - aldri stjålet noe hjemme. Utrolig nok, med tanke på hvordan han er.

Etter min mening burde moren hans ha slått hånden av ham, men det klarte hun ikke. Med det resultatet at hun i dag sliter med sykdom, og er sterkt nede psykisk. Jeg og min biologiske bror har klart oss veldig bra begge to, noe som hun tydeligvis også syns er vanskelig. Jeg fikk høre for noen år siden at hun ønsket at en av oss skulle rote det til, slik at faren min fikk føle på hvordan det var. Hun har nok møtt lite forståelse fra den kanten, og det er bittert. Noe jeg kan skjønne, men det har vært vanskelig å se på at hun aldri har stilt krav til sine barn, og tanken om at hun har noe av feilen selv har streifet innom oss. Hun har alltid hatt en litt misforstått omtanke, hvor hun alltid skal gjøre alt for sine barn. Og det er ikke sunt, i mine øyne.

Vel - det er ikke noe glansbilde, og selv om jeg er svært glad i min stemor har jeg mange ganger i oppveksten ønsket at faren min kunne finne seg en annen, med en "normal" familie...

Anonym poster: 459b149b82641fbd45447c099bf02c04

[Gjest Uanonymbruker]

eksen min er narkoman, fantastisk person nykter, hæslig person når han er rusa. Skjønner ikke hvordan jeg holdt ut de årene, og skjønner heller ikke hvorfor jeg savner han innimellom.

Og innmari bitter for at jeg ikke klarte å holde meg nykter da jeg var sammen med ham og gjorde at familien min led på grunn av meg.

Endret 7. juli 2012 av Uanonymbruker