Et litt vanskelig spørsmål

[AnonymBruker]

Har ingen slags ide om hvor jeg kan putte dette henn, så jeg prøver her. Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men jeg ber de som leser om å forstå.

Jeg er ei ung jente som sliter veldig. Jeg går på NAV, er av og på med anoreksi, har personlighetsforstyrrelse og har perioder der jeg er så deprimert at jeg bare vil slukne og aldri våkne opp. Jeg strever fælt for å få til et "normalt" liv - Har startet på flere studier, men klarer ikke å følge opp. Jobb er vanskelig da jeg blir så stresset at jeg slutter å spise og drikke til jeg besvimer.

Jeg høres kanskje sytete ut, men jeg prøver virkelig. Men jeg er ung og har ikke så mange tette relasjoner. Bakgrunnen for problemene mine ligger i en utrolig turbulent oppvekst der foreldrene mine har hatet hverandre fra før de ble gift. Krangling, kjefting døgnet rundt, juling, roping og skriking. Etterhvert som jeg ble litt eldre begynte far å drikke, og jeg fikk skylda. Det er MYE annet som jeg ikke ønsker å legge ut om.

Nå sitter jeg her sint og bitter for at ingen SÅ. Jeg oppførte meg rart både på barneskolen og på ungdomsskolen. Jeg var lei meg, spiste ikke, jagde etter oppmerksomhet fra de voksne. Men ingenting ble gjort. Jeg gav på et tidspunkt uttrykk for at jeg så inderlig gjerne ville komme meg vekk hjemmefra til en rådgiver på ungdomsskolen, og da sa hun bare "Ja, vi vet at situasjonen din hjemme er vanskelig, men det er ingenting vi kan gjøre...". Hadde de i det hele tatt prøvd?

Dette høres kanskje ut som ansvarsfraskrivelse. Trenger man virkelig hjelp så får man jaggu ta i et tak og skaffe den selv. Men jeg var bare et barn. Bare en tenåring, uten retning, uten kunnskap, uten noen ide om hva og hvor og hvordan.

Jeg har et utrolig sterkt behov for å fortelle noen om denne bitterheten. Denne frustrasjonen. Jeg har så lyst til å skrive et brev til noen og fortelle hva dette har gjort med meg. Hvordan voksne kan svikte barn slik på denne måten. Jeg er SINT og trenger at noen vet det. Noen som egentlig skulle vært der. Noen som egentlig skulle kunne gjort noe for meg. Skjønner dere hva jeg mener? Er det noen som kan hjelpe meg med å finne ut HVEM jeg kan skrive til?

Anonym poster: 48d47b2ebea8735adc63a533b4cefbfb

[Løvetanten]

www.morild.org er et nettsted for barn av psykisk syke foreldre.

www.sidetmedord.no er for deg som sliter

[Japp]

Hvordan er forholdet til foreldrene dine i dag? Kanskje du hadde hatt godt av å skrive ned noen av tankene dine og overlevert det til foreldrene dine? Ellers støtter jeg løvetanten.

[Gjest Gjest]

Jeg har samme bakrunn og opplevelser. Jeg vil anbefale en profesjonell terapeut. Fordi å skrive brev og snakke om det til mennesker som ikke har kapasitet til å forstå hva slike opplevelser gjør med et menneske. Bare vil medføre at de overser, latterliggjør eller bagatelliserer deg.

Eller at de rett og slett trekker seg vekk.

Om du håper på å "bli sett" med hele deg og alt du bærer på. Så blir du bare skuffa. Det er helt sikkert.. Jeg har skrevet noen brev i mitt liv. Ikke en jævla person jeg har skrevet til har tatt kontakt tilbake, ikke en!

Det å ta tak i slikt innebærer også å måtte se på sitt eget ansvar, som man sviktet, ovenfor en som er et barn. Derfor tier folk deg ihel eller stempler deg istedet.

Så kontakt en lege og få en psykolog. Disse traumene vil medføre problemer i arbeidslivet, privatlivet...i alle mulige settinger popper det opp igjen som troll i eske. Å ha en terapeut som støtter deg i prosessen som tar flere år er gull verdt. Du slipper avhengighet, du slipper at noe kommer ut til andre, du trenger ikke ta hensyn til dennes følelser og tanker i situasjonen osv.

Ønsker deg all mulig lykke videre i livet.