Har du kuttet kontakten med mammaen din?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg kjenner det at jeg ikke har så veldig lyst til å ha kontakt med mamma lenger. Hun klager så mye, hører bare på sine egne meninger, driter langt i mine følelser, overkjører meg totalt. Hun er også ganske slitsom å være rundt. Jeg sliter også med psyken, og får beskjed om å ta meg sammen, og slutte å oppføre meg på den og den måten. Hun jobber innen helsevesenet og hun tror hun har mer peiling på hvordan jeg føler det og har det. Jeg har heller aldri fått lov til å ytre mine meninger, og om hun lar meg - så latterliggjør hun dem.

Har du kuttet kontakt med din mor, og hvorfor? Isåfall - synes du at det var den rette avgjørelsen?

Anonym poster: 96de563c64973a382c95a4e4d952368b

[Silfen]

Ja. Fordi hun er egoist. Og ja, det var rett avgjørelse.

[Gjest najki]

Nei, men jeg har kuttet ut min far...

[AnonymBruker]

Ja, har kuttet kontakten med min mor i voksen alder. Hvorfor ha kontakt med noen som mishandler meg?

Anonym poster: fa297544200744451c518b0b09785d96

[Gjest foremma]

Jeg har kuttet all kontakt med min far, og er i grunnen glad for det.

[AnonymBruker]

Nei, så absolutt ikke. Jeg har godt forhold til min mor (og far).

Anonym poster: 555afb271fe14d0916d8a9293a9406a3

[Gjest Gjest]

Ja. Hennes medavhengighet til sin alkoholiserte gris av en mann og sin histroniske personlighetsforstyrrelse gjorde det til slutt umulig å ha et forhold uten at jeg ble syk.

[Gjest Raggy]

Jepp å det er jeg glad for. Syk kjærring som misshandler sine barn og forventer å få empati pga det. Et sted går grensa! Jeg finnes ikke bitter eller lei, bare lettet og glad for at jeg har maktet å få denne nedbrytende relasjonen ut av livet mitt.

[Gjest Maruwan]

Nei. Da jeg var yngre hadde jeg lyst til å kutte ut min far, men etterhvert som jeg blei eldre så skjønte jeg at han bare er et menneske han også, med positive og negative sider. Vi har et godt forhold i dag, om enn en smule anstrengt når han begynner med "greiene sine". Så lenge jeg er obs på at vi bør omgås i små doser om gangen, så går alt veldig greit. 2 ukers ferie hjemme er veldig risky, men noen helgebesøk i ny og ne fungerer helt toppers.

Endret 6. juli 2012 av Maruwan

[AnonymBruker]

Har ikke kuttet kontakten med noen av mine foreldre, men har vurdert, og vurderer det sterkt enda, å kutte kontakten med min mor. Ble utsatt for omsorgssvikt og vold på det groveste. Men samtidig er hun mye syk(fysisk sett), og hun har ingen andre som kan hjelpe henne enn meg. Så skjer det noe med henne fordi jeg ikke er der så havner jo hele ansvaret for det i mine hender føler jeg...:\

Men å bryte kontakten med foreldre bør ha en særlig god grunn, ikke et ungdomsopprør eller over det som er bagateller i det store løp. Og om hun jobber i helsevesnet bør hun jo være tilsnakkelig på et eller anna plan. Dessverre, om hun ikke har respekt for deg, så nytter det ikke hva du sier. Eneste måten jeg kan få min mor til å lytte er om jeg kontakter fastlegen hennes og uttrykker min bekymring gjennom henne, for moren hører utelukkende bare på fastlegen.

Hva med å gå på familievern kontoret alene, det er vel helt gratis, prat litt med dem om hvordan du føler det, så kan det eventuelt åpnes opp for at hun også kan komme inn til samtale, enten alene eller dere sammen?

Anonym poster: fd2506cef2b0f76b7f9104258d13089a

[skruf]

Jeg har ikke kuttet helt ut kontakten med min mor, men delvis...dvs vi møtes sjelden og jeg tar lite kontakt selv om vi bor relativt nærme hverandre. Pga jeg har barn så vil jeg ikke kutte kontakten helt med deres mormor (hun er veldig snill og god med de), dog de overnatter aldri til henne. Årsaken er ganske komplisert, men kan i korte ord nevne uærlighet, tyveri, noen domsfellelser, pillemisbruk pga en til nylig udiagnosert bipolar lidelse. Etter at hun ble innlagt og fikk behandling så ble hun bedre, så derfor har jeg tillatt mere og mere kontakt med jentene. Men sårene mine fra barndom av er dessverre for dype til at vi kan ha et godt forhold.

Faren min derimot har jeg et supert forhold til! Han bor 50 mil unna, men vi snakker sammen på telefon så og si hver dag, drar på ferie sammens av og til, og besøker hverandre flere ganger i året:-) Kan snakke med han om absolutt alt som ligger meg på hjertet, fra teite krangler med mannen til større bekymringer!

(ble litt personlig, så vurderte nesten å huke av for anonym, men shit au, det er nok flere der ute som har det som meg!)

[Gjest Adriane]

Jeg kuttet aldri moren min helt ut (noe jeg er glad for nå, som hun er borte), men vi hadde i flere perioder i livet svært lite til ingen kontakt. Jeg vil ikke gå i detaljer, men i korte trekk ble jeg bl.a utsatt for svært grov omsorgssvikt som barn og i tidlige tenår. I voksen alder kunne moren min være direkte ondskapsfull mot meg i rus, og hun var i lange perioder i nærmest konstant rus. De siste årene før hun døde, fikk hun mer kontroll på livet sitt, og vi hadde da også langt mer kontakt enn tidligere. Dog ble det aldri et fortrolig, kjærlig og godt mor-datter forhold. Mer et forsiktig og veldig skjørt vennskapsforhold. Til tross for alt dette, var jeg fremdeles svært glad i henne - og jeg har innsett at hun også var glad i meg på sin måte - og jeg er glad jeg var der med henne den siste tiden hun levde.

Jeg vil nok si at det var den rette avgjørelsen, både for min mor og meg, å begrense kontakten mye i de dårligste periodene. Det var én periode på et par år hvor jeg ikke hadde kontakt med henne i det hele tatt, etter en spesielt stygg episode. Jeg hadde mye dårlig samvittighet i den perioden (også), og da vi til slutt begynte å få litt kontakt igjen, var jeg glad for det - til tross for at ting var langt fra bra. Hun var jo tross alt moren min, selv om hun ikke var noen spesielt god mor.

Å kutte all kontakt med et familiemedlem er en svært dramatisk avgjørelse å ta, og bør ikke tas i affekt, eller pga relativt bagatellmessige problemer i den store sammenhengen. Skulle du allikevel velge å kutte henne ut av livet ditt, syns jeg du skal skrive et brev til henne der du forklarer inngående hvorfor du velger å ta denne avgjørelsen; og gjerne forklare at du gjør ikke dette med lett hjerte, ei heller for å såre henne. Du gjør det rett og slett for din egen del, fordi du føler at deres forhold er en negativ påvirkning i livet ditt. Vær saklig, faktabasert og ikke dømmende, så kan et slikt brev gi din mor en oppvekker. Kanskje ikke første gangen hun leser det, eller tiende gangen for den saks skyld; men på et eller annet tidspunkt. Spesielt hvis du samtidig virkelig gjør alvor av å kutte kontakten, og hun må spørre seg selv hvorfor hun har mistet datteren sin.

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg riktig lykke til. Og jeg ber deg: dersom du virkelig vurderer å kutte moren din ut av livet ditt, så vær så snill å tenk deg grundig om før du går til det skrittet. Du må være helt sikker på at det er dette du virkelig vil. Tar man en sånn avgjørelse, er det ikke bare å komme krypende tilbake etter en kort stund, og si at man handlet i affekt. For tro meg, det kommer til å såre moren din dypt dersom du velger den veien. Og det er et sår som ikke gror lett...

[AnonymBruker]

Både nei og ja.

Jeg vokste opp med rusmisbrukende foreldre, og bodde med min mor. Der var det ikke bare omsorgssvikt pga selve rusen, men også i ettertid etter hun sluttet med det fortsatte dårlig oppførsel fra hennes side.

Jeg kuttet ikke kontakten, men som Adriane sier; reduserte den. Jeg gjorde ikke noe nummer ut av det, men holdt det p et plan jeg selv kunne håndtere.

Hun endret ganske drastisk oppførsel etter ett av mine andre søsken kuttet kontakten 100%, og gav klar beskjed om hvorfor.

Dermed er det nå lettere for meg å ha kontakt med henne(hun ble oppmerksom på hva alle de irriterende sidene hennes selv som rusfri fører til) - og nå har vi ganske god kontakt vil jeg si.

Jeg har derimot bestemt meg, etter mange års manglende kontakt med ett annet familiemedlem for å kutte kontakten helt - fordi denne personen aldri kommer til å endre seg.

Før du kutter kontakt er det viktig at du redegjør for hvorfor - så hun faktisk vet om grunnen. Ellers endrer hun seg jo aldri,og det kan hende du ønsker noe kontakt den dagen du får barn.

Du må faktisk gi henne sjangse til å forbedre seg - det ville du vel hatt selv?

Anonym poster: 37346c6c58263ce1e39b5fd4bbc157f4

[Birgitta]

Hadde periodevis litt begrenset kontakt og hun fikk ikke ha barnebarnet på besøk alene på slutten. Måtte sette grenser, rett og slett. I gode perioder hadde vi et nært forhold, men det ble fort litt turbulent. Jeg er bipolar, og det var vel hun også, og hun hadde tidvis rusproblemer. Døde av overdose for noen år siden. I dag er jeg glad for det fine vi hadde og lei meg for at ungene ikke har noen mormor i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg. Nå er hun død, og det er jeg glad for, for da slipper jeg å lyve når folk spør om henne.

Anonym poster: f5f3a679a9531df4cc05821ce9f5c135

[AnonymBruker]

Ja, på grunn av at hun er alkoholiker og aldri tar initiativ til å være sammen med sine barnebarn på grunn av at hun heller vil sitte alene og drikke. I tillegg lyver hun om at hun har kreft og at hun snart skal dø. Jeg har mistet en venninne pga kreft og syns min mor er usmakelig når hun vil ha andres sympati for en sykdom hun faktisk ikke har. Jeg vet at alkoholisme er en sykdom, men etter å ha forsøkt på alle mulige måter å få henne til å innse at hun har et problem i over 10 år, har jeg nå gitt henne opp. Syns bare så synd på min far som lever med henne hver dag og som selv glir lengre og lengre ned i depresjon over hvordan deres liv ble...

Anonym poster: 2be0a8021001a6ccc89bcd834ead2322

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort det på ordentlig, men delvis kanskje. Har ikke sett familien min siden i november. Har ikke prata med moren min siden mars.

Vurdere å kutte ut hele familien min, men blir litt lei meg av tanken på at hvis jeg en gang i fremtiden skal få barn, så vil de ikke ha besteforeldre eller tanter eller onkler på min side...

Anonym poster: df4fdbad7fc197517c71c3b435606a64