Hvordan visste dere at dere var klare for barn?

[AnonymBruker]

Hei, prøvere!

Jeg er som dere kanskje skjønner ikke prøver, og i det siste har jeg lurt veldig på en ting: Hvordan vet man egentlig at man er "klar" for å få barn? Blir man egentlig noen gang helt klar?

Vi lever i et fast og sikkert forhold, vi har begge jobb og jeg er ferdig med min utdannelse som sykepleier. Vi har hus og to biler. Er ikke så gamle (24 og 27), men har jo slått oss til ro. Mannen er også ferdig med skolegang og har fast arbeid. Jeg har bare vikariat... Vanskelig å få store stillinger fast i yrket mitt...

Vi snakker mye om barn, ønsker oss begge barn og gleder oss til det blir vår tur. Noen ganger får jeg en intens følelse om at "jeg vil stifte familie", men når jeg da begynner å tenke over det så blir jeg så usikker. Er jeg virkelig klar for å gi fra meg den livsstilen jeg har i dag? Jeg er helt sikker på at når jeg gjør det så kommer jeg ikke til å angre, men det er dette steget som virker så vanskelig.

I går sendte sambo meg mld. hvor han skrev "jeg vil ha barn med deg", og først fikk jeg den forelska-følelsen og masse sommerfugler. Så begynte jeg å tenke over det, og det siste døgnet har jeg dermed tenkt ganske mye på det... Orker jeg å være i full jobb samtidig som jeg er kvalm? Å gi slipp på den livsstilen jeg lever som innebærer at jeg bare har ansvar for meg selv?

Vi har liksom alltid sagt at når vi har alt det materielle på plass så ønsker vi barn. Og nå er vi altså i denne situasjonen. Vi har alt vi trenger og enda litt til. Vi har hverandre. Han er veldig hjemmekjær og har ikke reist rundt så mye, men jeg har vært i alle verdensdeler og sett mye av det verden har å tilby. Jeg føler meg utreist, og har ingen "siste sprell" jeg ønsker å gjøre før jeg får barn. Likevel virker det veldig skummelt å skulle bli gravid.

Kommer dette noen gang til å forandre seg? Da jeg var 18 år så følte jeg meg SÅ klar for barn, og klarte nesten ikke å vente til jeg ble ferdig med utdannelsen og fikk meg hus og bil. Nå som jeg faktisk har muligheten til å gjennomføre en familieforøkelse uten større komplikasjoner enn nødvendig, så virker det hele litt skremmende. Samtidig så tror jeg ikke at dette kommer til å forandre seg før jeg eventuelt får barn selv. Det er noe med det å gå til noe helt ukjent som alltid kommer til å være skremmende, tror jeg. Mange av våre venner har barn, og flere har slitt fordi de begynte tidlig og manglet ting som hus, bil og utdannelse. Er veldig glad for å slippe å være i den situasjonen, så hvorfor virker vår situasjon nesten like skremmende?

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg elsker barn og har mye erfaring med de, og jeg føler egentlig at "meningen med livet" er å stifte familie. Likevel er det skummelt. Jeg er ikke redd for graviditet, vektoppgang, kvalme, smerter og fødsel. Jeg er bare redd for det ukjente; det å velge noe helt annet når vi jo faktisk har det fantastisk akkurat nå også.

Livet mitt blir ikke "fullstendig" uten barn, føles det ut som. Jeg tar det derimot ikke for gitt at jeg er i stand til å bli gravid.

Åh. Hvordan vet man at man er klar? Og hvordan tar man egentlig den diskusjonen?

Fyr løs!

Anonym poster: 4fb6d1f6d5f6cf30a28917ced92685d5

[Gjest norah]

Jeg kommer aldri til å bli helt klar for barn, samtidig som jeg alltid har ønsket meg det.

Men mitt spørsmål har forsåvidt heller aldri vært først og fremst "er jeg/vi klar for barn" men heller "er barnet klar for oss".

Jeg har ikke satt hus og bil som nødvendig kriterie for å få barn - da dette ikke har noen sammenheng med å være gode foreldre. Jeg har heller ikke satt lengde på forhold som et kriterie - det er ikke slik at fordi man har vært sammen i 3,7 eller 15 år så har man et solid og trygt forhold å få barn i.

Jeg kunne vært en god mor som 18åring, men jeg vet jeg har mer å tilby et barn nå som jeg er nådd 30årene rent mentalt og erfaringsmessig.

Det skjer mye endring i 20årene, som handler om annet enn etablering og økonomi - erfaringer man selvsagt også får selv om man har barn. Men det er vel mer behagelig og mindre stressende å gjøre seg disse erfaringene uten å ha ansvar for barn i tillegg.

Jeg har aldri forstått meg på de som argumenterer for og mot med "jeg har reist" eller "jeg har fast jobb". Jobber vil komme og gå, og man kan reise med barn.

Men modenhet er noe som kommer etterhvert, og jeg opplever ikke at den er helt tilstede i tidlig 20år uansett hvor reflektert og moden man er.

En av mine beste venner ble dog uplanlagt enslig mor som 19åring, og hun er en av de mest fantastiske mødrene jeg kjenner. Hun vil nok være den jeg spør mest til råds om vanskelige ting om jeg selv får barn. Så det er vel ingen fasit her

[Gjest Gjesteninnom]

Kroppen med intuisjonen sier i fra, og da lytter jeg til den: "Nå er du klar for barn", sier den.

Har alltid visst at jeg ønsker å bli mor sent i livet, og slik blir det nok :-)

Er 7 uker på vei og hjerteslagene slår. Men for oss i "Prøvere og ufrivillig barnløse" vet vi at det ikke er garantert at svangerskapet holder fram.

[AnonymBruker]

"Jeg har ikke satt hus og bil som nødvendig kriterie for å få barn - da dette ikke har noen sammenheng med å være gode foreldre. Jeg har heller ikke satt lengde på forhold som et kriterie - det er ikke slik at fordi man har vært sammen i 3,7 eller 15 år så har man et solid og trygt forhold å få barn i.

Jeg har aldri forstått meg på de som argumenterer for og mot med "jeg har reist" eller "jeg har fast jobb". Jobber vil komme og gå, og man kan reise med barn.

Men modenhet er noe som kommer etterhvert, og jeg opplever ikke at den er helt tilstede i tidlig 20år uansett hvor reflektert og moden man er.

Hei, og takk for svar

Jeg kjenner vi er uenige om en del ting, men det er jo bare bra. For, som du sier, det er paret som må bli enige om når de er klare for barn, og også hvilke "kriterier" de stiller til seg selv før de velger å gå til det steget.

Ift. hus og bil så er det et nødvendig kriterie for meg. Det betyr ikke at dette er nødvendigheter for å bli gode foreldre - absolutt ikke. MEN jeg mener at det gjør hverdagen litt enklere for meg og sambo. Det er godt for meg å vite at vi ikke kommer til å bli kastet ut av huset vårt fordi eier skal selge, f.eks. Det er kjekt å vite at selv om sambo er på jobb med en bil, så setter ikke det noen restriksjoner for meg (også ift. legevakt, har jeg tenkt, men det er nå meg, jeg er sykepleier så jeg har sett mye rart så blir nok litt paranoid!)

Jobb ser jeg på som en absolutt nødvendighet, rett og slett fordi det sikrer oss økonomisk. Det gir meg rett til permisjonspenger, og det er jo kun det jeg tenker på når jeg sier fast jobb. Jobber kommer og går, men dersom et vikariat går ut når jeg er 4 mnd på vei og jeg ikke får ny jobb fordi jeg er gravid, så blir jeg nok ganske livredd tror jeg. Nå er både jeg og sambo litt "overopptatt" av slike tema, liker å vite at vi er økonomisk sikret. Er jo ikke redd for å sulte, men ønsker heller ikke å være nødt til å snu på kronene for å få endene til å møtes.

Reising... Jeg ser faktisk dette poenget, nettopp fordi jeg selv er en av disse som har reist rundt mye og hatt stort behov for å kunne gjøre dette alene. Nå er jo ikke alle sånn, men når jeg sier "reising" tenker jeg ikke på en uke på Kypros, men kanskje en mnds. hospitering på sykehus i Afrika. Slike ting har jeg gjort, og det hadde ikke vært gjennomførbart for meg med barn. I tillegg har jeg bodd flere år i utlandet, noe jeg heller ikke hadde ønsket hvis jeg hadde barn. Men dette blir jo personlige preferanser. Er ikke alle som har det samme kulturbehovet som det jeg har hatt Og reising blir det jo definitivt tid for selv om man har barn - det er bare reisemålene som kanskje blir litt mer begrenset.

Jeg ser selvfølgelig på meg selv som moden Jeg blir garantert enda mer moden når jeg blir eldre, men de opplevelsene jeg har hatt i livet har bidratt til å gjøre meg voksen. Tenker også litt på at det faktisk er nå kroppen min er best egnet for å lage barn. I tillegg så ønsker jeg flere, og for meg passer det ikke å få barn sent.

Vet du, du har faktisk hjulpet meg til å se et slags "lys" her. Det er umulig å få svar på et slikt spørsmål på et forum, nettopp fordi alle er så forskjellige. Vi lever forskjellige liv, og har forskjellige preferanser for hvordan vi ønsker å ha det rundt et svangerskap/en familieforøkning. Det finnes ingen fasit, og det som passer for deg passer kanskje ikke for meg. Tusen takk!

Tror det er en grunn til at man er gravid i 40 uker jeg... Kanskje jeg i realiteten har 40 uker på meg fra begynt svangerskap på å bli klar til å bli mamma

Vi snakket om det litt i dag, og han ønsker å kjøre på ganske snart fordi jeg jo har et vikariat og det gir rett på foreldrepenger. Det er fortsatt ganske skummelt, men jeg får gruble litt på det og når tiden er inne, så vet jeg det kanskje

Anonym poster: 5bc52c268f2f6263c7050f5573a7a4a5

[Sunshower]

For meg/oss var det en uplanlagt graviditet (som dessverre endte i spontanabort) som fikk oss til å blir klare for å få barn. Da vi fant ut at jeg var gravid første gangen kom det som et sjokk på oss, men fant ut at dette skulle vi jo klare. Da vi mistet innså vi at - Jo, vi ønsker oss barn i nærmeste fremtid

For meg har det alltid vært viktig at den dagen jeg skulle få barn ville jeg være i et stabilt og langvarig forhold, ferdig utdannet og med en stabil økonomi. Vi er som dere ferdig utdannet og i jobb (jeg har dessverre ikke fått drømmejobben da etterspørselen ikke er så stor, men jobb er jobb). Vi har hus og tre biler. Så føler disse "kravene" jeg hadde satt er på plass.

Nå er jeg gravid igjen, i uke 12, og gleder meg til å møte det lille vidunderet i magen. Jeg må innrømme at jeg kjenner et stikk at panikk innimellom, jeg vet jo ikke hva som venter meg. Det er som du skriver, det ukjente. Men regner med at det er slik for de aller fleste førstegangsgravide.

[AnonymBruker]

For meg/oss var det en uplanlagt graviditet (som dessverre endte i spontanabort) som fikk oss til å blir klare for å få barn. Da vi fant ut at jeg var gravid første gangen kom det som et sjokk på oss, men fant ut at dette skulle vi jo klare. Da vi mistet innså vi at - Jo, vi ønsker oss barn i nærmeste fremtid

For meg har det alltid vært viktig at den dagen jeg skulle få barn ville jeg være i et stabilt og langvarig forhold, ferdig utdannet og med en stabil økonomi. Vi er som dere ferdig utdannet og i jobb (jeg har dessverre ikke fått drømmejobben da etterspørselen ikke er så stor, men jobb er jobb). Vi har hus og tre biler. Så føler disse "kravene" jeg hadde satt er på plass.

Nå er jeg gravid igjen, i uke 12, og gleder meg til å møte det lille vidunderet i magen. Jeg må innrømme at jeg kjenner et stikk at panikk innimellom, jeg vet jo ikke hva som venter meg. Det er som du skriver, det ukjente. Men regner med at det er slik for de aller fleste førstegangsgravide.

Gratulerer så mye!!

Drømmejobben har ikke jeg fått heller, men en fot innenfor har jeg. Ved å være fleksibel så har jeg for øyeblikket to jobber som jeg faktisk har greid å kombinere, men det innebærer at jeg må jobbe over 100% innimellom, noe som kan være tøft i seg selv (spesielt når det inkluderer 2 timer daglig pendling). I den situasjonen jeg er i NÅ går jo det greit, men er bekymret for om jeg rett og slett ikke kommer til å makte på det i et evt. svangerskap. Den tid den sorg! Vi er iallfall sikre økonomisk. Er ikke sikkert vi KAN få barn, heller.

Jobber tredelt turnus, noe som innebærer både natt, dag, aften og annenhver helg. Det blir penger, men er ganske slitsomt. Har litt problemer med å snu døgnet etter nattevakt - jeg må bli flinkere Nei, jeg får heller sørge for å holde annenhver helg svææært hellig og være flink til å slappe av når jeg kan =))

Anonym poster: 5bc52c268f2f6263c7050f5573a7a4a5

[mp84]

Jeg mener at når man er klar for barn, så bare vet man det.

Når du stiller så mange spørsmål og har så mange negative tanker om det å få barn er du ikke klar

[Marikke]

Både mannen og jeg visste at vi hadde lyst på barn. Men jeg følte at jeg måtte være der jeg vill være i livet før jeg ville sette et barn til verden. For meg betydde det god utdannelse og en god jobb. Jeg var over 30 år da jeg var ferdig med omskolering og endelig hadde fått drømmejobben, så da var det bare å sette i gang. Jeg har vel aldri egentlig følt meg klar for graviditet og baby, men bare visst at nå var tiden kommet, og så ble det sånn. For meg er livsplanlegging mye mer hva man føler der og da. Det er stort å få barn!

Jeg skjønner veldig godt dem som vil reise før de får barn, eller som vil ha hus, bil, god økonomi etc. Det handler om å se hele livsløpet under ett. Av og til ser jeg for meg at jeg er gammel og tenker tilbake på livet mitt. Hva kommer jeg til å angre på? Skulle jeg ha reist mer? Skulle jeg fått barn tidligere? Så langt er gamle-Marikke ganske fornøyd.

[Gjest Adeline*Jouvin]

Vi ble egentlig bare enig om å begynne på prøvingen. Jeg har alltid villet ha barn før jeg blir 25. Nå er jeg 23. Vi ble enig om dette for 9 mnd siden,da jeg hadde en følelse på meg om at kroppen min ikke fungerer som den skal. Og riktig nok gjør den ikke det.

Så Jeg sa til han at det mest sannsynlig kom til å ta tid. Og når man først prøver,blir man mer vant til tanken og gleden og forventningene hoper seg opp måned for måned.

[AnonymBruker]

Føler at vi tenker ganske likt. Vi har også vært opptatt av at alt skal være på plass for å gjøre situasjonen så enkel som mulig - utdanning, jobb, hus, bil etc.

Nå er "alt" på plass, men jeg synes det virker skumlere enn noen sinne å få barn. Det har med å gjøre at jeg forstår mer av hvor krevende og slitsomt det er å skulle være forelder, og å gå gravid osv.

For 2 år siden kunne jeg kastet fra meg alt og fått barn, og fokuserte absolutt ikke på det "negative". Men det hadde sikkert med at det ikke var så realistisk å skulle få barn, så jeg trengte heller ikke å tenke på alle disse tingene som jeg er bevisst nå.

Jeg er riktignok eldre enn deg, 27, og det tar nok enda litt tid før vi skal ha barn. Men jeg ANER ikke hvordan vi skal bestemme oss for hvordan tiden er inne.

Anonym poster: e1c81ecdd4acd618e603bddc89684cba