Blir lei meg :(

[Peluche]

Stor forskjell på å få bryllupet av foreldrene, og å være avhengig av at foreldrene betaler en del. Foreldre som betaler bør få føle at det er noe de gjør fordi de ønsker å gi en gave, ikke at de må for at datteren/sønnen skal gifte seg.

Det har ihvertfall ingenting med alder å gjøre... dessuten tror jeg det å betale fordi man må og å betale fordi man vil overlapper hverandre veldig.

Men vi vet jo ikke hva slags bryllup Kaketroll har lagt opp til heller da, for alt vi vet kan det jo være et rimelig bryllup. Synes ikke det er riktig at hun skal være nødt til å legge ut om hele privatøkonomien sin før vi kan støtte henne. Det er trist når foreldrene ikke støtter en samme hvordan situasjonen ellers er, og det vil man ikke oppleve når man skal gifte seg, enten man er så ung som Kaketroll er eller eldre.

[Chiquita]

Jeg trur nok du har rett, må sette meg ned å snakke med henne... Men det blir ikke før i neste uke, for mamma og pappa er på tur...

Jeg vil bare ønske deg lykke til.

Håper alt ordner seg, og du får svar på det du lurer på.

*klem*

[Gjest Anonymous]

Jeg vil bare ønske deg lykke til.

Håper alt ordner seg, og du får svar på det du lurer på.

*klem*

¨

Tusen takk

[Elle Melle]

Jeg opplevde litt det samme som deg da vi giftet oss. Det var liksom ingen begeistring å spore eller noen særlig interesse for noe som hadde med bryllup å gjøre.

Vi begynte ikke å planlegge vårt bryllup før i februar det samme året som vi giftet oss (september), og da jeg var stresset fordi vi ikke hadde fått tak i lokale til påske, fikk jeg høre at jeg var hysterisk og at det var jo så lenge til og vi måtte få unna en konfirmasjon først (som ikke engang var mine foreldres ansvar...).

Hverken min mor eller noen andre var interessert i det hele tatt, de syntes bare det var stress og unødvendig mas, og det syntes jeg var ganske trist.

Det gikk helt greit når alt kom til alt, og alle stilte oppog hjalp masse, men jeg tror fremdeles de syntes det var mer stress enn hyggelig.

Grunnen til at det var slik tror jeg var litt sammensatt.

Min mor visste for mye av min kjæres negative sider, familiene kjente ikke hverandre, hun liker ikke dill og dall og romantikk, hun mente kanskje at han ikke var den rette for meg, og at det er så mye mer "alvorlig" å være gift framfor å bare være kjærester. Det blir veldig endelig på et vis.

Jeg har latt henne få tid på seg til å venne seg til at slik er det bare, og jeg ser at hun jobber hardt for å være positiv og hyggelig og virkelig prøver å like mannen min. De er svært forskjellige mennesker som ikke kommuniserer så lett i utgangspunktet.

Hvordan er det med deg, kjenner (og liker) din mor kjæresten din? Hvis hun ikke kjenner ham så godt, så er hun kanskje litt usikker på å "plutselig" få ham som svigersønn for resten av livet?

Dessuten er det ikke sikkert det alltid er så lurt å få vite årsaken til at noen er tilbakeholdne.

Hvis negative ting blir sagt, (f.eks. at man ikke er for et ekteskap eller ikke liker en person el.l.) så kan man ikke ta det tilbake hvis man skulle ombestemme seg. Det kunne komme til å ødelegge for et godt forhold i fremtiden, i motsetning til hvis det aldri var blitt sagt.

Hvis min svigermor en gang hadde sagt at hun ikke likte meg, så hadde det på en måte ikke hjulpet om hun hadde ombestemt seg to år senere...

[Gjest Anonymous]

Hun kjenner han ganske godt, å det virker som om hun liker han også...

Tror du har rett angående negative ting... Men jeg har VELDIG lyst til å vite hvorfor hun er sånn-...

[Pusekatt]

Spør henne, Kaketroll! Forlang et svar fra henne!

Ellers vil jeg bare si lykke til med bryllupsplaner.

8)

[Tari]

Det forstår jeg godt. Eneste måten å finne ut av det på er å spørre

Lykke til Kaketroll

[Saeria]

Ville bare ønske deg lykke til. :D

[Arwen]

Lykke til fra meg også. Det er sikkert bare en liten bagatell

[Harvey]

Jeg tror det kan være lurt av deg, Kaketroll, å spørre moren din direkte om hvorfor hun ikke ønsker å snakke om bryllupet.

Å spørre henne direkte betyr IKKE å være aggressiv eller anklagende.

Men rolig, be om å få hennes synspunkt.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk alle sammen

[Pusekatt]

En annen ting; det er faktisk ikke alle mødre som er like entusiastiske når det gjelder barns bryllup i det hele tatt.

Jeg giftet meg i utlandet, og moren min syntes det var SÅÅÅÅÅÅ hyggelig og fint at vi hadde giftet oss, men i tiden før bryllupsfesten vi skulle ha, var hun egentlig kun opptatt av hva hun selv skulle ha på seg og hva slags frisyre hun skulle ha. Hun bakte en kake (hvilket jeg ba henne pent om), men holdt på å sabotere det fullstendig (hun hadde oppriktig planer om å lage den med speltmel og fruktose......Fedon-fanatiker :o ).

Så det er mulig selv om man ikke er sint og sur, altså.

[Gjest MrsL]

Lykke til, Kaketroll - både med planlegging, bryllup og mamma

Og husk, et godt råd du har fått av mange her; ikke legg opp til større bryllup enn dere har råd til selv, forvent ikke hjelp og om svigerforeldrene dine sier de kan hjelpe økonomisk så spør dem hvor mye de evt, hadde tenkt seg slik at dere kan ta det med i planlegginga

Og brems sambo`n din litt. Han trenger jo ikke legge opp til å bruke mer penger enn nødvendig, bare fordi det er andres penger :blunke:

[Gjest Bertine]

hei hei!

jeg fyller 21år i år og det samme jør min kjære, og vi skal gifte oss i sommer.

når vi først fortaldte mine foreldre om planene, så var de positive og syns det var koselig, men litt skeptiske var de! de snakket mye om økonomi, og om at "når du gifter deg er du bundet for live"!!!

etterhvert som de fikk vendt seg til tanken ble de mer engasjerte.

jeg begynnte veldig tidlid å planlegge, og mamma og pappa var ikke særlig begeistret.jeg følte meg litt såret over at de ikke virket intresserte i planleggingen. men nå er det"bare" 5mnd igjen og mamma og pappa er til stor hjelp for meg!! de spør og graver om den minste detalj, kommer med forslag og er veldig posetive....

min konklusjon utifra min erfaring er at det tar en liten stund for foreldrene å venne seg til tanken.

for meg var det kanskje spesielt vanskelig for pappa, (jeg er verdens største pappajente), jeg er den eldste i flokke på 6barn, og jeg og pappa har alltid hatt et nært forhold..

det kan være vanskelig for foreldre å slippe taket og se at barna faktisk blir voksne og tar egne valg!

debatten om alder osv vil jeg ikke kommentere, bortsett fra at jeg forstår hvorfor noen av svarene dine, for noen av "de eldre" her inne, virket umodne. det er lett å føle seg "dømt" pga at en velger å gifte seg når en er ung. men de som er inne i dette forumet(inkl.meg) kjenner deg ikke og det er umulig for oss å vite hvor moden du er!

derfor: stå på, vær tålmodig med moren din, og trenger du tips eller noen andre yngre bruder å snakke med, så send meg en pm.

stoooooooor klem og lykke til fra BERTINE

[VesleBråka]

Det kan jo være at din mor som giftet seg (kanskje presset det igjennom overfor sine foreldre?) 18 år gammel, i ettertid har innsett at hun var litt for tidlig ute. Men ikke vil innrømme det overfor noen, ettersom hun presset det igjennom. At hun kanskje angrer på at hun ikke ventet et par-tre år før hun giftet seg med samme mann, ha litt mer ungdomstid før livet blir alvorlig? Jeg vet ikke om hun fikk barn ganske rett etter bryllupet? Og derfor er litt bekymret når datteren legger ivei i samme sporet. Bare noen tanker.

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes barn er en vel så stor forpliktelse som ekteskap. Og å stake ut en kurs hvor dere holder sammen som kjærester og familie, er veldig bra.

Mulig jeg får pepper nå, men hva så om det skjærer seg? Det er da ikke noe verre å skille seg enn å bryte opp et samboerskap med barnets far. Jeg også tenker at ekteskap er "for livet", men synes slett ikke ille om folk som er skilt likevel.

[Gjest Anonymous]

Det er godt mulig... De fikk unge samme året de giftet seg, 8mnd før....

Du får ikke noe pepper med meg, jeg er helt enig med deg...