Singel- opp- og nedturer

[AnonymBruker]

Et langt og kjedelig innlegg, dette, men:

Jeg har vært singel siden nyttår, etter et langt forhold og samboerskap. Bruddet var veldig riktig, og jeg er 100 % ferdig med eksen. For det meste er jeg en person som trives godt alene; liker å være alene hjemme, kjeder meg ikke selv om jeg ikke nødvendigvis finner på så mye, som singel har jeg det stabilt bra, har gode venner og ler stort sett litt hver dag enten jeg treffer folk eller ei.

Driver med litt nettdating, og blir kontaktet av flere oppegående og hyggelige menn. Opptur. Noen bruker mye tid og energi på å skrive før vi møtes, noe jeg synes er hyggelig, men ofte skjer det at de ikke gir lyd fra seg etter at vi har møttes. Nedtur (om enn logisk nok). Nå har jeg for eksempel en del kontakt med en veldig ok fyr som bor langt unna, men gjerne vil treffes. Jeg legger litt i bekjentskapet før vi møtes - fordi vi snakker om litt personlige ting og har en del felles, men hva hvis han bare kutter kontakten etter at vi treffes? Nesten så jeg ikke gidder.

I det virkelige liv møter jeg ikke så mange nye menn, var ute sist helg og ble muligens forsøkt sjekket opp av en som var mange år yngre. Opptur? Har hatt lett for å få guttevenner, og er kanskje dårlig til å flørte eller vise (eller forstå selv) hva jeg vil.

Jeg svinger mellom å tenke at jeg kanskje snart treffer en som er rett for meg, kontra at jeg bare er sær og rar, ikke attraktiv og egentlig bare kan bli en gal kattedame først som sist. Men er ikke engang sikker på hvor og hvordan jeg blir boende i framtiden, så må vente med å skaffe meg katter

Nå har jeg jo dette lange forholdet bak meg, med en kjekk og på mange måter bra fyr, men vi passet dårlig sammen og jeg har på en måte aldri hatt noen ordentlig selvtillit på hvem jeg er i et forhold. Og jeg har vel ikke erfaring med hvor bra man KAN (bør) ha det som kjærester. Kanskje det påvirker hvordan jeg er ovenfor menn jeg møter nå...

Jobber med meg selv og føler meg mer og mer trygg og avslappet - og tilstedeværende - i de fleste situasjoner, også egentlig i møte med nye menn, men likevel. Får høre fra folk som kjenner meg at jeg er morsom, interessant (kunnskapsrik, klok, kan snakke om mye forskjellig), tror egentlig jeg er ganske søt og "fin", men antar jeg kan virke forsiktig og "jentete". Noe som ikke er så flatterende for alderen sikkert, har rundet 30.

Skulle vel bare slappet helt av, slettet nettdate-kontoen, og ikke fundert over mannfolk og framtid i det hele tatt inntil den perfekte mannen eventuelt dukket opp. Men problemet er jo at disse mennene i mellomtiden også er interessante, og jeg blir lett betatt for tiden (noe som er moro nok).

Anonym poster: 7b598db8bc70444f23692b84fe2aa56b

[AnonymBruker]

Geez, du har vært singel siden nyttår, og allerede tenker du at du like greit skal bli sær og enslig kattedame for resten av livet? Virkelig? Etter kun ett halvt år som singel?

Noen mennesker må være latterlig bortskjemte...

Anonym poster: 5a2b14ff2bd38099f5367e2b642e05c2

[AnonymBruker]

Geez, du har vært singel siden nyttår, og allerede tenker du at du like greit skal bli sær og enslig kattedame for resten av livet? Virkelig? Etter kun ett halvt år som singel?

Noen mennesker må være latterlig bortskjemte...

Anonym poster: 5a2b14ff2bd38099f5367e2b642e05c2

Hehe, jo jeg ser poenget ditt Men jeg var stort sett singel før jeg traff eksen min, og følelsen av at det kommer til å fortsette sånn skyldes vel hvordan jeg tror jeg oppfattes... hvordan interessen fra menn er, og hvor sjelden jeg møter noen jeg kunne funket sammen med.

Kjenner mange nok som har vært single hele livet omtrent, og jeg er kanskje "bortskjemt" (selv om jeg trives mye bedre alene enn i et forhold hvor jeg gråt omtrent hver dag). Så beklager om jeg ikke klarte å nyansere bedre i innlegget.

Anonym poster: 7b598db8bc70444f23692b84fe2aa56b

[Gjest Anna.S]

Ikke bry den om den anonyme over her. Jeg forstår deg veldig godt jeg. Man investerer i menn og bruker tid på å bli kjent og så treffes man og så må man starte på nytt. Derfor synes jeg det er veldig greit å treffes raskt og ikke bygge opp så mange forventinger. Går ikke så lett med som bor langt unna, men det går ann å ikke legge så mye i det før man treffes da også.

Hva slags inntrykk tror du de får av deg via nettet kontra hvordan du er i virkeligheten? hva er det som gjør at de ikke kjenner igjen den de trodde de skulle treffe? For det virker som om de får litt store forventinger og så blir de ikke fornøyd med det de treffer. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men du skaper kanskje noen tanker i hodene deres som gjør at du ikke lever opp til forventningene deres.

Jeg har hatt en god del dater opp gjennom årene hvor jeg ikke har levd opp til forventingene også, men etter å ha blitt tryggere på meg selv, slanket meg litt, blitt mer voksen og bevisst på hva jeg er ute etter, så er jeg også blitt mer attraktiv hos det motsatte kjønn.

Du må ikke gi opp bare fordi du ikke lykkes, du må bare finne ut hva du skal gjøre for å lykkes

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel hele livet, og er snart 30!

Anonym poster: 6c7c250888d185cd44d727b83a68c18c

[AnonymBruker]

Hehe, jo jeg ser poenget ditt Men jeg var stort sett singel før jeg traff eksen min, og følelsen av at det kommer til å fortsette sånn skyldes vel hvordan jeg tror jeg oppfattes... hvordan interessen fra menn er, og hvor sjelden jeg møter noen jeg kunne funket sammen med.

Kjenner mange nok som har vært single hele livet omtrent, og jeg er kanskje "bortskjemt" (selv om jeg trives mye bedre alene enn i et forhold hvor jeg gråt omtrent hver dag). Så beklager om jeg ikke klarte å nyansere bedre i innlegget.

Anonym poster: 7b598db8bc70444f23692b84fe2aa56b

Da trekker jeg hele den bemerkningen tilbake, og gir det masse kudos for måten du håndterte den på!

Hilsen en som har vært singel i snart 30år nå...

Anonym poster: 2c131f24ebddbbc80c3cb8355726fdee

[Steinar40]

Driver med litt nettdating, og blir kontaktet av flere oppegående og hyggelige menn. Opptur. Noen bruker mye tid og energi på å skrive før vi møtes, noe jeg synes er hyggelig, men ofte skjer det at de ikke gir lyd fra seg etter at vi har møttes. Nedtur (om enn logisk nok). Nå har jeg for eksempel en del kontakt med en veldig ok fyr som bor langt unna, men gjerne vil treffes. Jeg legger litt i bekjentskapet før vi møtes - fordi vi snakker om litt personlige ting og har en del felles, men hva hvis han bare kutter kontakten etter at vi treffes? Nesten så jeg ikke gidder.

Hvorfor konsentrerer du deg ikke heller på å treffe noen som bor i nærheten av deg?

Det er mye smartere.