Ta mannens etternavn

[AnonymBruker]

Jeg valgte å beholde mitt eget, selv om jeg vet at mannen min ble skuffet over det valget. Svigers mener at jeg er barnslig og at det nå bare blir tull med etternavnene på fremtidige barn. Jeg har flere ganger fått invitasjoner med mannens etternavn og har ved flere anledninger blitt presentert skriftlig med hans etternavn. I diskusjoner blir folk overrasket over at jeg beholdt mitt eget navn, og de lurer på hvorfor.

Hvorfor er det slik? Kan noen fortelle meg at dette ikke har noe med likestilling å gjøre?

Ps. Min mann beholdt også sitt eget etternavn. Han har aldri fått spørsmål om dette.

Anonym poster: fa1d15fc78bb11af58c81b32f3a34baf

[Flanør]

Aha! Busted! Så nå spiller plutselig traisjonelle manne- og kvinne-ting en rolle.

Nei. Jeg har da ikke sagt at tradisjonen hindrer meg i å kjøpe sommerkjoler. Jeg pekte blott på det faktum at jeg ikke tar meg godt ut i en slik sak. Altså har du overbevisende ESTETISKE grunner for at jeg styrer unna dameavdelingen når jeg shopper.

[katinkatinka]

Hvis man ikke bryr seg er ikke dette nødvendigvis problemfritt. Patriarkatet kan ha sneket seg inn i synapsene hennes og fått henne til å tro at dette er en fillesak, mens det i virkeligheten kan være en større symbolsak.

Nei. Feministene tok et oppgjør med patriarkatet. Da kan ikke noen kvinner være femtekolonnister og torpedere denne verdige sak ved å tilpasse seg patriarkatets normer, om så frivillig.

Ah, men da ser jeg. Vi er enig om noe veldig grunnleggende; Jeg mener man skal få bestemme selv, men du mener ikke.

[Gjest Maruwan]

Nei. Jeg har da ikke sagt at tradisjonen hindrer meg i å kjøpe sommerkjoler. Jeg pekte blott på det faktum at jeg ikke tar meg godt ut i en slik sak. Altså har du overbevisende ESTETISKE grunner for at jeg styrer unna dameavdelingen når jeg shopper.

Men disse estetiske grunnene dine er jo tradisjonsbetinget. F.eks. går du jo sikkert i shorts, noe som viser frem de hårete leggene dine. Hvorfor kan du ikke da også gå i skjørt?

[Gjest Søgni]

Jeg skjønner argumentet deres, men for meg var det naturlig å ta hans navn. At noen ikke aksepterer "tradisjon" som motivasjon, gjør ikke så veldig mye, for meg er det viktig.

Jeg har heller ikke mistet min identitet. Jeg har beholdt mitt gamle etternavn, og jeg er akkurat den samme personen som før.

Men hvis noen skulle bekymre seg for at jeg er undertryket så kan dere bare slappe av. Vi har et veldig balansert forhold, og behandler hverandre med respekt.

Det forundrer meg ikke veldig at noen menn benytter enne tradisjonen til å føle at de "eier" kona si, det er derfor det er så fint at det er frivillig. Men dette gjelder altså ikke oss.

Neida, jeg er ikke bekymret for at du er undertrykt :)Det hadde vært passe arrogant å anta, også.

Egentlig tror jeg slike diskusjoner gjør seg best på et prinsipielt nivå. Det er, som jeg skrev, sikkert mange ulike motivasjoner for å skifte etternavn, og derfor blir det feil å dra inn enkeltbrukere som eksempel på hva man mener med eventuell symbolikk bak navneskifte.

[Gjest norah]

Som skrevet, så skjønner jeg problemstillingen. Og man kan jo si det samme med tradisjonen med at faren "gir bort" datteren under vielsen.

Men dette er jo helt individuelle valg, og om noen føler at dette ivaretar en kvinneundertrykkende tradisjon, så lar de selvfølgelig være.

Men for meg personlig er dette fine gester, og jeg er på ingen som helst måte undertrykt, verken av min far eller min mann.

Nei, det skjønner jeg og.

Men det er likevel en interessant diskusjon rent prinsipielt - og du svarte ikke på det jeg lurte på(er jo ikke sikkert du har en formening, det er jo helt greit det).

Poenget mitt er ikke kjønnsundertrykking, men mer symbolikk. Jeg lurer generelt på om det virkelig er slik at de som tar etternavn til hverandre etc ikke tenker noe på hva det symboliserer for dem på godt og vondt?

Jeg mistenker dog at bryllupsforumet er heeeelt feil sted å ta opp den prinsipielle debatten på

Men jeg har jo selv giftet meg - noe som for endel er hinsides enhver fornuft(dog jeg ser absolutt motargumentene i den saken)

[Flanør]

Men disse estetiske grunnene dine er jo tradisjonsbetinget. F.eks. går du jo sikkert i shorts, noe som viser frem de hårete leggene dine. Hvorfor kan du ikke da også gå i skjørt?

Fordi kontrasten mellom sommerkjolen og de hårete beina mine fornærmer min treffsikre estetiske sans. Shortsen har ikke den samme effekten. Forholdet estetikk og tradisjon er komplisert, men ett er sikkert: du kan ikke redusere estetikk til tradisjon. Les Kants kritikk av dømmekraften så ser du. Han sier likevel lite eller intet om gleden ved en svalende bris mot scrotum, pussig nok.

[Gjest Maruwan]

Fordi kontrasten mellom sommerkjolen og de hårete beina mine fornærmer min treffsikre estetiske sans. Shortsen har ikke den samme effekten. Forholdet estetikk og tradisjon er komplisert, men ett er sikkert: du kan ikke redusere estetikk til tradisjon. Les Kants kritikk av dømmekraften så ser du. Han sier likevel lite eller intet om gleden ved en svalende bris mot scrotum, pussig nok.

Nå bare babler du deg vekk her.

Faktum er at du krever at kvinner skal gjøre mannlige ting som å beholde eget etternavn, men selv er du ikke villig til å gå i kjole. Dobbeltmoralsk?

Åh, herregud, herregud, jeg har aldri eid noen så kraftig i en diskusjon før. Håhåhåhåååå!!

[Gjest Maria_Marihøne]

Nei, det skjønner jeg og.

Men det er likevel en interessant diskusjon rent prinsipielt - og du svarte ikke på det jeg lurte på(er jo ikke sikkert du har en formening, det er jo helt greit det).

Poenget mitt er ikke kjønnsundertrykking, men mer symbolikk. Jeg lurer generelt på om det virkelig er slik at de som tar etternavn til hverandre etc ikke tenker noe på hva det symboliserer for dem på godt og vondt?

Jeg mistenker dog at bryllupsforumet er heeeelt feil sted å ta opp den prinsipielle debatten på

Men jeg har jo selv giftet meg - noe som for endel er hinsides enhver fornuft(dog jeg ser absolutt motargumentene i den saken)

Det vet jeg rett og slett ikke. Jeg har tenkt på det. Det er ikke sånn at jeg først ble klar over problemstillingen i dag, når jeg leste tråden her. Men for de grunnen jeg har nevnt over, så valgte jeg likevel å ta hans etternavn. Det er heller ikke sånn at jeg føler at jeg hadde tatt et viktig prinipielt standpunkt dersom jeg ikke hadde tatt navnet hans.

Jeg har sikkert fortsatt ikke svart på spørsmålet, men jeg har ikke noe bedre svar

[AnonymBruker]

Mitt pikenavn var særdeles vanlig i Norge, det er også fornavnet mitt. Så det var bare herlig å kunne bytte til min manns etternavn, og slippe telefoner og mail adressert til helt andre personer enn meg (men med samme for- og etternavn). Dersom jeg var virkelig glad i etternavnet mitt, hadde vi nok tatt begge, med bindestrek mellom. For meg er det uansett viktig at min ektefelle har samme etternavn som meg, i tillegg også mine barn. Om jeg hadde hatt et kult etternavn, og min mann et kjedelig et, håper jeg virkelig at han hadde gått med på bindestreknavn, eller evt å bare ta mitt.

MEN - det er definitivt noe med tradisjoner og forventninger. En av mine kolleger på jobben har verdens kjedeligste etternavn (alà Hansen, Jensen, Nilsen), og hans kone har et utrolig kult, sjeldent og velklingende etternavn! Men vil han ta hennes etternavn?? Å nei da, han tviholder på sitt ekstremt vanlige, ekstremt kjedelige -sen navn... Hun gadd forøvrig ikke å ta hans

Anonym poster: 2e26e5b3b2d15598609a9a8911d463df

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk til de som har svart på det egentlige spørsmålet mitt. Setter stor pris på det:-)

Syns det er synd at dette ble en diskusjon om likestilling, det var ikke det jeg ønsket, og det hjelper meg ikke særlig i å få svar på spørsmålet mitt.

Litt oppklaring - jeg er IKKE undertrykt og vi er veldig likestilte. Jeg er svært selvstendig, har egen karriere, er leder i en mannsdominert bransje, jeg er økonomisk selvstendig og vi skal ha særeie (etter mitt ønske). Han vasker hus og vasker opp, og det er mest sannsynlig han som kommer til å være mest hjemme med kommende barn.

Det er ikke aktuelt at han skal bytte navn (han har aldri sagt det, men jeg syns ikke han bør det) fordi han har et stort firma gjennom mange år som er oppkalt etter hans navn.

Anonym poster: 4e93567732cda88dfcb548aff005ef30

[Gjest Doh]

Hehe, jeg skulle akkurat til å spørre deg om du fikk noe ut av svarene her TS

[Mady]

Jeg kommer til å velge samboer sitt etternavn og ta bort mitt eget. Synes det er litt synd, men gifter man seg synes jeg man skal ha samme navn.

Det blir hans sitt etternavn da det er svært uvanlig, og mitt er veldig vanlig.

Jeg kunne ønske jeg kunne bruke mitt etternavn som mellomnavn for å beholde litt "identitet", men det høres ganske spesielt ut å ha to navn som slutter på -sen. Hehe.

Jeg synes du skal beholde ditt etternavn som mellomnavn, og så ta hans etternavn. :-)

[regine]

Jeg valgte å beholde mitt eget, selv om jeg vet at mannen min ble skuffet over det valget. Svigers mener at jeg er barnslig og at det nå bare blir tull med etternavnene på fremtidige barn. Jeg har flere ganger fått invitasjoner med mannens etternavn og har ved flere anledninger blitt presentert skriftlig med hans etternavn. I diskusjoner blir folk overrasket over at jeg beholdt mitt eget navn, og de lurer på hvorfor.

Hvorfor er det slik? Kan noen fortelle meg at dette ikke har noe med likestilling å gjøre?

Ps. Min mann beholdt også sitt eget etternavn. Han har aldri fått spørsmål om dette.

Anonym poster: fa1d15fc78bb11af58c81b32f3a34baf

Det beste innlegget i dene tråden, som sier det meste om hvorfor det forventes at kvinner skifter navn. Men det er ingen grunn til å gjøre det.... Og ja, selvfølgelig har dette noe m likestilling å gjøre, å påstå noe annet er i beste fall naivt.

Det er ingen lang tradisjon i Norge for felles navn heller, selv om mange tror det. Det er et knapt hundreår det har vært "vanlig" at hun måtte ta hans navn, tidligere var ikke det verken viktig eller spesielt nøye. I den grad man hadde felles navn, var det like gjerne etter stedet/gården de bodde på, ikke hans etternavn. Som i seg selv er en nokså moderne oppfinnelse og handler om statens behov for å registrere sine borgere.

Mitt råd til TS vil derfor være, ikke skift navn. Basert på det du skriver er også ditt etternavn viktig for din identitet. Dere blir ikke noe mindre gift om du beholder ditt navn, dereer fortsatt et par. Tenk litt over hvor mange damer som ble skilt etter 15-20 års ekteskap og raskt kvitte seg med sin eks sitt navn og tok tilbake/ibruk kun 'pikenavnet' igjen. . Sier ikke det ganske mye om hvor viktig navnet er for ens identitet, også for kvinner?

[Gjest GetOverIt]

Vi har en stor diskusjon gående om dette med etternavn. Jeg kommer ikke til å velge bort mitt, så diskusjonen går ut på om han skal ta mitt eller om vi skal ha forskjellige etternavn.

Håper jo at han skal gå med på å ta mitt, så slipper vi ny diskusjon når vi får barn ;-)

[sofie777]

Jeg orker ikke å lese gjennom hele diskusjonen, men vil komme med et annet forslag, om det ikke er nevnt.

Hva med å ta din manns etternavn med ditt navn som mellomnavn, men siden ditt navn er kjent i dine kretser, bruker du det som et slags artistnavn. Altså når det bare gjelder jobb (kanskje utenom signering av rettsgyldige papirer og lignende), bruker du bare ditt gamle etternavn uten din manns navn. Men i private og andre sammenhenger bruker du hele det "nye" navnet.

Mange artister og politikere gjør dette, så det har presedens.

Endret 5. juli 2012 av sofie777

[NuckingFutz]

Det kommer aldri på tale at jeg tar et annet etternavn enn det jeg er født med. Eventuelle barn skal ha mitt etternavn og ikke mannens etternavn. Se på det som en form for payback for at bestemødrene og moren min måtte ta mannfolkas etternavn.

[~white lady~]

Kopierer inn et av mine svar ifra en tidligere tråd:

Skrevet 04 mai 2012 - 12:46

De fleste som har giftet seg nå i min omgangskrets, har valgt å ta mannens etternavn, men beholder sitt eget som mellomnavn. Tror det er den vanligste kombinasjonen i dag.

Jeg har nylig giftet meg, og både jeg og mannen har valgt å beholde våre egne navn. Men det ble selvfølgelig forventet ifra familien at jeg skulle ta hans...

Å ta mannens etteravn er ingen gammel tradisjon, sakset ifra SSB:

Når ble det påbudt med arvelige slektsnavn ...

I dag er det en selvfølge at alle har et fast arvelig etternavn. De første faste slektsnavnene i Norge ble registrert i overklassen i de største byene så tidlig som på 1500-tallet, men de moderne navneskikkene med faste, arvelige etternavn var ikke allment utbredt i den norske bybefolkningen før i andre halvdel av 1800-tallet (Utne 2002). På landsbygda holdt en lenger fast på de gamle navneskikkene med bruk av patronymer, det vil si farens fornavn med sen- eller datter-ending, som etternavn. Også yrkestittel, eller gårdsnavn, plassert bak eller foran personnavnet, var vanlig i grisgrendte strøk fram til 1923, da den moderne navnepraksisen med faste etternavn ble lovfestet (Utne 2002; NOU 1:2001).

... og at gifte kvinner skulle ha mannens slektsnavn?

Skikken med at kvinner bytter til mannens etternavn ved giftermål, er heller ikke spesielt gammel. Riktignok var det enkelte kvinner som brukte mannens etternavn så tidlig som i andre halvdel av 1700-tallet, men det var først med overgangen til faste arvelige slektsnavn at dette ble vanlig. Før den tid beholdt de aller fleste kvinner sine førekteskapelige etternavn, som oftest patronymer, eller personlige tilnavn, livet ut.

Navneskifte ved giftermål var en kontinental skikk med lange tradisjoner i adelen og overklassen, blant annet i Tyskland og Danmark. Også hos oss var det de bedrestilte lag av befolkningen som først innførte skikken med å skifte til mannens slektsnavn, og fra midten av 1800-tallet og utover tok majoriteten av kvinner fra høyere sosiale lag i byene mannens navn når de giftet seg (Utne 2002:5, NOU 1: 2001:56).

På begynnelsen av 1900-tallet hadde skikken med navnebytte fått feste i store deler av landet og i de fleste lag av befolkningen (Utne 2002). Med den nye navneloven ble gifte kvinner pålagt å ta mannens slektsnavn. Praktiske prob-lemer med den varierende navnebruken opp gjennom historien ble brukt som begrunnelse for den nye loven. Dette var før innføringen av personnummer, så ett fast etternavn per familie lettet statens registreringsarbeid betraktelig.

Så nå som alle har et personnummer, er det faktisk ingen praktisk grunn til å ta hverandres navn

[Gjest norah]

TS her.

Tusen takk til de som har svart på det egentlige spørsmålet mitt. Setter stor pris på det:-)

Syns det er synd at dette ble en diskusjon om likestilling, det var ikke det jeg ønsket, og det hjelper meg ikke særlig i å få svar på spørsmålet mitt.

Litt oppklaring - jeg er IKKE undertrykt og vi er veldig likestilte. Jeg er svært selvstendig, har egen karriere, er leder i en mannsdominert bransje, jeg er økonomisk selvstendig og vi skal ha særeie (etter mitt ønske). Han vasker hus og vasker opp, og det er mest sannsynlig han som kommer til å være mest hjemme med kommende barn.

Det er ikke aktuelt at han skal bytte navn (han har aldri sagt det, men jeg syns ikke han bør det) fordi han har et stort firma gjennom mange år som er oppkalt etter hans navn.

Anonym poster: 4e93567732cda88dfcb548aff005ef30

Det var da du selv som henviste til undersøkelsen som viser at kvinner som tar mannens etterrnavn statistisk sett er mindre likestilt?

Om du ikke ville snakke om temaet så må du jo heller ikke nevne det i startinnlegget ditt

[Becci]

Jeg har i utgangspunktet mange nok navn, så jeg har valgt å ta bort ett av mine navn, også når vi er gift skal jeg ha min mann sitt etternavn som mellomnavn og han skal ha mitt etternavn som mellomnavn..

Kanskje dette høres rart ut for mange, men jeg ønsker ikke å ha min mann sitt etternavn som etternavn Så da var dette en god løsning for oss Må gjerne påpeke at vi ikke er veldig tradisjonell..

Ellers så syntes jeg det er tull at damen skal ta mannens navn, det er opp til hver enkelt. Hvorfor kan ikke han bare ta ditt navn om det er så viktig å ha samme etternavn? Uansett, ikke bry deg om hva alle andre sier. Så lenge du føler det er rett, så er det rett for deg