Hvordan er det mulig å bli så helsikkes feit?

[AnonymBruker]

Når jeg leser om folk som veier opp mot og over 100kg, g klart er for feite i forhold til høyden, så lurer jeg på, åssen i helvete ble du egentlig så feit, du som kjenner deg truffet av innlegget mitt??????

Det er ikke helsemessig forsvarlig på en flekk å bli så feit! Tenker dere ikke over det der dere sitter og stapper i dere namnam mat i store mengder, at det kanskje er på tide å bremse ned matinntaket så dere slipper å risikere diabetes, og andre livvstilsykdommer?

Leste en gang om ei som veide 120kg, og likte å lage sjokoladekakeglasur som hun drakk ut av glasset, jeg orker ikke en gang å beskrive hvor motbydelig det er, selvtortur rett og slett.

Og dere som forsvarer dere med at dere ikke forstod at vekta gikk sånn opp, og at det skjedde over tid, merka dere det ikke da dere sprengte dere ut av klærne deres, folk stirra og magen hang over buksekanten?

Dette er selvsagt ikke et spark til de som er fete pga medisiner, helsetilstander og lignende, men de som spiser seg til døde og syns det er vanskelig å slanke seg, ja huuuuuff, grusomt!

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[Silfen]

Ene og alene for å irritere vettet av deg.

[AnonymBruker]

Ene og alene for å irritere vettet av deg.

Er ikke meg du irrterer, er kroppen din du plager. Men trives du som smellfeit, fysisk og psykisk, flott det.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[Silfen]

Jeg trives tydeligvis mer med meg selv enn du gjør. Æddabædda!

[AnonymBruker]

Jeg kan svare deg.

Jeg veier pr. nå 108 kilo.

For 10 år siden vil jeg si at jeg var normalvektig, rundt 65 kilo fordelt på 165 cm. På den tiden fikk jeg fortalt av familie og venner at jeg var feit. Jeg trente, spiste relativt sunt og var i aktivitet. Men, etter en del personlige saker, ble maten en slags trøst. Samtidig ble jeg hele tiden fortalt at jeg var feit. Dermed så jeg ingen grunn til å fortsette med både treningen og mine sunne matvaner. Aktivitetsnivået sank, kiloen kom snikende på. Det første året kom et par kilo ekstra, så noen kilo året etter osv. Jeg la ikke på meg 50-55 kilo på en gang, det var en prosess. En prosess som kom av ytre faktorer som en form for mobbing fra familie med et usunt bilde på hva overvektig er. Når man som barn ikke blir oppmuntret til aktiviteter, eller nesten får kjeft når man er i aktivitet, så er det utrolig vanskelig å klare å motivere seg til aktivitet når det blir problemer ut av det (Har vokst opp i en spesiell familie).

Nå er jeg kommet ditt at jeg skal ned i vekt. Det er knallhard jobbing. Jeg trener 5-6 ganger i uka, spiser sunt og har sålangt kvittet meg med 12 kilo. Jeg ser på min vektnedgang som en langvarig prosess, og har satt av to år på å komme ned i rundt 65 kilo. Egentlig betyr ikke antall kilo noe, målet er å få en sunn, frisk og sterk kropp.

Selvsagt tenker jeg på helsen og faren for sykdommer ved å være såpass overvektig. Og det er blant annet derfor jeg nå har startet prosessen med å komme meg ned i vekt.

Måten du skriver på ga meg egentlig ikke noe særlig lyst til å svare, men pytt pytt.

Anonym poster: e24d1b32df03008fb29fba170d6b3529

[AnonymBruker]

Jeg trives tydeligvis mer med meg selv enn du gjør. Æddabædda!

Bra det.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[AnonymBruker]

Jeg kan svare deg.

Jeg veier pr. nå 108 kilo.

For 10 år siden vil jeg si at jeg var normalvektig, rundt 65 kilo fordelt på 165 cm. På den tiden fikk jeg fortalt av familie og venner at jeg var feit. Jeg trente, spiste relativt sunt og var i aktivitet. Men, etter en del personlige saker, ble maten en slags trøst. Samtidig ble jeg hele tiden fortalt at jeg var feit. Dermed så jeg ingen grunn til å fortsette med både treningen og mine sunne matvaner. Aktivitetsnivået sank, kiloen kom snikende på. Det første året kom et par kilo ekstra, så noen kilo året etter osv. Jeg la ikke på meg 50-55 kilo på en gang, det var en prosess. En prosess som kom av ytre faktorer som en form for mobbing fra familie med et usunt bilde på hva overvektig er. Når man som barn ikke blir oppmuntret til aktiviteter, eller nesten får kjeft når man er i aktivitet, så er det utrolig vanskelig å klare å motivere seg til aktivitet når det blir problemer ut av det (Har vokst opp i en spesiell familie).

Nå er jeg kommet ditt at jeg skal ned i vekt. Det er knallhard jobbing. Jeg trener 5-6 ganger i uka, spiser sunt og har sålangt kvittet meg med 12 kilo. Jeg ser på min vektnedgang som en langvarig prosess, og har satt av to år på å komme ned i rundt 65 kilo. Egentlig betyr ikke antall kilo noe, målet er å få en sunn, frisk og sterk kropp.

Selvsagt tenker jeg på helsen og faren for sykdommer ved å være såpass overvektig. Og det er blant annet derfor jeg nå har startet prosessen med å komme meg ned i vekt.

Måten du skriver på ga meg egentlig ikke noe særlig lyst til å svare, men pytt pytt.

Anonym poster: e24d1b32df03008fb29fba170d6b3529

Kjempebra, gratulerer! Men du trenger ikke å kjenne deg truffet ettersom du ikke spiste fordi alt var deilig, men fordi det lå noe psykisk slitsomt bak det. Og ettersom du faktisk har tatt tak i deg selv for å gå ned.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[Silfen]

Mmmhmmm, så neste gang du er ute på tur, så se på meg der jeg slikker i meg is med sjokoladesaus, hamburgere fra McD, Snickers og chips, og se om du ikke lar deg irritere bare bittelitt. Bare en liten smule. Mens flesket dingler i frihet og jeg bare sitter der og blir feitere og feitere. Kanskje du kan få inspirasjon til enda et innlegg med oppgulp på KG. Det er så fint å kunne bidra til at du har en fin hverdag og får ut frustrasjonen din over alle som ikke er som deg selv.

[AnonymBruker]

Mmmhmmm, så neste gang du er ute på tur, så se på meg der jeg slikker i meg is med sjokoladesaus, hamburgere fra McD, Snickers og chips, og se om du ikke lar deg irritere bare bittelitt. Bare en liten smule. Mens flesket dingler i frihet og jeg bare sitter der og blir feitere og feitere. Kanskje du kan få inspirasjon til enda et innlegg med oppgulp på KG. Det er så fint å kunne bidra til at du har en fin hverdag og får ut frustrasjonen din over alle som ikke er som deg selv.

Tja, spørs om isen og burgerene smaker like deilig når du får påvist diabetes og andre kjekke sykdommer som følge av livsstilen du fører, men det bryr du deg tydeligvis ikke noe om, greit for meg det. Ikke mitt problem, bare ditt. Jeg bare lurer på hvorfor folk gidder å gjøre slikt mot seg selv.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[Silfen]

Åååh, jeg håper jeg får diabetes og andre kjekke sykdommer. Da skal jeg skrive det her med EN gang, slik at du kan være glad og fornøyd fordi at skattepengene dine går med på å behandle meg som har spist meg så fæl og feit.

Så deilig å bo i Norge da gitt.

[AnonymBruker]

Kjempebra, gratulerer! Men du trenger ikke å kjenne deg truffet ettersom du ikke spiste fordi alt var deilig, men fordi det lå noe psykisk slitsomt bak det. Og ettersom du faktisk har tatt tak i deg selv for å gå ned.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

Takk!

Jeg tror nok at for del overvektige så ligger det noe psykisk bak. Eller f.eks. stress o.l. Det kan kanskje sammenliknes med dem som må røyke, det er avhengighet, noe som kan økes i stressende/utfordrende situasjoner. Slik har det i hvert fall vært for mitt vedkommende. Nå har jeg selv kommet meg i en prosess, og kjenner på meg selv at jeg kommer til å trene resten av livet mitt. Jeg elsker det. For første gang kjenner jeg en enorm glede ved fysisk aktivitet.

Når jeg først er inne på dette med fysisk aktivitet; skoler må være flinkere til å motivere elever til fysisk aktivitet i gymtimer. Jeg hatet gymtimene fordi jeg ikke følte at jeg mestret øvelsene. Det gjorde selvsagt mye med motivasjonen, og skulking ble en slags løsning. Foreldre må også på banene. Få barn og unge til å bli glad i fysisk aktivitet, slikt kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Anonym poster: e24d1b32df03008fb29fba170d6b3529

[Gjest villrev]

Det er vel ingen som er så feite uten å ha noe psykisk problem som ligger bak? Kan ikke skjønne at man vil spise seg så feit hvis man har det bra med seg selv. eller tar jeg feil

[AnonymBruker]

Jeg ble feit tidlig i barndommen, og selv om jeg spiser mye sunnere enn mange jeg kjenner (spiser f.eks. aldri junk, sjelden godis + drikker så å si ikke), er det vanskelig å gå ned. Mangel på mosjon er helt klart mitt problem, som jeg prøver å endre på, men man går dessverre ikke ned 50 kilo over natta. Jeg sleit med mobbing de første årene på barneskolen, og da ble maten en slags trøst, tror jeg. En 8-åring som ikke får være med i leken og som blir holdt utenfor tenker kanskje ikke først og fremst på "hvor mange kalorier er det i dette"? Jeg kunne sikkert sagt at mine foreldre burde vært mye strengere i matveien og kastet alle godsaker ut av huset, men det er tross alt jeg som valgte å spise..

Jeg veier nok rundt 130 kilo nå tror jeg (skrekk og gru), men det kunne aldri falle meg inn å spise sjokoladeglasur i glass, bare for å ha sagt det. Synes selv sånn fråtsing er motbydelig, men jeg tenker også at når folk som deg ser meg ute på gata dømmer du meg nord og ned med én gang - "hun spiser sikkert bare usunt, trener sikkert aldri, herregud så lat" osv. Du vet da ingenting om meg (bortsett fra at jeg er feit, åpenbart nok)! For alt du vet kan jeg slite rævva av meg på treningssenteret hver eneste dag, lage all mat fra bunnen av, og ha en kjempetravel jobb hvor man ikke ikke sitter eller har pauser i løpet av dagen (sistnevnte stemmer hvertfall for min del).

Dere som aldri har hatt vektproblemer kan stigmatisere og peke fingre alt dere vil, dette kan dere aldri forstå dere på. Dere har rett og slett ikke peiling på hva dere snakker om. Det blir det samme som de som sier at psykisk syke "bare må ta seg sammen" - det er jo lett for deg å si, som aldri har vært psykisk syk, og dermed ikke innehar kompetansen for å sette deg inn i et slikt perspektiv. Det blir for dumt. Supert for deg at du synes slanking er null stress, dessverre er det ikke sånn for alle andre. Jeg har til gode å finne en metode som fungerer i lengden, så hvis du har noen tips utover "spis mindre - tren mer", så kom gjerne med det.

Selv vurderer jeg sterkt å ta en operasjon for å fjerne store deler av magesekken, for nå er jeg så lei av dette vektmarerittet. Jeg spiser så sunt som mulig, prøver å gå mest mulig i stedet for f.eks. å ta bilen, trapp i stedet for heis osv., + har en svært aktiv jobb, men resultatene lar virkelig vente på seg, som alltid. Jeg har ikke råd til å betale 500 kr i mnd for medlemskap på treningssenter, hvis du lurte på det, TS.

Anonym poster: e64d25bb11864d50144f824cd955b766

[AnonymBruker]

Hvordan er det mulig å bli så helsikkes naiv

Det ligger som regel altid en årsak bak ekstrem overvekt eller undervekt, har du tenkt på det?

Og mennesker som ikke har peiling og uttaler seg om det, kan faktisk være en trigger!

Jeg har vært begge deler.

Anonym poster: 99a0cc14a462d27bca6a66a53fe1c286

[AnonymBruker]

Det jeg sier er jo ikke feil det da? Det sier seg selv at en skal passe vekta, og ikke la seg bli helsemessig uforsvarlig feit slik at man blir syk og ødelagt av det til slutt, er det feil?

Men for all del, her gjelder det å kosemose folk og overbevise de om at de er flotte og vakre akkurat som de er, selv om de spiser på seg sin egen undergang. Samfunnet blir bare feitere og feitere, og det er samtidig uakseptabelt å kommentere det negativt, jaja.

Anonym poster: 2c493f8305592f896a1abaf817e1576e

[AnonymBruker]

Enig med deg ts. Og du traff visst Stilfen som hodet på spikeren her.

Anonym poster: 0b11ddfe1368583f9713f0b2363ff5f2

[Gjest Maruwan]

Skjønner ikke helt hvorfor det er din bussiness egentlig, TS.

Personlig vil jeg heller leve i et samfunn fullt av tjukkaser enn i et samfunn fult av folk som på død og liv må legge seg opp i ting de ikke har noe med fordi "det er mine skattepenger som skal betale for *putt inn det som passer*".

Å legge seg opp i ting en ikke har noe med er i mine øyne en langt større uting enn fedme, det kan ikke sammenlignes en gang. Feite folk skader jo bare seg selv, mens folk som deg er en pest og en plage for alle rundt seg også.

[AnonymBruker]

Takk!

Jeg tror nok at for del overvektige så ligger det noe psykisk bak. Eller f.eks. stress o.l. Det kan kanskje sammenliknes med dem som må røyke, det er avhengighet, noe som kan økes i stressende/utfordrende situasjoner. Slik har det i hvert fall vært for mitt vedkommende. Nå har jeg selv kommet meg i en prosess, og kjenner på meg selv at jeg kommer til å trene resten av livet mitt. Jeg elsker det. For første gang kjenner jeg en enorm glede ved fysisk aktivitet.

Når jeg først er inne på dette med fysisk aktivitet; skoler må være flinkere til å motivere elever til fysisk aktivitet i gymtimer. Jeg hatet gymtimene fordi jeg ikke følte at jeg mestret øvelsene. Det gjorde selvsagt mye med motivasjonen, og skulking ble en slags løsning. Foreldre må også på banene. Få barn og unge til å bli glad i fysisk aktivitet, slikt kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Anonym poster: e24d1b32df03008fb29fba170d6b3529

Skriver under på denne! Både ift. den psykiske delen, og dette med gym i skolen. Jeg skulle ønske vi hadde gym hver dag, men da måtte det vært organisert på en slik måte at alle kunne være med, uten å være redde for å være den eneste som ikke fikk til x antall pushups osv. Jeg spilte for øvrig håndball i mange år, så jeg er fortsatt ganske sterk, og grudde meg derfor ikke så veldig mye til gymtimene på tross av vekta, men ei i klassen min kastet opp før hver eneste time gjennom hele vgs pga. presset om å måtte få til alt av øvelser og ikke havne bakerst i jogginga. Og hun var mindre enn meg, hvis det er interessant å vite. Jeg skulket ikke gymmen, men jeg var nok en del mer sliten enn de andre etterpå. For det første pga vekta, så er det åpenbart at jeg blir mer sliten av treninga enn de andre blir, men jeg ville heller ikke være noe dårligere enn noen andre, så det ble min "redning" - konkurranseinstinkt..

Anonym poster: e64d25bb11864d50144f824cd955b766

[goldenchanel]

For meg begynte det sakte, jeg var aldri slank fra naturens side men gikk på idrettslinje og var i god form. Da jeg sluttet med riding og stallarbeid, flyttet hjemmefra, hadde en skulderskade som gjorde at jeg gradvis ble mer inaktiv og trøstespiste.

Etter hver gang jeg spiste hadde jeg ufattelig dårlig samvittighet men der og da føltes det litt som smertestillende, egentlig så er det som å pisse i buksa for å bli varm. Jeg hadde all kunnskap om å være sunn og trent men klarte ikke å gjennomføre det i praksis. Og her sitter jeg 2 år senere, lagt på meg 45 kg på 2 år. Hvordan kunne jeg unngå å se det? Jeg så det, men ignorerte det. Fokuserte på at jeg hadde store pupper, brukte mye penger på skjønnhets behandlinger og dyre merke sko og vesker ( for fikk jo ikke på meg dyre klær må vite!). Når jeg endelig åpnet øynene og nesten veide 120 kg føltes det for sent.

Nå sitter jeg her med vonde knær, en rygg som ikke fungerer, depresjoner som er være enn før og har nesten gitt opp alt sammen. For meg ble det en fysisk og psykisk ond sirkel, sluttet å ri = mindre kontakt med venner og fysisk arbeid, som igjen første til ensomhet, depresjoner og trøstespising, som førte til en dårlige kropp og vanskelig å ta i ett tak. Til nå, når man står rådløs og lurer på hva som egentlig skjedde.

Jeg vet jeg bare har meg selv og takk, men jeg kan si det ikke var noen andre som grep inn heller! bare kommentarer som " nå har du lagt på deg", noen klaps på magen og andre nedverdigende kommentarer som førte lengre lengre ned. Jeg har ikke noe ønske om å være feit, men syns det er vanskelig å komme ut av en ond sirkel

[Gjest Cuntzilla]

Det jeg ikke skjønner er den barnlige gleden noen ser ut til og få av å heve seg over andre. Jeg tar sannsynligvis feil noen ganger, men jeg tenker automatisk mindreverdighetskomplekser med en gang jeg leser innlegg som dette. Man har liksom ikke utrettet så mye i livet og kjemper ikke akkurat på toppen av hierarkiet om status, men man kan i det minste alltids heve seg over de som er feite. Det er viktig å beholde de helt nederst på bunnen der sånn at man alltid vil være bedre enn noen så lenge man klarer å holde vekta.

Det er nærmest en ny folkesykdom, og virker som det å kunne moralisere over andre er halve motivasjonen til å trene og spise sunt for noen. Det skal ikke så mye til, 30 min intervalltrening, noen reps med vekter og aldri drikk cola så får du rett til og gi alle andre dårlig samvittighet. Ta deg en joggetur og pass på og løp forbi overvektige som spiser is, da skiller kroppen ut stoffet "skadefryd" som gjør deg lykkelig.

Og blir du ordentlig trent så kan du begynne og pirke på de som trener fra før også, for de gjør det ikke riktig eller like bra som deg. Jo mer du trener, jo flere kilo sympati blir du kvitt og jo mer ufyselighet bygger du

Så ta på joggebuksene, alle landets tapere som ikke kan realisere seg selv på andre måter.