Jeg har løyet... Hjelp!

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

For å gjøre en lang histore kort: Jeg har løyet for min samboer - eller, jeg har unnlatt å fortelle deler av sannheten. Det gjelder én ting, nemlig noe i forbindelse med jobb og sykemelding osv... Vil ikke gå mer inn på det her.

Han er forbannet og rasende, og vil avslutte forholdet fordi han ikke kan stole på meg. Det gjelder en ting, men han har oppdaget to ganger av samme ting liksom - den ene rett etter at han sa at han ikke ville ha mer løgn.

Jeg forstår ham godt, jeg tolererer heller ikke løgn. På den annen side har jeg gjort dette for å ikke vise hvor syk jeg er, og for å ikke vise at jeg faktisk ikke takler dette særlig bra. Jeg ville at han skulle tro at jeg var sterk, og taklet ting uten problemer...

Jeg vet ikke om han kommer hjem idag - han visste det ikke selv, og nå vil han ikke snakke med meg mer i dag.

Som sagt, jeg unnskylder ikke det jeg har gjort, men jeg har gjort det i en for meg uvant og fortvilet situasjon. Jeg skulle ønske vi kunne prate sammen og at han kunne få seg til å fortsette forholdet.

Han sier at han ikke vet om noe av det andre jeg har sagt i løpet av det siste året er sant eller løgn heller. Jeg forstår tankegangen, men dette er altså det eneste jeg har løyet om... Ikke at det blir noe BEDRE av det, men.....

Jeg er ordentlig fortvilet. Jeg elsker ham, og innser at jeg har vært en stor idiot som har såret ham og gjort ham forbannet. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt?

[tuji]

Det er vanskelig å vite når du ikke kan si hva det er du konkret har gjort, men jeg antar at det eneste du kan gjøre er å legge deg helt flat og be om tilgivelse.

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært sykemeldt lenger enn jeg har sagt til ham. Altså, han har trodd at jeg har vært på jobb, når jeg egentlig ikke har det...

[Gjest Madam Felle]

Det er jo forvilende at du er så syk som du er. Men samtidig sitter jeg med spørsmålet hva du skal med en mann etter, om det ikke er å dele gode og onde dager med han?

Hvorfor vil du være noe du ikke er?

Er du redd for at han skal forlate deg, om du viser deg som den du er?

Tror du skal sette deg ned å snakke med han om alt sammen, og hvorfor du gjorde som du gjorde osv. Legge alle kortene på bordet for en gang skyld, og håp at han vil forstå.

På den andre siden er det jo løgnen han er sint på, og den kan være verre å få tilgivelse for. Men krysser fingre og tær for at det løser seg. Men slutt å lyg heretter.

[Gjest Myumi]

Tør jeg spørre om hvorfor du er sykemeldt?

[Gjest Anonymous]

Du har helt rett, Madam Felle. Jeg burde jo brukt ham for det han er god for i en sånn situasjon - ikke holdt ham utenfor... Men jeg syntes det var så vanskelig, og ting bygde seg opp osv...

Jeg tror ikke han ville forlatt meg nei, hvis jeg hadde fortalt hvordan det var. Men irritert kanskje, og engstelig i forhold til jobben min osv.

Jeg sa i helga at jeg ikke skulle lyve lenger. Så det nytter nok ikke om jeg sier det en gang til, selvom jeg er oppriktig fortvilet og aldri ville sette meg i en sånn situasjon en gang til nå...

Jeg har alltid hørt at jeg er sta osv - og jeg har masse stolthet. Denne gangen er det nok stoltheten min som har gjort at jeg ikke turte å vise hvor svak jeg var, og hvor mye dette egentlig gikk inn på meg... Jeg vil gjerne sette meg med å prate med ham, men han har bedt meg ikke ta kontakt med ham resten av dagen, og jeg prøver å respektere det.

[Gjest Anonymous]

Tør jeg spørre om hvorfor du er sykemeldt?

Det er ikke noe psykisk, hvis det er det du mener. Det er rent fysisk.

[Suzy]

Det er ikke noe psykisk, hvis det er det du mener. Det er rent fysisk.

Ettersom det ikke er noe psykisk skjønner jeg ikke at det kan være noe å skjule/skamme seg over?

Begriper egentlig ikke hvordan du har klart å skjule det for ham jeg...

Eneste du kan gjøre er å legge deg flat, forklare hvorfor du har løyet og deretter ALDRI gjøre det igjen...

[Gjest Anonymous]

Ettersom det ikke er noe psykisk skjønner jeg ikke at det kan være noe å skjule/skamme seg over?

Begriper egentlig ikke hvordan du har klart å skjule det for ham jeg...

Eneste du kan gjøre er å legge deg flat, forklare hvorfor du har løyet og deretter ALDRI gjøre det igjen...

Jeg er overhodet ikke stolt av dette. Skulle så gjerne ha det ugjort, og aldri i verden om jeg ville gjøre noe sånt igjen. Da vil jeg heller vise hvor svak jeg er, og hvor mye ting og trøbbel kan gå inn på meg... Men om han tror på dette, når jeg nå engang får snakket med ham, det vet jeg ikke...

[Gjest ikke innlogget Sissi]

hmmmm - du er syk og har vært sykemeldt. Du har ikke fortalt samboer at du fremdeles er sykemeldt, så han tror du har vært på jobb. Han oppdager at du har vært hjemme og eksploderer fordi du har løyet.

Er det en riktig oppsummering av situasjonen?

Jeg skjønner at han reagerer fordi du ikke har fortalt hele sannheten. Samtidig skjønner jeg ikke at han kan ta sånn på vei hvis du er syk.... Jeg vet ingenting om deres forhold og om det evt er andre ting som ligger bak hans reaksjon. Men personlig så syns jeg det høres underlig ut å stille spørsmålstegn ved hele forholdet pga dette. Er han feilfri? Tror han at livet er "en dans på roser" i den forstand at man aldri begår feil? Vet han ikke at livet består av mye grått og lite som er svart/hvit?

Mulig jeg overtolker men jeg forsto det slik at han ikke vil høre på din forklaring? Heller ikke en overvettes voksen reaksjon etter min mening.

Uansett - har du prøvd å skrive et brev til han hvor du forklarer hvorfor du gjorde som du gjorde? Ofte kan det være enklere, både fordi DU får anledning til å sortere tankene og forklare uten å bli avbrutt - og HAN fordi han kan lese det i ro og fred. Men - hvis han har rett og du tar feil så vil han vel ikke lese heller?

lykke til!

[Gjest som Factor]

Stolthet kan få oss til å gjøre mange rare ting - dette er en av dem. Skjønner at han er sint og frustrert, men slike ting pleier å roe seg når man får tenkt litt - ergo, han kommer sannsynligvis hjem i løpet av dagen.

Da må du prøve å få han til å skjønne hvorfor du har gjort det - forklare dette med stolthet - at du ville være sterk og at du ikke ville vise svakheter, at du var flau over å være sykemeldt. Be om hjelp til å finne årsakene til det du har gjort.

Lykke til.

[la Flaca]

Du må sannelig være en sær liten raring. Men nå nå har du altså innsett at du har dummet deg ut, og da får dere bare ta det derfra?

Du vet, man må være sterk for å vise svakheter. Så er det sterk og robust du ønsker å fremstå, så prøv å være deg selv 100%! Det innebærer at du "legger deg langflat" som mange før meg har sagt, og bretter ut sjela di til den stakkars kjæresten din, som sikkert syns det er vanskelig å forstå deg nå. Man skal jo ikke gå bak ryggen på sine nærmeste, men det vet du utmerket godt selv. La han få litt tid til å fordøye "sviket" ditt, men gjør en skikkelig innsats for å rette opp inntrykket!

[Gjest Anonymous]

hmmmm - du er syk og har vært sykemeldt. Du har ikke fortalt samboer at du fremdeles er sykemeldt, så han tror du har vært på jobb. Han oppdager at du har vært hjemme og eksploderer fordi du har løyet.

Er det en riktig oppsummering av situasjonen?

Ja, du har oppfattet det riktig...

Han vet at livet ikke er bare svart/hvitt. Han har vært med på så mye at han vet at det er mange nyanser av grått her i verden. MEN: dette med ærlighet er så viktig for ham, at dette med nyanser ikke blir så fremtredende når det er snakk om løgn, tror jeg...

Jeg har hatt lyst til å skrive brev/mail - men han sa så tydelig at han ikke ville høre fra meg i dag. Og hvis jeg fant på å dukke opp på jobben hans f.eks, så ville han dra rett hjem og pakke en bag. Jeg tør derfor ikke gjøre annet enn å respektere hans ønske - og jeg definerer "høre fra" som all kontakt, også brev...

Jeg kan vel ikke gjøre annet enn å vente og se - tror snart snørr og tårer er brukt opp her, ihvertfall...

[Gjest Anonymous]

Stolthet kan få oss til å gjøre mange rare ting - dette er en av dem. Skjønner at han er sint og frustrert, men slike ting pleier å roe seg når man får tenkt litt - ergo, han kommer sannsynligvis hjem i løpet av dagen.

Da må du prøve å få han til å skjønne hvorfor du har gjort det - forklare dette med stolthet - at du ville være sterk og at du ikke ville vise svakheter, at du var flau over å være sykemeldt. Be om hjelp til å finne årsakene til det du har gjort.

Lykke til.

Jeg tør ikke tro at han kommer hjem, han er nemlig ganske sta han også... Jeg håper bare at han er villig til å høre på meg en dag...

[Gjest Anonymous]

Du må sannelig være en sær liten raring. Men nå nå har du altså innsett at du har dummet deg ut, og da får dere bare ta det derfra?

Du vet, man må være sterk for å vise svakheter. Så er det sterk og robust du ønsker å fremstå, så prøv å være deg selv 100%! Det innebærer at du "legger deg langflat" som mange før meg har sagt, og bretter ut sjela di til den stakkars kjæresten din, som sikkert syns det er vanskelig å forstå deg nå. Man skal jo ikke gå bak ryggen på sine nærmeste, men det vet du utmerket godt selv. La han få litt tid til å fordøye "sviket" ditt, men gjør en skikkelig innsats for å rette opp inntrykket!

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Det hele kommer liksom oppå at jeg føler meg ubrukelig i utgangspunktet. Ingen god kombinasjon, det skal være sikkert!

Jeg vet jo egentlig at det er når man viser at man er svak man virkelig er sterk. I min fortvilelse over hva som har skjedd, så glemte jeg å tenke på det... Jeg var bare opptatt av å prøve å "normalisere" ting så mye som mulig...

Jeg klandrer ham ikke for å ha mistet tilliten til meg nå. Jeg håper bare at han, når han får fordøyd det, vil gjøre et forsøk på å høre på meg allikevel - selvom han sier at det ikke finnes unnskyldninger...

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg syns fremdeles ikke han høres spesielt empatisk ut. Det er greit å bli såra etc. men å bare gå.... For meg er det faktisk en nokså barnslig reaksjon å gå og å true med å ikke komme tilbake noe mer.

Når jeg mente du skulle forsøke å skrive så var ikke det ment sånn at han MÅ lese det idag. Heller at du skriver ned dine tanker rundt hvorfor du gjorde osm du gjorde og når/hvis han kommer tilbake så be han lese det FØR dere igjen snakker om det.

[Gjest Anonymous]

Jeg syns fremdeles ikke han høres spesielt empatisk ut. Det er greit å bli såra etc. men å bare gå.... For meg er det faktisk en nokså barnslig reaksjon å gå og å true med å ikke komme tilbake noe mer.

Når jeg mente du skulle forsøke å skrive så var ikke det ment sånn at han MÅ lese det idag. Heller at du skriver ned dine tanker rundt hvorfor du gjorde osm du gjorde og når/hvis han kommer tilbake så be han lese det FØR dere igjen snakker om det.

Han har ikke truet med å ikke komme tilbake noengang, men han har sagt at det godt kan hende at han ikke kommer i dag. Jeg kommer jo garantert til å sitte rastløs og vente - kanskje jeg skulle dra ut selv, for å slippe og vente på en som ikke kommer? Men HVIS han kommer, så er vel det dumt også....

Uff, jeg har så lyst til å ringe til ham og få ham til å komme hjem... Jeg vet at han ikke ønsker å være i nærheten av meg nå, men jeg trenger ham så veldig...

[la Flaca]

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Det hele kommer liksom oppå at jeg føler meg ubrukelig i utgangspunktet. Ingen god kombinasjon, det skal være sikkert!

Jeg vet jo egentlig at det er når man viser at man er svak man virkelig er sterk. I min fortvilelse over hva som har skjedd, så glemte jeg å tenke på det... Jeg var bare opptatt av å prøve å "normalisere" ting så mye som mulig...

Jeg klandrer ham ikke for å ha mistet tilliten til meg nå. Jeg håper bare at han, når han får fordøyd det, vil gjøre et forsøk på å høre på meg allikevel - selvom han sier at det ikke finnes unnskyldninger...

Prøv å ikke gi deg selv juling for det du har gjort/ ikke gjort akkurat nå. Hovedsaken er at du har lært noe om deg selv på grunn av det. Mannen din reagerer sterkt, i likhet med hva MIN mann ville gjort i en tilsvarede situasjon. Ærlighet er jo alfa omega i et forhold, ingen tvil om det. Men jeg tror du kan være trygg på at når dette får tid til å synke litt, kommer han til deg med vilje til å rydde opp. Og kanskje en trøstende skulder fordi du har vært så redd og fortvilt.? Det er jo fordi han er så glad i deg at han tar sånn på vei. Ikke fortvil, dere kommer nok styrket ut av situasjonen.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Greit, da misforsto jeg. Uansett syns jeg kanskje du burde holde deg unna han i dag da, når det er det han ber om. Kanskje til og med komme deg ut en tur, det hjelper ofte å gjøre noe annet. Jeg gir meg ikke med en skriftlig framstilling - du kunne jo legge igjen det, slik at om han kommer mens du er borte, så finner han det?

[Gjest Madam Felle]

Gi han tid til å fordøye dette i fred. Det kan være du bare gjør det verre om du ringer han nå.

Vent iallefall til i morgen med å ringe han, om han ikke kommer i dag.