Like før jeg slo til mamma

[Gjest Nok]

Da jeg var 13 år fant jeg ut at stefaren min var voldelig mot mamma. Jeg oppdaget store blåmerker på armene og beina hennes og hun hadde ofte vondt ett eller annet sted uten forklaring. Stefaren min og mamma kranglet fra morgen til kveld nesten hver dag, så mye at søsteren min flyttet ut å lot meg bli igjen med problemet alene.

To år senere så jeg stefaren min banke henne for første gang, og etterhvert skjedde det så ofte at det ble en del av hverdagen min og sånn ble det bare. (i mellomtiden var det ofte politi her og jeg prøvde å søke hjelp bare for å legge til det, men lite skjedde) Jeg har hele tiden gått rundt å Sett alt fra utsiden og mamma kan være så inn i helvete provoserende at man nesten får blackout til slutt så av og til skjønte jeg hvorfor stefaren min gjorde det, og det er vel det værste.

Mamma er sykelig sjalu og lot han ikke gå et skritt ut døren uten "tillatelse", snakket han i telefonen stod hun å lyttet, og hun sjekket meldingene hans mer enn hun sjekket sine egne. I tillegg bodde vi i en bitteliten leilighet og alle gikk oppå hverandre hele tiden så irritasjonen vokste seg større og større og vi ble mer og mer lei av hverandre.

For å spole noen år fremover med mye dritt , selvskading og selvmordsforsøk fra min side, enda mer vold og drit, fikk jeg nok. Jeg våknet en natt av masse skriking og da jeg gikk inn på kjøkkenet stod han å sparket henne mens hun lå nede, jeg klarte ikke å se på det mer så jeg fløy på han og fikk ut all frustrasjonen min. Etterhvert flyttet han og mamma skyldte på meg..

Etter han flyttet var det jeg som fikk alt på meg. Kranglene fra morgen til kveld ble mellom meg og mamma istedet og hun ble galere og galere. Hennes dårlige økonomi gikk utover meg, hun maste om at hun ikke fikk privatliv fordi jeg bodde hjemme (har ikke råd til å flytte) og maser om at jeg må betale husleie og andre utgifter fordi HUN har ødelagt økonomien sin pga han. Hver gang jeg kommer hjem fra en tung dag på jobb , begynner hun å kjefte med en gang for ingenting. Og hun har aldri forstått hvor mye forholdet mellom hun og stefar har ødelagt meg. At en mor i det hele tatt kan la en sånn mann bo hjemme med barna.

Nå har det gått snart et år og hun er fremdeles likedan. Jeg får aldri fred. Hun kjefter fra morgen til kveld og når vi er på jobb sender hun meg lange sinte meldinger over hvor bortkjemt jeg er og at jeg aldri gjør noe hjemme og at hun aldri får privatliv (til å ha med seg alle mennene sine hjem). Jeg klarer ikke mer, hvis jeg skal bruke all lønnen min på å betale alt her hjemme (betaler forresten mat og hygienemidler for meg selv) så får jeg jo ikke klart å spart penger for å flytte ut av dette galehuset.

Men selv bruker hun alle pengene sine på unødvendige ting hun ikke trenger , som ny tv, pc og ting til huset for at alt skal se pent ut utvendig. Hele tiden klager hun på at hun aldri får noe igjen for det hun gjør for andre. Og at det er alle andre som er gale.

Min mor er gal og hun trenger hjelp, men hun hører ikke på andre , hun dikter opp ting i hodet sitt og ser ikke feilene hun selv gjør. Hun er syk og jeg orker ikke mer.

I dag var det så ille at det var like før jeg fløy på henne og skrek at det er ikke rart at stefaren min slo henne. Jeg klarer ikke å bo her lenger , men har ikke nok penger til å komme meg vekk..

Vet ikke hvorfor jeg skrev dette.. Det ble sikkert veldig rotete også. Men det gjør bare veldig vondt nå .. Skjønner ikke hvorfor hun skal få meg ned bare fordi det går til helvete med henne. Det er nok negativitet her så det holder..

[frøkna]

Du skriver at du jobber, så du har jo en inntekt. Er det ikke noe kollektiv rundt der du bor du kan flytte til? Det er ganske billig.

Jeg har faktisk klart å leve på lærlinglønn og senere deltidsjobb som ikke skrapa inn mer enn mellom 5-7 tusen i mnd. Levde ikke akkurat livet, men fikk betalt leie og mat og innimellom litt ekstra.

Flytt ut, er ikke noe annet å gjøre..

[AnonymBruker]

FLYTT ut!!!

Anonym poster: b45b7f14359f2e2db1c49ed1caac9b8d

[AnonymBruker]

Du jobber. 100% ? Lev minimalt i 6 mnd og spar opp til første husleie og depositum. Så flytter du. Møbler og hvitevarer får du gratis på finn.no mot å hente det.

Anonym poster: 42a5e07b1ea8d86c3e8c493a357a1d70

[AnonymBruker]

Og med jobb så skulle det da bare mangle at du ikke betalte egen mat og hygieneartikler. Det koster i tillegg noe å ha det i hus i form av strøm mm.

Anonym poster: 42a5e07b1ea8d86c3e8c493a357a1d70

[Tullepia]

Til tross for de problemene du har hatt i oppveksten ser det ut til at du har klart å stable deg selv på bena og skaffet deg jobb - bra!

Jeg vil nok si at selv om moren din kan ha psykiske problemer og behandler deg dårlig, så har hun rett i at du bør betale litt i husleie. Men du på din side bør flytte ut så snart som mulig. Hør med søsteren din eller finn et kollektiv å flytte inn i. Du kan ikke ha det slik du har det nå, det er ikke godt for deg. Lykke til!

[AnonymBruker]

Da jeg var 13 år fant jeg ut at stefaren min var voldelig mot mamma. Jeg oppdaget store blåmerker på armene og beina hennes og hun hadde ofte vondt ett eller annet sted uten forklaring. Stefaren min og mamma kranglet fra morgen til kveld nesten hver dag, så mye at søsteren min flyttet ut å lot meg bli igjen med problemet alene.

To år senere så jeg stefaren min banke henne for første gang, og etterhvert skjedde det så ofte at det ble en del av hverdagen min og sånn ble det bare. (i mellomtiden var det ofte politi her og jeg prøvde å søke hjelp bare for å legge til det, men lite skjedde) Jeg har hele tiden gått rundt å Sett alt fra utsiden og mamma kan være så inn i helvete provoserende at man nesten får blackout til slutt så av og til skjønte jeg hvorfor stefaren min gjorde det, og det er vel det værste.

Mamma er sykelig sjalu og lot han ikke gå et skritt ut døren uten "tillatelse", snakket han i telefonen stod hun å lyttet, og hun sjekket meldingene hans mer enn hun sjekket sine egne. I tillegg bodde vi i en bitteliten leilighet og alle gikk oppå hverandre hele tiden så irritasjonen vokste seg større og større og vi ble mer og mer lei av hverandre.

For å spole noen år fremover med mye dritt , selvskading og selvmordsforsøk fra min side, enda mer vold og drit, fikk jeg nok. Jeg våknet en natt av masse skriking og da jeg gikk inn på kjøkkenet stod han å sparket henne mens hun lå nede, jeg klarte ikke å se på det mer så jeg fløy på han og fikk ut all frustrasjonen min. Etterhvert flyttet han og mamma skyldte på meg..

Etter han flyttet var det jeg som fikk alt på meg. Kranglene fra morgen til kveld ble mellom meg og mamma istedet og hun ble galere og galere. Hennes dårlige økonomi gikk utover meg, hun maste om at hun ikke fikk privatliv fordi jeg bodde hjemme (har ikke råd til å flytte) og maser om at jeg må betale husleie og andre utgifter fordi HUN har ødelagt økonomien sin pga han. Hver gang jeg kommer hjem fra en tung dag på jobb , begynner hun å kjefte med en gang for ingenting. Og hun har aldri forstått hvor mye forholdet mellom hun og stefar har ødelagt meg. At en mor i det hele tatt kan la en sånn mann bo hjemme med barna.

Nå har det gått snart et år og hun er fremdeles likedan. Jeg får aldri fred. Hun kjefter fra morgen til kveld og når vi er på jobb sender hun meg lange sinte meldinger over hvor bortkjemt jeg er og at jeg aldri gjør noe hjemme og at hun aldri får privatliv (til å ha med seg alle mennene sine hjem). Jeg klarer ikke mer, hvis jeg skal bruke all lønnen min på å betale alt her hjemme (betaler forresten mat og hygienemidler for meg selv) så får jeg jo ikke klart å spart penger for å flytte ut av dette galehuset.

Men selv bruker hun alle pengene sine på unødvendige ting hun ikke trenger , som ny tv, pc og ting til huset for at alt skal se pent ut utvendig. Hele tiden klager hun på at hun aldri får noe igjen for det hun gjør for andre. Og at det er alle andre som er gale.

Min mor er gal og hun trenger hjelp, men hun hører ikke på andre , hun dikter opp ting i hodet sitt og ser ikke feilene hun selv gjør. Hun er syk og jeg orker ikke mer.

I dag var det så ille at det var like før jeg fløy på henne og skrek at det er ikke rart at stefaren min slo henne. Jeg klarer ikke å bo her lenger , men har ikke nok penger til å komme meg vekk..

Vet ikke hvorfor jeg skrev dette.. Det ble sikkert veldig rotete også. Men det gjør bare veldig vondt nå .. Skjønner ikke hvorfor hun skal få meg ned bare fordi det går til helvete med henne. Det er nok negativitet her så det holder..

Du jobber...flytt hjemmefra. Ingen unnskyldning for deg å bo hjemme.

Om din mor er syk, så kan du kontakte fastlegen eller kommunehelsetjensten

Du skriver du aldri får fred. Du må flytte. Du sier dere bor trangt, men da kan du skaffe deg hybel.

At du deler utgifter med din mor er en selvfølge.

Anonym poster: e1dfc0075d308421df4be1f7ec227bd2

[Gjest Pernille]

Skadet fra barndommen er du naturligvis. Din mor har vært en elendig mor. Og som du sier er hun ikke helt frisk. Men du gjør en ting feil; ikke snakk med HENNE om HUN vil ha hjelp, for selvfølgelig tror hun at hun er helt frisk! Snakk med noen som har peiling, noen som vet hva som trengs, og så kan du ta utgangspunkt fra det.

Når det kommer til flytting: Kan du ikke flytte midlertidig til søsteren din? Og når du flytter, pass på at moren din har et litt sosialt liv slik at hun ikke isolerer seg helt. Det var hennes ansvar å passe på deg, dette har hun ikke klart, men hun er fortsatt skadet over volden.