Dumt av meg å bli gravid?

[Gjest Carolinka]

Ønsker barn men vet ikke om jeg har råd... Er uføretrygdet og partner har ikke fast jobb. Kan noen komme med tips / erfaringer?

Er jente på 30 år som sammen med min kjære ønsker barn. Lysten har vi hatt i noen år, men samtidig har jeg vært veldig streng på å ikke få barn før jeg er 100% sikker på at det er det jeg ønsker. Og før livssituasjonen er "perfekt". (Dvs. at mor og far har fast inntekt.)

(Jeg vil informere om at grunnen til at jeg er ufør er ikke pga noen synlig hemmelse, men pga jeg ble gitt det av legen etter flere års mislykkede forsøk i arbeidslivet. Jeg fremstår som en oppegående person ellers, og ville mer en nok tatt morsrollen seriøst. Så det er ikke "evne" det går på her, men økonomi.)

Jeg tenker at hadde jeg bodd sammen med en mann med fast bra inntekt, så hadde vi kunne begynt prøve få barn med en gang, (siden jeg tross trygden har fast inntekt), men det som hindrer meg er den ønskelige pappaens ustabile livssituasjon når det kommer til jobb og fast inntekt.

Sosialen på NAV er vel ca. 4000 kr i mnd., et middel han må ty til nå som han ikke har noen jobb i sikte lenger. Kun i årets første vintermåneder har han fast jobb, men resten av året må han, slik situasjonen er nå, gå på sosialen.

Han sier han vurderer å utdanne seg (men litt usikker på hvilken utdannelse) og da blir det vel også lite penger til barnet fra hans side, de årene den evt. utdannelsen tar.

Men "pappaen" ønsker virkelig dette barnet og vi koser oss mye med planleggingen, men dessverre ser jeg på økonomien som et stort hinder.

Men så tenker jeg.... At det er jo mange som får barn, både fattige og rike, arbeidsledige og arbeidende... Folk får jo barnetrygd og tilleggsstønader(?) for å få barn. Det hjelper sikkert mange. Men barnetrygden som jeg leser at er 970 kr, er vel ikke all verden når man har et barn? Når far og mor bor sammen, så får vel man ikke tilleggsstønader heller? Alt barnet kan ta av penger er min trygd, hans sosiale stønad + barnetrygden?

Jeg skulle ønske at begge hadde fast inntekt, men samtidig vet jeg ikke når den ønskelige faren FÅR det.... Når jeg tenker meg om så har jeg aldri hørt at noen unngår å få barn pga de har lite penger, synes alle typer folk produserer i fleng, jeg... Men det kan jo være fordi de ikke tenker seg om? Eller er det jeg som overtenker og overbekymrer meg?

Jeg tenker bare at jeg har ikke masse penger.....typen har ikke masse penger....og babyen krever penger = ergo ikke få barn. :'( Hva mener dere?

[AnonymBruker]

Tja, kanskje ikke noe sjakktrekk men gjort er gjort og spist er spist, og ungen får det nok bra, den.

Finn har jo mye fint og brukt til salgs for en billig penge, og ønsker du og mannen dere babyting til bursdag og jul ordner ting seg. Ikke ta sorgene på forskudd

Anonym poster: 4d609331f6a9eb699f029a1b51a198d5

[Gjest Carolinka]

Gjort er gjort og spist er spist? Nei, jeg er jo ikke blitt gravid enda! Ønsker oss barn, men vet ikke om det er noe sjakktrekk pga økonomien. Før tenkte jeg at jeg kunne godt vente til jeg ble 40 med å få barn, det er jo vanlig det i dag... Men klokken tikker, for gode celler og egg reduseres jo med alderen. Vil ha barn NÅ, har jeg funnet ut. Men vet ikke om det er så lurt, om det går utover foreldrenes livskvalitet pga økonomi og dermed også barnets.

Derfor håpte jeg at noen med dårlig råd kunne fortelle hvorfor de valgte å få barn, og om det slet veldig på dem.

[Gjest norah]

Gjort er gjort og spist er spist? Nei, jeg er jo ikke blitt gravid enda! Ønsker oss barn, men vet ikke om det er noe sjakktrekk pga økonomien. Før tenkte jeg at jeg kunne godt vente til jeg ble 40 med å få barn, det er jo vanlig det i dag... Men klokken tikker, for gode celler og egg reduseres jo med alderen. Vil ha barn NÅ, har jeg funnet ut. Men vet ikke om det er så lurt, om det går utover foreldrenes livskvalitet pga økonomi og dermed også barnets.

Derfor håpte jeg at noen med dårlig råd kunne fortelle hvorfor de valgte å få barn, og om det slet veldig på dem.

Når du spør slik tenker jeg at du ikke har tenkt godt gjennom dette?

For det første er det aldri "jeg vil ha barn NÅ" en god begrunnelse.

For det andre er det jo ganske åpenbart at dårlig økonomi sliter på et forhold, og det er ekstra vanskelig når man har barn.

Om du lurer på hvordan kan jeg jo gi deg eksempler;

- Vanskelig plassmessig. I babytiden vil man føle man går endel oppå hverandre, og man må gjerne velge en bolig man faktisk ikke trives med på sikt både plass- og standardmessig.

Man trenger jo ikke ny standard, men fukt/dårlig isolasjon etc er et stort problem når man har baby/barn. Mange billige utleieboliger sliter med dette.

- Hvert besøk i matbutikken vil kreve nøye planegging, og dere vil ikke nødvendigvis ha råd til alt dere trenger. Bleier, babymat, morsmelkerstatning etc koster endel. Om barnet får enkelte allergier må dere kanskje ha allergivennlig mat, og det vil være et stort problem for noen med veldig trang økonomi.

- Barnet kan bli sykt over kortere eller lengre perioder, har dere da råd til evt dyre medisiner?

- Barn vokser ut av diverse regndresser/vintersko/klær i rekordfart, og unger sliter generelt veldig fort på klær. Har dere råd til å erstatte dette? Hva med alle de gangene noe plutselig blir bortevekk i barnehagen - det blir et stort problem om man faktisk ikke har penger den måneden til å erstatte det.

- Har dere råd til variert og sunt kosthold? Har dere råd til diverse forsikringer(livs- og uføre, forsikring av barn etc)?

- Har dere råd til en fritidsaktivitet eller to? Det kan fort bli ganske mange tusen kroner.

- Kan barnet være med fotball/håndballlaget/korpset på diverse turer gjennom året?

Du skjønner tegninga. Det sliter på forhold å ha veldig dårlig økonomi, og det føles nok veldig vondt å aldri kunne gi barna noe utenom det helt grunnleggende.

Om han legger en konkret plan om å ta utdannelse nå, i et løp som har greie sjanser for jobb kan dere jo fint begynne å planlegge barn med en gang dersom økonomien her og nå vil gå rundt.

Om det ikke går rundt får dere vente til han har ett års tid igjen på utdannelsen.

Her må dere nesten legge verpesyken på hylla, og ta utgangspunkt i at dere venter med barn til dere faktisk kan ha en OK økonomi - OK på en sånn måte at dere har råd til det grunnleggende(bolig/mat/forsikringer etc) og så littegranne attåt(en ok ferie avogtil, fritidsaktivitet til barna, ikke måtte snu og vende på hver eneste krone i uoverskuelig fremtid).

Stram økonomi i perioder går fint, men ikke om dette gjelder i mangfoldige år fremover.

[AnonymBruker]

Dette kan høres brutalt ut, men jeg velger å si min ærlige mening: Vent med barn og spare penger og øk din kompetanse i mellomtiden...

Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre! (Det er statistikk, ikke synsing)

Ved å ikke blir gravid akkurat NÅ gjør du jo et ufødt barn en tjeneste siden du "redder" det fra å havne nederst på rangstigen i samfunnet (det er brutalt, men dessverre der havner man automatisk med to uføre/arbeidsledige fattige foreldre uten utdanning.)

Tenk også litt på hva slags forbilde du og mannen din ønsker å være for barnet deres... Hvis mannen din er i jobb og du har en liten jobb på si (om det så bare er barnepass/hundepass) er dere bedre forbilder, og kan gi barnet deres mer støtte i skolegangen, samt økonomi til et bedre kosthold og en fritidsaktivitet eller to.

Selv om du ikke passet inn i arbeidslivet kan du kanskje søke kommunen om å bli avlastningshjem? Da vil du tjene noen kroner... Eller du kan passe barn eller hunder privat og tjene litt, for å hjelpe partneren din økonomisk slik at han kan ta seg en utdannelse som sikrer jobb? Når partneren din er ferdigutdannet og har funnet seg jobb kan dere få barn med bedre samvittighet.

Anonym poster: b910ba450525445fd52aa02b3b9aa918

[Gjest Carolinka]

Til 'norah'

"Når du spør slik tenker jeg at du ikke har tenkt godt gjennom dette?"

--->Jo, det er jo nettopp det jeg gjør med å i det hele tatt skrive et så langt innlegg... Om jeg tok lett på dette og "ikke tenkte gjennom", så har jeg antagelig vært gravid både en og to ganger og født barn både med den ene og den andre... Har tenkt på dette i 3 år, og jeg har enda ikke skaffet meg hund engang (!) pga jeg nettopp tenker på ansvar og økonomi. Så jeg blir nesten litt provosert når du skriver jeg ikke er gjennomtenkt. Jeg spør for å se andres erfaringer.

"For det første er det aldri "jeg vil ha barn NÅ" en god begrunnelse."

--->Nei, det var ikke meningen at det skulle være noen høytidelig begrunnelse heller. Om jeg har fremstått meg så dum med dette innlegget, så har jeg ordlagt meg veldig feil.

"For det andre er det jo ganske åpenbart at dårlig økonomi sliter på et forhold, og det er ekstra vanskelig når man har barn."

--->Ja, det er nettopp dette jeg stusser på. Andre har jo klart det, men det kan være for de ikke planla graviditeten og "bare" ble nødt til å gjøre det beste ut av det?

"Vanskelig plassmessig. I babytiden vil man føle man går endel oppå hverandre, og man må gjerne velge en bolig man faktisk ikke trives med på sikt både plass- og standardmessig.

Man trenger jo ikke ny standard, men fukt/dårlig isolasjon etc er et stort problem når man har baby/barn. Mange billige utleieboliger sliter med dette."

--->Jeg eier eget bolighus uten fuktskader o.l... Plass er her nok av.

"Hvert besøk i matbutikken vil kreve nøye planegging, og dere vil ikke nødvendigvis ha råd til alt dere trenger. Bleier, babymat, morsmelkerstatning etc koster endel. Om barnet får enkelte allergier må dere kanskje ha allergivennlig mat, og det vil være et stort problem for noen med veldig trang økonomi......... osv osv"

--->Tenker mye på dette, og det er det som holder meg unna.

La oss si det var bare meg. Mottar 14 000,- i månd fra NAV. Jeg har ikke mye å rutte med etter alle utgifter er betalt, så et barn vil vel skrape ut det siste lommerusket og kanskje enda lenger... (Og er min samboende barnefar og kjæreste også i en vaklende økonomisk situasjon, så kan jo det tære på forholdet og livskvaliteten også. ) Derfor finnes det all grunn til å ikke få barn.

Barnet ville nok kunne fått det grunnleggende og mye kjærlighet og omtanke, men det koster for mat og bleier, og jo eldre barnet blir, jo dyrere blir det, vel.

[Gjest norah]

Dette kan høres brutalt ut, men jeg velger å si min ærlige mening: Vent med barn og spare penger og øk din kompetanse i mellomtiden...

Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre! (Det er statistikk, ikke synsing)

Ved å ikke blir gravid akkurat NÅ gjør du jo et ufødt barn en tjeneste siden du "redder" det fra å havne nederst på rangstigen i samfunnet (det er brutalt, men dessverre der havner man automatisk med to uføre/arbeidsledige fattige foreldre uten utdanning.)

Tenk også litt på hva slags forbilde du og mannen din ønsker å være for barnet deres... Hvis mannen din er i jobb og du har en liten jobb på si (om det så bare er barnepass/hundepass) er dere bedre forbilder, og kan gi barnet deres mer støtte i skolegangen, samt økonomi til et bedre kosthold og en fritidsaktivitet eller to.

Selv om du ikke passet inn i arbeidslivet kan du kanskje søke kommunen om å bli avlastningshjem? Da vil du tjene noen kroner... Eller du kan passe barn eller hunder privat og tjene litt, for å hjelpe partneren din økonomisk slik at han kan ta seg en utdannelse som sikrer jobb? Når partneren din er ferdigutdannet og har funnet seg jobb kan dere få barn med bedre samvittighet.

Anonym poster: b910ba450525445fd52aa02b3b9aa918

Avlastningshjem fordi man skal tjene noen kroner?

Det er en veldig dårlig idè. Avlastningshjem skal være et sted hvor barn fra vanskelige kår kan ha et fristed hos ressurssterke mennesker - som ikke er i samme vanskelige økonomiske/sosiale situasjon som foreldrene.

Er man ikke ressurssterk nok til å kunne ha barn selv er man virkelig ikke egnet til å være avlastningshjem

Jeg oppfatter det ikke slik at TS sin samboer er langvarig arbeidsledig - det virker mer som om han faktisk går med ønsker og planer om utdannelse, men ikke har tatt steget enda. Gjør han det - og TS klarer håndtere et barn til tross for uføregreien har jo barnet gode forutsetninger.

Uføretrygdede er ikke sosialklienter som ikke gidder jobbe. For alt vi vet er TS en svært ressurssterk kvinne som har hatt en arbeidsulykke/har en medfødt sykdom/fikk en fysisk funksjonshemming som gjør at hun ikke er arbeidsfør.

Hun kan gjerne være en svært god mor av den grunn.

[Gjest norah]

Men TS:

Hva er planene til samboeren din?

Hva er hindringen for at han skal få en utdannelse?

Det at du eier egen bolig er jo et veldig stort pluss. Da slipper dere en bekymringen - du klarer jo å betjene lånet nå.

Om samboeren din skaffet seg utdannelse, og dertil jobb er jo alt det økonomiske greit.

Jeg tror fint dere kan planlegge barn, såfremt han legger konkrete planer her og nå for fremtiden, og følger dem opp.

Jeg har et par bekjente som har slitt veldig med økonomi i babytiden som enslige forsørgere - og da er det slik at man står i butikken og faktisk ikke har penger til bleier.

Men disse personene gjorde ganske drastiske endringer raskt, og har idag utdannelse og veldig gode jobber med sikker inntekt.

Så ting kan endre seg, men man må nesten gjøre noe aktivt for det og jobbe knallhardt for at det skal skje

En annen ting er hvorvidt din hindring handler om psykiske årsaker. Er det tilfelle er jo det en ekstra stor belastning for barnet.

Jeg tenker nøkkelen her er at samboeren din skaffer seg utdannelse - som har gode utsikter til jobb(ikke en tilfeldig valgt greie som kun leder til studielån og ingen jobb).

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en uføretrygded far som var rotete og lat og hadde null ambisjoner enn å vente på å overta gården etter foreldrene sine.

Moren min var også uføretrygded og orket ingenting.

Jeg gjorde som jeg ville, og fikk ingen oppfølging på skole eller ellers.

Jeg fikk alltid faste måltider hver dag, for de var glad i mat og å kose seg, men de var ikke opptatt av sunn mat...

men ellers brydde de seg ikke. De ville ikke mase på meg.

Iallfall hadde jeg gode ambisjoner selv, og jeg fikk stor interesser for økonomi, og er idag siviløkonom.

Tjener godt og lever et bra liv, og har et sunt kosthold.

Noen gsnger faller eplet lagt fra stammen.

Anonym poster: 2ca5385489d780684f0234437fff4152

[Gjest Carolinka]

AnonymBruker' skrev:

Dette kan høres brutalt ut, men jeg velger å si min ærlige mening: Vent med barn og spare penger og øk din kompetanse i mellomtiden...

Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre! (Det er statistikk, ikke synsing)

Ved å ikke blir gravid akkurat NÅ gjør du jo et ufødt barn en tjeneste siden du "redder" det fra å havne nederst på rangstigen i samfunnet (det er brutalt, men dessverre der havner man automatisk med to uføre/arbeidsledige fattige foreldre uten utdanning.)

Tenk også litt på hva slags forbilde du og mannen din ønsker å være for barnet deres... Hvis mannen din er i jobb og du har en liten jobb på si (om det så bare er barnepass/hundepass) er dere bedre forbilder, og kan gi barnet deres mer støtte i skolegangen, samt økonomi til et bedre kosthold og en fritidsaktivitet eller to.

Selv om du ikke passet inn i arbeidslivet kan du kanskje søke kommunen om å bli avlastningshjem? Da vil du tjene noen kroner... Eller du kan passe barn eller hunder privat og tjene litt, for å hjelpe partneren din økonomisk slik at han kan ta seg en utdannelse som sikrer jobb? Når partneren din er ferdigutdannet og har funnet seg jobb kan dere få barn med bedre samvittighet.

Jeg har også tenkt på at jeg vil ikke at barnet skal være fattig. Jeg kommer selv fra en ressurssterk familie med en mor og far som tjener godt. Men jeg ble ufør, selv om det sikkert var overraskende for mange da jeg var svært våken og skoleflink i grunnskolen. På vgs dabbet det av mange grunner av, og jeg har i en alder av 30 ikke mer utdanning enn en uferdig vgs. Det er ingenting i veien med min eller barnefars intelligens og verdier og jeg vet at jeg kunne blitt en minst like god mor som de med normale samfunnsjobber som "forsaker" ungene sine på så mange måter... Å ha masse penger er langt fra det samme som å være gode verdigmessig, og gode inspirasjonskilder for barnets utvikling.

Som uføretrygdet ville jeg gjort det jeg kunne for å få en jobb på si, som ekstrainntekt for barnet. Men når det er sagt, så er det kanskje best å la være å få barn.

[Gjest Carolinka]

Jeg har vokst opp med en uføretrygded far som var rotete og lat og hadde null ambisjoner enn å vente på å overta gården etter foreldrene sine.

Moren min var også uføretrygded og orket ingenting.

Jeg gjorde som jeg ville, og fikk ingen oppfølging på skole eller ellers.

Jeg fikk alltid faste måltider hver dag, for de var glad i mat og å kose seg, men de var ikke opptatt av sunn mat...

men ellers brydde de seg ikke. De ville ikke mase på meg.

Iallfall hadde jeg gode ambisjoner selv, og jeg fikk stor interesser for økonomi, og er idag siviløkonom.

Tjener godt og lever et bra liv, og har et sunt kosthold.

Noen ganger faller eplet lagt fra stammen.

Anonym poster: 2ca5385489d780684f0234437fff4152

Huff, dette hørtes ikke bra ut. Jeg og typen min er ikke slik. Vi er flinke med hus og hjem. Jeg kommer selv fra gode og gifte foreldre fra "øvre middelklasse" (når det kommer til inntekt og sans for økonomi), men det eneste jeg har arvet fra dem er manérer, høflighet og "common sense", om jeg kan si det sånn. Jeg er opptatt av sunn mat, og jeg er ganske sikker på at foruten om stram økonomi ville barnet fått en god oppdragelse.

[Gjest Carolinka]

Til Norah

"Hva er planene til samboeren din? Hva er hindringen for at han skal få en utdannelse?"

---> Bare at han er litt usikker på hva han vil bli. Han er enda i tyveårene og har til nå bare jobbet på fiskebåt (men ikke ikke noe fast jobb, har bare skiftet mellom båter, og det er jo en usikker situasjon. Og per i dag må han til høsten ty til sosialen før han til neste høst kan begynne på den evt. skolen.)

"Jeg tror fint dere kan planlegge barn, såfremt han legger konkrete planer her og nå for fremtiden, og følger dem opp."

--->Ja, konkrete planer. Men hva om jeg hadde vært alene og uføretrygdet? Da hadde jeg måttet ha en ekstrajobb for å tjene til barnet. Men da igjen også hatt barnepass når jeg var på jobb. Alt føles bare ugunstig, og jeg føler det er dumt å barn før situasjonen endrer seg. Jeg tenker bare at det er jo så mange som får barn...også "fattige". Men dem planla det kanskje ikke, - ble vel bare tvunget i det. Og det er jo noe annet enn å bevisst planlegge det.

"En annen ting er hvorvidt din hindring handler om psykiske årsaker. Er det tilfelle er jo det en ekstra stor belastning for barnet."

--->Jeg er ufør pga jeg ikke har klart å henge med nok utanndingsmessig/jobbmessig. Jeg har diagnosen "Asperger Syndrom", som ikke er en sykdom, men en personkarakter og slike karakterer har ikke samfunnet hatt så god kjemi med opp gjennom tiden. Så det er ikke det at jeg ikke har ressurser eller "vett i pappen", men at jeg ikke har havnet på riktig gli. Men mentalt overskudd og "vett" har jeg til å ta vare på et barn.

Skjønner ellers det du sier. Som uføretrygdet, men alikevel mentalt klar til barneoppdragelse så står det mest på inntekt nr. 2 for alene som ufør, evt. med en ekstrajobb vil være veldig tungt.

Du sa et annet sted:

"Uføretrygdede er ikke sosialklienter som ikke gidder jobbe. For alt vi vet er TS en svært ressurssterk kvinne som har hatt en arbeidsulykke/har en medfødt sykdom/fikk en fysisk funksjonshemming som gjør at hun ikke er arbeidsfør.

Hun kan gjerne være en svært god mor av den grunn."

--->Takk!

[AnonymBruker]

Det høres kanskje brutalt ut; men først må barnefar skaffe seg en jobb, SÅ kan dere planlegge barn.

Kan han ikke få seg en kassajobb eller jobb som tilkallingsvikar på et sykehjem eller lignende? Det er jo en jobb han kan beholde på kveldstid mens han utdanner seg. For det er faktisk vanskeligere å begynne på en utdanning når man har barn, spesielt når man i tillegg må jobbe på kveldstid for å forsørge familien.

Lykke til!

Anonym poster: af0102a90cf28edadc804a06c59a0032

[Gjest BettyBoop]

Ønsker barn men vet ikke om jeg har råd... Er uføretrygdet og partner har ikke fast jobb. Kan noen komme med tips / erfaringer?

Er jente på 30 år som sammen med min kjære ønsker barn. Lysten har vi hatt i noen år, men samtidig har jeg vært veldig streng på å ikke få barn før jeg er 100% sikker på at det er det jeg ønsker. Og før livssituasjonen er "perfekt". (Dvs. at mor og far har fast inntekt.)

(Jeg vil informere om at grunnen til at jeg er ufør er ikke pga noen synlig hemmelse, men pga jeg ble gitt det av legen etter flere års mislykkede forsøk i arbeidslivet. Jeg fremstår som en oppegående person ellers, og ville mer en nok tatt morsrollen seriøst. Så det er ikke "evne" det går på her, men økonomi.)

Jeg tenker at hadde jeg bodd sammen med en mann med fast bra inntekt, så hadde vi kunne begynt prøve få barn med en gang, (siden jeg tross trygden har fast inntekt), men det som hindrer meg er den ønskelige pappaens ustabile livssituasjon når det kommer til jobb og fast inntekt.

Sosialen på NAV er vel ca. 4000 kr i mnd., et middel han må ty til nå som han ikke har noen jobb i sikte lenger. Kun i årets første vintermåneder har han fast jobb, men resten av året må han, slik situasjonen er nå, gå på sosialen.

Han sier han vurderer å utdanne seg (men litt usikker på hvilken utdannelse) og da blir det vel også lite penger til barnet fra hans side, de årene den evt. utdannelsen tar.

Men "pappaen" ønsker virkelig dette barnet og vi koser oss mye med planleggingen, men dessverre ser jeg på økonomien som et stort hinder.

Men så tenker jeg.... At det er jo mange som får barn, både fattige og rike, arbeidsledige og arbeidende... Folk får jo barnetrygd og tilleggsstønader(?) for å få barn. Det hjelper sikkert mange. Men barnetrygden som jeg leser at er 970 kr, er vel ikke all verden når man har et barn? Når far og mor bor sammen, så får vel man ikke tilleggsstønader heller? Alt barnet kan ta av penger er min trygd, hans sosiale stønad + barnetrygden?

Jeg skulle ønske at begge hadde fast inntekt, men samtidig vet jeg ikke når den ønskelige faren FÅR det.... Når jeg tenker meg om så har jeg aldri hørt at noen unngår å få barn pga de har lite penger, synes alle typer folk produserer i fleng, jeg... Men det kan jo være fordi de ikke tenker seg om? Eller er det jeg som overtenker og overbekymrer meg?

Jeg tenker bare at jeg har ikke masse penger.....typen har ikke masse penger....og babyen krever penger = ergo ikke få barn. :'( Hva mener dere?

Om du er for psykisk ufør til å jobbe så mener nå jeg at du ikke er psykisk istand til å ta deg av et barn heller. Det er jo en jobb i seg selv.

[Gjest Iah]

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor de to eneste alternativene til mannen din er fiskebåt eller sosialen? Han kan da ikke for alvor mene at han som arbeidsfør skal gå på sosialen i et år mens han venter på å starte utdanning??

[AnonymBruker]

Ønsker barn men vet ikke om jeg har råd... Er uføretrygdet og partner har ikke fast jobb. Kan noen komme med tips / erfaringer?

Er jente på 30 år som sammen med min kjære ønsker barn. Lysten har vi hatt i noen år, men samtidig har jeg vært veldig streng på å ikke få barn før jeg er 100% sikker på at det er det jeg ønsker. Og før livssituasjonen er "perfekt". (Dvs. at mor og far har fast inntekt.)

(Jeg vil informere om at grunnen til at jeg er ufør er ikke pga noen synlig hemmelse, men pga jeg ble gitt det av legen etter flere års mislykkede forsøk i arbeidslivet. Jeg fremstår som en oppegående person ellers, og ville mer en nok tatt morsrollen seriøst. Så det er ikke "evne" det går på her, men økonomi.)

Jeg tenker at hadde jeg bodd sammen med en mann med fast bra inntekt, så hadde vi kunne begynt prøve få barn med en gang, (siden jeg tross trygden har fast inntekt), men det som hindrer meg er den ønskelige pappaens ustabile livssituasjon når det kommer til jobb og fast inntekt.

Sosialen på NAV er vel ca. 4000 kr i mnd., et middel han må ty til nå som han ikke har noen jobb i sikte lenger. Kun i årets første vintermåneder har han fast jobb, men resten av året må han, slik situasjonen er nå, gå på sosialen.

Han sier han vurderer å utdanne seg (men litt usikker på hvilken utdannelse) og da blir det vel også lite penger til barnet fra hans side, de årene den evt. utdannelsen tar.

Men "pappaen" ønsker virkelig dette barnet og vi koser oss mye med planleggingen, men dessverre ser jeg på økonomien som et stort hinder.

Men så tenker jeg.... At det er jo mange som får barn, både fattige og rike, arbeidsledige og arbeidende... Folk får jo barnetrygd og tilleggsstønader(?) for å få barn. Det hjelper sikkert mange. Men barnetrygden som jeg leser at er 970 kr, er vel ikke all verden når man har et barn? Når far og mor bor sammen, så får vel man ikke tilleggsstønader heller? Alt barnet kan ta av penger er min trygd, hans sosiale stønad + barnetrygden?

Jeg skulle ønske at begge hadde fast inntekt, men samtidig vet jeg ikke når den ønskelige faren FÅR det.... Når jeg tenker meg om så har jeg aldri hørt at noen unngår å få barn pga de har lite penger, synes alle typer folk produserer i fleng, jeg... Men det kan jo være fordi de ikke tenker seg om? Eller er det jeg som overtenker og overbekymrer meg?

Jeg tenker bare at jeg har ikke masse penger.....typen har ikke masse penger....og babyen krever penger = ergo ikke få barn. :'( Hva mener dere?

Om du gidder å lese alle tråder her inne hva det koster...........

Selvfølgelig kan du velge å starte livt til et barn på sosialen.

Slik du fremlegger det, s er din samboer enda i tvil med skolegang...ikke jobb. Du vet at unger koster med årene. Det vil gå mere penger for dere også, for dere må være med på flere ting.

Klart du har trygd,men den alene er ikke nok.

Råder deg klart fra å starte et liv på den måten.

Hva med bosituasjonen.? Nok plass i årene som kommer?

Blir helt oppgitt når voksne folk kommer med slike spørsmål, det er lov å sette seg ned med et budsjett.

Vi er i jobb....gud, skal si det skorter på kr av og til. Vet du hva klær koster? Hvor fort de vokser? barnehge koster...

Unger skal ha mulighet til å være med på det andre barn gjør...er det sosialen som skal ta seg av det også`?

Når far ikke er i stand til å forsørge seg selv, hvordan kan du tenke på å bli gravid med en slik?

Skal tro hva de tenker de på Nav da klientene kommer. Sosialkklientene altså. Vi skal ha barn,vi trenger penger, vi trenger ditt og vi trenger datt. Må være frustrerende å ha slike klienter som ikke forstår sitt eget beste

Anonym poster: 5d4d98f8dca702602dc2858c2c8647ac

[AnonymBruker]

Til 'norah'

"Når du spør slik tenker jeg at du ikke har tenkt godt gjennom dette?"

--->Jo, det er jo nettopp det jeg gjør med å i det hele tatt skrive et så langt innlegg... Om jeg tok lett på dette og "ikke tenkte gjennom", så har jeg antagelig vært gravid både en og to ganger og født barn både med den ene og den andre... Har tenkt på dette i 3 år, og jeg har enda ikke skaffet meg hund engang (!) pga jeg nettopp tenker på ansvar og økonomi. Så jeg blir nesten litt provosert når du skriver jeg ikke er gjennomtenkt. Jeg spør for å se andres erfaringer.

"For det første er det aldri "jeg vil ha barn NÅ" en god begrunnelse."

--->Nei, det var ikke meningen at det skulle være noen høytidelig begrunnelse heller. Om jeg har fremstått meg så dum med dette innlegget, så har jeg ordlagt meg veldig feil.

"For det andre er det jo ganske åpenbart at dårlig økonomi sliter på et forhold, og det er ekstra vanskelig når man har barn."

--->Ja, det er nettopp dette jeg stusser på. Andre har jo klart det, men det kan være for de ikke planla graviditeten og "bare" ble nødt til å gjøre det beste ut av det?

"Vanskelig plassmessig. I babytiden vil man føle man går endel oppå hverandre, og man må gjerne velge en bolig man faktisk ikke trives med på sikt både plass- og standardmessig.

Man trenger jo ikke ny standard, men fukt/dårlig isolasjon etc er et stort problem når man har baby/barn. Mange billige utleieboliger sliter med dette."

--->Jeg eier eget bolighus uten fuktskader o.l... Plass er her nok av.

"Hvert besøk i matbutikken vil kreve nøye planegging, og dere vil ikke nødvendigvis ha råd til alt dere trenger. Bleier, babymat, morsmelkerstatning etc koster endel. Om barnet får enkelte allergier må dere kanskje ha allergivennlig mat, og det vil være et stort problem for noen med veldig trang økonomi......... osv osv"

--->Tenker mye på dette, og det er det som holder meg unna.

La oss si det var bare meg. Mottar 14 000,- i månd fra NAV. Jeg har ikke mye å rutte med etter alle utgifter er betalt, så et barn vil vel skrape ut det siste lommerusket og kanskje enda lenger... (Og er min samboende barnefar og kjæreste også i en vaklende økonomisk situasjon, så kan jo det tære på forholdet og livskvaliteten også. ) Derfor finnes det all grunn til å ikke få barn.

Barnet ville nok kunne fått det grunnleggende og mye kjærlighet og omtanke, men det koster for mat og bleier, og jo eldre barnet blir, jo dyrere blir det, vel.

Du må iallefall tenke lengre enn mat og bleier....

Legg til sifos sine satser for barn i utgiftene dine.

Han typen din, koser seg i planleggingen. Han som lever på sosialen?

Var det ikke bedre å snu, legge en plan?

Først utdanning,så fast jobb. Det står det virkelig respekt av.

At du har vært uheldig i arb.livet tidligere, behøver ikke bety resten av livet. Det r tøffere å ha barn enn en fulltidsjobb.

Husk du skal ha omsorg for barnet i min. 18 år.

Anonym poster: 5d4d98f8dca702602dc2858c2c8647ac

[Gjest Carolinka]

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor de to eneste alternativene til mannen din er fiskebåt eller sosialen? Han kan da ikke for alvor mene at han som arbeidsfør skal gå på sosialen i et år mens han venter på å starte utdanning??

Nei, han vil jo ha jobb, men det er ikke lett uten utdanning. Og om han får flere fisketurer så vet man jo aldri om han får noe fast.

[AnonymBruker]

Hvem som helst kan få jobb i en matbutikk eller på et lager.

Anonym poster: 5fc0d0226a0968d742950e47bcdc66f3

[Britt Banditt]

Ærlig talt! Det er fint mulig å få jobb uten utdanning!

Matbutikk?

Sykehjem?

Barnehage?

Lager?

Vaskejobb?

Prøv diverse vikarbyråer (Adecco, Manpower etc., de har mye slikt)?

Hvis ikke man klarer å finne jobb FORDI man ikke har utdanning (og ikke fordi man er syk) så TAR man utdanning da, ikke venter i årevis og går på sosialen mens man tar strøjobber fordi man "ikke vet hva man skal bli når man blir stor"!