Godt voksen mor som fremdeles er bitter etter skillsmisse..

[AnonymBruker]

Jeg har en godt voksen mor som har passert 50 år. Jeg er selv voksen og etablert. For endel år tilbake opplevde hun utroskap fra pappa. Han hadde gått bak ryggen hennes og hadde noen på si. Dette taklet hun svært dårlig. Hun ble deprimert, tydde til alkohol.. Så skjedde det et vendepunkt i livet hennes. Hun fant seg samboer, og ting går veldig bra med henne....

Likevel er hun bitter på pappa enda. Pappa valgte denne "andre kvinnen", og de har nå også vært samboere i endel år. Jeg og de andre søsknene mine er ofte frustrert over mamma. Hun blir mutt og stemningen blir dårlig bare vi sier vi har besøkt pappa, at pappa har besøkt oss. Når jeg f.eks. forteller noe negativt om pappa blir hun kjempebarnslig og prater dritt om ham tilbake. Og er temmelig lynsint. Merker det på henne. Vi kan heller ikke fortelle at pappas nye samboer har vært på besøk her. De har aldri truffet hverandre. Pappas nye samboer kan f.eks. ikke delta i bursdagsfeiringer osv., fordi jeg og søsknene ikke tørr ift. reaksjonen til mamma. Vi er rett og slett bekymret for at hun skal ødelegge dagen for den personen som har bursdag.

Nå er det flere begivenheter i familien som står for tur. Deriblant bryllup og dåp. Vi har på forhånd bestemt at begge våre foreldres nye samboere skal bli bedt. Noe annet hadde vært rart. Men så er det mamma. Kommer hun til å takle det? Jeg er så utrolig redd for at hun skal ødelegge bryllupet eller barnedåpen. Det er jo VÅR dag, og ikke hennes. Men likevel er jeg redd for reaksjonen...

Bør vi ta opp saken med henne på forhånd? Hun kan jo ikke bestemme hvem vi skal be eller ikke, men slik at hun er forberedt på det.

Dette er så utrolig slitsomt. Når skal dette ta en ende? Trodde hun hadde bearbeidet pappas svik etter så mange år. Da særlig når hun har etablert seg på nytt.

Anonym poster: 8e44500f619be07e47f1b98524423b54

[AnonymBruker]

Bør vi ta opp saken med henne på forhånd Hun kan jo ikke bestemme hvem vi skal be eller ikke, men slik at hun er forberedt på det.

Anonym poster: 8e44500f619be07e47f1b98524423b54

JA du sa det selv:)

Anonym poster: 47e9c4a65e75fdae28127916b1227ebb

[AnonymBruker]

Du bør snakke med henne om dette, og gjerne dra inn profesjonelle. Vi gikk i terapi på familievernkontoret da jeg var 30 og mine foreldre var rundt 60, vi hadde noen "issues" som stadig var i veien for å få en god relasjon. Det hjalp veldig, og familievernkontoret var veldig positive til å hjelpe oss. (Dette var i Oslo.)

Anonym poster: 61ec73cde1729944adcf5d242efcec69

[AnonymBruker]

Du har åpenbart ikke blitt sveket til den grad selv. Det sitter enormt lenge i.

Anonym poster: b535022221f12a57e8f0dc94cb6ae2e0

[AnonymBruker]

Du har åpenbart ikke blitt sveket til den grad selv. Det sitter enormt lenge i.

Anonym poster: b535022221f12a57e8f0dc94cb6ae2e0

Hvordan i all verden kan du komme med en slik påstand!? For det har jeg nemlig. Og jeg vil påstå at det i mitt tilfelle var mye, mye verre. MEN, folk er forskjellig. Og jeg har kommet over det for lengst. Jeg er til og med nødt til å forholde meg "til den andre kvinnen" selv pga. felles barn med eksmann. Så ikke kom her å påstå ting..

Anonym poster: 8e44500f619be07e47f1b98524423b54

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp med moren din. Sagt rett ut at dette er et problem for deg og i stede for å glede deg over familiesammenkomster så blir det at du gruer deg fordi du er redd for hvordan hun vil oppføre seg. Du må være helt ærlig om hva hennes bitterhet gjør med deg. Hun trenger å vite at hennes oppførsel og snakk gjør ting vanskelig for deg. Er hun voksen nok så skjerper hun seg. I tilfeller som dåp og bryllup hvor det er helt naturlig at begge foreldrene er så hadde jeg bare invitert de med samboere og sagt at har de problemer med det så får de bare la være å komme. Deres valg.

Anonym poster: d2b2b58047bf002f19c6599114d2f3e1

[Gjest Gjest]

Jeg hadde latt henne ta ansvar for egen oppførsel, også om det ble skandale underveis. For på samme vis som at foreldre ikke skal legge sine liv i hendene på barna når slike ting skjer. Så er det ikke barnas oppgave å oppdra foreldrene sine når de mener at det er på tide å gå videre.

For noen mennesker (fler enn folk tror) så er et slikt svik like stor påkjenning som det å ha vært på Utøya. Og kan sitte i resten av livet. Ingen ber folk som har vært utsatt for slike påkjenninger om å "ta seg sammen og gå videre" vel..

Det eneste jeg hadde forlangt var at hun ikke krevde at jeg skulle ta parti i saken.

[Gjest navnelapp]

Du har åpenbart ikke blitt sveket til den grad selv. Det sitter enormt lenge i.

Anonym poster: b535022221f12a57e8f0dc94cb6ae2e0

Det er du sjølv som vel kor lenge det skal sitte i. Du kan velge å dyrke sorga, sjalusien og sviket, eller du kan velge å dyrke deg sjølv, dine eigne krefter og ditt nye liv. Ditt liv, ditt valg. Ein kan få ei sorg til å spise opp heile livet sitt viss ein ynskjer det. Men du får ikkje livet ditt tilbake viss du brukar det opp på å dyrke det vonde og vanskelege.

[Gjest Gjest]

jeg ville heller ikke deltat i samenkomster der min x sin dame deltar. rettogslett fordi jeg ikke ønske å ha noe med henne å gjøre. det var slutt mellom oss da han fann henne,men hun lager så utrolig mye oppstyr at jeg gidder ikke vere en del av dette. vis hun blir invitert til mine barn sine store dager vil jeg da velge å ikke delta om hun kommer. slik er det bare. men syns self at det er hun som bør mld avbud.

[Suzy]

jeg ville heller ikke deltat i samenkomster der min x sin dame deltar. rettogslett fordi jeg ikke ønske å ha noe med henne å gjøre. det var slutt mellom oss da han fann henne,men hun lager så utrolig mye oppstyr at jeg gidder ikke vere en del av dette. vis hun blir invitert til mine barn sine store dager vil jeg da velge å ikke delta om hun kommer. slik er det bare. men syns self at det er hun som bør mld avbud.

Jeg syns det er helt utrolig at du heller vil ødelegge dagen for ungene dine enn å vise litt alminnelig folkeskikk og være "the bigger person".

Dagene til ungene dine - konfirmasjon, bryllups osv handler om ungene - ikek om deg. Bit det i deg og still opp for dem. Ikke la dem bli mellom barken og veden.

[Gjest navnelapp]

Jeg syns det er helt utrolig at du heller vil ødelegge dagen for ungene dine enn å vise litt alminnelig folkeskikk og være "the bigger person".

Dagene til ungene dine - konfirmasjon, bryllups osv handler om ungene - ikek om deg. Bit det i deg og still opp for dem. Ikke la dem bli mellom barken og veden.

Heilt enig. Det er barna dine det går ut over, og deg sjølv, som framstår som urimeleg, bitter og sur. Drit i at ho lagar oppstyr, og ver den vaksne i situasjonen, som Suzy seier. No opptrer du barnsleg og øydeleggande. Hev deg heller over hennar oppførsel, og delta i dine barns markeringar. Du set dei i ein umogeleg situasjon der dei må velge mellom deg og far sin. Ikkje gjer det.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i denne problemstillingen,og vil derfor følge med på denne tråden. Hos oss er det far som er den bitre part,og han har ikke snakket med min mor siden de brøt med hverandre for 15 år siden. Han har tidligere uttalt at hvis nye samboer til mor kommer i en eventuell dåp eller bryllup, så kommer ikke han. "Meg eller han", sier han.

Dette er en stund siden han sa, men nå nærmer det seg barnedåp og jeg har tenkt mye på dette. Har kommet frem til at jeg inviterer alle som vi ønsker å invitere, som vil være en naturlig del av småens familie. Dette inkluderer også stefar. Så om min far vil være vrang, og ikke dukke opp til barnebarnets dåp på grunn av gammel bitterhet, så får det være hans valg. Vi barna har lidd lenge nok under denne feiden nå. Nå er det det nye livet det handler om, og babyen som skal være i fokus.

Anonym poster: cfed328ca85dce2e15892afc4bd79a76

[Gjest navnelapp]

Desse menneska må inviterast inn i ein dialog om dette, syns eg. Ikkje berre ein invitasjon som ein må ta stilling til. Då risikerer ein faktisk at ingen kjem, fordi ingen av dei veit om den andre vil kome, og held seg borte "for sikkerheits skuld". Ein må snakke om desse tinga, og sjølv om det er både slitsomt og vondt er det vel barna som må initiere ein slik samtale med foreldra, ein etter ein.

[AnonymBruker]

Jeg gikk rundt og var bitter i ca to år, også fant jeg ut at den eneste som led pga det var meg. Den som sviktet meg fikk ikke noe vondt ut av det. Tvert imot var det vel heller deilig for han å se meg nede. Det er mye bedre "hevn" å bli lykkelig og gå videre med livet.

Anonym poster: 40465de339527dca317bc24a4e610c61

[pressplay]

Jeg har selv foreldre som er skilt relativt sent. Årsaken er ikke så viktig, men det var mye vondt blod i mellom dem i en årrekke som resulterte i at de ikke kunne komme på besøk samtidig. På det verste feiret jeg 3 bursdager; et "barnebesøk" med kompiser, et med min far og hans nye kone og et med min mor og hennes venn. Min stakkars søster måtte komme på besøk til meg 3 dager på rad

Ting bedret seg etter hvert da min søster fikk sitt første barn og det var helt umulig å feire bursdager og jul med annenhver og i tillegg ta hensyn til våre samboeres familier. Da satte jeg og min søster et ultimatum til våre foreldre at fra nå av så inviterer vi begge til familiebesøk til bursdager o.l. og den som ikke ville komme fikk ikke noe spesialbehandling med ekstrabesøk. Nå var det på tide å komme seg videre. Heldigvis forstod mine foreldre dette og nå har vi til og med hatt flere juleaftener der både min far og mor er til stedet.

Forstår at det er ekstra sårt for din mor å være på samme sted som damen som tok din far i fra henne, men det er kanskje på tide å fortelle henne at livet går videre. Ønsker hun ikke å være i bryllupet ditt fordi hun kommer så er det hun som er urimelig, ikke du.

Endret 3. juli 2012 av pressplay

[Gjest Gjest]

Heilt enig. Det er barna dine det går ut over, og deg sjølv, som framstår som urimeleg, bitter og sur. Drit i at ho lagar oppstyr, og ver den vaksne i situasjonen, som Suzy seier. No opptrer du barnsleg og øydeleggande. Hev deg heller over hennar oppførsel, og delta i dine barns markeringar. Du set dei i ein umogeleg situasjon der dei må velge mellom deg og far sin. Ikkje gjer det.

kom tilbake med dine råd når du har opplevd dette på kroppen. det er dama til x-en som bør kjenne sin besøkstid gjør hun ikke det er det er det jeg som må ta avnsvaret ved å ikke komme.dette for å skåne barnas dager best mulig!

[Gjest navnelapp]

kom tilbake med dine råd når du har opplevd dette på kroppen. det er dama til x-en som bør kjenne sin besøkstid gjør hun ikke det er det er det jeg som må ta avnsvaret ved å ikke komme.dette for å skåne barnas dager best mulig!

Dette har eg opplevd på kroppen, tru meg. Og det går heilt fint, for når eg taklar dette på ein roleg og vaksen måte så brakte det utruleg nok ut det beste i henne og. Det blir for dumt å vere styrete og sjalu når den andre oppfører seg høfleg og blidt.

[Suzy]

kom tilbake med dine råd når du har opplevd dette på kroppen. det er dama til x-en som bør kjenne sin besøkstid gjør hun ikke det er det er det jeg som må ta avnsvaret ved å ikke komme.dette for å skåne barnas dager best mulig!

Det er ekstremt arrogant å anta at andre mennesker ikke har opplevd brudd og vanskelige følelser på kroppen, bare fordi de evner å sortere ut hva det er som er viktigst - og det er og blir barnas beste.

Barne skånes når voknse oppfører seg som nettopp det og unner ungene de beste merkedagene med alle de som er viktige for dem tilstede.

[Gjest Raggy]

Voksne som skilles bør vise en større omsorg og generøsitet ovenfor sine barn, de burde legge sine egne kamper til side for en stund.

Jeg ville bedt de jeg selv ønsket skulle komme også får det bli opp til hver enkelt om de vil komme og om de vil ha det hyggelig, er det noen som ikke klarer å oppføre seg så be de gå hjem.

Det er ikke riktig at "barna skal ha disse bekymringen, det er de voksne som må takle dette. Jeg gjorde en hel masse vendinger og ordninger for at alle uansett skulle trives i familieselskap ene våre, nå blåser jeg i det for jeg kan jo ikke ha ansvar for alle andres ve og vel, det blir for dumt.

[AnonymBruker]

Jeg har en godt voksen mor som har passert 50 år. Jeg er selv voksen og etablert. For endel år tilbake opplevde hun utroskap fra pappa. Han hadde gått bak ryggen hennes og hadde noen på si. Dette taklet hun svært dårlig. Hun ble deprimert, tydde til alkohol.. Så skjedde det et vendepunkt i livet hennes. Hun fant seg samboer, og ting går veldig bra med henne....

Likevel er hun bitter på pappa enda. Pappa valgte denne "andre kvinnen", og de har nå også vært samboere i endel år. Jeg og de andre søsknene mine er ofte frustrert over mamma. Hun blir mutt og stemningen blir dårlig bare vi sier vi har besøkt pappa, at pappa har besøkt oss. Når jeg f.eks. forteller noe negativt om pappa blir hun kjempebarnslig og prater dritt om ham tilbake. Og er temmelig lynsint. Merker det på henne. Vi kan heller ikke fortelle at pappas nye samboer har vært på besøk her. De har aldri truffet hverandre. Pappas nye samboer kan f.eks. ikke delta i bursdagsfeiringer osv., fordi jeg og søsknene ikke tørr ift. reaksjonen til mamma. Vi er rett og slett bekymret for at hun skal ødelegge dagen for den personen som har bursdag.

Nå er det flere begivenheter i familien som står for tur. Deriblant bryllup og dåp. Vi har på forhånd bestemt at begge våre foreldres nye samboere skal bli bedt. Noe annet hadde vært rart. Men så er det mamma. Kommer hun til å takle det? Jeg er så utrolig redd for at hun skal ødelegge bryllupet eller barnedåpen. Det er jo VÅR dag, og ikke hennes. Men likevel er jeg redd for reaksjonen...

Bør vi ta opp saken med henne på forhånd? Hun kan jo ikke bestemme hvem vi skal be eller ikke, men slik at hun er forberedt på det.

Dette er så utrolig slitsomt. Når skal dette ta en ende? Trodde hun hadde bearbeidet pappas svik etter så mange år. Da særlig når hun har etablert seg på nytt.

Anonym poster: 8e44500f619be07e47f1b98524423b54

Skal du forbrede din mor på alt ang. din far, så vil du ha en evig sutring.

Du skal invitere. Da er det opp til henne og takke ja eller nei.

Det må da være trist for hennes nye venn at hun går rundt og er bitter.

Jeg tenker slik at, det er nok ikke bare din far som er årsaken. Har hun tilbøyeligheter til å være negativ ellers?

Gi kort beskjed at de og de er bedt. Får du innvendinger, så si at slik blir det,og hun får bare innrette seg til det,eller takke nei.

Det går bedre enn hva folk tenker i slike sammenhenger.

Dere skal iallefall ikke gå rundt på ullsokker i redsel for hva enkelte vil gjøre.

Anonym poster: 0477cc7cc580a112f78287f96a1cd2c3