Ekstrem angst

[AnonymBruker]

Du tror meg ikke? hva er det for noe å si...

Jeg er samme AB som skrev de litt lengre innleggene til deg, og som du siterer under her

Du misforstod meg, det jeg mente var at du jo ikke er så dårlig at du ikke fungerer i livet slik som jeg oppfattet denne andre til å tenke at var definisjon på "ekstrem angst". Men personen hadde rett i at du ikke har EKSTREM angst, den angsten du har er faktisk langt mer vanlig enn du tror.

Jeg tror deg selvfølgelig, jeg vet jo hvordan det er selv

Huff så vondt for deg Det er ikke oppgavene som er vanskelig. Det er jeg som er utslitt av vonde tanker og dermed ikke strekker til i livet mitt. Jeg er redd for døden etter å ha opplevd ett dødsfall, min far i tidlig alder. Jeg har katastrofeangst, og mye tvangstanker. Jeg føler meg som en zombie i livet, jeg føler meg utenfor samfunnet, helt fortapt i egen angst og redsel for katasrofer, død, sykdom etc. Jeg tror ikke jeg noen gang ville tatt livet mitt, men tanker på det oftere og oftere.Jeg trenger profesjonell hjelp og i en periode hadde det føles godt å få slippe pliktene slik at jeg kan konsentrere meg om dette. Bare synes det er så vanskelig og skammer meg sånn...du ser jo selv, folk tror meg ikke som det skrives over her..Du har brukt mye tid på å skrive til meg, jeg er veldig takknemmelig bare så du vet, takk

Jeg lurer på om ikke hypokonderklinikken i Bergen er spesialister på dette med angst for sykdom/død/kreft etc.

En jeg kjenner til har gått i behandling der, og han legen som er der har behandlet mange. Jeg vet ikke navnet, jeg bare husker at det gjerne kalles "hypokonder" klinikken, og den holder til å Bergen.

I Trondheim har de jo en som spesialiserer seg på sosialangst om jeg ikke tar feil(som driver kun eksponeringsterapi) - osv.

Poenget er at du trenger terapi, for om du ender opp med å sitte hjemme mye vil du jo ikke lengre har arbeidsoppgaver å distansere deg med = enda mer plass til de vonde og vanskelige tankene.

For meg er akseptering av vonde tanker og bekymring endel av løsningen - men det tok endel øvelse til.

Jeg er i full jobb enda, og har det mye bedre nå Men helt borte tror jeg aldri det blir for min del, og jeg faller kjapt tilbake til vonde vaner.

Da er øvelser fra den selvhjelpsboken faktisk veldig gode å ha for å minne meg på at jeg kan gjennomføre ting jeg vil selv om jeg er overbevist om at noe "galt" kommer til å skje.

Min angst er først og fremst fobisk.

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

[Gjest Gjest]

Lær deg å medittere. Det har svært god dokumentert effekt mot angst. Jeg annbefaller også sterkt å proøve qigong eller yoga.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ekstrem angst tidligere, og for meg var faktisk det eneste som hjalp at jeg fikk et såpass kraftig fysisk sammenbrudd at jeg fikk "lov" til å hvile fra angsten. Jeg har en mistanke om et det nullstillte hodet mitt, istedet for at jeg hele tiden skulle presses, konfronteres, og strekkes til det ytterste, for det er jo det som fungerer for alle.

Kommer jeg til det punktet igjen, er jeg ikke i tvil om at jeg enten ber om sykemelding, eller slutter jobben (har oppsparte midlet jeg kan klare meg på forholdsvis lenge. Etter det er jeg enten kviknet til, eller død), i stedet for å gå til psykolog om og om igjen.

[Gjest Raggy]

Ts, du svarer ikke på mitt spørsmål ang pust. Jeg spør for din del fordi det kan gi et bilde av den reele styrken på angsten din.

Tvangs og katastrofetanker kan du fint temme selv. Isteden for å la de leve sitt eget liv så gi de plass! Sett av en halvtime hver dag å fokuser hardt på disse vonde tankene, da får de lov til å være der. Om du hele tiden går å strever med det og på et vis er redd for at de kommer vil de hele tiden presse seg på. Å forøvring, selvom du har disse tankene så betyr ikke det at de er så viktige, ikke la de få så stor makt! Ved å snakke til deg selv om disse tankene kan de bli ufarliggjort. Jeg forsøker å le av mine å da mister de som oftest kraften

Det er mange som har slike tanker og tvang er ofte forbundet med skam.. Men når du oppdager hvor vanlig dette er så vil nok skammen gi seg. Hvorfor skulle man føle skam pga angst egentlig? Psyken er jo tross alt en stor del av oss og jeg ser på angst som like vanlig som influensa, det er bare det at det ikke synes.

Om noen spør hvorfor du evt ikke er på jobb så kan du bare svare at du er sliten, om du hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom så kan jeg ikke se at du har en informasjonsplikt til noen om dette. Kjente engang ei dame som ble innlagt på sykehus med infekjson pga klamydia, tror nok ikke hun ringte jobb å utdypet konkret hva det var som feilte henne hehe ;p