Ekstrem angst

[AnonymBruker]

Jeg lider av angst. Har gjort det hele livet etter mnye vanskelig i barndommen og div. ting, men har nesten aldri vært til hinder for jobbsituasjon. Nå har det tatt helt overhånd. Det har tatt over hele hverdagen min og det og gå på jobb er en stor utfordring. Jeg føler at jeg trenger tid vekk fra jobb, sånn at jeg får tid til å heale meg selv, slappe av, sove, hvile. Jeg byttet jobb i februar så er fortsatt i prøvetid og er derfor redd det skal få konsekvenser om jeg går til en lege og ber om sykemelding. For ikke å snakke om baksnakking etc..Noen som har erfaringer med lignende situasjon? Noen som har følt angst så sterkt at de ikke lenger orker jobb og trenger en pause? Bør jeg føle meg som en "unnasluntrer" om jeg går til en lege med dette problemet og ber om sykemelding? På forhånd takk for svar..skikkelig fæl situasjon når nok en uke er på vei og man føler ta man virkelig ikke har det som trengs for å gå på jobb..

Anonym poster: 54410a6fe85fc7c559ae84a0e5dbc411

[Gjest tarandus]

Det er bedre at du får hjelp av lege/psykolog enn at du skal slite med dette resten av livet.

[AnonymBruker]

TS her. Tenker sånn jeg og, men samtidig tenker jeg at jeg må bite tenna sammen og gå på jobb. Men det knyter seg bare jeg tenker på det. Føler jeg skal bryte helt sammen. Det er vel ikke god nok unnskyldning å være "syk" når det er psykisk og hva skal man si til folk? Og i en situasjon når man er i prøve tiden, kanskje vil jobben sparke meg? Dette er så vanskelig, kan ikke snakke med noen om det andre enn dere her på KG

Anonym poster: 54410a6fe85fc7c559ae84a0e5dbc411

[Gjest tarandus]

KG kan ikke bli kvitt angsten for deg. Det kan forsåvidt heller ikke en lege, men h*n kan henvise deg videre og hjelpe med svar på spørsmål. Å få fri for en legetime skulle vel neppe være noe problem i første omgang, da slipper du å "bite tenna sammen" og tvinge deg på jobb etterhvert.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har erfaring med det.

Jeg hadde konstant angst hele dagen, med noen innslag av panikkangst her og der.

Var i en jobbsituasjon hvor jeg trengte å fremstå som mitt beste, i tillegg til at jeg representerte en annen virksomhet som gikk for å ha svært gode kandidater.....var ikke lett.

Jeg hadde angst for å hele reiseveien til jobb, for å være på jobb, for å være på trening etterpå, for å være sosial- egentlig for alt. Jeg var kjempesliten av det - og sykemeldte meg deltid en kortere periode(1-2 mnd ca).

Samtidig gikk jeg i terapi, og brukte denne selvhjelpsboken som hjalp meg masse: http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety/dp/1572244992/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1341171277&sr=8-2&keywords=mindfullness+workbook

Legen ville sykemelde meg fulltid - men for meg var det helt essensielt å være på jobb så mye som mulig for å ikke eskalere angsten enda mer, heldigvis forstod jeg at jeg ville la angsten på total kontroll over livet mitt om jeg ikke kjempet mot.

Er du fast ansatt? I så tilfelle har du veldig godt vern - og jeg synes du skal ta en tur til legen for å bestille time for å få eksponeringsterapi(det er det eneste som hjelper).

For alt du kan, så må du IKKE sykemelde deg fulltid - det vil gjøre vondt så mye verre.

Da flytter du bare angsten du nå knytter til jobb over på nye områder.

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

[Gjest Gjest]

Nå vet jeg ikke hva slags angst du opplever, men jeg har tidligere slitt med panikkangst og jeg kan med hånden på hjertet si at hadde jeg bedt om sykemelding hadde jeg nok fremdeles ikke vært frisk. Det å gå hjemme gjør ofte bare vondt værre. Hadde en periode mellom to jobber og angsten toppet seg virkelig denne perioden. Da hadde jeg all verdens tid til å kjenne på kroppen og alt bare eskalerte.

Det du må jobbe med er angsten din og den vil jeg vel tro ikke henger sammen med jobben din?

Det er mulig å bli bedre, til og med helt bra, etter fire år med flere 20 talls anfall om dagen er jeg helt frisk. Jeg tror følelsene rundt det å være borte fra jobb fort kan forværre ting for deg.

Det er likevel aldri dumt å ta en tur til legen, lykke til!

[AnonymBruker]

Ja, jeg har erfaring med det.

Jeg hadde konstant angst hele dagen, med noen innslag av panikkangst her og der.

Var i en jobbsituasjon hvor jeg trengte å fremstå som mitt beste, i tillegg til at jeg representerte en annen virksomhet som gikk for å ha svært gode kandidater.....var ikke lett.

Jeg hadde angst for å hele reiseveien til jobb, for å være på jobb, for å være på trening etterpå, for å være sosial- egentlig for alt. Jeg var kjempesliten av det - og sykemeldte meg deltid en kortere periode(1-2 mnd ca).

Samtidig gikk jeg i terapi, og brukte denne selvhjelpsboken som hjalp meg masse: http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety/dp/1572244992/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1341171277&sr=8-2&keywords=mindfullness+workbook

Legen ville sykemelde meg fulltid - men for meg var det helt essensielt å være på jobb så mye som mulig for å ikke eskalere angsten enda mer, heldigvis forstod jeg at jeg ville la angsten på total kontroll over livet mitt om jeg ikke kjempet mot.

Er du fast ansatt? I så tilfelle har du veldig godt vern - og jeg synes du skal ta en tur til legen for å bestille time for å få eksponeringsterapi(det er det eneste som hjelper).

For alt du kan, så må du IKKE sykemelde deg fulltid - det vil gjøre vondt så mye verre.

Da flytter du bare angsten du nå knytter til jobb over på nye områder.

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

Tusen takk for at det finnes så snille mennesker som gidder ta seg tid. Jeg er helt fra meg og bare gråter og gråter for jeg er redd for i morgen. Kan jeg spørre: Hvor mye sykemeldt var du? Og hva sa du som grunn til jobben? Bør jeg lyve på meg fysisk sykdom eller være ærlig? Er jo så flaut..er fast ansatt ja, men begynte i februar så i prøvetiden.

Tusen, tusen takk snille deg.

Anonym poster: 54410a6fe85fc7c559ae84a0e5dbc411

[gerotten]

Nå vet jeg ikke hva slags angst du opplever, men jeg har tidligere slitt med panikkangst og jeg kan med hånden på hjertet si at hadde jeg bedt om sykemelding hadde jeg nok fremdeles ikke vært frisk. Det å gå hjemme gjør ofte bare vondt værre. Hadde en periode mellom to jobber og angsten toppet seg virkelig denne perioden. Da hadde jeg all verdens tid til å kjenne på kroppen og alt bare eskalerte.

Det du må jobbe med er angsten din og den vil jeg vel tro ikke henger sammen med jobben din?

Det er mulig å bli bedre, til og med helt bra, etter fire år med flere 20 talls anfall om dagen er jeg helt frisk. Jeg tror følelsene rundt det å være borte fra jobb fort kan forværre ting for deg.

Det er likevel aldri dumt å ta en tur til legen, lykke til!

TAkk skal du ha for svar. Jeg opplever en altoppslukende katastrofeangst. Angst for døden, angst for at noe skal skje. Kan til tider tenke på selvmord fordi jeg er så sliten av disse tankene. Er så sliten og føler bare at en kort pause hadde vært så godt. Mye tvangstanker. Kanskje kunne jeg reist bort til familie en kort periode eller brukt tiden på å gå til psykolog eller brukt naturen, sovet, jeg aner ikke. Vet godt at det ikke er lurt å være sykemeldt lenge. Bare så vanskelig hva man skal si til folk når det ikke er fysisk

[Gjest Raggy]

Jeg lider av angst. Har gjort det hele livet etter mnye vanskelig i barndommen og div. ting, men har nesten aldri vært til hinder for jobbsituasjon. Nå har det tatt helt overhånd. Det har tatt over hele hverdagen min og det og gå på jobb er en stor utfordring. Jeg føler at jeg trenger tid vekk fra jobb, sånn at jeg får tid til å heale meg selv, slappe av, sove, hvile. Jeg byttet jobb i februar så er fortsatt i prøvetid og er derfor redd det skal få konsekvenser om jeg går til en lege og ber om sykemelding. For ikke å snakke om baksnakking etc..Noen som har erfaringer med lignende situasjon? Noen som har følt angst så sterkt at de ikke lenger orker jobb og trenger en pause? Bør jeg føle meg som en "unnasluntrer" om jeg går til en lege med dette problemet og ber om sykemelding? På forhånd takk for svar..skikkelig fæl situasjon når nok en uke er på vei og man føler ta man virkelig ikke har det som trengs for å gå på jobb..

Anonym poster: 54410a6fe85fc7c559ae84a0e5dbc411

Du sier du har ekstrem angst. Får du puset? Pusten er en god indikasjon på hvor strek angst du egentlig har, ved ekstrem angst så må du sitte helt stille å puste inn i en pose samt ligge helt i ro. Jeg påstår ikke at du ikke har det på denne måten, men jeg får inntrykk av at din tilstand ikke er så intens..

Uansett, søk behandling for å bli bedre. Det er vel ingen skam å være syk psykisk..??? Jeg har ikke klart å jobbe på ca seks år pga angst, har forsøkt å komme tilbake til jobb uten å lykkes, nå er jeg utmattet etter noen tøffe år med sterk angst så det å si at det alltid er best å gå på jobb mener jeg er feil.

[AnonymBruker]

Tusen takk for at det finnes så snille mennesker som gidder ta seg tid. Jeg er helt fra meg og bare gråter og gråter for jeg er redd for i morgen. Kan jeg spørre: Hvor mye sykemeldt var du? Og hva sa du som grunn til jobben? Bør jeg lyve på meg fysisk sykdom eller være ærlig? Er jo så flaut..er fast ansatt ja, men begynte i februar så i prøvetiden.

Tusen, tusen takk snille deg.

Anonym poster: 54410a6fe85fc7c559ae84a0e5dbc411

For meg var angsten grunnet for høyt stoffskifte, men jeg visste ikke om det før det hadde gått en stund. Jeg turte ikke si noe til noe, av flere grunner.

Jeg skammet meg over det, var redd for å miste muligheter på jobb osv.

Var flere ganger jeg snek meg unna møter etc som jeg opplevde som ekstra ubehagelige(alle var ubehagelige, men om det var litt reisevei taklet jeg ikke tanken på det engang).

Husker godt engang jeg skulle i møte med øverste ledelse i kommune, politisk liv og næringsliv. Jeg hadde på forhånd sagt at jeg ikke kunne, og trodde derfor alt var OK.(Jeg kunne og hadde kjempelyst egentlig, men fikk helt panikk av tanken). Så ble jeg plutselig ringt opp 5 minutter ut i møtet, og de satt da og ventet på meg.

Jeg klarte ikke stille opp, fant på en dårlig unnskyldning og kom meg hjem i en kjapp fart og satt bare på kjøkkengulvet og gråt lenge.

Men det var lenge før dette jeg tok kontakt med lege for første gang(fikk panikkanfall på en jobbtur) - problemet var bare at jeg ikke prioriterte NOK å bli bedre.

Og grunnen til det er at eneste løsning er eksponering for nettopp de situasjonene man overhodet ikke takler = angsten gjør at du "flykter" fra situasjonen(gjennomfører ikke, unngår det etc).

Denne gangen kontaktet jeg psykolog, og lanserte muligheten for å søke meg inn på sykehusets behandlingstilbud. Jeg var ikke dårlig nok - men det var et viktig steg for meg ifht å virkelig erkjenne og handle.

Jeg var dermed sykemeldt i ca 8 uker 50%, dette var på sommeren - så var ikke så mange som merket det uansett. De fleste hadde jo ferie.

Jeg skulle ha medarbeidersamtale - og jeg la da alle kortene på bordet(jeg turte da fordi jeg følte det var mindre flaut at det var grunnet stoffskiftet - at det ikke var jeg som var "sykelig") - og sjefen min hadde merket tydelig at noe var galt, og hadde tenkt å ta det opp med meg.

H*n viste stor forståelse, og var veldig imøtekommende. Jeg hadde altså gruet meg for ingenting.

Min forrige sjef før dette merket også litt til angsten min i noen få situasjoner(jeg fortalte aldri noe, men hun skjønte det), og hun gir meg de aller beste referanser enda

Først ville jeg kontaktet lege, slik at du har det sort på hvitt at du faktisk kommer til å ta dette opp med arbeidsgiver(jeg vil tro det gir bedre vern for deg). De har IKKE lov å si det opp pga sykemelding, eller fordi du er ærlig om situasjonen din nå.

Det er flere enn du tror som er i dine sko - du vet bare ikke om det fordi de har taushetsplikt.

Snakk med legen din, og spør om du få henvisning til terapeut. Det vil nok være lang ventetid, og i mellomtiden ville jeg faktisk betalt selv for private timer slik at du kan klare å holde deg i jobb.

Jeg vet du ønsker for alt å slippe angsten og dermed tenker at å kutte ut jobb er det riktige - men det er det verste du kan gjøre mot deg selv.

Men et spørsmål til deg: Hva er det verste for deg ifht jobb? Er det å komme seg dit - være der, kontakt med kunder, enkelte arbeidsoppgaver, presentasjoner e.l?

Jeg må jo bare gjenta igjen at du virkelig ikke bør be om å få slippe disse ubehagelige oppgavene - det er kun ved å gjøre dem du kan jobbe med angsten din.

For å øve deg på strategier MÅ du utsette deg selv for ubehag.

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

[AnonymBruker]

Du sier du har ekstrem angst. Får du puset? Pusten er en god indikasjon på hvor strek angst du egentlig har, ved ekstrem angst så må du sitte helt stille å puste inn i en pose samt ligge helt i ro. Jeg påstår ikke at du ikke har det på denne måten, men jeg får inntrykk av at din tilstand ikke er så intens..

Uansett, søk behandling for å bli bedre. Det er vel ingen skam å være syk psykisk..??? Jeg har ikke klart å jobbe på ca seks år pga angst, har forsøkt å komme tilbake til jobb uten å lykkes, nå er jeg utmattet etter noen tøffe år med sterk angst så det å si at det alltid er best å gå på jobb mener jeg er feil.

AB over her - jeg vil jo presisere at jeg heller ikke tror TS, jeg og mange andre er i din kategori.

Men det føles helt forjævlig fordiom, og i disse situasjonene klarer man faktiskvære i jobb med riktig verktøy for å hindre det.

Det er mange grader av angst, og de fleste kan faktisk behandles og jobbes med selv om du kanskje ikke er der nå og må være sykemeldt.

Det er veldig individuelt som du sikkert vet

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

[gerotten]

AB over her - jeg vil jo presisere at jeg heller ikke tror TS, jeg og mange andre er i din kategori.

Men det føles helt forjævlig fordiom, og i disse situasjonene klarer man faktiskvære i jobb med riktig verktøy for å hindre det.

Det er mange grader av angst, og de fleste kan faktisk behandles og jobbes med selv om du kanskje ikke er der nå og må være sykemeldt.

Det er veldig individuelt som du sikkert vet

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

Du tror meg ikke? hva er det for noe å si...

[AnonymBruker]

Jeg har i en tid slitt med sterk sosial angst. I perioder så ille at jeg kvier meg for å gå en tur i butikken. Det jeg kan si med sikkerhet, er at det bare ble enda værre da jeg unngikk andre mennesker. Angsten ble mindre da jeg utfordret meg selv ofte, og sterkere jo lengre periode jeg "gjemte" meg, og unngikk problemene.

Løsningen for meg var uansett homeopati! Etter behandling hos homeopat er jeg ett nytt menneske

Anonym poster: 2f31d27aed1f884754c0633719c4b4a8

[Gjest Raggy]

AB over her - jeg vil jo presisere at jeg heller ikke tror TS, jeg og mange andre er i din kategori.

Men det føles helt forjævlig fordiom, og i disse situasjonene klarer man faktiskvære i jobb med riktig verktøy for å hindre det.

Det er mange grader av angst, og de fleste kan faktisk behandles og jobbes med selv om du kanskje ikke er der nå og må være sykemeldt.

Det er veldig individuelt som du sikkert vet

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

Selvfølgelig er det individuelt. Jeg tenkte på dette med pust fordi det er en god måte å måle angsten sin på, jo mindre oksygen man føler man får jo sterkere er angsten. Jeg har ptsd som gir ekstremt sterk angst når det står på som værst.

Jeg har jobbet masse med angsten å har kommet langt, jeg strever ikke så mye med angst lengre men av utmattelse etter ptsd, ptsd gir som oftest en uførhetsgrad.

Det er mange råd å få, du bør være i jobb, du bør slappe av, du bør.... ofte kjører folk seg selv så hardt før de innser at de trenger hjelp at de virkelig går på en smell å det er ikke noe godt. Derfor er det viktig å søke hjelp og å slutte å skamme seg over filleting.

Men dette med generell angst vet jeg kanskje ikke så mye om.. tror jeg..

[gerotten]

For meg var angsten grunnet for høyt stoffskifte, men jeg visste ikke om det før det hadde gått en stund. Jeg turte ikke si noe til noe, av flere grunner.

Jeg skammet meg over det, var redd for å miste muligheter på jobb osv.

Var flere ganger jeg snek meg unna møter etc som jeg opplevde som ekstra ubehagelige(alle var ubehagelige, men om det var litt reisevei taklet jeg ikke tanken på det engang).

Husker godt engang jeg skulle i møte med øverste ledelse i kommune, politisk liv og næringsliv. Jeg hadde på forhånd sagt at jeg ikke kunne, og trodde derfor alt var OK.(Jeg kunne og hadde kjempelyst egentlig, men fikk helt panikk av tanken). Så ble jeg plutselig ringt opp 5 minutter ut i møtet, og de satt da og ventet på meg.

Jeg klarte ikke stille opp, fant på en dårlig unnskyldning og kom meg hjem i en kjapp fart og satt bare på kjøkkengulvet og gråt lenge.

Men det var lenge før dette jeg tok kontakt med lege for første gang(fikk panikkanfall på en jobbtur) - problemet var bare at jeg ikke prioriterte NOK å bli bedre.

Og grunnen til det er at eneste løsning er eksponering for nettopp de situasjonene man overhodet ikke takler = angsten gjør at du "flykter" fra situasjonen(gjennomfører ikke, unngår det etc).

Denne gangen kontaktet jeg psykolog, og lanserte muligheten for å søke meg inn på sykehusets behandlingstilbud. Jeg var ikke dårlig nok - men det var et viktig steg for meg ifht å virkelig erkjenne og handle.

Jeg var dermed sykemeldt i ca 8 uker 50%, dette var på sommeren - så var ikke så mange som merket det uansett. De fleste hadde jo ferie.

Jeg skulle ha medarbeidersamtale - og jeg la da alle kortene på bordet(jeg turte da fordi jeg følte det var mindre flaut at det var grunnet stoffskiftet - at det ikke var jeg som var "sykelig") - og sjefen min hadde merket tydelig at noe var galt, og hadde tenkt å ta det opp med meg.

H*n viste stor forståelse, og var veldig imøtekommende. Jeg hadde altså gruet meg for ingenting.

Min forrige sjef før dette merket også litt til angsten min i noen få situasjoner(jeg fortalte aldri noe, men hun skjønte det), og hun gir meg de aller beste referanser enda

Først ville jeg kontaktet lege, slik at du har det sort på hvitt at du faktisk kommer til å ta dette opp med arbeidsgiver(jeg vil tro det gir bedre vern for deg). De har IKKE lov å si det opp pga sykemelding, eller fordi du er ærlig om situasjonen din nå.

Det er flere enn du tror som er i dine sko - du vet bare ikke om det fordi de har taushetsplikt.

Snakk med legen din, og spør om du få henvisning til terapeut. Det vil nok være lang ventetid, og i mellomtiden ville jeg faktisk betalt selv for private timer slik at du kan klare å holde deg i jobb.

Jeg vet du ønsker for alt å slippe angsten og dermed tenker at å kutte ut jobb er det riktige - men det er det verste du kan gjøre mot deg selv.

Men et spørsmål til deg: Hva er det verste for deg ifht jobb? Er det å komme seg dit - være der, kontakt med kunder, enkelte arbeidsoppgaver, presentasjoner e.l?

Jeg må jo bare gjenta igjen at du virkelig ikke bør be om å få slippe disse ubehagelige oppgavene - det er kun ved å gjøre dem du kan jobbe med angsten din.

For å øve deg på strategier MÅ du utsette deg selv for ubehag.

Anonym poster: 8124ae85f9746d91fd6c83d13a1c44c2

Huff så vondt for deg Det er ikke oppgavene som er vanskelig. Det er jeg som er utslitt av vonde tanker og dermed ikke strekker til i livet mitt. Jeg er redd for døden etter å ha opplevd ett dødsfall, min far i tidlig alder. Jeg har katastrofeangst, og mye tvangstanker. Jeg føler meg som en zombie i livet, jeg føler meg utenfor samfunnet, helt fortapt i egen angst og redsel for katasrofer, død, sykdom etc. Jeg tror ikke jeg noen gang ville tatt livet mitt, men tanker på det oftere og oftere.Jeg trenger profesjonell hjelp og i en periode hadde det føles godt å få slippe pliktene slik at jeg kan konsentrere meg om dette. Bare synes det er så vanskelig og skammer meg sånn...du ser jo selv, folk tror meg ikke som det skrives over her..Du har brukt mye tid på å skrive til meg, jeg er veldig takknemmelig bare så du vet, takk

[lillemia]

Å bli sykemeldt fra jobben vil bare gjøre vondt verre, det er ikke usannsynlig at angsten bare vil eskalere fritt slik at du aldri klarer å gå tilbake til jobb.

Jeg ville dratt til legen, fått henvisning til psykolog, og fått gradert sykemelding for de dagene du går i terapi. Om selve terapien bare varer en time eller to, kan det være lurt å ha hele dagen fri for å jobbe med angstproblemene. Hvis det er lang ventetid hos psykolog, kan gruppeterapi være et alternativ, eller du kan gå til fastlegen din inntil videre. Man trenger ikke nødvendigvis være psykolog for å kunne hjelpe til mot angst.

Jeg håper du tar tak i det med en gang, du har gått altfor lenge med slike problemer, og du fortjener bedre! Lykke til!

[gerotten]

Å bli sykemeldt fra jobben vil bare gjøre vondt verre, det er ikke usannsynlig at angsten bare vil eskalere fritt slik at du aldri klarer å gå tilbake til jobb.

Jeg ville dratt til legen, fått henvisning til psykolog, og fått gradert sykemelding for de dagene du går i terapi. Om selve terapien bare varer en time eller to, kan det være lurt å ha hele dagen fri for å jobbe med angstproblemene. Hvis det er lang ventetid hos psykolog, kan gruppeterapi være et alternativ, eller du kan gå til fastlegen din inntil videre. Man trenger ikke nødvendigvis være psykolog for å kunne hjelpe til mot angst.

Jeg håper du tar tak i det med en gang, du har gått altfor lenge med slike problemer, og du fortjener bedre! Lykke til!

Tusen takk Jeg ringer legen i morgen allerede.

[Wesla]

Jeg vil bare si, det er en vei ut av det! Jeg som skrev over her om panikkangst i fire år. Jeg slet også mye med sykdoms- og dødsangst, det er virkelig tungt, og det tapper deg for energi. Jeg hadde mye utenfor-meg-selv opplevelser der jeg var sikker på at jeg holdt på å bli gal. Min terapi var å prate med andre om det, jeg var veldig åpen om det til mine nære. Det vil si etter et år hvor jeg prøvde å skjule det. Vendepunktet kom når jeg våknet opp om natten av at jeg ikke fikk puste...

DA reiste jeg til legen og ble først og fremst utredet fysisk, eeg, ekg og blodprøver. Jeg leste bøker om temaet og det løste seg sakte men sikkert. Noen anfall har jeg enda, men det er ikke noe å snakke om en gang.

Det er ikke noe fasitsvar på dette, du er det viktigste. Jobben har ikke noe med hva du er sykemeldt for i det hele tatt. Det er viktig som alle sier å utfordre seg selv, stille angsten litt til veggs, men det er jo vanskelig hvis du er helt på bunnivå. Bestill deg legetime og ta det derfra, og finn deg gjerne noen nære å dele tankene dine med.

[gerotten]

Jeg vil bare si, det er en vei ut av det! Jeg som skrev over her om panikkangst i fire år. Jeg slet også mye med sykdoms- og dødsangst, det er virkelig tungt, og det tapper deg for energi. Jeg hadde mye utenfor-meg-selv opplevelser der jeg var sikker på at jeg holdt på å bli gal. Min terapi var å prate med andre om det, jeg var veldig åpen om det til mine nære. Det vil si etter et år hvor jeg prøvde å skjule det. Vendepunktet kom når jeg våknet opp om natten av at jeg ikke fikk puste...

DA reiste jeg til legen og ble først og fremst utredet fysisk, eeg, ekg og blodprøver. Jeg leste bøker om temaet og det løste seg sakte men sikkert. Noen anfall har jeg enda, men det er ikke noe å snakke om en gang.

Det er ikke noe fasitsvar på dette, du er det viktigste. Jobben har ikke noe med hva du er sykemeldt for i det hele tatt. Det er viktig som alle sier å utfordre seg selv, stille angsten litt til veggs, men det er jo vanskelig hvis du er helt på bunnivå. Bestill deg legetime og ta det derfra, og finn deg gjerne noen nære å dele tankene dine med.

Takk snille deg. Fungerer du i hverdagen nå?

[Wesla]

100% . Jeg levde jo et vanlig liv før også, men da var jeg ofte fjern og var sikker på at jeg kom til å dø flere ganger i løpet av dagen. Dette er så mye vanligere enn mange tror, ingen kunne gjettet seg til hva som surret oppi hodet mitt.