Savner huset vi hadde før....

[AnonymBruker]

For å være nærmere skolen som barna skal gå på bestemte vi oss for å selge huset vi hadde og kjøpe et som var nærmere. Vi tok avgjørelsen utelukkende på praktisk grunnlag og la ikke så mye vekt på andre ting.

Når vi fant det huset vi bor i nå var det ikke slik at jubelen stod i taket fordi vi hadde funnet drømmehuset. Det var mer sånn "jaja, det er jo det lureste. Det er tryggere skolevei. Det er flere av kameratene som bor på denne delen av feltet enn der vi bor nå" osv osv.

Og selv om vi ikke jublet så tenkte jeg at vi skulle gjøre det til vårt eget. Vi skulle gjøre det til drømmehjemmet og utforme det akkurat slik som vi ville. Både ute og inne.

Nå har vi gjort alt vi hadde planer om. Vi har gjennomført de endringene både innvendig og utvendig som viser at det er vi som bor der. Vi har 3 barn og en hund. Hage, terrasse, og alt annet folk drømmer om. Jeg burde jo være overlykkelig, ikke sant? Barna har lettere for å være sammen med vennene, og hunden kan løpe fritt i hagen. Alle er lykkelige. Bare ikke meg.

Men problemet nå er at det i hvert fall for meg ikke føles som vårt. Det føles ikke rett. Det ser ut som om vi kunne bodd der, men det føles feil. Jeg vil ha tilbake det andre huset! Jeg savner hvordan stua og kjøkkenet var og hvordan planløsningene var. Jeg savner det store bjørketreet litt nede i hagen.

Jeg vil ha akkurart det huset, ikke det jeg har nå.

Vi må kjøre forbi der hver dag for å komme til jobb. Og når jeg kjører forbi huset og ser at andre bor der og er lykkelige der så er det nesten litt vondt.

Jeg skjønner ikke hva det er med meg, men jeg har alltid flirt litt for meg selv når noen har savnet huset, bilen, campingvogna, eller hva som helst så veldig at de kunne gjort hva som helst for å få det igjen. Men nå skjønner jeg det.

Jeg føler meg som en gærning som har så sterke følelser for en ting, særlig når vi har det så bra som vi har det nå i det nye huset.

Er jeg gal? Er det noe som helst jeg kan gjøre for å bli ferdig med det her? Jeg føler meg så utakknemlig og sær... Det er flaut

Anonym poster: 347d98de24f7d806bd2af35a58853c47

[AnonymBruker]

Du har vel bygget opp mange gode minner i det gamle huset? Både for barn og deg selv? Gi det mer tid så vil nok det nye huset føles som hjemme. Uansett hvor absurd det høres ut må du bare bygge nye og gode minner med det nye. Har dere bodd der lenge?

Anonym poster: 8e8f969d5fdb6476e95d33600f7443cb

[AnonymBruker]

Du har vel bygget opp mange gode minner i det gamle huset? Både for barn og deg selv? Gi det mer tid så vil nok det nye huset føles som hjemme. Uansett hvor absurd det høres ut må du bare bygge nye og gode minner med det nye. Har dere bodd der lenge?

Anonym poster: 8e8f969d5fdb6476e95d33600f7443cb

Vi har bodd der omtrent ett år nå. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler det sånn men...

Anonym poster: 347d98de24f7d806bd2af35a58853c47

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg hadde også kjærlighetssorg over den gamle leiligheten min, jeg bor i hus nå, med hage og blomster og alt man kunne ønske seg, men allikevel var det den bittelille skoesken av en leilighet jeg savnet.

Det går over, eller det blir ihvertfall bedre når huset dere bor i nå blir fylt med gode minner og nye flotte opplevelser med barna og ting du forbinder med lykke

[AnonymBruker]

Jeg synes ett år er ennå ganske ferskt jeg da. Bygger selv mye følelser til ting rundt meg så jeg vet hvordan du har det.

Anonym poster: 8e8f969d5fdb6476e95d33600f7443cb

[AnonymBruker]

Sikkert ikke mye til trøst, men det tok meg tre år å komme over den forrige flyttingen. Fikk helt vondt langt inn i sjela av å kjøre innom "gamlebyen". Som dere, flyttet vi av nødvendighet, ikke lyst.

Men det BLIR bedre. Det tar bare litt tid. Prøv heller å fokusere på hva det er som gjør det nye stedet fint.

Anonym poster: d86ebcbf67a66c7f40c20096a6f0153d

[Naos]

Det er nok ikke bare deg. Et par års tid etter at vi kjøpte huset vårt snakket jeg med forrige huseier ved en tilfeldighet, og han gjorde det klinkende klart at han håper at vi tar kontakt med han den dagen vi vurderer å selge. Å selge huset var det dummeste han har gjort, sier han, og han vil så gjerne ha det tilbake.

Han har et mye finere hus i dag enn vi har, men likevel er det noe med det gamle huset han ikke greier å legge fra seg. En tilhørighet og ro, sier han. Vi føler dessverre for han akkurat den samme atmosfæren, og har ikke et salg i tankene en gang - vi elsker dette litt upraktiske men lune hjemmet!

Men om vi skulle bestemme oss for å selge det tar vi nok kontakt og gjør oppmerksom på det, i tilfelle det fortsatt er aktuelt.

Endret 30. juni 2012 av Naos

[Kosemose]

Det kan jo hende at du ikke har fått go´følelsen for det nye huset fordi det har vært mye oppussing og styr for å gjøre det til "deres"? Også kan det hende du setter det gamle huset litt på en pidestall. Minner litt om hvordan man kan glorifisere en ex og bare huske det som var bra og bli sjalu på hans nye kjæreste Prøv å fokuser på det nye huset og på fordelene med det, så tenker jeg at kjærlighetssorgen sakte men sikkert blekner.

Og - du er ikke rar som har det slik. Tror det er ganske vanlig. Og jeg skjønner godt at det blir sånn når du må kjøre forbi det gamle hver dag, og når flyttingen var så praktisk orientert til et hus som var "ok". Jeg hadde garantert hatt det på samme måte, hvis det er noen trøst