Til dere som ikke ønsker å få barn

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden skulle jeg få barn når jeg rett og slett ikke har lyst?

Jeg er 32 år, god jobb, samboer med mr. right og har akkurat det livet jeg ønsker meg. Vil ikke bytte det ut med slitsom graviditet, nattevåk, spy, barnesykdommer, et evig tidspress, trassalder, null tid til meg selv eller forholdet, færre interesser, bli mindre samfunnsopplyst, barnevennlige ferier som må være på sommeren, vente på tenåringen som er på fest osv. At folk gidder alt dette for å lage en mini me er for meg et mysterium.

Nå har jeg også jobbet på sykehjem, og har mange år i helsesektoren bak meg, min erfaring er at det å ha barn på ingen måte sikrer deg besøk på dine gamle dager. Den eldre som jeg har sett har fått mest besøk var faktisk barnløs...

Anonym poster: 2bdf213207aebf9d3b86987c583464ed

[Gjest Svampebob1]

Nå har jeg ikke lest det som har blitt skrevet av de andre her, men jeg skal dele mine tanker rundt dette.

Først og fremst er jeg veldig glad i barn og barn ser ut til å like meg veldig godt. Jeg har vært verpesyk en gang i tiden, men det var ikke de rette omstendighetene til å få barn da + at jeg følte det måtte planlegges litt bedre.

Jeg har rett og slett følt litt på det her og tatt et valg. Det er så utrolig mye jeg har lyst til å gjøre og oppleve her i livet at barn ville dessverre hindret meg i dette. Det å få barn er et stort ansvar og krever mye oppfølging. Man får veldig lite tid til seg selv og man mister en del muligheter på både hverdagslige opplevelser og reise til fjerne kulturer.. Jeg har en del ambisjoner. Driver firma og ønsker å utvikle meg og oppleve kulturkontrastene her i verden.

Derfor! :-)

Ps! Det å få barn blir man ikke nødvendigvis lykkelig av. Det har jeg sett flere eksempler på.

[Tabris]

Jeg innrømmer glatt at jeg er sær, for jeg føler ofte mer omsorg for dyr enn menneskeunger. Når en baby gråter tenker jeg lite over det, men når en liten kattunge mjauer reagerer jeg med en gang og vil gjøre alt for at den skal ha det bra. Når folk viser meg bilde av ungen sin smiler jeg halvhjertet og tenker at det er jo bare en fremmed unge. Ikke spennende eller interessant i det hele tatt. Men om noen viser meg bilder av kjæledyret sitt blir jeg helt varm om hjertet og synes det er kjempestas.

Nøyaktig slik er jeg også. Bra det ikke bare er meg.

[Gjest Candy Pie]

Jeg tror ikke ungen ville fått det så bra hos meg. Jeg er veldig snill, drikker ikke eller bråker, men jeg er nok litt for "umoden" Men altså, det kan jo endre seg, er 19 år nå...

Men jeg vil ikke ha mann, og det vet jeg ikke kommer til å endre seg. Jeg er avhengig av å kunne trekke meg tilbake når og hvor som helst omtrent. Penger jeg har vil jeg bruke på meg selv ( klart jeg liker å kjøpe gaver til folk, men ikke om det var en plikt)

Og sånn ellers så har jeg bare ikke lyst. Har aldri hatt lyst, og aldri vært innom tanken på å endre mening

Når jeg flytter hjemmefra vil jeg bo alene, og kommer til å stortrives med det

[Monica1968]

Ja, hva er årsakene til at jeg ikke vil ha barn?

- Jeg er ikke glad i barn, og har ganske enkelt liten interesse for dem. De fremstår som litt...Ufornuftige og lite givende å samtale med, rett og slett.

- Jeg har en rekke andre prioiteringer i livet, herunder blant annet reising, venner, sosiale sammenkomster, trening og karrieren. Skulle jeg hatt barn, måtte jeg ha forsakret mye av dette, og det har jeg ikke noe ønske om.

- Jeg anser barn for å være en byrde i livet: Det er, for meg, bare enda noe man må ta seg av, og ha ansvar for. Ettersom jeg trives med å ha friheten min, og ikke anser barn for å være givende på noe vis, er det bare rett og rimelig at jeg er barnløs.

- Jeg er forfengelig, og ønsker ikke at kroppen min skulle ha blitt merket av et svangerskap. Det finnes selvsagt en rekke mødre som har meget pene kropper, men det er også dem som får varige mèn etter å ha vært gravide. Ettersom ingen kan vite hvordan det går med ens egen kropp etter fødsel uten at man faktisk har fått barn, hadde jeg ikke turd å ta sjansen. Argumentet kan naturligvis oppfattes som overfaldisk, men det er like fullt av betydning for mitt vedkommende.

- Mannen min og jeg har det hyggelig slik vi har det pr. dags dato, hvilket medfører at det ikke er noen grunn til å endre livssituasjonen vår. Det er et faktum at mange forhold får store prøvelser i forbindelse med en fødsel, og jeg er ikke villig til å ta sjansen på at det skulle ha skjedd med ekteskapet vårt.

- Jeg anser å gå gravid, føde, og gjennomleve en barselstid som...Noe som helt avgjort ikke appellerer til meg. Det fortoner seg ganske enkelt som et forholdsvis ubehagelig scenario for mitt vedkommende.

- Det er allerede for mange barn i verden. Riktignok er det ikke individer i Vesten som får for mange barn, men ettersom vi har et adskillig høyere forbruk enn hva mennesker i land med høyere fødselsrater har, anser jeg det som rimelig at vi forsøker å begrense tilveksten i befolkningen vår. Det er ikke til å komme ifra at et barn i Norge forbruker langt mer enn hva fem barn i Afghanistan gjør. Med det som grunnlag, er det rimelig å hevde at vi bør forsøke å holde fødselsratene våre lave, ettersom hvert enkelt barn her forbruker store mengder med ressurser.

For øvrig har man ingen garanti for at man vil se noe til barna sine når man eventuelt havner på sykehjem(hvilket jeg virkelig håper at jeg aldri gjør; måtte jeg være frisk og førlig livet ut!). Dette henger ikke nødvendigvis sammen med at de ikke ønsker å møte sin gamle mor eller far; det kan like gjerne være en følge av at de bor på en annen kant av landet, eller endog i et annet land. Dersom man skulle være så heldig å ha barn, barnebarn og oldebarn i samme by, er det heller ikke noen selvsagthet at de har anledning til å besøke en annet enn en sjelden gang.

For øvrig er jeg 44 år, kvinne, og har vært både gift, skilt, og gift igjen.

[AnonymBruker]

Nå er jeg kanskje åpen for å få barn hvis jeg kjenner det føles riktig i et nytt og godt forhold (med eksen ble det aldri rett, og som singel er jeg tilfreds uten barn). Men mine grunner:

* jeg er en introvert person med mye behov for alenetid. Blir dødssliten av å ha folk rundt meg som krever oppmerksomheten min, og ville antagelig vært både utålmodig og ustabil som mor.

* jeg er fornøyd med livet selv om jeg ikke har barn (er over 30). Og jeg kan finne glede i alt fra jobb til hobbyer og småting rundt meg, så er ikke avhengig av barn sånn sett.

* jeg har tantebarn jeg har mye kontakt med og er glad i, så får dekt tilstrekkelig omsorgsbehov

* er heller ingen typisk omsorgsperson og kunne for eksempel ALDRI jobbet i helsevesenet Men jeg bryr meg om samfunnet, har valgt en karriere som er nyttig for miljø og mennesker osv.

Ellers synes jeg det finnes mange nok mødre som er både sære og stokk dumme. Det kjedeligste jeg vet er å sitte på pauserommet på jobb og bare høre diskusjoner om snørr, sladder og gummibukser. Selv er jeg nok litt sær, men absolutt ikke så sær at folk automatisk skjønner at jeg er barnløs og singel

Anonym poster: 4595461065ff9d6a8d8a919738112401

[AnonymBruker]

Ingen tvil om at jeg tok opp et engasjerende tema (som for noen virker å være veldig sårt?) Jeg var bare nysgjerrig på hva dere tenkte om det.

På min avdeling jobber det 2 mannfolk. Han ene har barn, og han andre har ikke Trivelige begge to. Jeg sier ikke at kvinner blir bedre mennesker av å ha barn, men jeg føler jeg merker en forskjell. De med barn samarbeider med meg, smiler, er imøtekommende og inkluderer meg.

De uten barn kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger de har smilt til meg, tilbudt seg å hjelpe meg etc. Jeg får inntrykk av at de ikke synes det er bra at unge jobber der. Jeg kan forstå at de synes det, men nå har det seg sånn at sykehjemmet hadde ikke gått rundt uten oss, det er en grunn til at vi er ansatt.

Dette er min mening.

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Det kan godt hende du tror at det du gir uttrykk for her er din selvstendige mening. Men samtidig er det faktisk helt standard kjønnsdiskriminerende fordommer du ytrer, fordommer som er gamle som alle hauger, og dermed utrolig lite originale (og særdeles unyanserte). Dine skjematiske tanker om barnløse kvinner er jo omtrent på nivå med Tante Pose-filmen (myten om peppermøen) eller med Freuds teorier om og behandling av hysteriske ugifte kvinner (ta en tur på Google).

I tillegg generaliserer du på et ekstremt tynt empirisk grunnlag (en håndfull kolleger). Hva om det ikke er enkeltindividene du "analyserer" her som bekrefter "teorien" din om de kalde barnløse kvinnene (aka fordommene dine), men snarere fordommene som faktisk bestemmer din analyse og oppfatning av de nevnte kollegene?

Mange av de barnløse som svarer i tråden her karakteriserer seg selv som "sære", og legger dette til grunn for hvorfor de ikke ønsker seg barn. Vel, jeg har ikke barn, og kommer ikke til å få det, men "sær" er jeg faktisk ikke. Jeg jobber med mennesker, og jeg utøver masse omsorg og medmenneskelighet i jobben min (i følge tilbakemeldinger fra dem jeg møter der og engasjerer meg i). Og vet du hva? Mine kolleger forklarer også denne egenskapen nettopp med min barnløshet. "Du er som en MOR for dem," sier de, med et litt skjevt smil. Dvs som om jeg skulle ha en slags uoppfylt, ubenyttet morskjærlighet i meg som jeg dermed øser disproposjonert ut over tilfeldige utvalgte.

Med andre ord: Helt motsatte tendenser kan brukes til å begrunne og "forklare" hvorfor barnløse kvinner burde fått barn for å opptre mer i tråd med sin kvinnelige natur. For deg er dine kollegers avmålthet "beviset", for mine kolleger er min imøtekommenhet og omsorg "beviset". Og dermed står vi ikke igjen med annet enn fordommene - dvs en tradisjonell kvinnerolle, og majoritetens behov for å definere minoritetens valg som utenfor normaliteten.

(Og PS: Kommentaren din om at emnet for tråden øyensynlig er "sårt for mange", framstår i konteksten først og fremst som hersketeknikk, dvs som en litt nedrig måte å ramme meningsmotstandere på når man ikke har særlig mange saklige argumenter å komme med).

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[AnonymBruker]

Rett og slett fordi jeg er alt for glad i friheten til å til enhver tid gjøre akkurat det som faller meg inn. Jeg er heller ikke interessert i et fast forhold.

Anonym poster: 039df51fe3b4779b552c91a1eb9e2f8c

[AnonymBruker]

Tja kanskje det, jeg bryr meg mindre så lenge eggene mine får være i fred.. Og det vil vel alltid være noen som får barn, de om det.

Synes også denne komentaren sier mye

"Vil du jeg skal utdype? Et stereotypisk menneske finner en partner av motsatt kjønn og får barn"

Nett som alle mennesker er like. Alle skal ha lik yrke da eller, like klær, like hobbyer, like verdier, like de samme tingene, vi skal være lik hverandre, for all del. Plutselig ble jeg enda mer gla i meg selv, jeg er ikke stereotypisk

Beklager avsporingen, jeg lurer på en ting helt ute av kontekst; det profilbildet ditt.. det fascinerte meg. er det deg?

Anonym poster: 2a5ad825ed0e6f4ed4ff31ebfd8f7a0d

[skreppamedleppa]

Beklager avsporingen, jeg lurer på en ting helt ute av kontekst; det profilbildet ditt.. det fascinerte meg. er det deg?

Anonym poster: 2a5ad825ed0e6f4ed4ff31ebfd8f7a0d

Hee hee, nei (dessverre på mange måter, heldigvis på mange måter)

Jeg tok det som avatar pga en liten gimic greie.

For det første så virket det som om alle her inne hadde så flotte, sexye avatarer, jeg liker å skille meg litt ut så jeg prøvde å lette etter ”crazy funny women” på google og ente med hun her.. Men vi har nok et par felles tja, karateristiske fellesnevnere som kanskje nettopp det å ikke være stereotypisk både når det gjelder personlighet og kropp kanskje. Og så er jeg veldig glad i farger

[Poko]

Den slår dessuten begge veier. På lik linje med at vi ikke kan vite hva det innebærer å ha barn, så kan ikke som valgte å bli foreldre vite hva det innebærer å ha levd livet som barnløs - på godt og vondt. Det ene er ikke verre eller bedre enn det andre, det er bare...annerledes.

Min påstand er at de fleste som har barn, har også vært barnløse, slik at de dermed har et nogenlunde bedre sammenlikningsgrunnlag enn de som aldri har fått barn.

Forøvrig så tror jeg at det er større forskjell på mennesker generelt, enn at de som har fått barn er én type, og at de som ikke har fått det er en annen.

[AnonymBruker]

jeg liker ikke barn. de er irriterende og plagsomme (og har lyst til å føye til stygge, men da får jeg vel hundre sinte mødre etter meg). Jeg synes det er så irriterende med at alt skal være tilrettelagt for barn. barn ditt og barn datt. ja, det er sikkert greit for dere med barn, men for egoistiske meg så er det en uting. elsker å bo på hoteller i london der barn ikke er tillatt, selv om det desverre ikke er så veldig mange igjen av dem nå.

Anonym poster: 36dcca2ce88f2bbeefa3156eb1fc73b9

[MalloryK]

Jeg ønsker ikke å videreføre mine gener. Jeg har hatt et ganske jævlig liv pga dårlige gener, og da skal det dø ut med meg

[AnonymBruker]

Dette er antagelig en brannfakkel. Men jeg ser nesten daglig eksempler på at foreldre mister gangsyn og sosiale antenner når de får barn. Iblant lurer jeg faktisk på om det ryker noen hjerneceller. Jeg vil ikke dit. Selv hvis jeg hadde likt barn, ville jeg ikke ønsket å bli en sånn mor som synes det er bedårende at ungen min tømmer saft på sidemannen på bussen, og forventer at han synes det er like søtt. Jeg vil ikke bli en sånn som synes det er en kjempeidé å ta med en baby på teater og konsert og forelesning. Eller som kjører på folk med barnevogna og kjefter fordi de står i veien. Og jeg vil absolutt ikke bli en sånn som haster hjem fra jobb idet jeg roper til den usympatiske barnløse Petra at hun får ta en kveldsvakt til. Når jeg tenker etter vil jeg ikke bli hun som skifter bleie ved kafebordet og slikker opp ungens gulp heller.

Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

[AnonymBruker]

Og en ting til: Jeg vil heller ikke bli hun som tror hun vet og skjønner alt bedre fordi hun har fått barn. Mulig dere ikke skjønte noenting før, men det betyr ikke at det samme gjelder alle andre.

Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

[Dragonfly84]

Jeg skjønner på en måte ikke spørsmålet... Grunner til å ikke ville ha barn? Hva med grunner til å ville ha? Det er like absurd for meg som hvis noen spurte "hvorfor i all verden vil du ikke ha en egen kuflokk?? Alle vil jo det??". Nei, jeg vil ikke det. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er ikke noe jeg vil ha.

Det er ikke det at jeg vil reise rundt, det kan man gjøre med barn også. Det er ikke det at jeg vil gjøre som jeg har lyst til hele tiden, for hvis man vil ha barn gjør man jo mye man liker sammen med barnet. Da er det jo meningsfullt for en. Og jeg kan noen ganger tenke at folk som vil ha barn er heldige, de har skjønt noe jeg ikke skjønner, for de trives med å være gravide, kjenne barnet vokse, bli mor, ta seg av et forsvarsløst barn, se en liten person utvikle seg og forme personligheten sin, og alt det er sikkert veldig meningsfullt og veldig vakkert - men jeg får litt grøsninger ved tanken på alt det der. Jeg tror jeg mangler et gen eller noe. Jeg er glad i tantebarna, og syns det er hyggelig å tilbringe tid med dem, men jeg syns det er fint å kunne gi dem tilbake til foreldrene også. Barn går jo aldri vekk! De er der og maser og maser og maser og maser og vil noe og gjør noe galt og er sultne og må på do og har ingen respekt for intimsoner eller at mamma er sliten.

HVIS jeg hadde fått barn, hadde jeg sikkert blitt veldig glad i barnet. Men jeg hadde også blitt litt mindre lykkelig, måtte inngått kompromiss hele tiden, fordi jeg hadde følt at jeg hadde mistet meg selv. Jeg ville bare vært noen annens, et barns mor, og bare det. Sånn ville det føltes for meg.

I tillegg ville jeg vært så redd for at barnet skulle bli en mobber, eller at det skulle få en like jævlig barndom som jeg hadde.

Og en ting til: Hva hvis jeg faktisk hadde fått barn, og satsa på at jeg sikkert ville likt barnet bedre hvis det var mitt eget - og så gjorde jeg ikke det. Hvor forferdelig ville ikke det vært å leve med, at jeg ikke klarte å elske mitt eget barn, at alle rundt meg fortalte meg om hvor fantastisk barnet mitt var, mens jeg ikke følte noe, eller kanskje til og med mislikte barnet. Og hvor grusomt ville det ikke vært for et barn å ikke være elsket?

Endret 29. juni 2012 av Dragonfly84

[Lilac]

jeg liker ikke barn. de er irriterende og plagsomme (og har lyst til å føye til stygge, men da får jeg vel hundre sinte mødre etter meg). Jeg synes det er så irriterende med at alt skal være tilrettelagt for barn. barn ditt og barn datt. ja, det er sikkert greit for dere med barn, men for egoistiske meg så er det en uting. elsker å bo på hoteller i london der barn ikke er tillatt, selv om det desverre ikke er så veldig mange igjen av dem nå.

Anonym poster: 36dcca2ce88f2bbeefa3156eb1fc73b9

Idiotisk ...

Du er klar over at barn er mennesker i en midlertidig alersperiode? De er fremtiden vår og det går dessverre ikke ann å leve uten å være et. Det jeg skal fram til er så openbart at jeg ikke gidder å forklare det.

[Tjukk Norris]

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere skriver, jeg har heller aldri kjent på ønsket om å ville ha barn. Virker som en utrolig oppegående gjeng som har svart her, jeg er rent imponert. Hvorfor har jeg ikke flere som dere i min omgangskrets.. Jeg kjenner nesten at jeg misunner de som har dette genuine ønsket om å reprodusere seg selv fordi det er det som er "forventet" og det er normen. Jeg er overbevist om at veldig mange får barn pga at mange rundt dem gjør det og at de føler press. Det blir jo helt feil, noe også den lykkeforskningen tyder på. Det er sikkert politisk ukorrekt å si det, men jeg synes mange småbarnsforeldre, da særlig mødre blir så utrolig kjedelig når de får barn. Og småbarnslivet virker.. Ja, kjedelig.. Jeg liker å ha friheten til å gå ut og ta meg et glass vin, reise eller bare gjøre hva pokker jeg vil. - må spørre et spørsmål til dere for byskjerrighetens skyld: er det mange av dere som ikke vil ha barn som har hatt negative opplevelser med familie?

[AnonymBruker]

Idiotisk ...

Du er klar over at barn er mennesker i en midlertidig alersperiode? De er fremtiden vår og det går dessverre ikke ann å leve uten å være et. Det jeg skal fram til er så openbart at jeg ikke gidder å forklare det.

Jeg tror nok vi skjønner greia litt mer enn du fremstiller det, vi som ikke ønsker oss barn er ikke tilbakestående. Selvfølgelig innser vi at barn bare er barn en del av livet, men det fødes mange av dem i verden. For mange, så jeg er ikke så bekymret for at det ikke vil bli nok. Det var i beste fall et dårlig forsøk på skyldpåførelse fra din side, så det kan du likegodt ta tilbake.

Jeg tipper dere arrogante folk med barn som ser ned på de som ikke har barn ikke syntes det er like upassende at andre er barnløse når dere går tidlig fra jobb x antall ganger i året med "andre (les: barnløse) kan ta over" holdningen deres eller når den barnløse stepper inn på kort varsel fordi dere skal ta nok en uplanlagt feriedag eller når dere alltid har mulighet til å ta ut full sommerferie i strekk. Bare husk på at det veldig ofte er de barnløse som stepper inn, som jobber 14 timers dager for å ta igjen det dere ikke rakk og som fyller inn i ferier og alle uplanlagte fridager.

Anonym poster: bd3e15fb2994eb6fce099df22b5da36e

[AnonymBruker]

Da kan jo jeg komme med en litt annen måte å føle det på.

Garantert ikke aksepterte følelser, og jeg kommer garantert til å bli misforstått.

Jeg ble uplanlagt gravid i begynnelsen av 20-årene.

Jeg har alltid tenkt at jeg en gang i fremtiden ønsket meg barn, men følte egentlig ikke jeg var villig til å gi slipp på friheten man har som barnløs.

Barnet ble født, og problemene startet med en gang.

Amme-problemer, kolikk, fødseldepresjon.

Problemer i forholdet til barnefaren allerede under graviditeten, mye alene.

Klart, det er jo fåtallet som har det sånn, men for meg var det ille.

Og det er mulig den vanskelige starten har satt spor for min del.

Hver kveld før jeg sovnet håpte jeg at jeg kom til å våkne dagen etter å forstå at alt bare var en drøm.

Alt ble jo lettere etterhvert, men jeg lengtet stadig etter den gamle friheten min.

Jeg lengtet etter å sove, jeg lengtet etter å være nr 1 i mitt eget liv.

For selv om jeg slet var alltid barnet mitt nr 1, jeg elsker ungen min så mye høyere enn hva jeg trodde man kunne elske noen.

Det er helt ubeskrivelig.

Jeg har forandret meg endel som menneske etter jeg ble mor.

En liten ting f.eks, en av de første tingene jeg sa rett etter fødselen, var "fy flate, jeg er så sykt stolt av alle de som føder barn. Jeg ante virkelig ikke at det de har gjort er så vannvittig kult og godt jobba"

Det reflekterte jeg ikke spesielt over før.

Jeg har ihvertfall forandret meg mye etter jeg ble mor.

Som sagt, jeg elsker barnet mitt.

Men jeg savner livet mitt, og gleder meg til årene går og jeg blir friere igjen.

Jeg savner fritid, ikke bare fri fra jobb.

Jeg savner å sove lenge, sløve på verandaen når det er sol istedet for å sitte på en strand å lage sandslott og spise svidde grillpølser.

Prøv å ikke misforstå meg, jeg liker å tilbringe tid sammen med barnet mitt.

Det er så mange fantastiske opplevelser og så mye flott som skjer.

Jeg er en god mor, omsorgsfull og reflektert.

Jeg viser og forteller daglig hvor mye h*n betyr for meg.

Jeg elsker å våkne opp med en liten kropp i armkroken min som sier med trøtt stemme at det beste som fins er å sove sammen med mamma i dobbelsenga.

Sånne ting gir livet mitt en dypere mening.

Som dere sikkert skjønner er det veldig dobbelt for meg.

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, ikke så veldig lenge ihvertfall , men jeg har noen ganger tenkt at jeg ikke burde fått det. At jeg kanskje hadde vært lykkeligere, på en annen måte, uten.

Nå når jeg har barn er det en uutholdelig tanke å være uten h*n.

Men ja, jeg savner det frie livet mitt veldig til tider.

Noen ganger føler jeg meg litt fanget.

Jeg kommer aldri til å bare være meg igjen, nå er jeg for all fremtid mor først, og meg selv etterpå.

Jeg har ofret og ofrer gjerne igjen ting for meg selv for at barnet mitt skal ha det bra.

Og det gjør jeg med glede!

Men tenk å kunne vært fri, om så bare for en liten stund igjen..

Dette ble ganske rotete, og det er sikkert mange som syns jeg høres helt skrudd ut.

Men sånn er de ærlige følelsene mine om det å ha barn.

Og jeg kommer aldri til å få flere barn, det er jeg helt sikker på.

Anonym poster: 274a4545c5b760107f1fa42c662db70c