Til dere som ikke ønsker å få barn

[skreppamedleppa]

Kanskje, men da human 2.0 som er genmodifisert eller robohuman...

Tja kanskje det, jeg bryr meg mindre så lenge eggene mine får være i fred.. Og det vil vel alltid være noen som får barn, de om det.

Synes også denne komentaren sier mye

"Vil du jeg skal utdype? Et stereotypisk menneske finner en partner av motsatt kjønn og får barn"

Nett som alle mennesker er like. Alle skal ha lik yrke da eller, like klær, like hobbyer, like verdier, like de samme tingene, vi skal være lik hverandre, for all del. Plutselig ble jeg enda mer gla i meg selv, jeg er ikke stereotypisk

Endret 28. juni 2012 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Kanskje, men da human 2.0 som er genmodifisert eller robohuman...

så det å ville velge vekk barn er så umenneskelig og utenkelig at man da må være robot eller følelsesløs?

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt barn, rett og slett. Jeg er introvert, og må ha mye alenetid for ikke å bli rablende gal. Med barn blir det fint lite tid til å bare være helt alene. Jeg får helt angst av å måtte hente, bringe, stille opp på dugnader i idrettslaget, arrangere barnebursdager, ha huset fullt av barnas venner i tillegg til egne unger, gauling og herjing hele halve døgnet, lass på lass med klesvask og matlaging og rydding og vasking, i det store og det hele.. Absolutt alle jeg kjenner med barn klager over disse tingene. Samtidig som jeg antar de er veldig glade i barna sine, men altså, jeg foretrekker hunder, jeg, da.

Og angående det å bli gammel: Du har INGEN garanti for at barna dine blir boende i nærheten. Mine foreldre har 3 barn, ingen av oss bor i nærheten av dem. Jeg bor nærmest, 3 timers kjøring unna. I "gamledager" var det vel obligatorisk å ta seg av gamle slektninger. Slik er det ikke i dagens samfunn. I dag har vi gamleheim å stue de eldre på, og på heimen hvor mine besteforeldre ble stuet var det nok av gamlinger som aldri fikk besøk, til tross for at de hadde bilder av både barn og barnebarn hengende på rommene sine.

Anonym poster: dd6e1d0adf196fe31dedc56790df934e

Jeg er introvert, og fikk et barn for et par år siden. Jeg blir ikke rablende gal, men det er kjempe slitsomt å ikke kunne trekke seg tilbake til de tidene man er vant til og kjenner behov for. Og når nok er nok, er man avhengig av barnefar som skal distrahere/leke med ungen slik at man får alenetid. Å avvise sin egen unge er mishandling i fleres øyne, men det var en gang jeg måtte det. Vi var i familieselskap, "alle" flokket seg rundt oss og spurte og snakket og skravlet... Det ble så mye at jeg bare gikk. Hørte ungen gråte etter mammaen si bak meg, mens pappaen prøvde fortvilt å berolige ungen. (Gikk fint til slutt)

Men til tross for at jeg IKKE skulle ha barn, aldri likt barn, blir lei barn osv så ble det forandret tross alt Min egen fikser jeg, men andres unger er fortsatt kjedelige og masete og annerledes. Og mange foreldre er så selvopptatte og fuksert på disse barna deres og bla bla bla.. Jeg skravler ikke om barnet til noen, poster ikke på facebook om noenting som helst om barnet. Og gjett om det er mange som har nevnt at det setter de PRIS på. Andres unger... urgh.

Skal ikke ha flere, er 28. Og har en fantastisk unge, tar ikke sjansen på å få et kolikkbarn eller en sliten unge. Rolig, småsjenert og blid unge 24/7 er sjelden kost i dette samfunnet.

Anonym poster: 3e4dcd827e996053300953d4161be552

[AnonymBruker]

Vil du jeg skal utdype? Et stereotypisk menneske finner en partner av motsatt kjønn og får barn.

Du skjønner ikke betydningen av begrepet "stereotypi", det var mitt eneste poeng.

http://snl.no/stereotypi/psykologi

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[Thalassos]

Jeg føler ofte at det "ikke er lov" å ikke ville ha barn i dagens samfunn. Jeg er bare 19 år, så jeg møter ofte den typiske "det endrer seg". Det kan godt hende, men er det så sikkert da?

Jeg har en lillebror, to kusiner og to fettere, lillebror på 13, resten under 10 år. I forhold til det jeg føler ovenfor dem (jeg er selvfølgelig uendelig glad i de), så har jeg ikke så veldig lyst på barn. Jeg har vært barnevakt for disse 5 barna siden jeg var 10 år gammel, og det jeg tenker er som følger:

De er slitsomme og irriterende. Trykker på knapper, snakker høl i huet på en, bæsjer på seg, må ha hjelp til å tørke seg, skal se på ting på tv jeg ikke vil se på, står opp tidlig, vil ikke legge seg, vil ikke ha samme mat som meg, er dyre i drift osvosv.

Jeg er en person med mange fremtidsplaner, deriblant MASSE reising. Unger passer ikke inn i den planen. Jeg liker å kunne være spontan, reise utenom fellesferien (nå er jeg endelig ferdig på vgs og kan det), slenge inn en pizza i ovnen hver dag i en uke om jeg vil det, bruke pengene mine på meg selv og kjæresten, sove HELE søndagen hvis jeg føler for det, drikke meg sørpe dritings hvis jeg vil det, ha et rent og ryddig hjem, unngå å tråkke på legoklosser og lignende.

For ikke å glemme at jeg selv var en jævlig unge å ha med å gjøre, fra jeg var liten har jeg vært opprørsk, og det er først de siste to årene at jeg har begynt å være skikkelig grei og snill, uten å tøye regler. Jeg hadde aldri orket grensesetting, isåfall hadde jeg blitt for streng. Jeg hadde nok blitt den moren som hadde tatt med sin 13 år gamle datter for å få p-piller, latt 14åringen min drikke og ha overnattingsbesøk av gutter.

Jeg har rett og slett ikke lyst på barn. Ja, det er kanskje egoistisk, men jeg syns også det er egoistisk å sette en unge til verden for at du skal ha noen som elsker deg, noen du kan oppdra som du vil og lignende. Sånn som jeg føler ting nå, så tror jeg ikke at jeg hadde blitt en særlig god mor, jeg er rett og slett for lite glad i "drittunger", spesielt det å ha dem oppå meg hele tiden. Kan godt passe kusiner og fettere en helg, men da er jeg så sliten etter den helgen at jeg trenger to dager på å "komme meg". Alle respekt til de som orker det...

Passer på å skifte p-ringen hver 3. uke frem til jeg kanskje en dag slår meg hardt i huet og har lyst på barn

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

Samme grunn som at jeg ikke ønsker meg traktor. Har ingen interesse av det.

Jeg ønsker meg barn fordi de blir mine avkom, familie, glede og kjærlighet. Dessuten er det ganske betryggende å tenke på at man har barn når man blir gammel. Enten du er hjemme eller på sykehjem, så er det kjekt å ha familie?

Klart det kan hende jeg blir ensom når jeg blir gammel, men barn er ingen garanti for å unngå det. Dessuten har mange gamle mer reell og stabil kontakt med f.eks. øvrig familie eller venner enn mange unge. Det blir som man selv gjør det til. For øvrig ville jeg neppe følt meg komfortabel med å sette uønskede barn til verden bare for å skaffe meg fremtidig selskap i min alderdom. Så egoistisk blir jeg forhåpentligvis ikke i løpet av de ytterst få fruktbare årene jeg har igjen.

Jeg jobber selv som assistent på et sykehjem, og det er stor forskjell på pasientene. Noen har vært gift og har barn, og har derfor mye besøk. Andre har aldri vært gift, eller har vært gift, men ingen barn. De har sjeldent besøk, fordi de har ikke familie igjen.

Som sagt, ingen garanti. Og om jeg ikke er så heldig at jeg legger på røret før jeg havner på sykehjem så klarer jeg meg nok bra med å finne på faenskap sammen med resten av rullatormafiaen.

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Og jeg opplever at enkelte voksne mennesker med barn har en tendens til å automatisk anta at jeg er sær bare fordi jeg er barnløs. Selv anser jeg det som deres problem og ikke mitt, men vi er jo alle forskjellige, noen barnløse vil nok respondere negativt på at du behandler dem som sære.

Noen tanker?

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Om å ikke ønske barn? Nei, bare når noen mener jeg burde ha tanker om det. De har et behov for en forklaring som passer til deres forhåndsbestemte bilde av meg. Her er en sjokkerende avsløring: Akkurat som de lever som det passer dem, lever også jeg som det passer meg. Det er dessverre ikke mer mystisk enn som så

Anonym poster: f2da44deb11fb030b87c142c7790cc08

[Thalassos]

Samme grunn som at jeg ikke ønsker meg traktor. Har ingen interesse av det.

Ler meg skakk! :ler:

[AnonymBruker]

En ting til, forresten: Jobber du evt sammen med menn også? Hvordan er det med dem, er fedrene mer imøtekommende mot deg enn de mennene som ikke har barn? Eller er det bare kvinner som blir bedre mennesker av å ha fått egne barn, evt dårligere mennesker av ikke å ha fått det?

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Ingen tvil om at jeg tok opp et engasjerende tema (som for noen virker å være veldig sårt?) Jeg var bare nysgjerrig på hva dere tenkte om det.

På min avdeling jobber det 2 mannfolk. Han ene har barn, og han andre har ikke Trivelige begge to. Jeg sier ikke at kvinner blir bedre mennesker av å ha barn, men jeg føler jeg merker en forskjell. De med barn samarbeider med meg, smiler, er imøtekommende og inkluderer meg.

De uten barn kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger de har smilt til meg, tilbudt seg å hjelpe meg etc. Jeg får inntrykk av at de ikke synes det er bra at unge jobber der. Jeg kan forstå at de synes det, men nå har det seg sånn at sykehjemmet hadde ikke gått rundt uten oss, det er en grunn til at vi er ansatt.

Dette er min mening.

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

[skreppamedleppa]

For meg er ikke temaet sårt, jeg lever et fantastisk flott og godt liv slik livet mitt er. Men måten du legger det frem på, f.eks å få barn for å ikke være alene på gamle dager, at vi uten barn ikke er innkluderene og what not får meg til å lure på om det kanskje likegodt det kan være innstillingen din som er problemet så vel som at enkelte mennesker føler de ikke trenger å leve livet sitt for små barn.

Du har kommet frem til at det er barna/ikke barna i livene til disse menneskene det kommer an på om er høflige mot deg eller ikke. Kan det være andre ting enn barn/ ønske om barn som kan være forklaringen

Du har din mening sier du, og det må du jo få ha. Slik jeg har mine meninger om barnefrelste mennesker som er nyfrelste på barn, prøver å slenge evangeliet om barn inn i livet mitt og har 0 forståelse for at mitt liv er utmerket godt uten barn. Men jeg har forståelse og respekt til å vite at mine valg i livet ikke nødvendigvis er de rette for alle andre uten at verken mitt liv eller andres liv er mer eller mindre feil av den grunn spm blir om den samme respekten blir utøvd av de med barn eller ønske om barn?

[AnonymBruker]

For meg er ikke temaet sårt, jeg lever et fantastisk flott og godt liv slik livet mitt er. Men måten du legger det frem på, f.eks å få barn for å ikke være alene på gamle dager, at vi uten barn ikke er innkluderene og what not får meg til å lure på om det kanskje likegodt det kan være innstillingen din som er problemet så vel som at enkelte mennesker føler de ikke trenger å leve livet sitt for små barn.

Du har kommet frem til at det er barna/ikke barna i livene til disse menneskene det kommer an på om er høflige mot deg eller ikke. Kan det være andre ting enn barn/ ønske om barn som kan være forklaringen

Du har din mening sier du, og det må du jo få ha. Slik jeg har mine meninger om barnefrelste mennesker som er nyfrelste på barn, prøver å slenge evangeliet om barn inn i livet mitt og har 0 forståelse for at mitt liv er utmerket godt uten barn. Men jeg har forståelse og respekt til å vite at mine valg i livet ikke nødvendigvis er de rette for alle andre uten at verken mitt liv eller andres liv er mer eller mindre feil av den grunn spm blir om den samme respekten blir utøvd av de med barn eller ønske om barn?

:

Spørsmålet mitt er i grunn bare hvorfor dere ikke ønsker å få barn. Det har jeg fått mange svar på nå

Det andre jeg skrev er bare mine tanker om det motsatte, hvorfor jeg ønsker å få barn.

Det med mine kollegaer er noe jeg har tenkt mye over i det siste. Føler ikke at de aksepterer ungdommer på jobben, og jeg forstår ikke hvorfor. Derfor har jeg tenkt at det kan ha noe med at de ikke er vant med barn/unge selv.Det kan være at disse damene jeg refererer til bidrar til at jeg tror "mange uten barn er sånn", eller at det er en vrangforestilling jeg har.

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

[skreppamedleppa]

:

Spørsmålet mitt er i grunn bare hvorfor dere ikke ønsker å få barn. Det har jeg fått mange svar på nå

Det andre jeg skrev er bare mine tanker om det motsatte, hvorfor jeg ønsker å få barn.

Det med mine kollegaer er noe jeg har tenkt mye over i det siste. Føler ikke at de aksepterer ungdommer på jobben, og jeg forstår ikke hvorfor. Derfor har jeg tenkt at det kan ha noe med at de ikke er vant med barn/unge selv.Det kan være at disse damene jeg refererer til bidrar til at jeg tror "mange uten barn er sånn", eller at det er en vrangforestilling jeg har.

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Man har alltid sine grunner til å få barn, du har dine og det er bra at du har tenkt på hvordan du ønsker å leve livet ditt, tror poenget mitt var at det ikke alltid blir slik, en har i alle fall ikke noe garantier mot at man får besøk/ikke får besøk når man blir gammel. Men kan se poenget ditt om jeg er enig eller uenig spiller ikke så stor rolle.

Selv kan jeg bare svare for meg selv og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å opptre i den tonen andre er mot meg, så prøver jeg og som jeg skrev å se at mitt liv og mine valg er nettopp det, mine. Og for andre mennesker kan det være helt feil.

Når man får som svar at man ikke har møtt mr right, når noen skal prøve å frelse meg med barn, når noen skriver at jeg ikke vet hva jeg snakker om, at jeg egentlig vil ha barn men at jeg bare ikke vet det enda, når noen er så pass frekk at de ikke har respekten eller evnen for å forstå at jeg ikke vil ha barn! Så kan jeg føle for å bitch slappe de ja, respekten for de synker, jeg gjesper litt og finner deres evige pjatt om frelsen litt overtrøttende. Det handler om hvordan man blir møtt.

Nå vet jeg jo ikke noe spesielt om din arbeidsplass eller de menneskene som jobber der, så det er godt mulig du har rett. Men når vi først har en tanke om et vist levesett/gruppe så spinner ofte tankene videre på dette. På min arbeidsplass prøver jeg å lære fra andre mennesker, og omgå de med en likende respekt og høflighet om de har barn eller ikke, om de er menn eller kvinner om de er yngre eller eldre spiller ingen rolle så jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen.

Det kan og tenkes at det er den tanken om at man skal respektere sine eldre, at eldre har mer erfaring, at yngre ikke kan komme her og komme her (som er en kjent tankegang dessverre, dessverre for alle kan vi lære noe av noen uavhengi av alder) som er problemet på arbeidsplassen din og ikke barn kontra ikke barn. jeg vet ikke, tenker bare litt høyt her.. jeg håper det blir bedre for deg vertfall, å ikke trives på arbeidsplassen høres ikke så kjekt ut, har du prøvd å ta opp problemet?

vel uansett, jeg har vel sikkert tatt over tråden din med alle svarene mine, mine meninger om barn har vel de fleste fått med seg til nå så jeg trekker meg litt ut av tråden

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og ønsker meg fortsatt ikke barn. Har ett fantastisk forhold med verdens beste mann også uten at det forandrer noe. Som så mange skriver så liker jeg ikke barn noe særlig. Hater det når mødre kommer å skal prakke på meg barna sine fordi de antar at jeg vil bli begeistret for h*n er jo såååååå søt. Kom med en hundevalp isteden, det funker.

Jeg har mange planer i mitt liv som jeg trenger friheten til å gjennomføre. Reising er min nr 1 prioritering, på 2 plass kommer karriere. Ikke blir jeg særlig inspirert av alle mødre rundt om kring som nesten aldri kan bli med på noe fordi de har barn eller dårlig økonomi. Bare ett trivielt lite kaffibesøk hos en barnefamilie gjør at jeg priser meg lykkelig for at jeg har valgt annerledes.

Om jeg ikke har barn når jeg er gammel så kan vi flytte til Thailand, Indonesia, Brasil++ å leve alderdommen der feks. Noe som sikkert er vanskelig å gjøre om en har familie med barn og barnebarn hjemme. Henge sammen med andre par om nyter pensjonist tilværelsen der. Bedre helse, bedre økonomi (fordi en har hatt mulighet til å spare) og ett sorgløst liv.

Anonym poster: 2032ccb0d4068862fdb9dd314b3f877a

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som elsker å være mamma, og som prater slitsomt mye om ungene sine. Hver gang jeg har nevnt at jeg overhodet ikke er babysyk og ikke kjenner noen steder at jeg ønsker å bli mamma, har hun gitt meg standardsvaret "bare vent til du treffer den rette!". Velvelvel, nå har jeg truffet den rette og har fremdeles ikke lyst på barn. Han har riktignok unger ifra før, men jeg har ikke noe nært forhold til dem. Det skremmer meg litt å forbli barnløs, men det henger sammen med andres (og samfunnets) forventninger og ikke min biologiske klokke som tikker. "Alle" har unger, så man blir jo litt annerledes. Men jeg synes det er så deilig å kunne sove når jeg ønsker det, benytte fritiden min til akkurat det jeg selv vil og være fri. Jeg vil ikke ha en skrikende bylt som bæsjer og gulper, som jeg må ta meg av resten av livet mitt. Jeg vil heller kunne være egoistisk og spontan og bruke fritiden min på det jeg vil når jeg vil.

Jeg innrømmer glatt at jeg er sær, for jeg føler ofte mer omsorg for dyr enn menneskeunger. Når en baby gråter tenker jeg lite over det, men når en liten kattunge mjauer reagerer jeg med en gang og vil gjøre alt for at den skal ha det bra. Når folk viser meg bilde av ungen sin smiler jeg halvhjertet og tenker at det er jo bare en fremmed unge. Ikke spennende eller interessant i det hele tatt. Men om noen viser meg bilder av kjæledyret sitt blir jeg helt varm om hjertet og synes det er kjempestas.

Det er vel bare bra at ikke alle formerer seg? Verden tåler ikke at vi formerer oss vilt og uhemmet uansett, så da er det jo bedre om vi heller sparer en plass på jorden til de babysyke.

Anonym poster: 1f273144b86e5b19a1693395cd102893

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn overhodet, finner ingenting positivt å si om de, og helt ærlig kan jeg ikke tenke meg noe som jeg er mer sikker på her i livet enn at jeg ikke skal ha barn. Nå er jeg så "heldig" at de vennene mine som er lik meg, men har barn er ærlige å sier at de angre bittert. Elsker barns sine, men liker ikke at de er barn og gleder seg til de blir våksne. De som ikke har barn er gla for det valget de har tatt.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

[Gjest gurimalla]

Det jeg alltid lurer på i sånne tråder, er om det egentlig er så fantastisk å få barn, eller har de som har fått barn det så forferdelig at de ønsker at andre skal ta del i ders sorger?

Du kan ikke lete etter svar på hvorfor barn er fantastiske i en tråd som handler om hvorfor folk ikke vil ha barn...

[AnonymBruker]

Men ts: disse barnløse kvinnene du snakker om, du vet jo ingenting om det er fordi de ikke barn, eller om de faktisk ikke kan få barn. Iom du tok dem opp i en tråd om frivillig barnløshet virker det som du antar dette er et valg de har tatt. Ikke alle er fysisk i stand til å få barn, og ikke alle møter en mann å få barn med. Så å bruke disse kvinnene som eksempler på hvordan vi frivillig barnløse er blir helt feil.

Anonym poster: dd6e1d0adf196fe31dedc56790df934e

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

Jeg ønsker meg barn fordi de blir mine avkom, familie, glede og kjærlighet. Dessuten er det ganske betryggende å tenke på at man har barn når man blir gammel. Enten du er hjemme eller på sykehjem, så er det kjekt å ha familie?

Jeg jobber selv som assistent på et sykehjem, og det er stor forskjell på pasientene. Noen har vært gift og har barn, og har derfor mye besøk. Andre har aldri vært gift, eller har vært gift, men ingen barn. De har sjeldent besøk, fordi de har ikke familie igjen.

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Noen tanker?

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Det er ingen garanti for at barna dine vil besøke deg på gamlehjemmet, eller komme og måke trappen din om vinteren. Kanskje vil det fullstendig skjære seg mellom dere også og kontakten vil opphøre. Å få barn fordi man er redd for å bli alene som gammel synes jeg er en dårlig grunn til å få barn.

Jeg synes noen damer med barn er skikkelig sære :gjeiper:

Jeg har ikke noe behov for å få barn. Bryr meg ikke om å videreføre gener. Verden er overbefolket nok som den er uansett. Er 31 år og aldri hatt lyst på barn.

Anonym poster: cbc88bf5b1dd546d4a1434524c223185

[Wonders]

Det er verdens tøffeste jobb!

Hilsen meg som oppfostret søstera mi i 10 år !

I min vennekrets er det flere ufrivillige barnløse.

Foreldre uten barn, det må være grusomt!

Jeg har ikke lyst i det hele tatt jeg.

Det skal en hel landsby til å oppfostre et menneske,

alle må ta i ett tak,

ikke alle trenger å være foreldre.

:rodmer:

Endret 12. juli 2012 av Wonders

[Karmosin]

Samme grunn som at jeg ikke ønsker meg traktor. Har ingen interesse av det.

Beste begrunnelse noensinne.

Jeg er også der. Jeg har rett og slett ingen interesse av å få barn.

Det hender jeg tenker på at det hadde sikkert vært greit med en slags, tja, arving. En som kan få høre historiene om tingene jeg selv har arvet eller som jeg har anskaffet og som er spesielle og interessante kulturhistorisk. En som kan få disse tingene etter meg og glede seg videre over historien ved dem. Dessuten har jeg et meget sjeldent etternavn som er på vei til å dø ut, og jeg skulle ønske det ble videreført.

Altså vil jeg egentlig bare ha et slags ettermæle. Tenker nevøer og nieser skal få fylle den funksjonen, jeg. Så slipper jeg å deale med snørr og spy og rosarosarosaROSAgørr (i tilfelle datter) og barnebursdager og mobbing og skoleproblemer og heifadderullan, for ikke å snakke om manglende kvalitetstid alene. Jeg er svært introvert og blir dødsens sliten av å ha barn rundt meg hele tida. Jeg har hatt MYE kontakt med barn, jeg snakker ikke ut fra antagelser her. Terskelen for å ha eget barn rundt seg er sikkert høyere enn for andres barn, men jeg mistenker at jeg hadde blitt så utslitt at det hadde gått på helsa løs.

Hadde jeg blitt gravid ved et uhell hadde vi nok beholdt det og forsøkt å takle livet i foreldrelenkene. Det hadde sikkert gått seg til, det er bare ikke noe å gå aktivt inn for.

Jeg er snart 40. Mr. Right er jeg gift med, takk. Han vil ikke ha barn han heller.

[Tabris]

Kan dere ikke ta med alder også, interessant å se om det er godt voksne eller om det er en "fjortis" greie som kommer til å gå over.

Anonym poster: 350326e74f94484fe10418927ff3267a

Jeg blir 35 nå i høst.