Til dere som ikke ønsker å få barn

[Flanør]

Jeg har faktisk rapportert noen av innleggene til Starlit og cilja i tråden, fordi de avsporer den. Men rapportene har ikke blitt tatt til følge, såvidt jeg har sett.

Og Flanør: Ja, jeg tror du har rett i at presset er sterkere på kvinner (noe opprettelsen av denne tråden er et eklatant eksempel på - selve startinnlegget er det mest provoserende for meg, fordi det virker å være skrevet i fullt alvor, noe jeg ikke klarer å tro om feks Starlits innlegg, som bare er ute etter å fordumme debatten).

Selv forskrekker det meg at presset på meg som frivillig barnløs om svar og argumenter er større nå når jeg er over 40, enn da jeg var 20. Selv om toget liksom har gått, for å si det sånn.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Ja, ingen i vår selektivt liberale land stiller spørsmål ved karrierevalg (du gjør som du vil), valg av bosted (du bor hvor du vil), livssynsvalg (du får tro på hva du vil), partnervalg (du liker hvem du vil) - men gud forby om du ikke vil ha barn. På akkurat dette området er ikke folk så liberale likevel. Menn slipper unna dette i stor grad fordi ingen forventer at vi er så sugne på å ha barn uansett. Men kvinner som ikke ønsker seg barn har liksom forbrutt seg mot en eller annen innbilt biologisk norm som de tenker ligger nedfelt i genomet til enhver kvinne: ønsket om å bli mor. Som frivillig barnløs kvinne er du nærmest pestbefengt.

Angående det du sier om at du opplever presset som størst ved fylte førti tror jeg det har med å gjøre at en tjuefemårig kvinne fremdeles vil ha god tid til å ombestemme seg, så mora, tanta, venninner og andre tenker vel at "nåja, hun kommer nok på bedre tanker". Men du som er førti du har tatt en endelig beslutning - og det kan de ikke godta. Det demrer først nå at du ikke vil ha barn, derav det økte presset. Evt. skyldes det en sånn "nå må du skynde deg å få barn!"-holdning. "Du har ingen tid å miste!"

Dette med at "alle kvinner drømmer egentlig om å bli mor, og karriere og utdanning og det å bruke hodet eller tid på interesser er bare en avledning fra dette universelle målet" er bare en stereotypi om kvinner. Men den rammer sårt tror jeg, nettopp fordi forventningene fra andre her. Slaget er tapt hvis dere internaliserer dette kravet, og stiller de samme forventningene om å bli mor til dere selv hvis dere egentlig ikke ønsker å få barn.

Slik sett er det oppmuntrende at dere ber TS klappe igjen. Har dere rett til å jobbe med hva dere vil så har dere rett til å velge bort barn også - uten å bli utbedt nærmere forklaring om det.

[Dragonfly84]

selve startinnlegget er det mest provoserende for meg, fordi det virker å være skrevet i fullt alvor.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Ja, det var provoserende, men det var fint å kunne skrive om temaet på en saklig måte og prøve å få henne til å forstå "den andre siden", så hun ikke gikk rundt og trodde resten av livet at alle med barn er snille mennesker og alle uten er egoistiske drittsekker. Men etter det ble det jo bare 15 sider med å måtte forsvare sitt synspunkt, omvendelsesforsøk og, som noen her sa, reneste frelses-stemning. De som ikke har sett lyset skal mases på til de gjør det.

Flanør: Ja, jeg tror det dessverre skjer mange. At de gir etter for press og får barn, eller lar være å ta abort hvis det skulle skje et uhell, fordi de "må" jo få barn en gang uansett. Og for noen ender det bra, og da er jo alt kjempeflott. Men for de som har gitt etter og våkner en dag med et liv de ikke vil ha, de er det verre med. Men de bare lar vi være å snakke om, så fins de sikkert ikke...

[Flanør]

Ja, det var provoserende, men det var fint å kunne skrive om temaet på en saklig måte og prøve å få henne til å forstå "den andre siden", så hun ikke gikk rundt og trodde resten av livet at alle med barn er snille mennesker og alle uten er egoistiske drittsekker. Men etter det ble det jo bare 15 sider med å måtte forsvare sitt synspunkt, omvendelsesforsøk og, som noen her sa, reneste frelses-stemning. De som ikke har sett lyset skal mases på til de gjør det.

Flanør: Ja, jeg tror det dessverre skjer mange. At de gir etter for press og får barn, eller lar være å ta abort hvis det skulle skje et uhell, fordi de "må" jo få barn en gang uansett. Og for noen ender det bra, og da er jo alt kjempeflott. Men for de som har gitt etter og våkner en dag med et liv de ikke vil ha, de er det verre med. Men de bare lar vi være å snakke om, så fins de sikkert ikke...

Har du sett filmen The hours? (Med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman). Den omhandler forfatteren Virginia Woolf. Moore spiller en småbarnsmor som passer inn i beskrivelsen din. Anbefaler filmen av denne og mange andre grunner.

[skreppamedleppa]

Du Skreppa...

Nå er det nå en gang slik at du ikke vet hvem jeg er eller hvilket liv jeg har levd eller lever. Alle mennesker har ulike erfaringer og mange fasetter. Min mening om ufrivillige barnløse utgjør ikke hele meg.

Du kan kalle meg hva du vil (og selv om du tar feil, så er det greit), men faktum er at jeg representerer en motvekt mot den relativt nye trenden som er å velge bort barn. Noen bestemmer seg når de er 15 at de aldri skal ha barn, og slik blir det. Noen er fornøyd med det, andre er ikke det. Noen bestemmer seg når de er 15 at de aldri skal ha barn, og ombestemmer seg når de er 20, 30 eller 40, for så å få barn.

Mitt personlige syn er at de færreste (ja, selv jeg kan erkjenne at de finnes) er inst inni sjelen fornøyde som barnløs livet ut. Mitt personlige syn er at noen av de som velger å være barnløs egentlig ombestemmer seg når de er f.eks. 40. Da prøver de å få barn eller ikke, så viser det seg at det ikke blir noe barn, og de fortsetter å hevde at de er fornøyde som barnløse. Og det er de, for så vidt. Det er ikke noen krise at de ikke fikk barn, men bare de vet om at de bar eller bærer på et ørlite barneønske som ingen andre får vite om.

Jeg har erfart alle varianter med mine venner og min omgangskrets. Jeg har venner som er 35 og lykkelige barnløse (men jeg blir ikke overrasket om barn kommer etterhvert samtidig som det selfølgelig er greit om det ikke gjør det). Jeg har venner som har levd lenge som lykkelige frivillige barnløse for så å få barn nummer en ved 40 og barn nummer to ved 42. Jeg har barnløs familie som sitter på gamlehjem og snakker om savnet etter barn som ingen visste om. Jeg har ufrivillige barnløse venner som er desperate. Jeg har et lesbisk venninnepar som nettopp har fått sin førstefødte. Jeg har et barnløst vennepar som er forsterforeldre osv osv.

Likevel, min personlige oppfatning av verden er at vi mennesker i utgangspunktet er programmert til å finne oss en make og å formere oss. At biologisk utvikling og samfunnsutvikling på godt og vodt har endret menneskers levemåte over tid er et faktum.

Majoriteten av jordens befolkning føler et slags driv mot å få barn = meningen med livet for denne majoriteten. Dette for meg er faktum. Det betyr ikke at jeg fordømmer de som ikke kjenner eller erkjenner dette drivet. Tvert imot, jeg er (tro det eller ei) en meget tolerant person med en fundamental respekt for alle mennesker.

Jeg skjønner at jeg provoserer noe fryktelig...

(dine ord servert fra meg)

Nei jeg kjenner ikke deg, har ingen interesse av det heller, noe sier meg at vårt bekjentskap ville blitt meget kortvarig om jeg hadde kjent deg. Men slik inntrykke av deg er til nå så virker du blærete, arrogant, uten kapasitet til å forstå det frie valg her i livet og jeg tror ikke jeg tar feil om jeg sier at andre i denne tråden har samme inntrykk uten at jeg snakker på deres vegne.

Du skjønner jeg prøver å ikke snakke for andre mennesker, du ser ut til å snakke på vegne av hele menneskeheten.

Når du har så store grandiose tanker om deg selv at du snakker for hele menneskeheten og folk som tar valg her i livet som krysser majoriteten egentlig ikke er fornøyd med det valget så må det vel gå opp et eller annet lys for deg at du virker en bitteliten smule dømmende? For tro det eller ei, men slik ser tenker jeg om deg.

Når jeg sier at det kunne vært kjekkere å se maling tørke enn å bli mor, burde ikke det si deg noe om at jeg virkelig ikke ønsker meg barn? Starlit tror det er fordi jeg er ikke tåler at f.eks Maria_Marihøne er gravid, at jeg er super sjalu og bitter på Maria_Marihøne, at det faktum at M_M er gravid ødelegger dagene mine og for surer livet mitt vel jeg ønsker M_M alt godt, jeg

er virkelig og inderlig glad på hennes vegne. (så gratulerer med nurket M_M)

På nett samme måte som jeg ikke kjenner deg, kjenner heller ikke du meg, likevel så tror du at du vet hva som beveger seg inni sjelen min? jeg skal si deg en ting: du aner ikke hva som beveger seg, hvilke ønsker som ligger i sjelen min. Men du er tydeligvis frekk nok til å antyde det.

Og hvorfor snakker du hele tiden om majoriteten? Om majoriteten av menneskeheten valgte å gå i snekkerbukse, så ville jeg fremdeles satt pris på å være minoritet, fordi om de fleste andre mennesker velger et alternativ for deres liv så er jeg fremdeles meg, og JEG vil ikke ha barn. Jeg vet jeg snakker til en grå stein nå, så det er jo ikke noe vits å svare deg for du leser sikkert bare: ”bla, bla, bla, jeg sier nei men mener ja, bla, bla, bla, så jeg sier jeg ikke vil ha barn men det vil jeg ha bla,bla,bla”

Og Starlit : du må ikke komme her å snakke om at andre sprer kvalme og stygge kommentarer, karma's only a bitch if you are. Kanskje folk har fått nok av bedrevitere og tullete beskyldninger om bitterhet og annet.

Endret 12. juli 2012 av skreppamedleppa

[Dragonfly84]

Har du sett filmen The hours? (Med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman). Den omhandler forfatteren Virginia Woolf. Moore spiller en småbarnsmor som passer inn i beskrivelsen din. Anbefaler filmen av denne og mange andre grunner.

Nei, den har jeg ikke sett, men kanskje jeg skulle gjort det... Enkelte andre burde kanskje også se den!

[Gjest Uanonymbruker]

`Jeg har egentlig bare slått meg til ro med at jeg ikke skal ha barn. Jeg hadde endt opp med å måtte gi ungen fra meg til barnevernet med tid og stunder uansett.

Men sett bort i fra akkurat det så er jeg litt delt mellom å ville ha barn og ikke ville ha barn, når jeg ser gravide spreke damer og babyer som sover og lukter godt så blir jeg sånn aaawhh naaawh surkle slafse i hjertet, og så snur jeg meg og ser gravide utslitte damer og babyer med kolikk og tenåringer som hyler og tenker at joa, riktig jeg vil virkelig ikke ha barn.

Får heller krysse fingrene for at søsteren min lager en unge som vil være sammen med tanta si selv om jeg er en fobisk angstete raring :D

[Silfen]

Spørsmål til FB-erne: syns dere det er provoserende å få stilt spørsmål om deres valg? Altså i sin helhet? Eller er det greit når avsender lurer på en ikke-dømmende måte?

[Kråkesaks]

Jeg synes det er greit med spørsmål, men da må svaret aksepteres uten at jeg får et "ja, men det er så mye kjærlighet", "å få barn er den eneste meningen med livet", "det finnesbingen gyldig grunn til å ikke få barn"...

[Silfen]

Ja, selvsagt. For min del, med barn, så er det jo alltid interessant å vite hvorfor folk tar helt andre valg. Men det kunne jo være at noen tolker interesse som negativt om de er vant med holdninger som utvises av enkelte mehe her i tråden.

[Zzyzx]

Helt greit med spørsmål, jeg skjønner jo at det er noe å lure på. Men det er mange som ikke klarer å begripe at jeg velger slik jeg gjør, så ofte ender det opp med en haug argumenter om hvorfor jeg burde få barn.

[Kråkesaks]

Det er det nok også. Man vet faktisk ikke hva som er årsaken og for noen kan spørsmålet være sårt.Som det ble nevnt så kan det være at folk faktisk ikke kan og hva da når de møter et "ja, men..."

Jeg har venninner som hverken har mann eller barn. Om de vil fortelle meg hvorfor så lytter jeg med interesse, men jeg har ikke tenkt til å overbevise dem om at det er viktig å finne Kjærligheten. Den finner de når og hvis de føler for det.

[AnonymBruker]

Spørsmål til FB-erne: syns dere det er provoserende å få stilt spørsmål om deres valg? Altså i sin helhet? Eller er det greit når avsender lurer på en ikke-dømmende måte?

Helt greit om de godtar det svaret jeg gir, selv de gangene jeg svarer jeg ikke vil snakke om det.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

[Silfen]

Det er det nok også. Man vet faktisk ikke hva som er årsaken og for noen kan spørsmålet være sårt.Som det ble nevnt så kan det være at folk faktisk ikke kan og hva da når de møter et "ja, men..."

Jeg har venninner som hverken har mann eller barn. Om de vil fortelle meg hvorfor så lytter jeg med interesse, men jeg har ikke tenkt til å overbevise dem om at det er viktig å finne Kjærligheten. Den finner de når og hvis de føler for det.

Jeg skjønner jo at det er sårt for UFB-ere, men når det er frivillig?

[Ryvre]

Det er ikke så sårt for meg som er frivillig barnløs, men det er utrolig irriterende å få spørsmål om barn osv hele tiden...eller enda verre...antakelser når man sier at man ikke føler seg så bra og folk begynner å gratulere meg og si at det var på tide

Ingen har noe med hvorfor jeg ikke har barn. Et spørsmål er greit, men blir det mer diskusjoner og spørsmål rundt det så melder jeg meg ut av diskusjonen.

[cilja]

Det virker som det er akkurat det de mener ja. Og ja, det er utrolig nedlatende.

Og hvilken grunn skulle de egentlig ha til å si at de ikke ønsker seg barn, når de egentlig vil? Det gir jo ingen mening. Med mindre de er ufrivillig barnløse da, og ikke ønsker å si det.

Det er veldig lett å svare på. Hvis man har forkynnet i årevis hvor lykkelig man er som frivillig barnløs, for så å få barn er det enkelte som ikke klarer å svelge den kamelen det kanskje er å innrømme at man har tatt en helomvending. I stedet forteller de til omverden at graviditeten ikke var planlagt (og så forteller de sin beste venninne at den var det).

[AnonymBruker]

Jeg synes det er greit nok å få spørsmål om jeg/vi har barn. Det er et helt vanlig og nøytralt smalltalk-spørsmål mellom folk som møtes for første gang i ulike sammenhenger, eller som møtes igjen etter lang tid.

Men å få spørsmål om man ikke har tenkt å få heller, eller om hvor lenge man har tenkt å vente, eller om hvorfor man ikke har fått barn, det opplever jeg som utidig og ubehagelig, ja, og over grensen for det perifere mennesker har noe med.

Det er jo som feks trygdede eller arbeidsløse som alltid vil få spørsmål om hva de jobber med at ukjente og gamle kjente. Ikke så gøy, kanskje, men uunngåelig i sosiale sammenhenger.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[Kråkesaks]

<p>

Jeg skjønner jo at det er sårt for UFB-ere, men når det er frivillig?

For min del må folk gjerne spørre, men de må også godta svaretbuten å fortelle meg at livet mitt er uten mening. Min mening med livet klarer jeg fint å finne selv. Endret 12. juli 2012 av Kråkesaks

[cilja]

Jeg skjønner at jeg provoserer noe fryktelig...

(dine ord servert fra meg)

Nei jeg kjenner ikke deg, har ingen interesse av det heller, noe sier meg at vårt bekjentskap ville blitt meget kortvarig om jeg hadde kjent deg. Men slik inntrykke av deg er til nå så virker du blærete, arrogant, uten kapasitet til å forstå det frie valg her i livet og jeg tror ikke jeg tar feil om jeg sier at andre i denne tråden har samme inntrykk uten at jeg snakker på deres vegne.

Du skjønner jeg prøver å ikke snakke for andre mennesker, du ser ut til å snakke på vegne av hele menneskeheten.

Når du har så store grandiose tanker om deg selv at du snakker for hele menneskeheten og folk som tar valg her i livet som krysser majoriteten egentlig ikke er fornøyd med det valget så må det vel gå opp et eller annet lys for deg at du virker en bitteliten smule dømmende? For tro det eller ei, men slik ser tenker jeg om deg.

Når jeg sier at det kunne vært kjekkere å se maling tørke enn å bli mor, burde ikke det si deg noe om at jeg virkelig ikke ønsker meg barn? Starlit tror det er fordi jeg er ikke tåler at f.eks Maria_Marihøne er gravid, at jeg er super sjalu og bitter på Maria_Marihøne, at det faktum at M_M er gravid ødelegger dagene mine og for surer livet mitt vel jeg ønsker M_M alt godt, jeg

er virkelig og inderlig glad på hennes vegne. (så gratulerer med nurket M_M)

På nett samme måte som jeg ikke kjenner deg, kjenner heller ikke du meg, likevel så tror du at du vet hva som beveger seg inni sjelen min? jeg skal si deg en ting: du aner ikke hva som beveger seg, hvilke ønsker som ligger i sjelen min. Men du er tydeligvis frekk nok til å antyde det.

Og hvorfor snakker du hele tiden om majoriteten? Om majoriteten av menneskeheten valgte å gå i snekkerbukse, så ville jeg fremdeles satt pris på å være minoritet, fordi om de fleste andre mennesker velger et alternativ for deres liv så er jeg fremdeles meg, og JEG vil ikke ha barn. Jeg vet jeg snakker til en grå stein nå, så det er jo ikke noe vits å svare deg for du leser sikkert bare: ”bla, bla, bla, jeg sier nei men mener ja, bla, bla, bla, så jeg sier jeg ikke vil ha barn men det vil jeg ha bla,bla,bla”

Og Starlit : du må ikke komme her å snakke om at andre sprer kvalme og stygge kommentarer, karma's only a bitch if you are. Kanskje folk har fått nok av bedrevitere og tullete beskyldninger om bitterhet og annet.

Den ene snakker om spising av sopp og den andre snakker om snekkerbukser....

Jeg snakker ikke på vegne av verdens befolkning. Jeg sier at min oppfatning er at majoriteten av verdens befolkning føler et slags driv mot å skaffe seg en partner og få barn. Det har jeg også rett i, og det kan ikke sammenlignes med noe annet i verden (det være seg ekstremsport, sopp eller snekkerbukser).

Selv om det bare er to av oss på denne tråden, på dette forumet, på denne nettsiden, i vårt lille land med mitt synspunkt og "dere" er i flertall, så tar ikke det bort ifra faktum...

Dere kan slenge med leppa så mye dere vil... og jeg ønsker dere alt godt i livet både med og uten barn, men jeg vet at jeg har et poeng.

[AnonymBruker]

Hvorfor fortsetter du å spamme ned tråden, cilja?

Den retter seg ikke til deg.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[SmallTalk]

Dere kan slenge med leppa så mye dere vil... og jeg ønsker dere alt godt i livet både med og uten barn, men jeg vet at jeg har et poeng.

Hva da?