Til dere som ikke ønsker å få barn

[Gjest Starlit]

Hoho, TUSEN TAKK

Og Starlit, du er rundt 20 er du ikke? I så fall, voks opp og kom tilbake når du har fått mer livserfaring. Uttalelser som denne blant annet:

tyder på at du trenger mer erfaring i livet ditt. Eller kanskje det er du som ikke har nok glede i livet ditt at du tror at det å få barn vil løse alt annet

Edit: Glemte selvsagt denne for å gjøre innlegget mitt hyggelig

Tror heller det plager deg at andre går med barneplaner

Ja, for vi er bare sååå..umodne..

Har nok av erfaring til å kunne stå for det jeg mener og drømmer om;)

Ellers hadde jeg vært en reddhare, som ikke tør å ta ansvaret for et barn.

Vi velger å få barn nå forde vi føler oss klare for det

Tror de fleste småbarnsmødre hadde den samme følelsen før de selv ble gravide.

Hva er meningen med livet uten familie? synes det er kjempestas jeg!

Jeg er 24 og sambo er 27, så vi er mer enn gamle nok, enn hva du liker å tro

[Gjest Odd Molly]

Når jeg ser slike uttalelser blir jeg utrolig takknemlig for å ha funnet en mann jeg elsker så høyt at jeg ikke trenger mer. Jeg tenker alltid at de som ikke kan bli lykkelige uten barn, må ha valgt feil mann. Og jeg synes synd på mennene til de kvinner som uttaler seg slik. De kan faktisk kun vite hva de selv føler for sine menn, ikke hva andre føler for sine.

Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

Det er to forskjellige kjærligheter

Normalt sett forsvinner ikke kjærligheten til ditt barn.

Kjærligheten til din ektefelle kan dø ut.

Ps - har levd med samme mann i 30 år

[Gjest Odd Molly]

Det gjør fortsatt ikke at du vet hvordan alle frivillig barnløse har det, og om det hadde vært det mest ultimate følelsesmessig for oss. For meg hadde det vært skyld, skam, sorg, sinne... Jeg hadde sikkert blitt glad i barnet, men det hadde vært mer negative enn positive følelser.

Det at du mener det er det mest ultimate følelsesmessig betyr ikke en gang at alle som er mødre føler det sånn. Noen får barn som nesten ikke sover, noen føler mer depresjon enn glede, noen ender opp med å føle at de ofra for mye for barnet, noen får dårlig forhold til sine barn, som flytter hjemmefra når de er 16. Så nei, det er ikke det mest ultimate følelsesmessig for alle mennesker i hele verden, selv om det er det for akkurat deg.

Noen får barn som nesten ikke sover, noen føler mer depresjon enn glede, noen ender opp med å føle at de ofra for mye for barnet, noen får dårlig forhold til sine barn, som flytter hjemmefra når de er 16.

Nei, man har ikke noen garanti for noe her i verden, det er meget sant. Og det er svært tøffe tak for mange. Men det er sjansen man tar.

Endret 9. juli 2012 av Odd Molly

[Rainbow]

Jeg drømmer om hus og ekteskap, jeg, men det skal bare ikke være noen barn der! Min kjære og jeg ønsker oss minst to hunder, et flott, lite hus med hage og masse tid til å dyrke både kjærligheten til hverandre og til dyra våre. Det at man ikke har barn/ønsker barn betyr ikke at man kun tenker på seg selv.

Man kan vise omsorg for dyr, for venner, for nieser og nevøer, for søsken og ikke minst for hverandre. Vi er ikke helt følelsesmessig avstumpa eller ute av stand til å sette andre foran oss selv bare fordi vi ikke har det iboende barneønsket som mange kvinner har.

[Gjest Clavel]

Jeg drømmer om hus og ekteskap, jeg, men det skal bare ikke være noen barn der! Min kjære og jeg ønsker oss minst to hunder, et flott, lite hus med hage og masse tid til å dyrke både kjærligheten til hverandre og til dyra våre. Det at man ikke har barn/ønsker barn betyr ikke at man kun tenker på seg selv.

Man kan vise omsorg for dyr, for venner, for nieser og nevøer, for søsken og ikke minst for hverandre. Vi er ikke helt følelsesmessig avstumpa eller ute av stand til å sette andre foran oss selv bare fordi vi ikke har det iboende barneønsket som mange kvinner har.

Helt enig, akkurat sånn tenker jeg og

Jeg har alle ressurser til å kunne bli en god mor, jeg bare ønsker ikke å bli det!

[elise00]

Jeg er helt enig med rainbow81 og clavel Slett ikke sikker på om jeg ønsker meg barn, er tante til mange og føler ikke helt på den trangen til å få barn selv. Kanskje det kommer en dag hvis jeg treffer rett mann. Det ville vært veldig ille av meg å få barn bare fordi jeg føler jeg må, barn krever så mye at man må være 100% sikker, synes jeg da.

[Dragonfly84]

Selv om ikke jeg kjenner noen som har valgt å ta avstand fra familieliv, så hører jeg historier om barnløse som ikke tåler eller har forståelse for andres familieliv.

Dette opplevde en av søsknene mine på arbeidsplassen sin, da de hadde en slik kvinnelig sjef. Men hun har heldigvis nå sagt opp jobben sin selv

Ja, får inntrykk av at de som ikke tåler synet av søte barnevogner på byen, er barnløse..

Skjønner bare ikke hva som er så provoserende med foreldre som tar ansvaret for barna sine jeg:)

Jeg sier heller ikke at barnløse ikke har personlige egenskaper, men at kvinner som ønsker seg barn har egenskaper som gjør at de vil/kan ta vare på et barn, og som vil komme barna til gode..

De som ikke ønsker seg barn, bruker gjerne tiden sin til å trene, reise, feste og kanskje klatre på karriærestigen?

Dette er selvsagt spennende sysssler det også, for de som ikke trenger å tenke på noen

Åja, du hører historier om barnløse som ikke tåler eller har forståelse for andres liv, da er selvsagt alle sånn! Men jeg har lest MASSEVIS om folk med barneønske som ikke tåler eller har forståelse for andres liv - i innlegg av en bruker som kaller seg Starlit Så da er det nok sånn også, at det fins mange med barneønske som ikke skjønner andres liv, siden Starlit ikke gjør det

Du spør om hva barnløse bruker tid på - det jeg bruker tiden min til er ting jeg har lyst til å gjøre. Hvis jeg hadde villet ha barn, ville jeg jo fortsatt brukt tiden min på ting jeg har lyst til å gjøre - være sammen med barnet, for da hadde jeg jo villet ha barn. Derfor vil ikke du bruke tiden din noe mindre egoistisk enn jeg vil, siden det fortsatt er ting du vil gjøre. Jeg ville ha hest - da måtte jeg gjøre all jobben også. Iskalde turer i drittvær i november, for å få den fine tida på våren. Du vil gå gjennom trassalder og hyling for å få et stort smil av barnet. Det er ting du vil. Ikke av ditt gode hjerte, men fordi du ønsker barn for din egen del. Jeg ønsker å la være å få barn for min egen del. Og for barnets del, siden alle barn fortjener å være ønsket.

Kvinner som ønsker seg barn har egenskaper som gjør at de vil ta vare på barn? Hva tror du vi hadde gjort hvis vi hadde fått barn, da, kasta dem i elva? Det er klart at hvis jeg HADDE blitt gravid og oppdaget det for sent og jeg HADDE fått barn, så hadde jeg gjort mitt aller beste for at barnet skulle hatt det bra, jeg hadde sikkert blitt en overbeskyttende mor som var redd for at den lille tassen skulle skade seg på lekeplassen og som prata altfor mye om ungen og blitt utrolig glad i den lille tassen - jeg hadde blitt akkurat som alle andre førstegangsmødre - men heldigvis er jeg lesbisk og kan ikke bare plutselig bli gravid, så da slipper jeg å gå gjennom noe jeg absolutt ikke vil og ikke har interesse for. Det er altfor mange unge jenter som får barn fordi de ser for seg late dager med den lille prinsessen i søte, rene kjoler, turer med venninner på café mens den lille sover søtt hele tiden, og så får de sjokk når barnet kommer og de oppdager hvor mye arbeid det er, som de ikke var forberedt på. At de ikke kan være alene på do en gang. At barnet ikke sover like mye som venninnens barn, og de ikke har sovet mer enn tre timer i strekk på et halvt år. At barnet gråter og har vondt i magen, og de ikke vet hva de skal gjøre. Jeg har selv sett venninner bli fullstendig utslitte, og de har villet ha barn i utgangspunktet. Vi som ikke vil ha barn, vi må få slippe uten at du skal si at vi er umodne og har dårlige gener.

[Dragonfly84]

Noen får barn som nesten ikke sover, noen føler mer depresjon enn glede, noen ender opp med å føle at de ofra for mye for barnet, noen får dårlig forhold til sine barn, som flytter hjemmefra når de er 16.

Nei, man har ikke noen garanti for noe her i verden, det er meget sant. Og det er svært tøffe tak for mange. Men det er sjansen man tar.

Det er sjansen du tok, og det er fint for deg at du ikke angrer på det! Men jeg er redd at jeg ville angret... Og da er det best at barnet slipper å få en mor som ville angret på barnet. Så den sjansen tar ikke jeg, for jeg kan ikke bare sjanse på at jeg sikkert blir glad i barnet fordi det er mitt. Det er for stort og viktig til å bare håpe at det sikkert funker. En av mine venninner tok den sjansen, og det er tydelig at det var mannen hennes som ville ha barn. Jeg vil ikke ende opp sånn, med et barn jeg angrer på. Stakkars barn, og stakkars mor til barnet.

[tøydokka]

livet er så fullt av ansvar og forpliktelser som det er.. Orker ikke mer av det, blir sliten bare ved tanken..

[Silfen]

Herlighet, Starlit, nå har jeg lest litt av hva du skriver her og jeg må si at om det er EN i tråden jeg vil peke ut som upassende mammamateriale basert kun på hva som er skrevet her, så er det deg. Er det mulig å være så forstokket i sitt syn på folks personlige valg her? Jeg håper virkelig at du ikke overfører alle disse negative synspunktene om folk som velger annerledes enn deg til barn du får en dag. Aller helst bør du vente minst 10 år før du får barn og heller bruke tiden på å leve litt og reise og se hvor mange ulike skjebner OG frivillige valg det finnes blant mennesker rundt om i verden. Ikke alt handler om sperm møter eggcelle.

[Gjest norah]

Selv om ikke jeg kjenner noen som har valgt å ta avstand fra familieliv, så hører jeg historier om barnløse som ikke tåler eller har forståelse for andres familieliv.

Dette opplevde en av søsknene mine på arbeidsplassen sin, da de hadde en slik kvinnelig sjef. Men hun har heldigvis nå sagt opp jobben sin selv

Ja, får inntrykk av at de som ikke tåler synet av søte barnevogner på byen, er barnløse..

Skjønner bare ikke hva som er så provoserende med foreldre som tar ansvaret for barna sine jeg:)

Jeg sier heller ikke at barnløse ikke har personlige egenskaper, men at kvinner som ønsker seg barn har egenskaper som gjør at de vil/kan ta vare på et barn, og som vil komme barna til gode..

De som ikke ønsker seg barn, bruker gjerne tiden sin til å trene, reise, feste og kanskje klatre på karriærestigen?

Dette er selvsagt spennende sysssler det også, for de som ikke trenger å tenke på noen

Jeg vil ha, og har alltid ønsket meg barn. Jeg er også ganske glad i barn generelt, babyer inkludert. Selv når de gråter.

Jeg irriterer meg likevel over babytreffene på cafeen når tusen vogner sperrer for meg og femten unger skriker på ei gang. Det irriterer meg når enkelte snakker om babygulp og bleier 24/7 og ikke evner å snakke om annet, og jeg drar helst på ferie der ikke absolutt alle barnefamiliene er.

Jeg har hatt, og ønsker å fortsette med å ha en spennende karriere, jeg kommer til å fortsette å trene, gå på fester og reise også når jeg får barn.

Og hva får deg til å tro at frivillig barnløse bare tenker på seg selv? De har da partner/familie/venner/gode kolleger å tenke på.

Alt i livet er ikke å trille babyvogn vettu, selv ikke engang for meg som hører den biologiske klokka klinge høyt og tydelig.

Livet er ikke over om man ikke får barn, og heldigvis er det ikke være over om man får det heller. Men det fordrer nesten at man har et nogenlunde innholdsrikt liv, da i motsetning til hva du virker å ønske deg.

[SmallTalk]

De som ikke ønsker seg barn, bruker gjerne tiden sin til å trene, reise, feste og kanskje klatre på karriærestigen?

Dette er selvsagt spennende sysssler det også, for de som ikke trenger å tenke på noen

Det er ihvertfall ikke med på å gjøre at man blir stein, stokk dum og navlebeskuende... Og er nok langt mer interessant enn å tørke gulp og å bytte bleier.

Helt ærlig, så tror jeg ikke du skjønner hva det vil si å ha ambisjoner i livet. Og jeg tror ikke du skjønner det at det er mulig å kombinere trening, reising, karriereklatring og barn. Jeg tror heller ikke du skjønner at livet ikke bare kretser rundt barn, familie og enda mere barn, og at man er nødt til å fokusere på noe annet også. Hvordan skulle det gått med Norge AS dersom alle hadde tenkt som deg? Det er lett å svare på - det hadde gått rett til helvete.

Jeg synes nesten litt synd på deg, for du kan ikke ha hatt mange forbilder med ambisjoner i livet. Og jeg vil definitivt ikke kalle det å ha planer om å få barn for å ha ambisjoner i livet...

Personlig så har jeg aldri hatt noe sterkt ønske om barn, og hadde jeg ikke blitt uplanlagt gravid, så tviler jeg på at jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på barn før jeg hadde passert 30.

[Jolene]

Tror heller det plager deg at andre går med barneplaner

Ja, for vi er bare sååå..umodne..

Har nok av erfaring til å kunne stå for det jeg mener og drømmer om;)

Ellers hadde jeg vært en reddhare, som ikke tør å ta ansvaret for et barn.

Vi velger å få barn nå forde vi føler oss klare for det

Tror de fleste småbarnsmødre hadde den samme følelsen før de selv ble gravide.

Hva er meningen med livet uten familie? synes det er kjempestas jeg!

Jeg er 24 og sambo er 27, så vi er mer enn gamle nok, enn hva du liker å tro

Hvorfor skulle det plage meg at andre (fremmede på et forum i tillegg!) har planer om å skaffe seg barn? Måten du fremstiller deg selv på dette forumet sier meg at du burde få deg flere livserfaringer da du ikke har en forståelse for at andre kan tenke annerledes enn deg. Jeg ser på ingen måte på meg selv som en reddhare, da jeg sliter med flere skader i kroppen som kunne blitt forverret av å gå gravid. Jeg er dessuten ikke ferdig med utdannelse eller har fått reist fra meg. Å dyrke kjærligheten med min kjære er også noe jeg vil prioritere.

For egen del respekterer jeg andres valg om å få barn, samtidig forventer ejg at de kan forstå mitt om å ikke ønske barn eller like barn- Det værste for min del er skrikende unger når jeg har migrene feks, men det er ikke barnet jeg blir irritert av. Det er foreldrene som ikke tar ansvar for den lille.

[Gjest Odd Molly]

Det er sjansen du tok, og det er fint for deg at du ikke angrer på det! Men jeg er redd at jeg ville angret... Og da er det best at barnet slipper å få en mor som ville angret på barnet. Så den sjansen tar ikke jeg, for jeg kan ikke bare sjanse på at jeg sikkert blir glad i barnet fordi det er mitt. Det er for stort og viktig til å bare håpe at det sikkert funker. En av mine venninner tok den sjansen, og det er tydelig at det var mannen hennes som ville ha barn. Jeg vil ikke ende opp sånn, med et barn jeg angrer på. Stakkars barn, og stakkars mor til barnet.

Jeg skjønner -

Det er realt nok det

[attegløyma]

Selv om ikke jeg kjenner noen som har valgt å ta avstand fra familieliv, så hører jeg historier om barnløse som ikke tåler eller har forståelse for andres familieliv.

Dette opplevde en av søsknene mine på arbeidsplassen sin, da de hadde en slik kvinnelig sjef. Men hun har heldigvis nå sagt opp jobben sin selv

Ja, får inntrykk av at de som ikke tåler synet av søte barnevogner på byen, er barnløse..

Skjønner bare ikke hva som er så provoserende med foreldre som tar ansvaret for barna sine jeg:)

Jeg sier heller ikke at barnløse ikke har personlige egenskaper, men at kvinner som ønsker seg barn har egenskaper som gjør at de vil/kan ta vare på et barn, og som vil komme barna til gode..

De som ikke ønsker seg barn, bruker gjerne tiden sin til å trene, reise, feste og kanskje klatre på karriærestigen?

Dette er selvsagt spennende sysssler det også, for de som ikke trenger å tenke på noen

Eg har barn, men er likevel ikkje spes interessert i å beundre andre sine ungar... Eller høyre om familieliva deira for den del. Eg finn det ikkje provoserande med foreldre som tar ansvar for ungane sine, men eg blir sabla provosert av foreldre som ikkje gjere det. Vi går ein del på konsertar, og eit av problema der er dei foreldra som ikkje tar avkommet ut av salen pronto når ungen begynner å grine. Kan sei det samma på cafe, grin ungen så går ein. Det gjer vi. Andre folk skal ikkje få si oppleving øydelagd av at vi har valt å ta med ungen.

Eg var 32 før eg fekk lyst på ungar, hadde aldri vore eit tema før. Gjekk endå to år før eg fann han eg ville ha ungar med. Og eg kan love deg at ikkje alle som får barn har kvalitetar som kjem barna til gode. Har arbeidd lenge nok i barnevern, skule og psykiatri til å kunne sei det. Elles elskar eg ungen min og mannen min, men eg er sikker på at eg kunne hatt eit godt liv uten dei, om eg ikkje hadde hatt dei. Og eg er sikker på at eg visste like mykje om å ta ansvar og å elske før eg fekk junior som eg gjer no. Ansvarskjensla blir litt overveldande innimellom, men eg har ikkje angra eit sekund. Men så har eg ein uvanleg roleg unge og.

Eg brukar tida mi på å trene, sjå film, lese bøker, vere med vener, gå på konsertar og klatre på karrierestigen, nett som før. Har ingen planar om å ikkje opptene meg ein solid pensjon og nå så langt eg kan karrieremessig berre fordi eg har fått junior. Folk må gjere det som er rett for kvar enkelt, i alle fall når den største miljøtrusselen er overbefolkning...

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke bli mor fordi jeg har vokst opp med et grusomt eksempel av en selv, og er redd for at jeg skal bli likedan - selv om hun har vært et strålende eksempel på alt en mor ikke skal være.

Jeg har aldri hatt tilstedeværende foreldre som har stilt opp for meg når jeg har trengt det og kjenner simpelheten ikke til et normalt familieliv, og synes derfor tanken om å stifte en egen virker fjern.

Anonym poster: ff9a43a187643714a4344f861b734c2e

[Bonito]

Neida, kan jo være veldig greit at ikke alle viderefører genene sine Dette føler man forhåpentligvis best selv, og det er jo bare positivt.

De som velger å få barn, har personlige ressurser til det.

Jeg beklager å måtte briste boblen du ser ut til å leve i, men det er slett ikke alle som har barn som skulle HATT det. Det finnes utrolig mange flotte, gode, omsorgsfulle mødre som gjør en glitrende jobb. Men det finnes også de som burde tenkt seg om noen flere ganger før de valgte å sette junior 1, 2 og 3 til verden. Ikke alle er automatisk fantastiske mennesker og fantastiske mødre fordi de blir gravide og føder ett barn.

Du har en egen evne til å skrive på en ovenfra og ned måte som får meg til å grøsse på ryggen. Fordi om DU ikke føler livet er komplett uten barn, må det da gå ann å forstå at ikke alle føler det samme. Man savner ikke noe man ikke vil ha, man lever helt komplett uten. Er det så vanskelig å forstå? Vi frivillig barnløse er ikke en gjeng stakkarslige, selvsentrerte egoister som kun tenker på oss selv, har elendige gener og lever ett meningsløst liv. Vi fyller livet med andre ting og mennesker som gir OSS glede. Man setter ikke i gang å produsere fordi noen andre vil det, fordi samfunnet mener man bør, eller fordi enkelte som har barn mener man er gal. Hvorfor skal man sette ett barn til verden som i bunn og grunn ikke er ønsket? Er det rettferdig mot barnet? Mot seg selv? Nei det er ikke det. Jeg har respekt for valget andre tar om å få barn om det er det de ønsker, men jeg forlanger samtidig at andre respekterer mitt valg om å ikke få det, uten å sette seg på sin høye hest og tro de er bedre mennesker enn meg!

[Alice123]

(...)Tror Ryvre er inne på noe med sosial klasse, jeg er den eneste jeg kjenner uten høyere utdannelse som er frivillig barnløs.... Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

Jeg er helt enig her, uten at jeg har noen fakta å legge på bordet.

Men alle jeg vet om fra "arbeiderklasse" og "nedre middelklasse" har barn (Eventuelt ønske om barn). Alle jeg vet om (ikke bare venner og bekjente, men vet om) som er frivillig barnløse, har høyere utdannelse med gode jobber og er fra fra møblerte hjem.

Det må jo være noe forskning på dette feltet?

Endret 9. juli 2012 av Alice123

[Cata]

Må jo være utrolig ensomt..

Blir jo selvfølgelig noe annet om man har mange venner å forholde seg til. Men værre om vennene selv går steget videre og stifter familie. For da kan de jo ikke underholde de single/barnløse veninnene lengre..

Surprise, surprise - det er noen av oss som ikke trenger å bli underholdt av venninnene våre. Det holder i massevis å være venner. Og, så merkelig det enn kan høres, så består gjerne vennskapet for det om venninnene får barn også. De fleste venninnene har også en far til sine barn, så det går fint an å finne på " "venninneting" både med og uten barn.

Tror neppe jeg ville vært mindre ensom om jeg hadde hatt barn, eller, jo kanskje, ettersom fellesarenaer som barnehage/skole osv. ville gjort det lettere å komme i kontakt med andre voksne her jeg bor. Barna i seg selv ville ikke gjort meg verken mer eller mindre ensom, bare litt mindre alene. Men det er for så vidt ikke noe mål i seg selv. Heller alene enn å måtte passe på noen de neste 18 årene eller så...

[cilja]

Det ingen snakker så mye om er KJÆRLIGHETEN du føler for egne barn. Jeg er så heldig å ha vært hodestups forelsket i en gutt/mann både som ung og "halvgammel", jeg har hobbyer jeg brenner for, jeg har venner og familie som betyr enormt mye for meg, men, ingen av disse tingene kan måle seg med kjærligheten jeg føler for mine barn.

Og det går alle som velger ikke å få barn glipp av, og det er det vi som har valgt å få barn ikke forstår. Vi unner alle å oppleve den intense kjærligheten til egne barn. Det finnes ikke noe i verden som gir deg den samme følelsen... Det er meningen med livet. En klisje ja, men jeg tror de aller, aller fleste foreldre er enige med meg. Ting faller på plass og man får et annet syn på livet når man har fått et eget barn. Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten. Vi er alle biologisk programmert til å finne en partner og formere oss. Denne programmeringen kjenner de fleste på kroppen etterhvert som livet faller på plass med Mr. Right.