Mistrives i ny jobb, ser ingen utvei..

[ameli77]

Xx

Endret 5. november 2012 av ameli77

[AnonymBruker]

kommenterer bare en ting, har ingen gode råd ellers.

Det er IKKE lov å si opp folk under sykemelding. Dette lærte jeg da vi gikk igjenom arb.miljøloven på skolen jeg tok utdannelsen min ved.

(ikke lenge siden)

Anonym poster: 2642a6529ec553a715a166af8e2a6002

[ameli77]

xx

Endret 5. november 2012 av ameli77

[QueenOfTheSidewalk]

Kanskje du skal utsette det med å bli gravid en stund? Siden det ikke helt passer nå. Så søker du en ny jobb og opparbeider deg tid der. Er nok ikke gøy å gå gravid i en jobb du mistrives i.

[ameli77]

Om jeg utsetter det nå, så blir det tredje gang pga jobb. Jeg kan ikke bortprioritere det lengre. Hadde jeg vært yngre så hadde jeg nok tenkt annerledes.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg vet, men de skylte på økonomisk situasjon, og refererte til paragrafer i hytt og gevær og gjorde det via advokat. Så de hadde en sterk sak. Jeg var for sliten på den tiden til å orke å gå til sak, og jeg ønsket å slutte uansett.

Merkelig. For uansett økonomiske situasjon en bedrift er i, så skal de ikke si det opp. Det er jo uansett ikke de som betaler sykepengene dine.

Skulle gjerne visst hvilke paragrafer de henviser til.

Om du igjen ønsker ny jobb, så oppgi de gode referansene du har, legg vekt på god søknad og gode intervjuer. Jeg vet at det er slitsomt å lete etter jobb. Jeg er selv arb.ledig, har vært det i ett år nå.

Om jeg var 36 år, så ville jeg nok lagt vekt på å få barn. Jeg er 30, og ville også "priorotert" det nå.

Du får heve hodet, og prøve å overse kommentarene du får på jobb. Jeg har erfaringer med det også. Jeg ble regelrett mobbet ut av en arbeidsplass jeg hadde hatt i noen år. Det startet da jeg ble syk. Mye skravling i kroker osv. Det tar på hele kroppen.

Prøv å lukke øyne og gjør ditt beste. Du er en voksen jente med mye arbeidserfaring, så dette klarer du!

Anonym poster: 2642a6529ec553a715a166af8e2a6002

[Gjest Iah]

Så vidt meg bekjent er det lov å si opp sykemeldte, men sykemeldingen kan ikkre være grunnlaget for oppsigelsen.

[Gjest Kim]

Jeg tror du bare bør satse på å plukke deg selv opp fra gulvet og trekke noen dype pust.

[ameli77]

xx

Endret 5. november 2012 av ameli77

[ameli77]

"Jeg tror du bare bør satse på å plukke deg selv opp fra gulvet og trekke noen dype pust."

Haha, må le litt av den kommentaren. For du treffer spikeren på hodet.

Slutte å synes synd på meg selv, skifte fokus og...velge en retning...?

[Rosalie]

kommenterer bare en ting, har ingen gode råd ellers.

Det er IKKE lov å si opp folk under sykemelding. Dette lærte jeg da vi gikk igjenom arb.miljøloven på skolen jeg tok utdannelsen min ved.

(ikke lenge siden)

Anonym poster: 2642a6529ec553a715a166af8e2a6002

Jo, det er lov, så lenge sykemeldingen ikke er begrunnet i sykdommen. Etter ett års sykemelding kan oppsigelse være begunnet i sykdommen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

En viktig ting å si er vel at de tilbydde meg en annen stilling i bedriften.(seff en Kjip en de visste jeg ville si nei til)så der slapp de vel unna m alt.

Ikke bra å bli mobbet på jobb!! Heldigvis føler jeg meg ikke mobbet.

Synes det er så urettferdig at jeg er i denne situasjonen. Har levert gode resultater i jobbene mine, men har vært uheldig m avslutningene og dermed referansene. Det gjør at jeg føler meg mer utrygg enn jeg egentlig burde. Ja, jeg har andre referanser og bør ha fokus der!

Mye går jo på egen tankegang, men det er ikke alltid like lett å tenke at "alt ordner seg".

Pga den økonomiske situasjonen(som jo er selvforskyldt, med store lån) så er jeg opp i alt avhengig av et visst lønnsnivå, noe som gjør at jeg ikke kan ta "hva som helst"(misforstå meg rett).

Man begynner å tvile på egne evner og revurdere hva man trodde man brente for, når man er på en arb.plass man mistrives på.

Å få barn er viktigst for meg. Men idyllisk sett så burde rammene rundt ang jobb vært tryggere. Men livet spiller ikke alltid i takt.

Sånn er livet. Det må du bare leve med. Selvmedlidenhet er svært lite tiltrekkende, også i jobbsammenheng. Så plukk deg opp fra gulvet, samle deg sammen og ta valget om enten å bli der du er, og få barn og hele subbedeisen, eller søk jobber videre og dropp barneplanleggingen i enda noen år.

Anonym poster: 8ec58c9b9f547340cc0173fb7747289a

[ameli77]

Enig, selvmedlidenhet er ikke sjarmerende. På jobben har jeg hode hevet og later som at alt går bra. Så i mitt stille sinn(og her inne), til jeg har kommet til en slutning, så unner jeg meg ørlite selvmedlidenhet,og håper på kloke svar fra noen her inne som kanskje har noen erfaringer å dele, som gjør ting klarere:)

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva du er utdannet i, og hva du jobber med? Da kan vi kanskje lettere gi deg råd.

Anonym poster: 666657fc4e14d547c80c66008b29b26d

[AnonymBruker]

Sånn er livet. Det må du bare leve med. Selvmedlidenhet er svært lite tiltrekkende, også i jobbsammenheng. Så plukk deg opp fra gulvet, samle deg sammen og ta valget om enten å bli der du er, og få barn og hele subbedeisen, eller søk jobber videre og dropp barneplanleggingen i enda noen år.

Anonym poster: 8ec58c9b9f547340cc0173fb7747289a

du verden, så konstruktive råd. Det er jo bare å "ta seg sammen" uansett. Flott for dere det funker for, vi andre må "dessverre" ty til råd og erfaringer fra andre, fordi livet tar vendinger man ikke kan forutse og fordi det ikke handler om å skjerpe seg

Anonym poster: 9a9dce1c4a5aa3bb31ecff1400be7e14

[Naos]

Jeg oppgir relevante kollegaer som referanse, har gjort det de siste 4 jobbene. Fungerer fint.

Søk jobber, men ikke si opp den du har før du har en ny. Du kan ikke bli der.

Så får graviditeten komme når den kommer. Kommer den før jobben får du søke med mage, eller fortsette å søke etter permisjon. Vi ansatte akkurat en med mage, hun rakk å få 14 dager i ny jobb før permisjon, bare før å bli litt kjent. Vi gleder oss til hun kommer om et år

[ameli77]

du verden, så konstruktive råd. Det er jo bare å "ta seg sammen" uansett. Flott for dere det funker for, vi andre må "dessverre" ty til råd og erfaringer fra andre, fordi livet tar vendinger man ikke kan forutse og fordi det ikke handler om å skjerpe seg

Anonym poster: 9a9dce1c4a5aa3bb31ecff1400be7e14

Tusen takk for bra svar, og at du støtter meg! Det er veldig sant det du sier. Flott at det fins personer som deg!

[AnonymBruker]

Du har jo faktisk ikke hatt noen gode sjefer av det jeg leser og slik jeg tolker det. Første sjefen unnlog å betale skatten din slik at du fikk problemer. Andre sjefen var så feig at han sa deg opp uten samtale og evt. advarsler og var også feig nok til å måtte gjøre det via advokat. Tredje sjefen ser jo ut til å skulle ta deg på alt. Det er selvsagt greit og nødvendig for en sjef å kunne gi tilbakemeldinger, men om du blir stilt spørsmål til i hvert enkelt tilfelle/arbeidsoppgave så er faktisk noe galt, spesielt ikke når det også går sladder om det.

Nei, her må du faktisk kjempe litt selv. Si fra om at du setter pris på tilbakemeldinger men ikke vil godta et miljø der man blir satt til veggen i HVER eneste oppgave man gjør. Om de mener du gjør noe feil så sier du at du selvsagt kan godta det, men at kritikken bør være konstruktiv og ta opp på oppfølgingsmøter. Ikke i hvert enkelt tilfelle som nå. Hvis sjefen reagerer med å bli hissig på en slik forespørsel så ville jeg søkt meg videre. Ingen vits med en psykopat til sjef.

Anonym poster: 53665349d54606583f461183bfbd086e

[Gjest alille]

Søk jobber samtidig som du prøver å gjøre det beste ut av jobben du har. Du taper ingenting på å søke ny jobb, uansett hvem du bruker som referanse. Prøv å la jobb være jobb en stund, og prøv å finne tilbake til deg selv og selvtilliten din. Lykke til, det bedrer seg garantert med tiden! :-)

[ameli77]

xx

Endret 5. november 2012 av ameli77