Familiesituasjon.. trenger litt støtte/råd

[AnonymBruker]

Jeg skriver egentlig dette mest for å få støtte og gode råd fordi jeg merker jeg trenger det veldig akkurat nå og jeg har ingen andre steder å dra. Er forresten ei jente på 17 år, bare så det er sagt.

Jeg kan begynne helt på begynnelsen. Pappaen min er alvorlig syk og har vært det helt siden jeg var en liten jente, men i det siste har det virkelig vært ille. Han har slitt veldig mye med hjerte- og hjerneproblemer (spesielt hjerte) og sliter nå med mange andre kroppsdeler pga sykdommene han har i disse organene (lungene, leveren, magesekken, nerveproblemer osv.) Etter en operasjon han hadde i november 2011 ble han diagnostisert med hjertesvikt, en sykdom som 50% av de diagnostiserte overlever etter det første året. 90% av de som får sykdommen er døde innen 5 år.

Pga. hjertesvikt har pappa vært innlagt på sykehuset i 3 måneder nå og har vært inn og ut av sykehuset i to år nå (de gangene han var innlagt før han fikk hjertesvikt-diagnosen var det også pga. hjertet), men han har definitivt vært mest på sykehuset og jeg savner veldig å ha ham hjemme og det gjør meg egentlig veldig deprimert å vite at han snart kommer til å dø (han er i en av de siste fasene av hjertesvikt-sykdommen; hjertet klarer ikke å gjøre sånn at blodet "flyter" i kroppen og det samles væske i vitale organer og de klarer ikke å få det ut ved hjelp av medisiner).

Jeg vet han kommer til å dø snart og legen hans har også bekreftet at det ikke er så lenge igjen.

Jeg er veldig deprimert og lei meg. For meg er pappa verdens beste person og min bestevenn. Søsteren min sier at hun også er veldig lei seg, men hun har aldri grått over det (hun gråter av å få en "dårlig" karakter på en prøve eller når hun føler seg feit, men ikke dette her) og har heller aldri vist noen tegn til at hun er lei seg. Hun dro på ferie til Barcelona med to venninner for ikke så lenge siden, selv om hun visste at pappa var døende, hun er ALDRI hjemme og hjelper til med noe som helst av husarbeid eller være der for meg og mamma. Mamma er forsåvidt også deprimert og hun griner hele tiden, må være på sykehuset med pappa hele tiden og når vi er sammen alene hjemme er det skikkelig dårlig stemning.

Mamma klager på alt og alle, og jeg skjønner det ettersom hun er deprimert. Men jeg bare skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre for å takle dette her. Min eldre søster er ikke her for meg og jeg har egentlig ikke giddet å fortelle noe av dette til vennene mine (har ikke svart på meldinger på face/telefoner/SMS på 1 uke). Jeg flytter også om under en måned og jeg har så dårlig samvittighet for det, men det er noe jeg selv føler jeg må gjøre for min egen del.

Er det noen som har noen råd til hvordan jeg skal takle situasjonen, spesielt når jeg ikke har noen andre rundt meg å snakke med eller til støtte? Eller noen som har vært i en lignende situasjon? Hadde vært veldig fint med bare litt støtte

Anonym poster: fef700a1ecf6d62668dce0d1984fdd42

[Ciara]

Jeg har ingen gode råd til deg, annet enn at jeg håper du kan snakke med en eller flere av vennene dine om dette. Og så ville jeg bare si at du virker som et flott menneske og at jeg håper du kommer deg gjennom denne tunge tiden

[Vianne]

Enig med Ciara over her, og så vil jeg bare legge til at det er forskjellige måter å takle sorg på. Din søster har det nok helt sikkert hardt hun også, men kanskje hun føler at hun takler det best ved å gjøre det hun gjør? Har du fortalt henne at du trenger henne? God klem til deg.

[Gjest Magdalene]

Kjære deg!

Det er fryktelig å se på nære når de er syke.

I og med at han er såpass dårlig går jeg ut i fra at han får oppfølging fra sykehuset?

Hos oss har vi hvertfall en hjertesviktpoliklinikk, hvor vi mer enn gjerne tar en samtale eller to med pårørende om de har behov for dette. Kan det være en mulighet?

Snakk med lege eller sykepleier som har ansvar for han om han er innlagt. Si at du trenger hjelp til å få sortert litt tanker. De kan henvise deg videre om de ikke har mulighet til å snakke med deg selv.

Husk at det er lov å vise at du er lei deg, selv overfor pappaen din.

Er ganske sikker på at han ønsker at du skal fortsette livet ditt. Så flytt med god samvittighet.

:klemme:

[AnonymBruker]

Takk, dere

Jeg mener ikke å virke dømmende ovenfor min søster, men det er bare det at hun virker så glad/likegyldig og når hun i tillegg aldri snakker om det med pappa, så vet jeg liksom ikke helt hva jeg skal tro..

Anonym poster: fef700a1ecf6d62668dce0d1984fdd42

[AnonymBruker]

Husker selv da pappa fikk kreft for et par år siden, og jeg tror kanskje jeg har mer til felles med søsteren din reaksjonsmessig. Jeg grein ikke åpenlyst (unntatt én gang hvor det virkelig rant over), og ville ikke snakke med noen om det. Faktisk ble jeg bare provosert dersom noen begynte å snakke om "situasjonen" i det hele tatt, da jeg ikke følte noe behov for å snakke om noe som helst, og i grunn hadde mest lyst til å være i fred. Egoistisk vil mange sikkert mene, men det var slik jeg følte det. Jeg reiste på hyttetur med noen venninner dagen før pappa skulle legges inn for operasjon; å være med på sykehuset var helt uaktuelt for meg. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det overhodet, og ville helst ha hele sykdommen, sykehuset, leger og alt sammen på så lang avstand som mulig. Jeg orket ikke tanken på å skulle sitte hjemme med mamma og broren min og tenke "hva hvis..?", og få hele greia trøkt oppi ansiktet 24/7.

Helt ærlig kjenner jeg at jeg blir ganske provosert over måten du dømmer søsteren din på (for det er det du gjør), fordi jeg kjenner meg veldig igjen, og jeg vil bare ha sagt at jeg elsker faren min (og resten av familien) over alt på denne jord, og jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at han skulle bli borte. Folk takler sorg (for sykdom er en type sorg) forskjellig, og det at du har et behov for å snakke om ting og gråte åpenlyst betyr ikke at det føles jævligere for deg enn for søsteren din, tvert imot. Det er faktisk ikke helt usannsynlig at hun har det verre enn deg akkurat nå, og at hun rett og slett ikke orker å sitte sammen med dere og snakke om "hva hvis" og bli konstant påminnet om at faren hennes skal dø.

Om det er "riktig" av henne å reise bort når situasjonen er såpass ille kan diskuteres, og selv tror jeg hun kommer til å angre seg veldig dersom hun ikke tilbringer den tiden dere har igjen sammen med faren deres hos dere, men det er heller ikke riktig av deg/dere å skulle tvinge noen til å takle sorgen på samme måte som dere andre gjør. For øvrig er dette med å få ting på avstand en forsvarsmekanisme, en fornektelse, og er en naturlig del av sorgprosessen for mange.

Anonym poster: d737f07304a089358685f1eb44f34b76

[Gjest kittycat]

Veldig leit å høre Når det gjelder søsteren din skjønner jeg at det er frustrerende å føle at hun ikke bryr seg. Men for alt vi vet kan det hende at hun er redd for å vise følelser hvis du skjønner.. Kanskje at det er tryggest for hun å skyve det bort. Kanskje hun trengte en ferie. Kanskje hun tenkte på faren din hele tiden på ferien?

Sant, man vet aldri..

Min far er selv døende pga muskelsykdommen ALS. Svekker kroppen gradvis og han vil dø av den.. Fikk diagnosen 23.12 og har nå sittet i rullestol i flere mnd. Kan ikke snakke skikkelig, må skrive på papir for hvert eneste ord han skal si. Så han må bli sertvert mat, dusjet, hjulpet i sengen og alt mulig Vi fikk først høre at d var hjernesvulst, men var feil det. Stakkars pappaen min, elsker han <3

Er selv 16, blir 17 og siden jeg bor i fosterhjem er forholdet vårt annerledes før enn på mange måter. Når jeg først ser familien min (ca 1 gang i uka) prøver jeg å være omsorgsfull hele tiden. Det er vanskelig, spesielt når pappa bare blir svakere og svakere og vil mer enn noe annet at jeg skalm flytte hjem igjen. Vet ikke hvordan d vil gå med mamma da han blir borte. Hun vil ikke innrømme det selv, men er nok litt deprimert og utslitt stakkars.

Fra før har mamma og pappa kranglet mye, men nå må de holde ut sammen til han dør. Forderdelig. Pappa vil ikke ha sykepleierhjelp, stakkars mamma blir utslitt. Oki, mye info her, men uansett. Du er ikke alene! Send meg en mld om hva som helt, jeg vil gjerne snakke med deg om du vil

[Sunshower]

[Gjest Møremor]

Synes du skal ta kontakt med noen, helsesøster på skolen f eks,eller legen din, så du får snakket med noen og får hjelp.