Er det selvsagt at ektefelle også blir fadder?

[Lilla-dings]

Ville du forventet å bli spurt om å være fadder til et barn dersom din ektefelle ble det, uten at du selv hadde et godt forhold til barnets foreldre?

Endret 26. juni 2012 av Lilla-dings

[Gjest Tine]

Dersom man omgås som par er det naturlig at begge blir spurt, men ikke hvis det er en person man hovedsaklig omgås uten at ektefellen er tilstede.

[Gjest Magdalene]

Absolutt ikke!

De har jo ikke noe forhold til meg, så da er det jo ikke naturlig at jeg skal være fadder.

Om mannen blir spurt om å være fadder for venneparets barn(hvor min man, og mannen i paret er barndomsvenner) , syns jeg ikke det er rart om de bare velger han. Eller om det er barn av søsken. Da syns jeg heller det ikke er rart om de bare velger søskenet.

Om det er barn av et vennepar, vi har blitt kjent med sammen, hvor vi alle er like gode venner, er det rart om de hadde valgt bare en av oss.

Endret 26. juni 2012 av Magdalene

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen selvfølge. Mange ber søsken om å være faddere, og ikke deres partnere. Jeg kunne fint gjort t selv om vi skulle døpt barnet vårt.

Det som derimot hadde blitt rart, var om søskens partner var fadder, og ikke foreldrenes søsken.

Anonym poster: 7e451329105d30f702e80359399573ab

[Eudyptula]

Jeg hadde faktisk forventet ikke å bli spurt.

[AnonymBruker]

Men på den andre siden, hvis man tar fadderrollen på alvor, ville jeg reagert på at min mann sa ja uten å snakke med meg om det.

Men at bare han ble spurt er helt greit.

Anonym poster: eeb9a81565c7d829b904111b1a3d35c2

[Gjest Gjest]

Nei, det ville jeg ikke forventet.

[MiniMusa]

Vi brukte søsken først. Også brukte vi søsknenes partnere til nr 2. Jeg har vært fadder for et barn av et vennepar av oss, mannen ble ikke spurt og det var helt greit.

[Gjest Iah]

Men på den andre siden, hvis man tar fadderrollen på alvor, ville jeg reagert på at min mann sa ja uten å snakke med meg om det.

Men at bare han ble spurt er helt greit.

Anonym poster: eeb9a81565c7d829b904111b1a3d35c2

Hva mener du han burde snakke med deg om i den forbindelse?

[kaprifolen]

Ville du forventet å bli spurt om å være fadder til et barn dersom din ektefelle ble det, uten at du selv hadde et godt forhold til barnets foreldre?

Nei, det ville jeg ikke.

Jeg ville heller ikke tatt det som en selvfølge å bli bedt som par selv om vi hadde kontakt begge to, da mange synes det er grusomt vanskelig å velge faddere uten at det blir for mange eller for få.

Og her i huset bestemmer voksne folk selv hvem de vil være fadder for etter forespørsel. Er jo ikke som om man får det spørsmålet fra noen man ikke er nære venner med, og det kunne ikke falt meg inn å f.eks nekte mannen å være fadder fordi JEG ikke likte foreldrene like godt somn han.

Endret 27. juni 2012 av kaprifolen

[AnonymBruker]

Men på den andre siden, hvis man tar fadderrollen på alvor, ville jeg reagert på at min mann sa ja uten å snakke med meg om det.

Men at bare han ble spurt er helt greit.

Anonym poster: eeb9a81565c7d829b904111b1a3d35c2

Hvorfor i alle dager må han få tillatelse av deg på forhånd? Det eneste en fadder forplikter seg til er å hjelpe til med kristenopplæringen av barnet.

Anonym poster: 8159419ce69fb787f62b8f5a831f7619

[Sol79]

Nei. Jeg har 5 fadderunger, mannen har 1.

[Gjest Josefine]

Tenker ikke at det er en selvfølge, men en hyggelig ting å gjøre. Har man valgt seg en partner er man jo to om det meste uansett... Mannen min og jeg er faddere til forskjellige og hadde syntes det var koselig om vi var sammen om det, noe vi jo forsåvidt er likevel. Det som ikke er like koselig er når søsken som skal døpe barna sine bare velger faddere på den ene siden. Mannen min syntes nok det var litt sårt sist når søsteren ikke valgte han som fadder, men valgte å bare ta med søster og partner til mannen...