Uføretrygdet!

[AnonymBruker]

Jeg har nylig blitt 100% uføretrygdet. Jeg er nå i den båsen som er lettest for andre å kritisere, dømme og stigmatisere.

Da jeg fikk "dommen" ble jeg lei meg. I og med at jeg søkte var jeg jo ganske sikker på at dette ble utfallet, men det å se det svart på hvitt og si det høyt er fryktelig vanskelig. Min unge alder hjelper heller ikke på, dog ble ikke Ung Ufør- tillegget innvilget grunnet alvorlighetskravet. Minstepensjon er ikke mye å skryte og leve av. Jeg vil få meg leilighet, har en trygg økonomi, være sosial, jobbe, reise, trene, og lykken ville vært å få familie med to barn, hvitt hus og stasjonsvogn. Rett og slett være normal.

... så, derfor lurer jeg på om noen kan hjelpe meg til å finne noe positivt i denne situasjonen min? Hvordan skal jeg klare å si/formulere meg til folk at jeg er uføretrygdet uten å skjems?

Har noen tips og råd om evt fordeler jeg har nå?

Anonym poster: b58abc5ea5a6979a6bea6a945166c63b

[Gjest Uanonymbruker]

Er i samme situasjon som deg, måtte sette opp doble psykologtimer fremover for å prøve å stabilisere meg selv igjen, jeg gråt i mange dager! Det eneste positive jeg kan komme på er at jeg slipper å huske på meldekort, og pengene kommer inn regelmessig.

Det viktigste er nok å ikke gi opp håpet om at man kan komme seg ut i arbeid igjen. Jeg har bestemt meg for at det å være ufør ikke skal være noen slutt eller hvilepute, det skal være en motivasjon til å bli frisk så jeg aldri behøver fortelle noen at jeg er ufør, for jeg lyver til alle jeg møter om det nå og det begynner å bli slitsomt.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS. Er selv i den situasjonen at jeg nå får 50% uføretrygd - noe jeg har kjempet lenge imot! Men realiteten er at etter jeg fikk hjerneslag så klarer jeg faktisk ikke å jobbe 100% lenger.

Jeg var så heldig at ingen kan se at jeg er syk og har hatt slag, men for meg er en 50% jobb vel så slitsomt som 100% var før på grunn av kognitive problemer.

Det "positive" jeg ser i dette er at jeg er heldig å bo i et land hvor jeg faktisk har muligheten til å få en inntekt som jeg klarer meg på - til tross for at den er mye mindre enn før (måtte også skifte jobb og gikk ned i lønn). I tillegg blir det deilig å slippe meldekortene og slippe å forholde seg til nav hele tiden. Selvom de har vært veldig hyggelige og hjelpsomme så har jeg følt at jeg må "spørre om lov" til alt jeg har gjort.

Det positive er at nå kan du slappe av og samle krefter til kanskje engang å begynne å bygge deg sakte opp igjen slik at du kanskje kan jobbe litt i fremtiden. Og det aller beste er at vi nå har muligheten til å fryse uføretrygden uten risiko for å miste den, hvis vi senere har mulighet til å jobbe!

Anonym poster: b95d4a101d4baacd499393a449aeae9e

[Lilasc]

Dette gjorde meg trist å lese, jeg er selv 100% uføretrygdet og føler ikke noe galt ved det. Ingen av dere skal behøve føle at dere skjems av det for det er ikke noe å skjems av. Jeg forstår følelsen dere har, men ingen har rett til å dømme andre uansett hva, hvor eller hvem de er, situasjon osv.

Husk at dere er likeverdige som alle andre! De som dømmer eller hvis noen dømmer så er de som burde skjems! Det er usikre pøbler som dømmer folk, husk det.

[AnonymBruker]

Jeg kan overhodet ikke se noe negativt i år være uføretrygdet.

Først og fremst. Arbeid er oppskrytt. Hva er det du egentlig jobber for? Du jobber som regel for andre og er slave av samfunnet. En slik livsstil er helt unormalt for mennesket. Totalt meningsløst.

Er du ufør nok til å få uføretrygd bør du heller juble enn å skamme seg. Jeg hadde tatt en uføretrygd med glede.

Anonym poster: e44979dd1a5b4166c8465ecbd78d65b2

[2shy]

Jeg kan overhodet ikke se noe negativt i år være uføretrygdet.

Først og fremst. Arbeid er oppskrytt. Hva er det du egentlig jobber for? Du jobber som regel for andre og er slave av samfunnet. En slik livsstil er helt unormalt for mennesket. Totalt meningsløst.

Er du ufør nok til å få uføretrygd bør du heller juble enn å skamme seg. Jeg hadde tatt en uføretrygd med glede.

Anonym poster: e44979dd1a5b4166c8465ecbd78d65b2

Da forstår du virkelig ikke den økonomiske og sosiale konsekvensen av å være ufør.

[Lilasc]

Da forstår du virkelig ikke den økonomiske og sosiale konsekvensen av å være ufør.

helt enig med deg 2shy, for mange er det viktig med god inntekt pga lav uføretrygd, og det sosiale kommer i skyggen, samt at det også for mange er meningsfylt å jobbe, derfor forstår jeg følelsen mange uføre har. Men at de skal føle at de skjems er jo bare forferdelig trist.

Endret 26. juni 2012 av Lilasc

[Portvinpiken]

Jeg kan overhodet ikke se noe negativt i år være uføretrygdet.

Først og fremst. Arbeid er oppskrytt. Hva er det du egentlig jobber for? Du jobber som regel for andre og er slave av samfunnet. En slik livsstil er helt unormalt for mennesket. Totalt meningsløst.

Er du ufør nok til å få uføretrygd bør du heller juble enn å skamme seg. Jeg hadde tatt en uføretrygd med glede.

Anonym poster: e44979dd1a5b4166c8465ecbd78d65b2

Og det er nettopp sånne idiot-uttalelser som gjør at noen gruer seg for å måtte fortelle at de er uføre. Skam deg! Synd at du ser på arbeid som slaveri og ikke egenutvikling og del av et sosialt samarbeid for å få landet til å gå rundt. Antagelig har du heller ingen idè om hvilke økonomiske konsekvenser en uføre har og hvilke hindringer det er for de som aller helst ønsker å bidra i samfunnet og ønsker å ta del i arbeidsmiljø og utrette noe en liker å gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg kan overhodet ikke se noe negativt i år være uføretrygdet.

Først og fremst. Arbeid er oppskrytt. Hva er det du egentlig jobber for? Du jobber som regel for andre og er slave av samfunnet. En slik livsstil er helt unormalt for mennesket. Totalt meningsløst.

Er du ufør nok til å få uføretrygd bør du heller juble enn å skamme seg. Jeg hadde tatt en uføretrygd med glede.

Anonym poster: e44979dd1a5b4166c8465ecbd78d65b2

Hehe, jeg må le, for det var så deilig forfriskende å lese dette:)Takk for at du tør! Og det er sant, selv om det ikke er hele sannheten. Mange liker faktisk jobben sin. Og så kan man filosofere over begrepene arbeid/jobb/vikre. Arbeid og jobb er så tunge og alvorlige og uten glede. Virke derimot er mer at ting fungerer, at tannhjul glir inni hverandre og at ting nesten danser avsted. Jeg er selv på AAP, og selv om jeg ikke jobber, så kan jeg jo si at jeg har et virke. Jeg virker som tante, jeg viker som venn og gledesspreder (prøver i allefall)jeg virker som frivillig medarbeider i en organisasjon, jeg virker som medmenneske. Og mange setter pris på at det finnes noen med god tid, og som kan steppe inn på forskjellige ting.

Dersom man skal ha dårlig samvittighet over uføretrygd, virker man dårlig, vil jeg tro, for all energi i tillegg til sykdommen går til å holde seg selv nede og skamme seg, og det kommer det ingenting godt ut av.

Kanskje TS også kunne jobbet frivillig? Så kunne du svart at du jobber i dyrebeskyttelsen for eksempel, eller røde kors eller noe?

Anonym poster: ba6343cc776c00e202ebe1597c752ee6

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å være åpen, ts. Si det som det er: Du er dessverre blitt ufør pga helsa og du skulle ønske ting var annerledes. Men så lenge ting er slik de er, så gjør du det beste ut av situasjonen.

Å gå i detalj er ikke nødvendig. Og når folk spør og graver og presenterer lettvinte løsninger (Har du prøvd akupunktur? Jeg ble frisk av å kutte ut gluten. Du blir sikkert bedre bare du tenker positivt.) så sier du bare at diagnose og behandling er noe du diskuterer med legen og andre profesjonelle, ikke med venner og familie (hvis du ikke ønsker det selv da).

Når det gjelder hverdagen:

Finn noe meningsfylt å fylle dagene med. Har du barn? I såfall er vel dagene meningsfylte som de er. Hvis du ikke har barn har du kanskje kjæledyr? Eller hobbyer? Kanskje det er kjekt å lage en plan for å få en viss rytme? F.eks. et fast tidspunkt å stå opp hver dag, fast tidspunkt for frokost, faste rutiner for stell av dyr/hobbyer osv. Og så kan du iblant gå bort fra disse faste rutinene innimellom for å kjenne ekstra på hvor godt det er ha friheten til å sove lenge en dag eller frihet til å finne på ting impulsivt.

Jeg har selv vært langtidssykemeldt (ett år) etterfulgt av arbeidsledighet og så AAP sånn at jeg har vært ute av jobb i flere år nå. For meg føltes dagene meningsløse så lenge alt gikk i en eneste stor grøt av soving og ustrukturerte dager. Jeg hadde ingen glede av rolige søndager, for alle dager var like. Etter at jeg laget meg rutiner (som selvsagt er lov å gjøre unntak fra) så ble dagene bedre, og jeg kunne glede meg over søndager som alle andre.

Har du mulighet til å jobbe som frivillig? F.eks. for Røde Kors? Det er godt å ha noe å gå til innimellom, å føle at man er nyttig for noen. Det må jo selvsagt tilpasses helsen din. Som frivillig har man fleksibilitet og frihet til å velge sine oppgaver selv, og man kan velge å være en ekstra ressurs som kan brukes når man selv kan istedet for å ha faste tider dersom man ikke makter å binde seg til noe.

Jeg går på AAP i dag og håper jeg skal bli frisk nok til å komme meg i vanlig jobb igjen. Men jeg har prøvd å forberede meg mentalt på et eventuelt verre utfall der jeg ender opp som ufør. Det er definitivt ingen ønskesituasjon, verken økonomisk eller livsstilsmessig. Men går det den veien så må jeg lære meg å leve med det. Jeg har prøvd å tenke at det finnes fordeler framfor f.eks. AAP: Som ufør trenger man ikke sende meldekort, man trenger ikke melde fra om at man gjør frivillig arbeid og man trenger ikke melde fra om hvilke dager man er syk osv. Man har også lov til å tjene litt penger ved siden av dersom man klarer (inntil 1G) uten å miste trygden, så økonomisk kan man komme litt bedre ut av uføre framfor AAP. Man har også mer frihet til å reise bort, f.eks. til utlandet, og fortsatt motta støtte. Akkurat det blir naturlig nok ofte vanskelig av økonomiske årsaker, og også av helsemessige årsaker, men muligheten er der.

Prøv å tenke over ting som er bra i livet ditt hver dag. Skriv gjerne ned 2-3 ting hver kveld. Det kan være alt fra "nøt en deilig kopp kaffe i morgensolen" til "besøkte ei god venninne i dag" og "i dag har kroppen fungert bra". Man blir ikke automatisk lykkelig av å fokusere på det positive, men det hjelper definitivt mer enn å fokusere på det negative.

Husk også å tillate deg selv å være sint, lei, frustrert osv over ting som er vanskelige. Det er nødvendig å få utløp for slike følelser også. Bare pass på at det vonde ikke får overtaket. Be gjerne om hjelp fra venner, familie eller profesjonelle.

Lykke til!

Jeanette

Anonym poster: e0cd317222dadebed6c51abe2025f406

[AnonymBruker]

Jeg kan overhodet ikke se noe negativt i år være uføretrygdet.

...

Jeg hadde tatt en uføretrygd med glede.

Anonym poster: e44979dd1a5b4166c8465ecbd78d65b2

Vi som er uføretrygdet har sykdom eller skade som gjør oss uføre. Så det du altså sier, er at du vil ta sykdom eller skade med glede? Isåfall er du allerede skadet.

Anonym poster: 0217cd334ddb1a1b1412f91a4c73d506

[AnonymBruker]

TS her.

Takker for fine svar og tanker sendes til dere som er i samme båt.

Jeg er ydmyk og glad for at vi lever i et land hvor man blir tatt vare på. Hvor godt kan jo diskuteres på mange plan. Noen blir ikke fanget opp, noen blir lurt, glemt og oversett. Man er nødt til å stå på selv, og følge med på hva man har rett til. Jeg har heldigvis en god lege. Saksbehandleren min har jeg ikke tiltro til etter hun har jugd for meg og ikke villet høre på hva jeg har sagt. Da har jeg vært så heldig å fått hjelp, og jeg har også lett selv. Internett er fantastisk!

Man er altså avhengig av å ha ressurser rundt seg.

Vil bare si at jeg har vært syk lenge, så tilværelsen er jeg kjent med. Det er ikke som om jeg ble syk da jeg fikk brevet om innvilgelsen. Det er bare vondt å se det på papiret, og hva skal jeg si nå? Jeg føler visst jeg sier til noen at jeg er uføretrygdet kommer de til å behandle meg som om det er en sykdom i seg selv.

Dette med å jobbe 1G etter et år (..) Ja, man vet aldri hva fremtiden bringer - kanskje jeg blir frisk en gang. Da er frys- ordningen flott! Men hadde jeg kunnet jobbet såpass mye, så hadde jeg gjort det da jeg gikk på sykepenger og avklaringspenger også. Hva blir anderledes, på en måte?

De fordelene jeg ser, er at jeg slipper å sende meldekort. Noe mer anderledes vil det vel egentlig ikke bli? Jeg har lest litt rundt forbi og prøvd det jeg kan å sette meg inn i fordeler og rettigheter ang fremtiden. Økonomisk fremtid (ca 11000kr i mnd å leve for resten av livet er nesten deprimerende i seg selv)? Skatt? Bostøtte? Lån? Huskjøp? Slike ting.. Hodet er altfor fullt til å sette seg inn i alt nå.

.. Little steps

----

Uføretrygd med glede?? Ja, hversegod å gå en dag i våres spor!

Anonym poster: b58abc5ea5a6979a6bea6a945166c63b

[AnonymBruker]

Prøv å tenke over ting som er bra i livet ditt hver dag. Skriv gjerne ned 2-3 ting hver kveld. Det kan være alt fra "nøt en deilig kopp kaffe i morgensolen" til "besøkte ei god venninne i dag" og "i dag har kroppen fungert bra". Man blir ikke automatisk lykkelig av å fokusere på det positive, men det hjelper definitivt mer enn å fokusere på det negative.

Anonym poster: e0cd317222dadebed6c51abe2025f406

Vil bare understreke hvor bra dette tipset er. Jeg gikk fra å ikke ha det bra med meg selv, føle meg mislykket og være nedstemt til å (stort sett) være glad og fornøyd med livet mitt og meg selv. Dette fordi jeg ved å skrive ned gode ting som jeg hadde opplevd hver eneste dag i over ett år, lærte meg å skifte fokus i livet og jeg innså at jeg ikke hadde det så ille som jeg trodde

Anonym poster: db699e2d9a55eae9ad2453a73996b013

[AnonymBruker]

Dette med å jobbe 1G etter et år (..) Ja, man vet aldri hva fremtiden bringer - kanskje jeg blir frisk en gang. Da er frys- ordningen flott! Men hadde jeg kunnet jobbet såpass mye, så hadde jeg gjort det da jeg gikk på sykepenger og avklaringspenger også. Hva blir anderledes, på en måte?

Det som er annerledes er at du nå står friere. Du trenger ikke satse på fast jobb eller fast arbeidsmengde som du måtte gjort om du ikke var ufør. De aller fleste har litt restarbeidsevne, det er bare veldig vanskelig (umulig for mange) å få det til å gå opp med krav og forventninger fra en vanlig jobb. Som ufør har du jo din faste lille inntekt uansett, så du taper ingenting på å tjene litt penger så lenge du holder deg unna 1G. Hvordan du skal tjene disse pengene vet jeg ikke, men det finnes mange muligheter. Det kommer jo an på deg selv, dine interesser, din helse, dine evner osv. Eksempler på ting du kan tjene penger på selv om du ikke kan ha en vanlig jobb:

- Selge håndarbeid/håndverk (strikking, hekling, hjemmelagde smykker, sying, maling, fotografier, snekring etc)

- Passe dyr mens eierne er på ferie (alt fra hunder og katter til enklere burdyr)

- Påta seg enkelt hagestell eller stell av gravsteder.

- Være barnevakt (kan jo sette som kriterium at barna skal være store nok til å klare seg selv på do og slikt, men at de kan være hos deg noen timer på ettermiddag/kveld så de slipper å være alene hjemme)

Felles for alle disse er at du kan velge arbeidstid selv, du jobber når du kan og ikke mer enn du klarer. Om du i perioder ikke kan jobbe i det hele tatt trenger du ikke stå til ansvar for noen. Og grunninntekta (uføretrygden) har du forsatt. De ekstra kronene skal være nettopp det, ekstra penger som du kan bruke til ting du ønsker selv.

Går man på AAP må man melde fra om alle timer man jobber og blir trukket deretter. Det betyr at man kan tape masse penger på lavtlønnede oppdrag som f.eks. å sitte barnevakt, og dermed ikke ha råd til å jobbe paradoksalt nok.

Jeg vet jo ikke hva som feiler deg og hvordan hverdagen din er, men jeg mener bestemt at de fleste kan gjøre noe, selv om man ikke er frisk nok til å være i vanlig jobb. Å være i vanlig jobb er krevende både fysisk og psykisk, mens det å tjene noen småpenger på hobby eller lignende er langt mer overkommelig.

Anonym poster: e0cd317222dadebed6c51abe2025f406

[siggne]

Forstår ikke at mange drømmer om å bli uføretrygda. Umulig å leve et lykkelig liv med inntekt som en minstepensjonist. Ikke mulig å leve som andre. Veldig mange av de jeg har truffet som er uføretrygdet røyker også. Pengesluk....

[Frk Turkis]

Forstår ikke at mange drømmer om å bli uføretrygda. Umulig å leve et lykkelig liv med inntekt som en minstepensjonist. Ikke mulig å leve som andre. Veldig mange av de jeg har truffet som er uføretrygdet røyker også. Pengesluk....

Svært så bastant du var her da.

Jeg er helt enig i at uføretrygd ikke er en ønskesituasjon, men å si at det er umulig å leve et lykkelig liv med så lav inntekt? Det synes jeg er tøvete.

Klart det er mulig å være lykkelig som ufør! Det er mange ting man må forsake ja, men man må lære seg å se gleden i det man har istedet for å sørge over det man ikke har. Det kan være veldig utfordrende og vanskelig, men det er mulig.

Når det er sagt så forstår ikke jeg heller at noen drømmer om å bli ufør. Og da først og fremst fordi jeg ikke kan forstå at noen kan ønske å være syk, for det er jo det som ligger til grunn for uførhet.

[Gjest Uanonymbruker]

Selvfølgelig kan man være lykkelig på Uføretrygd, jeg tror det med økonomien kan føre til mange hjertesukk iløpet av livet, men ikke at det er hovedårsaken til at man ikke er lykkelig.

[Miss Independent]

Penger betyr ikke alt. Men når man må vri og vende på hver krone, hver måned, er ikke det noe man blir bedre av verken på den ene aller den andre måten når man i utgangspunktet er langvarig syk. Det er et stressmoment som - jo, kan føre til at livet blir vanskeligere!

Når man må si nei til en bursdag fordi man ikke har penger til gave, fordi man må bruke de pengene på mat til seg selv, sier det seg selv at livet ikke er en lykke akkurat. Man blir i tillegg til sykdom hemmet økonomisk. Slik er det bare! Og det er lov å si høyt at det er vondt å takle, uten å føle seg som en svekling!!

[2shy]

Penger betyr ikke alt. Men når man må vri og vende på hver krone, hver måned, er ikke det noe man blir bedre av verken på den ene aller den andre måten når man i utgangspunktet er langvarig syk. Det er et stressmoment som - jo, kan føre til at livet blir vanskeligere!

Når man må si nei til en bursdag fordi man ikke har penger til gave, fordi man må bruke de pengene på mat til seg selv, sier det seg selv at livet ikke er en lykke akkurat. Man blir i tillegg til sykdom hemmet økonomisk. Slik er det bare! Og det er lov å si høyt at det er vondt å takle, uten å føle seg som en svekling!!

Så absolutt, det siste man trenger når man er syk og frarøvet et normalt liv, er å i tillegg være i et økonomisk uføre. Likevel, jeg håper du takker ja til bursdager selv om du ikke har råd til gave. Bursdagsbarnet ber deg fordi du er en venn og vil ha deg der, ikke fordi hun vil ha noe fra deg

[Gjest Yellow Taxi]

Når man må si nei til en bursdag fordi man ikke har penger til gave, fordi man må bruke de pengene på mat til seg selv, sier det seg selv at livet ikke er en lykke akkurat.

Ikke for å være vanskelig, men 11 tusen er da virkelig ikke SÅ lite. Jeg og min samboer med en stor hund klarer oss fint på 2 ganger det lånekassen utbetaler og det er 12 tusen. Om du sliter med å ha penger til mat og en billig gave med 11 tusen i måneden så er det fordi du ikke er flink nok til å strukturere økonomien din.

Man må kanskje gjøre noe tøffe prioriteringer; litt mindre leilighet og ingen bil feks om man bor i en storby. Men om man gjør det så er 11 tusen mer enn nok til å ha det greit!