Jeg er rar og annerledes

[AnonymBruker]

Jeg er så rar, og så annerledes (på en negativ måte). Jeg synes det er veldig vanskelig å være sosial, og lar være fordi det er så ubehagelig. Jeg føler at jeg sier og gjør alt feil, jeg forstår rett og slett ikke hva jeg skal si og gjøre i forskjellige situasjoner. Etter at jeg har møtt folk, sitter jeg igjen med masse angst fordi jeg har gjort så mye dumt. Jeg mister også alle vennene mine, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg har ikke sosiale antenner og gjør så mange feil.

Jeg merker også at folk synes jeg er rar, jeg får høre det ofte. Jeg synes og mener så mye motsatt av alle andre, men jeg kan ikke noe for det for jeg bare er sånn.

Jeg har på en måte slått meg til ro med at jeg må være ensom, men det er vondt likevel. Jeg skulle ønske jeg klarte å være sosial mere, og at jeg skjønte mer hvordan man omgås rundt folk. Det er ikke greit å ikke ha sosiale antenner.

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

[Gjest O___o]

Hei sann!

Så modig du er som skriver her!

Men jeg kan tenke meg til at du har det veldig vanskelig

Har du vært utredet for dette?

Mange med asperger beskriver nemlig en del av hva du skriver her, om følelsen av å ikke "passe inn".

Kanskje du kan få hjelp?

[Gjest _Blomsten_]

Kan du ha ADHD eller aspergers?

[Gjest Gjest]

Hallo?

Den store vide verden der ute venter på deg, så reis og opplev andre kulturer, væremåter og ikke minst andre måter å spøke på som ikke sier en så mye som her på berget. Selv om en er født her er ikke det ensbetydende med at en også skal gravlegges her, er det kanskje slik allerede så flytt ut!

Du lever bare en gang...

[AnonymBruker]

Kan du ha ADHD eller aspergers?

Jeg tenkte også på aspergers.

Har du sjekket det, Ts?

Anonym poster: 2d6d025bb043b2efc4e4729a9762eadb

[AnonymBruker]

Hei sann!

Så modig du er som skriver her!

Men jeg kan tenke meg til at du har det veldig vanskelig

Har du vært utredet for dette?

Mange med asperger beskriver nemlig en del av hva du skriver her, om følelsen av å ikke "passe inn".

Kanskje du kan få hjelp?

Man venner seg jo til det, jeg har hatt det sånn i mange år. Jeg har ikke asperger syndrom, men jeg har en diagnose som kan forklare noen av de sosiale problemene mine (men langt i fra alle). Det er veldig frustrerende for meg, men det virker ikke som om noen mener dette er viktig å ordne opp i - jeg får i alle fall ikke noe hjelp for dette.

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

[Armitage]

Det er visst et stort tabu i dagens samfunn å ikke være sosial. Selv er jeg introvert så jeg blir fort sliten av å være rundt folk hele tiden. Trives best i eget selskap.

[Lucid]

Hvor gammel er du?

Hvis det er snakk om ungdomsskole-alder, så er det store muligheter for at ting kan bli bedre på vgs (Du vil møte andre mennesker, som kanskje er mer lik deg selv)

Hvis du allerede er i vgs-alder, så skal jeg LOVE deg at det blir bedre når du er ferdig. Har hatt noe av de samme problemene, ifht det med å bli sett på som rar og annerledes, men på universitetet fikk jeg større omgangskrets, og innså at jeg egentlig ikke var så rar alikevel - jeg hadde bare møtt feil mennesker

Hvis du er eldre enn det igjen så gjelder de samme rådene; Gå ut og møt nye mennesker. Gjør ting du liker, f.eks hvis du er glad i bøker, finn deg en plass der du kan møte andre mennesker som liker bøker. Liker du musikk; finn noen du kan samarbeide med musikk om. Etc.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at du føler deg annerledes, og hvilke meninger du har som folk synes er merkelige, men det er ikke du som er rar, det er omgangskretsen din som er alt for prippen eller trangsynt ^^

Og så må du finne mennesker som godtar at du gjør feil, og som kanskje gjør like mye "rart".

Håper det løser seg for deg, det er ikke godt å sitte igjen med følelsen av å være ensom.

[Gjest Stille vann]

Google introvert. Det gjorde jeg, og mange brikker fallt på plass. Jeg bekymret meg veldig for at jeg var så lite sosial. Jeg PRØVDE å være supersosial, men jeg trivdes jo faktisk ikke med det. Nå har jeg godtatt at jeg er som jeg er og har det mye bedre med megselv. Jeg kan være sosial men trives veldig godt alene.

[Armitage]

Er problemet at du føler at du er for lite sosial? Eller at andre mener du er for lite sosial?

For jeg mener at man ikke nødvendigvis må bøye seg for flertallet. Om man ikke føler at det er et stort problem selv, å ikke være sosial.

Noenganger så slutter det å være et problem når man slutter å bry seg om hva andre mener. Men ikke alltid da.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Hvis det er snakk om ungdomsskole-alder, så er det store muligheter for at ting kan bli bedre på vgs (Du vil møte andre mennesker, som kanskje er mer lik deg selv)

Hvis du allerede er i vgs-alder, så skal jeg LOVE deg at det blir bedre når du er ferdig. Har hatt noe av de samme problemene, ifht det med å bli sett på som rar og annerledes, men på universitetet fikk jeg større omgangskrets, og innså at jeg egentlig ikke var så rar alikevel - jeg hadde bare møtt feil mennesker

Hvis du er eldre enn det igjen så gjelder de samme rådene; Gå ut og møt nye mennesker. Gjør ting du liker, f.eks hvis du er glad i bøker, finn deg en plass der du kan møte andre mennesker som liker bøker. Liker du musikk; finn noen du kan samarbeide med musikk om. Etc.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at du føler deg annerledes, og hvilke meninger du har som folk synes er merkelige, men det er ikke du som er rar, det er omgangskretsen din som er alt for prippen eller trangsynt ^^

Og så må du finne mennesker som godtar at du gjør feil, og som kanskje gjør like mye "rart".

Håper det løser seg for deg, det er ikke godt å sitte igjen med følelsen av å være ensom.

Jeg er i midten av tyveårene. Jeg har hatt det sånn lenge, men jeg føler at det bare blir verre og verre. Jeg tør ikke være steder der jeg må være sammen med andre, fordi det fører med seg så utrolig mye angst både under og i etterkant. Jeg har noen veldig få personer som jeg er trygg på, og disse går det bra å være sammen med - angsten er til stede, men den er mye mindre.

Omtrent alle sier at jeg er rar. Det er jo ikke noe galt i å være annerledes i utgangspunktet, men jeg føler at jeg er så annerledes at folk reagerer veldig på det. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hva det er, men jeg er sikker på at det er sånn.

Google introvert. Det gjorde jeg, og mange brikker fallt på plass. Jeg bekymret meg veldig for at jeg var så lite sosial. Jeg PRØVDE å være supersosial, men jeg trivdes jo faktisk ikke med det. Nå har jeg godtatt at jeg er som jeg er og har det mye bedre med megselv. Jeg kan være sosial men trives veldig godt alene.

Jeg er nok introvert, for jeg har et veldig lite sosialt behov og har ikke noe stort ønske om å møte folk veldig ofte. Men jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre det en gang i blant, og at det gikk greit de gangene - at jeg slapp å sitte igjen med angst i flere dager etter at jeg hadde møtt folk fordi jeg følte at jeg gjorde og sa alt feil.. Det er angsten som plager meg mest, og ikke det at jeg ikke har behov for å møte folk ofte.

TS

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

[Gjest hei]

Sosial angst ?

[Gjest Gjest]

Jeg tror også du er introvert. Og er enig med en over her at det i vår vestlige verden blir sett på som noe negativt. Jeg tror likevel at det er lurt å "tvinge" seg til kanskje litt mer aktiviteter enn dem som er lystbetont. I vårt individualistiske samfunn er det lett for en introvert å bli isolert. Faren for å utvikle sosial angst blir stor. Alle trenger å være med andre mennesker og få sosial trening - også inteoverte.

[AnonymBruker]

TS, selv er jeg kjempesosial, jeg liker ikke være alene, problemet er at de jeg liker å være med liker ikke å være med meg, men jeg merker det ikke. Så nå er jeg mutters alene og prøver å tenke ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. 24 år er jeg.

Anonym poster: 42c52c07c476e138d0e20b8dd89ab0d6

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS, mente å skrive til TS.

Anonym poster: 42c52c07c476e138d0e20b8dd89ab0d6

[Gjest O___o]

Man venner seg jo til det, jeg har hatt det sånn i mange år. Jeg har ikke asperger syndrom, men jeg har en diagnose som kan forklare noen av de sosiale problemene mine (men langt i fra alle). Det er veldig frustrerende for meg, men det virker ikke som om noen mener dette er viktig å ordne opp i - jeg får i alle fall ikke noe hjelp for dette.

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

Hei igjen!

Jeg kan godt skjønne at du opplever dette som vanskelig

Men du er ikke alene om å ha det på denne måten.

Flere opplever at dersom de får psykiske plager etter at de har passert myndighetsalder,

som ikke er veldig spesifik eller som går veldig utover funksjonsnivået,

så kan man oppleve å bli nedprioritert.

Noen opplever å miste tilbudet om utredning eller psykolog - fordi de ikke hadde den diagnosen som gjorde at de ble henvist til f.eks DPS i førsteomgang.

Og det er svært frustrerende.

Jeg synes at du skal oppsøke fastlegen din og fortelle om situasjonen din, og si at du ønsker hjelp.

På den måten vil du kunne bli henvist til endten utredning eller generell samtaleterapi.

Flere kommuner driver også små og store samtale/terapi grupper for mennesker som er i lik / eller ca lik situasjon / sliter med en form for felles problematikk.

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Jeg kan godt skjønne at du opplever dette som vanskelig

Men du er ikke alene om å ha det på denne måten.

Flere opplever at dersom de får psykiske plager etter at de har passert myndighetsalder,

som ikke er veldig spesifik eller som går veldig utover funksjonsnivået,

så kan man oppleve å bli nedprioritert.

Noen opplever å miste tilbudet om utredning eller psykolog - fordi de ikke hadde den diagnosen som gjorde at de ble henvist til f.eks DPS i førsteomgang.

Og det er svært frustrerende.

Jeg synes at du skal oppsøke fastlegen din og fortelle om situasjonen din, og si at du ønsker hjelp.

På den måten vil du kunne bli henvist til endten utredning eller generell samtaleterapi.

Flere kommuner driver også små og store samtale/terapi grupper for mennesker som er i lik / eller ca lik situasjon / sliter med en form for felles problematikk.

Jeg vil ikke gå i detalj på hva som feiler meg (bortsett fra det jeg har skildret i tråden), men jeg får ikke hjelp mest på grunn av for lavt funksjonsnivå, i tillegg til at jeg ikke har hatt nytte av tidligere behandling. Det får meg til å føle meg enda mer rar og annerledes, siden jeg ikke en gang passer inn på et sted som er for folk som er litt annerledes..

Jeg kan alltids gå til fastlegen min, men den instansen det er naturlig å bruke i forbindelse med behandling er de som har bestemt seg for å ikke gi meg et tilbud.

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

[Gjest O___o]

Jeg vil ikke gå i detalj på hva som feiler meg (bortsett fra det jeg har skildret i tråden), men jeg får ikke hjelp mest på grunn av for lavt funksjonsnivå, i tillegg til at jeg ikke har hatt nytte av tidligere behandling. Det får meg til å føle meg enda mer rar og annerledes, siden jeg ikke en gang passer inn på et sted som er for folk som er litt annerledes..

Jeg kan alltids gå til fastlegen min, men den instansen det er naturlig å bruke i forbindelse med behandling er de som har bestemt seg for å ikke gi meg et tilbud.

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

Det skjønner jeg.

Men de fleste psykologer har en eller flere ulike "terapeutiske retninger" de følger / arbeider ut i fra.

På den måten kan det være at en form for terapi hos en terapeut ikke fungerte - men det kan hende at en annen form for terapi hos en annen terapeut vil fungere.

Jeg håper indelig du får hjelp og ikke mister motet!

[AnonymBruker]

Jeg har gått til flere forskjellige behandlere, som jobber på forskjellige måter og som skal være av de flinkeste på sitt felt i området. Det betyr at det er meg det er noe feil med, og det forsterker jo bare følelsen av å være merkelig og annerledes..

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

[Gjest O___o]

Jeg har gått til flere forskjellige behandlere, som jobber på forskjellige måter og som skal være av de flinkeste på sitt felt i området. Det betyr at det er meg det er noe feil med, og det forsterker jo bare følelsen av å være merkelig og annerledes..

Anonym poster: bb7f7675684b29213323c5ee9597df81

Nei, det betyr det ikke!

Sånn jeg tenker det, er at du ikke har blitt tilstrekkelig sett og hørt.

Men for meg er det fryktelig vanskelig å kunne gi deg noen form for veiledning, ettersom alt jeg vet om deg er at du er 24 år og føler deg annerledes.

Jeg synes du skal oppsøke fastlegen din, og ta det derfra