Han vil ha flere barn

[AnonymBruker]

Finner flere tråder der damer vil ha flere barn, og ikke mannen, men ingenting der situasjonen er omvendt.

Nå har det seg sånn at vi nettopp fikk vårt første barn. Jeg hadde en kjempefin fødsel, og babyen vår er så rolig og blid.

Igår spurte samboer meg om når vi skulle få nestemann. Han sa han ville ha en innen to år helst, for når han ble i midten av førtiårene vil han trappe ned med jobbing og flytte utenlands. Da ville han ikke han en seksåring løpende rundt.

Jeg ser absolutt poenget hans, når man først har begynt er det ikke så dumt å bli fort ferdig med "produksjonen"

Selv er jeg ikke sikker på om jeg vil ha flere barn i det hele tatt. Jeg sa det til ham, og han sa at det måtte være veldig kjedelig å vokse opp uten søsken.

Grunnen til at jeg er usikker er ikke fordi det var vondt å føde, graviditeten var fæl, barnet er "umulig" osv.

Jeg har nok meg å ta meg av ett barn (som i tillegg er veldig rolig)! Gi det nok oppmerksomhet og kjærlighet. Jeg er redd for å ikke klare enda ett småbarn.

Samtidig er jeg veldig enig i logikken hans, med å få to tette, så jeg må jo bestemme meg om ikke så altfor lenge, for å ha mange år mellom dem er uaktuelt, både fra hans og min side...

Noen som har noen erfaringer eller tanker rundt dette å komme med?

Når kan vi eventuelt tidligst begynne å prøve? (barnet vårt er noen få mnd)

Anonym poster: 688befe17aaeede8647bf6c00bccfdf0

[Mafalda]

Jeg har nok meg å ta meg av ett barn (som i tillegg er veldig rolig)! Gi det nok oppmerksomhet og kjærlighet. Jeg er redd for å ikke klare enda ett småbarn.

Hvis det er logikken din, anbefaler jeg absolutt å høre på din mann

Du kan ikke seriøst mene at to foreldre ikke er i stand til å gi to barn tilstrekkelig oppmerksomhet og kjærlighet? I så fall har du helt ville standarder, som antagelig ikke kommer barnet ditt til gode.

Barn har det best når de blir passe mye overlatt til seg selv, passelig mye ignorert, passelig mye utfordret til å ta ansvar på egenhånd- og betingelsesløst elsket og støttet. Det tror jeg du og Gubben får til.

Jeg mener virkelig ikke å være krass, men det høres litt ut som om du ønsker å støtte og hjelpe dette barnet på alle bauger og kanter, og drukne det i oppmerksomhet. Og tro meg: det tjener i alle fall ikke barnet på!

[AnonymBruker]

Jeg glemte å nevne at han er offshorearbeider og er borte 1/3 av tiden (men det er jo de fleste menn, bare at det er posjonert mer jevnt utover).

Hehe, jeg skjønner hva du mener og at det jeg skrev kunne bli tolket på den måten. Jeg er på ingen måte en "hønemor" som duller og er full i angst hele tiden. Jeg kan fint legge fra meg babyen og gjøre husarbeid, og legger den alene på rommet om kvelden så den finner søvnen på egenhånd.

Det er vel det at jeg er redd for å ikke få noen mestringsfølelse når det plutselig blir dobbelt opp med barn! Det er så vanskelig å forestille seg at det også skal bli tid til meg selv, og til å være kjærester?

Selvom det kanskje er en større omveltning å gå fra 0 til 1 barn, enn fra 1-2? Eller?

Jeg vet ikke helt... det er vel bare en situasjon som er veldig vanskelig å forestille seg, som jeg kanskje innbilte meg var fjernere enn det den virkelig er.

Anonym poster: 688befe17aaeede8647bf6c00bccfdf0

[AnonymBruker]

Glemte også å si takk for innspill

Mulig jeg også synes det å være enebarn er mer "ufarlig" enn det han synes. Jeg var aleine i mange år før jeg fikk søsken, mens han er yngst, og har aldri visst om noe annet enn det å ha søsken.

Anonym poster: 688befe17aaeede8647bf6c00bccfdf0

[eva-80]

Jeg har 3 år i mellom mine og heldig med at de er av samma skjønn. De har utrolig god selskap i hverandre, og dette har de begynnt veldig tidlig med, allerede når minsten var rundt 2 år.

Jeg støtter din mann der, men jeg syntes 2 år i mellom var for lite, da jeg ville nyte alenetiden med den første før en ny en er på vei med all sin gru og glede.

Også var det riktig koselig at størsten var i stand til å forstå og glede seg til en lillebror og båndet var etablert allerede på sykehuset når babyen klemte brorens finger " for å vise at han er glad i han "--ble det sagt

[AnonymBruker]

Barnet ditt er bare noen få måneder, er alt for tidlig for deg å tenke på nestemann vil jeg tro. Kos deg med babyen din og bli trygg i rollen, så kan du/dere tenke på det igjen om et halvt-ett års tid syns jeg

Anonym poster: 46cc3f2183228e3f23d0004a9e89cf99

[Umuriel]

Jeg har vel 3,5 år mellom mine, og syns det er kjempefin aldersforskjell. De er av samme kjønn og allerede leker de mye sammen, enda minsten ikke har fylt ett år enda. Samtidig fikk vi kost oss lenge med førstemann, og slapp to bleieunger samtidig.

Så jeg ville ventet litt, men jeg liker å ha litt luft mellom ungene, og har det ikke travelt med å bli "ferdig med det", som mange sier. Jeg liker å ha små barn.

Overgangen fra 0-1 barn var helt klart størst, å få sitt første barn er kanskje den største omveltningen man får i livet.