Barn....en bekymring for livet...

[*Lene*]

Det var det jeg fikk kommentar om da jeg ble gravid..Og det stemmer forsåvidt!

Jeg har en sønn som går i 4. klasse. I utgangspunktet har han flere kamerater, som han er mye sammen med! Spesiellt en! Sønnen min er mer teknisk, enn sporty, og hater egentlig alt som har med sport å gjøre! Han liker best å leke generellt, og pusle med gamecube, pc, tv og lesing! Jeg er jo seffer's litt lei meg for dette, siden jeg selv var veldig aktiv som barn, og drev med idrett! Min sønn er utrolig lik sin far, som er helt lik i interesser! (vi bor ikke sammen lenger)

Min bekymring går på ting vedr. skolen. Sønnen min virker av og til veldig deprimert før han skal på skolen..Virker som han gruer seg! Han er kjempeflink på skolen, så er ikke derfor...Vet han går litt alene i friminutter av og til, men dette sier han at han vil, både til meg og læreren! Jeg har også nå på følelsen at han er sammen med sine "kamerater" på dems premisser..Dvs når de vil spille gamecube, eller ha hjelp til dette! Dette har begynt å gnage meg skikkelig! Værste som finns er å se at barna sine har det vondt! Jeg har prøvd å snakke med han, men han sier at det ikke er noe. Hver gang sier han dette... Er han bare deprimert da? I en alder av 10 år? Hvorfor? Noen som har lignende erfaringer? Vil si at ellers er han en utrolig snill og grei gutt. Han er rolig, og har alltid trivdes best sammen med jenter og rolige gutter. Har alltid trukket seg fra bråkete tøffe gutter og situasjoner etc..Så han er vel en "myk" gutt! Hjemme ellers virker han fornøyd, og glad stort sett! Hvordan går man frem på ting som dette? Både jeg og læreren har jo prøvd å snakke med han om det skjer noe på skolen etc...Men han sier at det ikke er noe som sagt..

Mvh frustrert mamma

[Twigi]

Skjønner deg veldig godt! Jeg blir også fort bekymret for ungene mine. Hvis det er noen trøst, så er det ikke alltid at "mammas" verste bekymring har rot i virkeligheten.

Men på den annen side - det er mange som plages direkte eller indirekte på skolen, og vi foreldre kan dessverre ikke stole på at skolen ordner opp.

Vi har vært i situasjoner der ungen min ikke har hatt det bra på skolen - da har jeg gjort det helt klart for ham at jeg skal ordne opp, og det ikke er ungen som har ansvaret for å bli kvitt plageåndene. Men det er "lettere" å gripe inn når du vet at det skjer konkret mobbing, ikke så lett når du bare er bekymret for det, men ikke vet noe sikkert.

Min minste gutt er litt samme type som din (tenåring nå). Stillferdig, aldri i bråk, lite omgang med venner på fritida, trives med å pusle for seg selv.

Vi har vært bevisste på å "mase" på at han skal ta kontakt med kamerater, at han selv skal ta et initiativ til å finne på noe. Vi har ikke pushet ham på å ha kontakt med de han ikke liker, men heller prøvd å "lete" frem andre mulige kamerater. La ungen invitere til bowling på bursdager, da ser du litt hvem han trives med.

Hvis han ikke har noen å ta kontakt med, eller ingen vil komme når han inviterer - da er det et problem som må jobbes med.

Hørte en hjerteskjærende historie om en bursdag hvor hele klassen var invitert, men ingen "gadd" å komme. Da er det mange foreldre som har en jobb å gjøre med holdningen til ungene sine!

Men som et tips til første fremgangsmåte:

Forklar ungen din at du ikke ønsker å mase på ham, men at du veldig gjerne vil hjelpe ham hvis han har det vanskelig/ikke vet hvor han skal begynne for å ta kontakt med kompiser...... Si at inititativet må ligge hos ham, men at du kan hjelpe ham! Forklar at du er bekymret, og ha litt selvironi på at "sånn er mødre".

Unnskyld hvis dette ble veldig belærende - du gjør selvfølgelig det du selv synes at funker, men dette har funket for meg, ihvertfall :D

PS: Hvis ungen bare ikke "gidder" å ta kontakt med andre, så har vi funnet ut at det hjelper at han kun har to alternativer: Være med på husarbeid, eller stikke ut med kamerater 8)

[*Lene*]

Skjønner deg veldig godt! Jeg blir også fort bekymret for ungene mine. Hvis det er noen trøst, så er det ikke alltid at "mammas" verste bekymring har rot i virkeligheten.

Men på den annen side - det er mange som plages direkte eller indirekte på skolen, og vi foreldre kan dessverre ikke stole på at skolen ordner opp.

Vi har vært i situasjoner der ungen min ikke har hatt det bra på skolen - da har jeg gjort det helt klart for ham at jeg skal ordne opp, og det ikke er ungen som har ansvaret for å bli kvitt plageåndene. Men det er "lettere" å gripe inn når du vet at det skjer konkret mobbing, ikke så lett når du bare er bekymret for det, men ikke vet noe sikkert.

Min minste gutt er litt samme type som din (tenåring nå). Stillferdig, aldri i bråk, lite omgang med venner på fritida, trives med å pusle for seg selv.  

Vi har vært bevisste på å "mase" på at han skal ta kontakt med kamerater, at han selv skal ta et initiativ til å finne på noe. Vi har ikke pushet ham på å ha  kontakt med de han ikke liker, men heller prøvd å "lete" frem andre mulige kamerater. La ungen invitere til bowling på bursdager, da ser du litt hvem han trives med.

Hvis han ikke har noen å ta kontakt med, eller ingen vil komme når han inviterer - da er det et problem som må jobbes med.  

Hørte en hjerteskjærende historie om en bursdag hvor hele klassen var invitert, men ingen "gadd" å komme. Da er det mange foreldre som har en jobb å gjøre med holdningen til ungene sine!  

Men som et tips til første fremgangsmåte:  

Forklar ungen din at du ikke ønsker å mase på ham, men at du veldig gjerne vil hjelpe ham hvis han har det vanskelig/ikke vet hvor han skal begynne for å ta kontakt med kompiser...... Si at inititativet må ligge hos ham, men at du kan hjelpe ham! Forklar at du er bekymret, og ha litt selvironi på at "sånn er mødre".

Unnskyld hvis dette ble veldig belærende - du gjør selvfølgelig det du selv synes at funker, men dette har funket for meg, ihvertfall :D

PS: Hvis ungen bare ikke "gidder" å ta kontakt med andre, så har vi funnet ut at det hjelper at han kun har to alternativer: Være med på husarbeid, eller stikke ut med kamerater  8)

Tusen takk for svar :-) Jeg har gjort slik du skriver, men han nekter fremdels for at det er noe! Av og til tror jeg også at han ikke gidder ta kontakt med andre som du og skriver! Er stort sett kompisene hans som ringer oss..Nesten aldri omvendt! Jeg har og spurt han om det BARE er kompisene som inviterer til lek, være med hjem etc...og det sier han at det som oftest er... Jeg må vel kanskje gjøre som deg! Enten ut å lek med kompiser, eller husarbeide.. Kanskje han bare er sånn? Litt lat i tillegg? Vil tro han føler seg litt utafor når kompisene spiller fotball..og ikke han.. Men har prøvd å si at han måå være med i leken! I bursdager funker han godt sammen med de andre, og også ellers! kanskje jeg sammenligner han for mye med andre? Kanskje jeg bare skulle la han være seg selv, med litt pushing innimellom?

Veldig takknemlig for andres erfaringer!

[Gjest Anonymous]

 . Da er det mange foreldre som har en jobb å gjøre med holdningen til ungene sine!  

Vel - her er det vel først og fremst foreldrenes holdninger det må jobbes med............ unger blir farget av sine foreldres holdninger......

Ellers er jeg enig med det Twigi

[*Lene*]

Vel - her er det vel først og fremst foreldrenes holdninger det må jobbes med............ unger blir farget av sine foreldres holdninger......

Ellers er jeg enig med det Twigi

Fullstendig enig med deg der!

[floyel]

Hei!

Jeg har ikke barn selv, så jeg kjenner ikke din bekymring på kroppen like mye som du gjør. Likevel kjenner jeg meg nokså mye igjen i barnet du beskriver, og blir litt trist på dets vegne. Gutten merker sannsynligvis din fortvilelse, og dette kan lett oppleves som et press. Jeg har alltid følt et press for å få foreldrene mine til å tro at jeg er lykkelig, og det har vært ekstra tungt i perioder hvor jeg ikke har vært det.

Noen kommentarer:

- Hvis gutten ikke passer inn i sitt miljø, er det kanskje ikke miljøet det er noe galt med. Har du vurdert om det finnes alternative skoler hvor det er et miljø hvor han kan treffe flere likesinnede? Internasjonale skoler eller steinerskoler kan være en mulighet.

- Aksepter at gutten din har sære og stillesittende interesser, dersom han trives med det. Det gir ham bedre muligheter til å bli lykkelig som en dyktig programmerer enn en mislykket forballspiller.

- Fysisk fostring er viktig, men må det være fotball? Jeg har dårlig koordinasjon og har alltid hatet ballspill. Å mestre et ballspill er ingen forutsetning for å få et godt liv. Jeg fant min form for fysisk trening i aerobic - som jeg begynte med i 16-års alderen. Kan dere finne en fysisk aktivitet som han liker? Svømming, ballett, kampsport, klatring?

- Venner er viktig, men ikke press gutten din. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, var det ingen av de 25 elevene i klassen jeg likte noe særlig, eller hadde en felles verdensforståelse med. Hvor sannsynlig er det at du finner en bestevenn blant 25 tilfeldig utvalgte mennesker? Hvis han liker best å være sammen med jenter, ikke stress dersom han bare har jentevenner. Har han ingen bestevenner i klassen, så aksepter det, eller prøv å finne et skole- eller fritidsmiljø hvor han har bedre muligheter til å finne noen han liker. Å ikke ha noen venner for en periode er bedre enn å ha dårlige venner. Det å være venneløs er heller ingen permanent tilstand - jeg har funnet mange gode venner i voksen alder - det tok bare litt tid å spotte de sære, skjønne menneskene blant alle fotballspillerne.

Vær så snill, prøv å akseptere gutten din slik han er. Ikke press ham til en vellykkethetsmaske i det miljøet han er i. Dersom gutten ikke har destruktive, sosiale trekk (slår eller mobber andre), trenger det ikke å være noe mer galt enn at han akkurat nå rett og slett ikke helt passer inn i det miljøet hvor han er.

mvh

Fløyel

[Twigi]

Vel - her er det vel først og fremst foreldrenes holdninger det må jobbes med............ unger blir farget av sine foreldres holdninger......

[/quoe]

og jeg er fullstendig enig med deg - selvfølgelig er det foreldrene som avgjør dette.

Min sønn kranglet med en gutt i klassen, like før dennes bursdag. Det endte med at min sønn var den eneste som ikke ble invitert, fordi mora sa "dette må jo xxx få bestemme selv". Da var gutten 10 år! Jeg var så sjokkert at jeg nesten ikke kunne svare.

Til Fløyel:

Jeg tror nok at du kan ha rett i barn gjerne vil at foreldrene skal tro at alt er bra, og at det kan bli et press. Men problemet med å være foreldre, er at man faktisk har et ansvar for at barnet virkelig har det bra - og da kan man ikke gjemme seg bak en eller annen forklaring om at "joda, alt er nok greit": Man må faktisk følge med på om det ikke er greit.

Og ja, barn er forskjellige, og heldigvis så slipper vi å spille fotball i voksen alder :-?

Men jeg var en litt asosial unge, og det handlet mest om at jeg ikke helt trodde på at de andre virkelig ville være sammen med meg. Derfor sa jeg nei da de ba meg være med, og etterhvert sluttet de å spørre. (Merkelig, hva?)

Jeg har derfor pushet ungene mine på at de skal følge opp kamerater som ringer, være med på ting før de eventuelt bestemmer seg for at de liker/ikke liker de andre.

Det vanker bestekompiser i dette huset som ingen kunne forutsett skulle passe så godt inn som de faktisk gjør - og det skyldes til en viss grad at vi har "pushet" ungene til å bli med når noen ringer.

Det at ungene blir ringt etter er en stor fordel. Det er ikke noe greit når telefonen er helt død - hverken for barn eller voksne.

[VesleBråka]

Hva er det gutten får velge mellom da? Spille gamecube, eller ringe til kompis? Jeg tror veldig mange barn nå gror fast foran tv og spillmaskiner. Kanskje du burde begrense tiden han har til pc/gamecube/tv, så han ikke er så lat med å ta kontakt med kompiser? Blir litt mer proaktiv når han ikke har underholdning han kan sløve foran?

[Fakse]

Man skal ikke tvinge ungene til å holde på med aktiviteter de ikke liker (f.eks fotball), men det er likevel viktig at de holder på med noe de liker sammen med andre unger. Å bare sitte hjemme alene med pc'en er ikke bra hverken for store eller små "nerder" (og jeg kjenner noen store og ser hvordan de egentlig har det de som aldri er sosiale...). Det finnes aktiviteter og sosiale miljøer for alle, og foreldrene må hjelpe til å finne dem. En som ikke passer helt inn i klassen eller på skolen har det også mye bedre dersom ungen har et fint miljø på ettermiddagstid.

Der jeg vokste opp var vi bare 5 i klassen, så dere kan jo gjette hvor enkelt det var å finne gode venner Jeg har hatt utrolig mye igjen for å være med i 4H der jeg har fått holde på med ting som har interessert meg, og der jeg hele tiden har møtt nye utfordringer og nye mennsker. Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde vært den jeg er i dag uten 4H!

[*Lene*]

Hei!

Jeg har ikke barn selv, så jeg kjenner ikke din bekymring på kroppen like mye som du gjør. Likevel kjenner jeg meg nokså mye igjen i barnet du beskriver, og blir litt trist på dets vegne. Gutten merker sannsynligvis din fortvilelse, og dette kan lett oppleves som et press. Jeg har alltid følt et press for å få foreldrene mine til å tro at jeg er lykkelig, og det har vært ekstra tungt i perioder hvor jeg ikke har vært det.

Noen kommentarer:

- Hvis gutten ikke passer inn i sitt miljø, er det kanskje ikke miljøet det er noe galt med. Har du vurdert om det finnes alternative skoler hvor det er et miljø hvor han kan treffe flere likesinnede? Internasjonale skoler eller steinerskoler kan være en mulighet.

- Aksepter at gutten din har sære og stillesittende interesser, dersom han trives med det. Det gir ham bedre muligheter til å bli lykkelig som en dyktig programmerer enn en mislykket forballspiller.

- Fysisk fostring er viktig, men må det være fotball? Jeg har dårlig koordinasjon og har alltid hatet ballspill. Å mestre et ballspill er ingen forutsetning for å få et godt liv. Jeg fant min form for fysisk trening i aerobic - som jeg begynte med i 16-års alderen. Kan dere finne en fysisk aktivitet som han liker? Svømming, ballett, kampsport, klatring?

- Venner er viktig, men ikke press gutten din. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, var det ingen av de 25 elevene i klassen jeg likte noe særlig, eller hadde en felles verdensforståelse med. Hvor sannsynlig er det at du finner en bestevenn blant 25 tilfeldig utvalgte mennesker? Hvis han liker best å være sammen med jenter, ikke stress dersom han bare har jentevenner. Har han ingen bestevenner i klassen, så aksepter det, eller prøv å finne et skole- eller fritidsmiljø hvor han har bedre muligheter til å finne noen han liker. Å ikke ha noen venner for en periode er bedre enn å ha dårlige venner. Det å være venneløs er heller ingen permanent tilstand - jeg har funnet mange gode venner i voksen alder - det tok bare litt tid å spotte de sære, skjønne menneskene blant alle fotballspillerne.

Vær så snill, prøv å akseptere gutten din slik han er. Ikke press ham til en vellykkethetsmaske i det miljøet han er i. Dersom gutten ikke har destruktive, sosiale trekk (slår eller mobber andre), trenger det ikke å være noe mer galt enn at han akkurat nå rett og slett ikke helt passer inn i det miljøet hvor han er.

mvh

Fløyel

Du har nok rett i mye av det du sier!

Gutten min HAR som sagt venner. 2-3 stk som han er en del sammen med.. Men det er kanskje som du sier, han trives best i rolige omgivelser. Jeg presser han ikke til en maske, vil bare at han skal være litt MED. presser han heller ikke til å fortelle meg noe, men er vel kanskje som du sier...han vil at jeg skal være glad, så da sier han kanskje ikke om han har det vondt! Er som sagt stort sett bare morningene før han skal på skolen han er lei seg..

Han er ikke destruktiv eller slår andre..Tvert i mot..Han er stor og sterk, men tar ALDRI igjen på noen.. Han blir bare lei seg og går, selv om han med letthet kunne "banka" dem! Har aldri hørt han si NOE negativt om andre.. Vel, jeg skal ta synspunktene dine til etterretning, og tenke litt. Kanskje du har ret.. Kanskje jeg prøver å få han som en av "gutta"

uansett, tusen takk for at du tok deg tid til å lese, og svare på innlegget mitt :-)